Når livet tar en omvei så gjelder det å klamre seg fast. Kroppen min, og dermed livet, har vært på det som vel i beste fall kan kalles en bærtur de siste to åra. Omveien har vel blitt til “gå seg bort”, for å være ærlig. I fjor høst fikk jeg vite at sykdommen nok oppsto i alle fall i 2014, kanskje tidligere. Det vil si at jeg klamret meg fast i minst 6-7 år. Med mer eller mindre godt hell.
I dag befinner jeg meg på rehabilitering. Det er ikke første gangen. Men det er første gangen med multippel sklerose i papirarbeidet som følger med. Den diagnosen fører til en del medisinering. I dag har de medisinene sendt meg til sengs.
Når friluftsheidi, tross hodepine og svimete formiddag, ivrig tropper opp hos fysioterapeuten til avtale etter lunsj så er det jo for å teste noen nye øvelser og lære. Ikke for å fremprovosere driftsstans. Første øvelse ble gjennomført og vi skulle ta litt balansetrening ved ribbeveggen. På vei dit går øya i kryss og i følge en rimelig bekymret fysioterapeut så skjener friluftsheidi en meter til siden uten å vite det selv.
Dermed ble det ikke flere øvelser i dag. Ikke ble det den planlagte egentreningen i bassenget etterpå heller. Sviminga gikk ikke over. Det ble test av blodtrykk, puls og oksygenopptak hos sykepleier. Lege ble tilkalt, slag ble utelukket og det meste ble frikjent. Bortsett fra medisinene. «Svimmelhet og ustøhet» sto det i oppramsingen av mulige bivirkninger. Dermed har vi en hovedmistenkt og antatt skyldig.
Legen anbefalte å minke døgndosen tvert samt sengeligging resten av dagen. Og var jeg ikke vingeklippet fra før, så kjenner jeg meg slik nå! Det er driftsstans over hele linja i denne kroppen nå. Godt jeg har seng med heis, ol på discovery og sjokolade i skapet!
Og når kameraet legger på filter automatisk så ser jeg jaggu meg ut som ei voksdukke her jeg ligger også…
Det ble ikke så mye hardtrening denne rehab-dagen. Men jeg fikk da med meg et par økter med nakke- og skuldertrening og litt styrke og balanse. En liten time med fysioterapeuten dreide seg mest om å IKKE bruke muskler. I alle fall ikke alle på en gang. Slitsomt i grunn.
Pause i styrketreninga.
Så var det lunsj og klart for litt teoriundervisning.
Etter å ha sittet på rompa en times tid ble jeg enig med meg selv om at det var på tide å komme seg ut en tur. Sola skinte på hvit og ren nysnø, og verden var så vintervakker som det er mulig.
Dermed var det klart for det som ble dagens styrketrening. Snøskuffe ble lånt og den røde fare ble gjenfunnet. Etterpå var en 2,5 kilometers trugetur i nysnø til kness nesten for avslapping å regne…
Plutselig oppdager du ting på tur som du aldri ville ha sett ellers. Du må nemlig sitte på rompa mye av tida og har god tid til å studere de nære omgivelsene.
NB: sitteunderlag bør være standardutstyr uansett lengde på tur.
Både organisert trening, egentrening og smerteundervisning sto på planen denne mandagen. I alle fall på min plan.
I går var det morsdag og det var kake etter middag og mange fikk blomster på rommet, registrerte jeg. Jeg var ute og brente bål og hadde med meg både kaffekjele og sjokolade, så jeg fikk feiret morsdag. På min måte.
I dag har det vært valentinesdag. For meg er det normalt sett en helt vanlig dag. Ingen spesielle tradisjoner og gjøremål. Blir som regel forbigått i stillhet. I år hadde jeg derimot ordnet meg pakke. Til meg selv fra meg selv. Jeg mistenkte at en oppmuntring kunne passe. Pakket inn sjøl og skrevet et kort hadde jeg gjort, så ingen overraskelser. Men litt høytid allikevel da jeg endelig pakket opp etter middag.
Ellers så har mandagen hatt både det ene og det andre av gledelige saker å by på:
Treningsøktene var bra. Lunsjen var usedvanlig god, og covidtesten som måtte tas på grunn av smitte på huset var negativ. I tillegg rakk jeg en skogstur i herlig snøvær og «bomullsstillhet» før middagen ble inntatt og gaven pakket opp. Der var det jammen sjokolade, gitt.
En skikkelig klisje. Grip dagen. Søndag er fridag på rehab. Den eneste fridagen i uka. Flere dager med både fire og fem avtaler tar på en stakkar og jeg kjenner det var skikkelig digg å ha det litt fleksibelt nå.
Ukeplanen sier «bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur». Ja takk, begge deler, sier jeg. Og egentlig så er akkurat det to sider av samme sak for min del. Så etter en god institusjonsfrokost med både rundstykker og egg ble tursekken pakket og trugene satt på.
En plass i le for vinden ble valgt ut og medbrakt ved, vann og kaffe ble forvandlet til bål og bålkaffe. Dermed ble morsdagen feiret på aller beste vis. Bålkaffe og sjokolade og ei god stund med utsikt over flammene i bålet, isen på vannet og tilbake mot institusjonen.
Til middag, som på slike steder inntas kl 13.30 (!!!), ble det kake, og dermed enda mer feiring. Resten av dagen tilbringes på senga. Foreløpig med madrassen i sittestilling. En av gledene ved slike institusjoner er nemlig sykehusseng med justering av både hodeende og fotende. Passer egentlig ufattelig bra for en skranglete kropp.
