Så vidt jeg husker har jeg knapt skulket noe som helst gjennom hele mitt liv. Jeg vet om en eller to enkelttimer på videregående der jeg i kampens hete valgte å gjøre noe helt annet og sikkert ekstremt viktig. Jeg valgte bort rettslære, tipper jeg.

Men ellers så har jeg møtt opp. Jeg har møtt opp til det kjedsommelige. Ikke har jeg vært mye sjuk og hatt såkalt gyldig fravær og vært borte fra skole eller jobb heller. Jeg har hele livet vært den som møter opp. Alltid. Og mange ganger den som er igjen til slutt. Ikke for at jeg er så glad i å rydde, altså. Antakelig mest fordi jeg er redd for å gå glipp av noe. Og av ansvarsfølelse.

Til og med de gangene jeg har vært sykmeldt har jeg møtt opp på en del greier. Da jeg var innlagt på rehabiliteringssenter for behandling i 2018 så møtte jeg opp på personalmøter på kveldstid. Fordi jeg ville det sjøl. Ikke fordi noen krevde det av meg. I ettertid så kan det diskuteres om det var spesielt lurt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå øver jeg på å ikke møte opp hvis jeg ikke må. Jeg øver på å begrense min egen «burde»-tilværelse. Jeg øver på å ikke være en del av alt. Og jeg øver på å la ting foregå uten at min tilstedeværelse kjennes nødvendig. Jeg øver på å ikke spille noen rolle.

En eller annen gang i enden et sted så håper jeg all denne øvingen vil gjøre litt nytte for seg. Jeg håper min reise fra «den som alltid stiller» til «den som må tas hensyn til» ender et eller annet sted jeg kan slå meg til ro. Jeg håper jeg finner en identitet som balanserer både den gamle og den nye meg. Jeg vil spille en rolle, men den må være en annen.

Akkurat nå skulle jeg ha vært på personalmøte på jobben. Jeg er ikke det. Jeg sitter i sofaen. Jeg var på jobb før i dag, har hatt en behandlingstime, og restituerer nå for en ny halv arbeidsdag i morgen. Men det maler i hodet mitt. Jeg skulle vært på møte, men jeg har prioritert det bort og er hjemme. Rett og slett fordi jeg må. Det kjennes som skulk.