Visste du at 20. mars er FNs internasjonale dag for glede? Dagen ble lagt til i listen over FN-dager i 2012 og det var Bhutan som tok initiativ til det. Der hadde de lenge fremmet tanken om brutto nasjonallykke. Bhutan, dere.

Ganske fascinerende, syns jeg. Og besnærende. Jeg har hørt mye om brutto nasjonalprodukt og slikt. Jeg har jo, tro det eller ei, noen studiepoeng blant annet i samfunnsøkonomi. Brutto nasjonallykke. Jeg smaker på begrepet og må innrømme at det setter i gang både filosofering og refleksjon over temaet. Hva er det egentlig og hvordan i all verden måler de det?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Om bruttonasjonallykke kan måles i antall hjerter…her kommer et bidrag!

Mens jeg sitter og tenker på hvordan brutto nasjonallykke egentlig måles så slår det meg at vi muligens ligger litt dårlig an når det gjelder dette akkurat nå. I alle fall mange av oss. Det gjelder i alle fall lokalt for meg om du spør friluftsheidi. Det gjelder vel hele verden i grunn. Selv om veldig mange her i landet har det så fryktelig mye bedre enn mange i andre deler av verden. Også nå midt i pandemien. Tross alt.

Den siste perioden syns jeg imidlertid at har vært rimelig krevende. Jeg tror mange har kjent på alt annet enn lykkefølelse den siste tida. Det kjennes ut som det er lite å rope hurra for. Noe som garantert må ha innvirkning på vår brutto nasjonallykke.

For min egen del så har jeg ikke unngått å irritere meg over et par «elementer» den siste perioden. Det er flere ting som muligens har vært en utfordring både for meg og vårt brutto nasjonallykkenivå. Folk smittes av pandemi, det strammes stadig inn på smittevernnivå, unge folk blir syke, skikkelig syke, og folk går hverandre generelt på nervene.

MEN: At Erna feirer stor familiebursdag og Julia drar til Spania er egentlig knekkende likegyldig. Det har ikke så mye å si for hverdagen min og det fritar i alle fall ikke meg for individuelt ansvar. Og jeg ser ingen grunn til å senke meg sjøl ned på det nivået.

Jeg vil at de her pandemigreiene skal ta slutt og jeg vil at jeg sjøl og de jeg bryr meg om rundt meg skal komme gjennom det med helsa sånn rimelig i behold.  Jeg har tvers gjennom egoistiske grunner til å følge smittevernregler, anbefalinger og råd. Tilfeldigvis og heldigvis så samsvarer min motivasjon med fellesskapets beste. Det er ofte slik. Og kanskje akkurat det bidrar til brutto nasjonallykke?

Uansett. Det gjør meg ikke gladere å fokusere på denne bursdagen eller Spaniaturen. Det jeg vil ta med meg fra denne uka, et år etter at pandemien traff, er følgende:

For et par dager siden sa Bent Høie at vaksinerte, mot tidligere fryktet, allikevel ikke kunne bære smitte og smitte andre. Hipp hurra! DET var en god nyhet!  Tidligere i dag leste jeg at FHI har målt at R-tallet i Oslo nå har gått ned fra 1,5 til 1,3. Noen vurderer dette slik at smitten er i ferd med å flate ut. Igjen. Hurra for det også!

For meg er i alle fall dette to meget gode nyheter som jeg syns er verdt å fokusere på og ikke minst glede seg over. Og siden FN har bestemt at denne dagen er den internasjonale dagen for glede, så passer det jammen godt med noen gode nyheter.

Hurra for det og hurra for brutto nasjonallykke!

Screenshot fra dagbladet.no 20.mars 2021.

Jeg lar meg sjelden sjokkere av folk – og slett ikke av såkalte influensere.  Deres verden innebærer så mye himla rart at slike som meg har gitt opp å finne logikk for lenge siden. Hør på ordet: influenser! For meg er det til forveksling lik influensa! Trenger ikke google latin og uttrykks opprinnelse for å legge sammen to og to her. Noe som sniker seg på, smitter over og påvirker deg, med andre ord. Ikke på en positiv måte, dessverre.