Og jeg kan klappe meg sjøl på skulderen og hake av for to ting jeg har fått til i dag. To ting jeg skal øve meg på: nemlig å prioritere det jeg har lyst til, samt å slappe av uten å gjøre noen ting. Og ikke minst: jeg har igjen prestert å gjøre det jeg har fått beskjed om. Sjekk.
Å befinne seg på institusjon er relativt interessant. I alle fall for en som tross mangel på utdannelse har stor grad av sosialantropologisk innfallsvinkel og interesse.
Vi er mange forskjellige folk her. Vi har ulik alder, ulike utfordringer, forskjellige diagnoser og individuelle behov og mål. Og det er både helt greit og egentlig fryktelig interessant. Jeg kommer nok allikevel til å varsle avleggeren at jeg flytter inn med henne dersom jeg ikke klarer meg sjøl når jeg blir skikkelig gammal. Institusjon av typen sykehjem har jeg en mistanke om at jeg kommer til å være ekstremt dårlig på.
Men en lørdag på institusjon kan i grunn være en relativt innholdsrik dag. Frokosten ble inntatt før det var tid for første treningsøkt med nakke- og skulderøvelser. En genial start på dagen. Ingen bryster flashet her.
Så var det tid for målinger hos sykepleieren. Jeg hadde både puls og blodtrykk. Forventet BMI og dermed alt vel både med og uten klær. Ikke noe fokus på pupp her heller.
Det var det heller ikke i treningssalen eller på balanse- og styrkepartiet etterpå. Det gikk i grunn også bra og det ble kun en skjening inn i veggen da balansen ble utfordret.
Så kom legetimen. Har du hjertebank? Har du hevelser? Får du plutselig åndenød? Neida, ikke mer enn forventet. Så var det lytting på lunger og hjerte. Pust slik og slik, pust dypt, pust vanlig… Jeg pustet og peste og holdt pusten om hverandre slik jeg fikk beskjed om.
«Kan du løfte litt på brystene?» kom det så fra doktormannen. Inni meg lo jeg. Lite visste han at jeg inni meg vurderte alternativene. Skulle jeg nekte eller skulle jeg slå og svare snurt: «syns du det trengs?» Jeg valgte selvfølgelig å gjøre som jeg fikk beskjed om, slik jeg tross alt har bestemt meg for å gjøre her. Men jeg lo inni meg! Doktormannen fikk hørt det han skulle der under puppene. Og jeg er tross bilyd, eller ulyd om du vil, klarert for trening. I alle fall på kort sikt.
Etterpå ble det gåtur med tre spreke damer fra Lofoten, Kristiansand og Bergen. Og dermed er det allerede minst tre ting å glede seg over bare i dag:
Nakke- og skuldertrening er en god start på dagen
Brystene er ikke verre enn at det fortsatt er mulig å løfte dem manuelt om det skulle være behov…
Frisk luft og godt selskap er aldri feil.
Med andre ord: livet på institusjon kan gå an også på en lørdag.
Hvis du har et problem og kan løse det, så vær glad for at du kan løse det. Hvis du har et problem du ikke kan løse så kan du liksågodt være glad uansett.
Det som gjør meg glad i dag er (kanskje) noe annet enn det som gjorde meg glad i går.
Livet på rehab har en del regler. Sånn er det når det tross alt er en institusjon det er snakk om. Vi har mattider, munnbindregler og sist men ikke minst: noen som forteller oss hva og hvordan vi skal gjøre ting og hvor hardt og mye. Altså aktiviteter og trening og slikt.
Denne gangen har jeg bestemt meg på forhånd for at jeg skal forsøke å følge reglene. I alle fall de om trening og aktivitet. Jeg er allerede god til å møte opp når det er snakk om mat. Og munnbind og andre smittevernregler har jeg så langt ikke hatt større problemer med å tilpasse meg.
Men så var det de reglene og føringene, anbefalinger muligens, om aktiviteter da. De ble stilt på prøve allerede i dag. Ukeplanen er rikholdig. Det er nok å drive med og nok å melde seg på eller bare møte opp på. Dagen kan fylles og vel så det. I dag hadde jeg vært flink og prioritert vekk et par ting som jeg skjønte kom til å bli stress å få med seg. Der var jeg flink.
Ellers er det grønne aktiviteter, altså den letteste graden. Det er gule aktiviteter og treningstimer som er litt mer krevende. Og så er det røde! Der skal pulsen opp og det er meningen å bli litt kje. I dag var det tur. Jippi, tenkte jeg. Det skal jeg prioritere. Helt til jeg snakket med fysioterapeuten min. Det syns jeg ikke du skal, sa hun. What? Men jeg må jo ut, tenkte jeg. Og jeg må jo bli svett annet enn av munnbindet jeg gjemmer meg bak hele tida!
Men som sagt; jeg har bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Så da ble det ingen felles turøkt på meg. Men rett nedenfor rommet mitt ligger altså et snø- og isdekt vann. Jomfruelig hvitt og urørt i solskinnet. Jeg tok bilde fra rommet første dagen. Jeg fant en feil. Det manglet en ting. Det manglet trugespor.
Nå har jeg årna det. Jeg gikk tur på egenhånd og sørget for spor på vannet. At pulsen var faretruende høy i brattbakken der snøen lå dyp på vei opp igjen fra vannet vet ikke fysioterapeuten noe om. Men jeg skal ha for at jeg prøvde. En rolig tur for å lage spor på isen. Og såpass svett at dusjen måtte tas før middag oppnådde jeg også.
Jeg har gjort som jeg fikk beskjed om.
Feilen er rettet opp. 10.02.22Her mangler det noe. 09.02.22Rolig ego-økt.Greit å finne en gapahuk og få tatt en pust i bakken etter forsering av lia opp fra vannet.
