«Fjellet leverer», skriver vi på instagram. Eller så deler vi «super dag på ski» eller «naturens stillhet» på sosiale medier. Vi snakker ofte med store bokstaver og klisjefylte formuleringer når vi beskriver natur og opplevelser i friluft. Ofte bidrar slike formuleringer til glansbildet vi fremstiller på sosiale medier. Hvor kaldt det var, hvor bakglatte ski vi hadde og hvor hinsides slitsomt det var forbigås i mer eller mindre stillhet. Det er ikke da vi strever med å holde varmen eller da vi kjemper for å komme opp bakken og svetter som en gris vi tar bildene vi deler heller.
Men av og til så dukker de magiske øyeblikkene opp helt uten forvarsel eller uten at det letes etter det perfekte bildet. I helga fikk jeg noen minutter i sola, på en sparkstøtting, rett utenfor husveggen. Da oppdaget jeg dette:
Treet bød på hjerte og det passet i grunn ganske bra der jeg satt. Jeg hadde vært på tur før jeg satte meg, men jeg var hverken svett og anpusten, kald eller hadde bakglatte ski. Jeg bare satt. Og treet «leverte».
Og treet leverte!
Herlig 🙂
Det gjorde det 🙂