Tidligere i vinter vant Sophie Elise årets Gullbarbie 2021. Det er altså en pris som deles ut til noen som tjener penger på at ungdom får dårlig selvbilde og dårlig psykisk helse!

I dag, eller det var vel i går, beklager treghet i systemet her, så må det være på sin plass å dele ut en til. Kall det barbie eller whatever, men makan til måte å få både ungdom, eldre, voksne og rett og slett folk i alle aldre til å få dårlig psykisk helse! Jeg snakker selvfølgelig om frøken(fryd) Julia Nyland, som bare MÅ ta seg en tur til Spania. Fordi hun driter i andre og hva andre mener og for blant annet å bli MOTIVERT!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Velkommen til verden, kjære du! Reis! Med en gang! Og bli borte. Helst leeeeenge! Og du, bruk tida til å tenke deg godt om mens du er der nede, forresten. Og blir det for stritt: spør en voksen om råd! Jeg tror i utgangspunktet ikke nødvendigvis at du er en dårlig person, Julia, men også relativt ok folk kan bæsje på leggen.

Jeg hater når slike oppnår overskrifter. Jeg hater når de får oppmerksomhet. Jeg hater at jeg blir provosert og girer meg opp. Og jeg hater at jeg sjøl sitter her og skriver og gir det hele oppmerksomhet! Gi oppmerksomhet til det du vil ha mer av og overse så langt det er mulig uønsket atferd, er et av mine beste pedagogiske virkemiddel. Allikevel sitter jeg her og taster meg opp i puls, kjenner jeg. Pokker, altså!

Dette hjertet går dermed til alle som står på og faktisk følger alle anbefalinger. Til alle som hver dag ofrer noe for oss ale. Til alle som egentlig trenger en klem! Til mammaen til Julia, som muligens tenker at det blir vanskelig å møte blikket til naboen de neste ukene. Til alle som står i det og gjør sitt beste for å komme ut av denne pandemien og unntakstilstanden med den minste dose vett i behold! Trøst deg i dine mørkeste øyeblikk at det umulig kan gå så gæernt med det vettet at du ender som en viss influenser….

Klem fra meg

Dette hjertet dukket opp i dag da jeg utførte min “samfunnskritiske” jobb…filteret heter “vannfarger”. Det bruker vi en del av i den jobben….

I går fikk jeg opp følgende minne på facebook:

For akkurat et år siden reiste vi altså inn til hovedstaden og evakuerte en noe engstelig student som egentlig akkurat hadde startet hybel- og studenttilværelsen. Vi var ikke innom noe sted hverken på veien dit eller på hjemturen. Kaffe, bolle og dopapir var medbrakt. Noe paniske, med andre ord. Etter en rekke telefoner fram og tilbake gjennom dagene etter 12.mars så turte hun ikke oppholde seg der lenger og hun og vi var skeptiske til kollektivtransport hjem. Alle var redde og usikre på alt og fryktet  at Oslo skulle bli stengt og alle innbyggerne stengt inne. Hun ble hentet og satt i isolasjon i 2.etg med mat levert i trappa noen ganger om dagen. Heldigvis hadde hun alt hun trengte, inkludert seng, internett, do og kjøleskap. Hun ble der i omkring 4 måneder. Ikke i isolasjon, altså, men på småbruket. Og med et og annet sporadisk besøk i hovedstaden for å se om rommet og leiligheta sto.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det gjelder å holde væskebalansen i orden i begge etasjer også i frivillig isolasjon.

Jeg skulle gjerne hentet henne nå også. Oslo ER stengt! Det beskrives som et stusslig sted. Folk er ikke helt stengt inne og det er lov å reise over kommunegrensa, selv om det ikke anbefales. Men går du ut så kan du kun handle mat, medisiner, brennevin og briller. Og ta det med hjem før du nyter det, selvfølgelig. Eller fikse neglene på salong! Media hauser opp og maler et nedslående bilde av hele byen. Og gjør i grunn sitt til å skremme vannet av oss alle. Smitten øker hos de yngre og det er flere folk i 20-åra som havner på sykehus.

