«Ha en god dag!», sa 4-åringen da jeg skulle dra hjem fra jobb i dag. Og så, helt ut av det blå, han deler ikke ut slikt i hytt og pine han der, så kastet han seg rundt halsen min og ga meg en klem.
Han skulle bare visst hvor mye det betyr! Og akkurat der og da kan alle smittevernhensyn gå og gjemme seg. Nå skal det sies at jeg jobber i barnehage, og 1-2 meters avstand er helt umulig og uaktuelt uansett. Det er ikke slik jeg driver pedagogikk. Men ungene tenker på det. I alle fall de største. De har sluttet å dele rosiner og frukt fra matpakka si blant annet. «Det er den koronaen, vet du», som en av dem forklarte i dag! Nemlig. Og er du 4 år så har du snart levd en fjerdedel av livet med koronarestriksjoner! (!!!)
Takk og pris så har de ikke sluttet å dele ut slike spontane klemmer. Og de er spesielt gode da de kommer fra en litt bustete, ullkledd kar som akkurat har kommet inn etter 20 minutters aking i 23 minus og som egentlig er opptatt av et puslespill men allikevel tar seg tid til å si «hade» til meg!
Takk skal du ha!
Når du skal rekke flest mulig turer på akematta på 20 minutter rekker du ikke å bli kald selv i 23 minus.
