Dagens facebook-minne viste seg faktisk å være et viktig innslag i min tur-historie. I alle fall i min overnatting-i -et-kratt historie. Det bekrefter også teorien om at det er de litt mislykkede turene som ikke gikk helt etter planen som huskes i ettertid. Og ikke minst gjør man seg en erfaring rikere og kanskje man til og med lærer litt.
For nøyaktig 2 år siden i dag hadde jeg igjen pakket tursekken og tatt meg ned den mildt sagt noe bratte lia for å overnatte under åpen himmel ved den lille elva som markerer eiendomsgrensa her på bruket. Jeg hadde på mitt som vanlig stabbende vis overvunnet bratt terreng a la slalombakke, krabbet under vindfall etter først å ha dyttet sekken under (var ikke plass til både meg og sekk samtidig) og inntatt leirplass.
Tidligere bekjentskaper med hoggorm i valgt område gjorde meg litt bekymret for hvor mange vi skulle være i soveposen utover natta, da jeg hadde planer om å sove på bakken under åpen himmel. Medbrakt tarp ble derfor lagt ut som underlag på mosen, med tilhørende pinner og oppbygging i hjørner og kant. Slik at det ikke skulle være så enkelt for orm eller andre uønskede besøkende å ta seg opp på liggeunderlag og inn i sovepose i løpet av natta. Tarp er en slags tynn turpresenning som vanligvis settes opp som tak over leiren. Denne gangen altså som golv. Eller ei slags balje…
Genialt som hoggormsikring antok jeg! Etter en god del styr, leting etter egnet sted, stein og pinner, samt dandering av alt, sa jeg meg fornøyd. Senga var hoggormsikret! Endelig kunne jeg åpne min ene og eneste ølboks og sette meg og nyte utsikten over elva. Finne skogens ro og meditere litt, med andre ord. Måtte sette på meg mygghatten tvert da millionvis med blodsugende en- og tomotors individer av type mygg syns det var artig med besøk der i skogen. Å drikke øl fra boks med myggnett over hodet tror jeg krever et helt blogginnlegg i seg selv. Tenker at det drøyer ølen, i alle fall.
Elva rant glitrende forbi og det var bortimot solnedgang. Det var med andre ord tilløp til idyll. Helt til jeg, med nesa mot elva, hørte en lyd bak meg… jeg snudde meg, slik jeg husker det ganske stille og diskret, og stirret rett inn i fjeset på en grevling. Like over hodet mitt! Ja, det er bratt!
Grevlingen, som vi vet at ser dårlig og dermed reagerte seint, ble omtrent like overrasket som meg og snudde på hælen (om grevlinger har sånt) og forsvant sørover. So far so good! Jeg tok en slurk til av ølboksen, tenkte litt, syns fortsatt det var ganske idyllisk, tross mygg, og tenkte så litt til…
Så kom panikken! Riktignok var soveplassen hoggormsikret. Men var den egentlig grevlingsikker? Og hvis grevlingen skulle komme tilbake utpå natta og begynne å snuse på hoggormtarpet mitt, hvem kom til å dø av skrekk først?
Sannsynligheten for at undertegnede kom til å gå ei søvnløs natt i møte ble plutselig så stor at undertegnede rykket med seg sovepose, underlag, tarp og alle andre løse deler og stappet alt i sekken. De som kjenner meg vet at det ikke akkurat er lite som skal opp i den sekken. Evakuering var i gang! Løsningen ble tipien litt lenger opp i lia. Tipien er altså en slags permanent lavvo vi har i skogen. Det siste jeg rykket med med før jeg forlot åstedet var den halvfulle ølboksen. Den måtte jeg klatre opp lia med i hånda.
Denne uteovernattingen er foreløpig den eneste jeg har avbrutt. Og det var faktisk akkurat der og da det skjedde. Det var i det sekundet grevlingen vippet meg av pinnen avgjørelsen ble tatt. JEG KJØPER HENGEKØYE! Og det gjorde jeg! Den er nok grevlingsikker!