Smitte er det generelt mye mer av enn i mars i fjor. Situasjonen et år etter er mye verre. Slik sett skulle jeg egentlig ønske studenten befant seg på småbruket og langt fra folk. «Hvorfor er du i Oslo?», får hun stadig spørsmål om fra medstudenter som har forlatt åstedet forlengst. På snap, antakelig.

Jo, siden noen av oss alltid skal gjøre ting motsatt av det «vanlige», så må hun altså bli i hovedstaden. Denne studenten klarte nemlig kunststykket å få seg ny deltidsjobb midt i pandemien. Heldig for henne. Og ikke minst heldig for økonomien. Og faktisk det eneste hun har å gå til for tida. Takk for det! Men det tvinger henne til å fortsatt bli på studenthybelen selv om all undervisning er digital. Hun må bruke trikk, buss og bane for å ta seg til og fra jobb og krysse hele byen på veien. For meg som egentlig syns to meter avstand til andre er litt kort, så kjennes det litt som å sende avkommet i krigen akkurat nå. Det må jeg innrømme. Og det er liksom ikke et alternativ å si opp en god jobb på grunn av ei panisk mor på bygda…

Jeg skulle gjerne hentet henne, som jeg sa. Men mest av alt så skulle jeg ønske at slike som henne fikk tilbud om vaksine innen året er omme. Hun kunne fått min! Men nå er det vel ingen garanti for at jeg får tilbud om noe stikk i år jeg heller….jeg er tross alt under 50! Og både hun og jeg er alt for friske til å være prioritert i noen kø, tross både hjerteoperasjoner og kronisk sykdom. Heldigvis for oss! Da gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det beste er i grunn å tenke minst mulig på slike begredelige ting, så langt DET faktisk er mulig. Og evakuere seg sjøl og bekymringshjernen sin til skogs eller en annen pandemifri sone innimellom.

Som hit:

Fått tretthetsbrudd av dugnad.

Vi har passert 12.mars. Et år har gått siden panikken slo ned i landet vårt og hverdagen slik vi var vant med at den var, ble stengt ned. Et helt år har vi levd med tiltak, smittevern, nedstenging, gjenåpning, ny stenging, anbefalinger, forbud, innstramminger, håp, skuffelser, bekymring og pressekonferanser.

Jeg for min del har den siste uka diagnostisert meg selv med tretthetsbrudd. Jeg har fulgt alle råd, til og med lagt på litt for å være sikker, forholdt meg til alle nye forbud og anbefalinger og holdt meg ekstremt mye for meg sjøl. Jeg har tatt hensyn til andre, valgt bort, prøvd å unngå å sette både meg sjøl og ikke minst andre i smittefare og gjort alt jeg kan for å holde motet oppe hos oslostudenten «min». Det siste med litt varierende hell, tenker jeg.

For akkurat ei uke sida tok jeg min første koronatest. Jeg regnet med den var negativ, og det var den, men skal slike som meg møte opp på jobb, som er i barnehage, så må vi være sikre.

Denne uka har jeg kjent på at jeg har fått litt nok. Jeg lurer på om det kan kalles tretthetsbrudd. Det er slik idrettsfolka får om de overdriver treninga. Jeg lurer på om strikken her røyk en av de siste dagene. Tretthetsbrudd, altså.

Jeg er lei av ting som er stengt. Jeg er lei av rødt og gult nivå i barnehage. Jeg er gørlei av å lese om muterte virus, smittetall som bare går oppover, stengte skoler, karantene og påskehytteturister. Jeg blir skremt av å lese om i utgangspunktet friske, relativt unge folk som fortsatt er sjuke og reduserte et år etter å ha hatt korona i mars i fjor. Jeg er lei av pressekonferanser og jeg er møkk lei av at Erna og Bent sier «hold ut bare litt til».

