Husker dere haren fra «Reveenka»? Han som kom sprettende med både salto og hoppsasa og var så glad og lettbeint at han nesten ikke klarte å stoppe på sin frierferd? I går møtte jeg en slik en på tur i skogen. Den var så diger at jeg først mistenkte at det var kenguru som kom sprettende. Det er jo ikke spesielt sannsynlig å møte kenguru på skogstur i innlandet, men at tanken slo meg er jo ikke helt borti natta. Det er faktisk bare noen år siden jeg deltok i kengurujakt i skogen her i bygda. Tro det eller ei. Da var det en som hadde sett sitt snitt til å stikke av fra nærliggende dyrehage. Så det er mulig. Men denne gangen var det altså hare av det velfødde slaget.
Lettbent var’n. Det er mer enn man kan si om undertegnede. Den første halvtimen går etter forholdene bra, det skal sies. Det går ikke fort, men det går sånn relativt jevnt framover. Så sant det det ikke er for ugreit terreng. Så går det litt og litt dårligere helt til 50-skrittsmetoden må tas i bruk. Det vil si stabbe 50 skritt, så stoppe og tøye og henge på medbrakte gåstaver. På denne måten tar det nødvendigvis litt tid å ta seg fra a til b. For ikke å si til c… Den minste lille ekspedisjon offroad blir gjerne heldagstur. Det handler altså ikke lenger om å gå langt. Jeg pleier å si at jeg går lenge!
Men på den positive siden: da småbrukeren var med på tur søndag så ytret han følgende «du er mye mer lettbeint nå enn sist vi var på tur!». Der kan du se! Jeg tror det var helgas kommentar! I alle fall fikk både legen min og jeg en god latter av den meldinga. Tror legen mente det var ironi. Jeg gadd ikke bli fornærma! Og i alle fall ikke krenka. Vi var skjønt enige: det går framover!
Og skulle det være noen som lurer: jeg prøvde ikke å henge på haren slæsj kenguruen! Jeg konsentrerte meg om å gå lenge.
Hurra hei og hopp!