Du vet, den typen hjerne som har så tjukt «non-stick»-belegg at ingenting fester seg. That’s me.
I går skrøt jeg av at jeg kunne et og annet om kart og kompass. Fint å kunne. Andre ting derimot: not so much. Tydeligvis. Etter snart 48 års erfaring med fenomenet har jeg ikke klart å lære noenting, sier småbrukeren og avleggeren. Hverken gjennom teori eller gjennom direkte og innimellom smertefull erfaring. Jeg tenker på sol og sommer. Og spesielt på kombinasjonen sol og meg!
Jeg liker finvær. Men! Og det er et gigantisk stort men! Jeg tåler ikke sol. Det vil si at huden er såpass blek, type nesten grønn på kroppen, at ei litt for god værmelding på tv helst bør sees med solfaktor 50. Såpass vondt for å bli noe annet enn litt annerledes hvit, eventuelt griserosa, at folk nekter å tro at jeg har vært både i Afrika og på Granca når jeg faktisk har vært der.
Så spesielt de første finværsdagene i mai/juni hvert år er med andre ord en real utfordring. Og med teflonhjerne vil det som regel si en real runde med solbrent småbrukerkjærring. Selv om tubene med tosifret faktor av alle slag opptar relativt store deler av baderomskuffene her. Stort sett hver gang, skjer det. Inkludert i år.
God pinse, folkens! Nyt sola og fridagene. Jeg solte leggene i litt mer enn et kvarter i går så i dag er jeg tilbake i skyggenes dal. I langbukse…