Jeg er griselei av journalister som spør om hotellkarantene etter «unødvendige fritidsreiser», ferie altså, er et brudd mot menneskerettighetene og vår personlige frihet. Jeg er frustrert over at noen syns det er dårlig gjort at de ikke anbefales å gå på restaurant når de er på hytta si. Jeg er lei av at fokuset er på ferie og ikke på han som ikke har hatt jobb det siste året, i alle fall ikke har råd til ferie, ikke har hytte og er avhengig av å holde seg på 50 kvadrat østkantleilighet og ta kollektivtrafikk sammen med en haug andre, muligens i risikosonen, hvis han skal noe som helst sted. Som studenten sa i vinter: «han helseministeren kan umulig ha kjørt buss eller trikk i Oslo noen gang…hvordan i h…skal man holde riktig avstand der når det er så fullt at man nesten ikke kan stå på begge bein? Det er ikke bare å vente på neste avgang, vi har en jobb vi skal rekke!» Klasseskillet mellom hjemmekontor og påskeferiepåhytta kontra renholder og vimåholderosshjemmeforalterstengt blir tydeligere og tydeligere. Denne dugnaden er urettferdig. Og fører til tretthetsbrudd!

Jeg skal holde ut jeg. Jeg har ikke noe valg. Jeg skal ta vaksine også, når det blir min tur en eller annen gang utpå sommeren eller høsten eller når det blir. Jeg skal på trass bruke munnbind på butikken lenge etter at de som er i «risikosonen» er ferdigvaksinert. Jeg skal bruke det lenge etter at alle over 60 har fått beskjed om at det er greit å reise på ferie til syden også. Så vidt jeg vet kan de smitte andre selv om de er vaksinert, så jeg tror mitt om at «gjenåpning» av samfunnet skjer med det første. I alle fall hvis de yngste skal tas hensyn til. I dag leser jeg om at folk som er født på 90-tallet legges inn på sykehus med koronasykdom. Jeg skal holde ut og beskytte dere også! Det syns jeg vi godt voksne kan unne dere etter dette året!

Så i dag tar jeg tretthetsbruddet mitt og stikker av for et snaut døgn eller noe. Garantert smittefritt med nok av avstand og liten risiko for noe som helst bortsett fra kalde tær. Og siden jeg tross alt er av de heldige som bor “riktig” til og uansett trives i eget selskap, så kjenner jeg meg ganske heldig også. Tretthetsbrudd til tross.

Men jeg må ha pause fra samfunnet.

Nesten ferdigpakket for å stikke av. Håper det virker mot tretthetsbrudd.

Ei berg-og dalbanehelg, bokstavelig talt i pandemiens tegn, med andre ord.

Ganske overraskende, egentlig, at det er mulig med såpass mye opp og ned på ei lita stund. Nå som det egentlig ikke foregår noe som helst. Men de siste dagene har i grunn bydd på en berg- og dalbane, til tross for nedstenging, sosial distanse og mangel på arrangement.

Først gikk det oppover:

Fredagen dro i gang helga med finvær og ny distanserekord på truger denne sesongen. Rekord for forrige sesong også, tipper jeg. Med lunsjbål i en snøhaug på Hedmarksvidda og sesongavspark for fregneperioden så kunne helga neppe fått en bedre start.

Ved hjemkomst ventet hjemmelaget fish’n chips og ikke minst første flaske med hjemmebrygget ale. Den var god, om noe udryg, og direkte lovende for videre lagring.

Så gikk det fort litt nedover:

Halsen var sår og nesa rant. Ikke bra i disse dager. Symptomene ble avskrevet som bivirkning av opphold i vind og bålrøyk på vidda. Melding tikket etterhvert inn om kjentfolk i karantene og både trening og jobb neste uke kunne fort henge i en tynn tråd, kjente jeg.

