Når livet tar en omvei så gjelder det å klamre seg fast. Kroppen min, og dermed livet, har vært på det som vel i beste fall kan kalles en bærtur de siste to åra. Omveien har vel blitt til “gå seg bort”, for å være ærlig. I fjor høst fikk jeg vite at sykdommen nok oppsto i alle fall i 2014, kanskje tidligere. Det vil si at jeg klamret meg fast i minst 6-7 år. Med mer eller mindre godt hell.

I dag befinner jeg meg på rehabilitering. Det er ikke første gangen. Men det er første gangen med  multippel sklerose i papirarbeidet som følger med. Den diagnosen fører til en del medisinering. I dag har de medisinene sendt meg til sengs.

Når friluftsheidi, tross hodepine og svimete formiddag, ivrig tropper opp hos fysioterapeuten til avtale etter lunsj så er det jo for å teste noen nye øvelser og lære. Ikke for å fremprovosere driftsstans. Første øvelse ble gjennomført og vi skulle ta litt balansetrening ved ribbeveggen. På vei dit går øya i kryss og i følge en rimelig bekymret fysioterapeut så skjener friluftsheidi en meter til siden uten å vite det selv.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Dermed ble det ikke flere øvelser i dag. Ikke ble det den planlagte egentreningen i bassenget etterpå heller. Sviminga gikk ikke over. Det ble test av blodtrykk, puls og oksygenopptak hos sykepleier. Lege ble tilkalt, slag ble utelukket og det meste ble frikjent. Bortsett fra medisinene. «Svimmelhet og ustøhet» sto det i oppramsingen av mulige bivirkninger. Dermed har vi en hovedmistenkt og antatt skyldig.

Legen anbefalte å minke døgndosen tvert samt sengeligging resten av dagen. Og var jeg ikke vingeklippet fra før, så kjenner jeg meg slik nå! Det er driftsstans over hele linja i denne kroppen nå. Godt jeg har seng med heis, ol på discovery og sjokolade i skapet!