Det ble lørdag og koronatesten ble bestilt og utført. Mere nys og snørr i akuttfasen der og resten av lørdagen ble tilbrakt på sofaen med varmt topplokk og slapp kropp.

Heldigvis kom søndagen med positive nyheter av typen negativt prøvesvar og dermed var undertegnede i siget igjen. Kun forkjølet. Det går over. Oppover igjen. I alle fall et kvarters tid.

Rakk morgenkaffe, før ny nedtur: strømbrudd! Javel. Kokeapparat har vi da, så det ble frokostegg og tevann. Litt som en mindre hump i veien, egentlig.

Og med 4 timers strømstans en søndag uten for mange planer så oppdaget jeg at det var le for vinden på terrassen. Alt som skulle gjøres på blant annet nett måtte avlyses. inkludert betaling av regninger. Uff så leit. Firege er nemlig et meget flyktig fenomen her på bruket. Dermed ble solveggen inntatt med pølser på bålpanna og en bitteliten ale i sola. Opptur igjen.

Med 4 oppturer og 3 nedturer så konkluderer jeg med at oppturene leder. Og summa sumarum så kan helgas berg-og dalbane avsluttes på plussida.

Jeg har et tildels ambivalent forhold til yoga. Jeg må innrømme det. Dels fordi jeg har en kropp som reagerer noe uforutsigbart og gjerne litt aggressivt på tøy og bøy generelt. Dels fordi pusting og konsentrasjon lett får meg og hue mitt både på ville veier og til å syns at jeg skulle ha gjort alt mulig annet. Nettopp derfor bør du drive med yoga, vil mange hevde. Jeg vet. Men stort sett syns jeg det er kjedelig allikevel…

I går derimot så tok jeg motet til meg og inviterte et knippe spesielt utvalgte til konseptet bobleyoga. Jeg har følgende tips:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Anita Østerhagen

1. Det er lurt å invitere minst en deltaker som faktisk liker og har noe som helst kompetanse om yoga som konsept. Takk A2.
2. En liten dose bobler, for eksempel av type prosecco FØR tøy og bøy iverksettes kan være en god ide. Selvfølgelig også underveis. Det er liksom litt av konseptet.
3. For bobleyoga gjelder det å velge øvelser som lett, eller i alle fall muligens, lar seg kombinere med drikke i glass. Med stett.
4. Denne er selvsagt: velg egnet antrekk. Helst stretch. Badedrakt kan fungere. Om du har kjole, sørg for at strømpebuksa er hel og at kjolen kan trekkes tilstrekkelig opp. Ikke sant R og AC?
5. Skeptikere kan lures med. I alle fall dersom det er interessant å se om man får til noe som i utgangspunktet ser grisevanskelig ut. Javisst, A1.
6. Har du migrene eller kink et eller annet sted så er det lov å ligge i «barnet», filme utøverne eller eventuelt bare se på. Spesielt når «eksperter» skal stå på hue og slikt. Heiing er også innafor i dette konseptet. Fint AC og A1.
7. Smekke/håndkle er et fint hjelpemiddel. Enda mer nødvendig om det eventuelt er rødvin i glasset. Godt tenkt, Å og R.
8. Lyssetting hjelper mange av oss til å i alle fall se noe smidigere ut. Egnet og stemningsskapende musikk finnes på spotify og tidal.
9. Etter anstrengelsen er det påkrevet med mer godt i glasset, deilig mat av type littavhvert samt smågodt for sånn eksempelvis 700 kr.
10. Sist men ikke minst: når klientellet er eksepsjonelt og pinlig stillhet er et fremmedord så frister seansen til gjentakelse!

Bobleyoga sømløst utført med smekke/håndkle og kjole.

Takk for nå og takk for innsatsen! Dere blir plutselig invitert igjen!

PS! Koronatilpasninger:

1. Antall gjester var 5 = innafor.
2. Alle stetteglass var høyst private = innafor.
3. Yogarommet tillot 1 meters avstand = innafor.
4. Håndspriten ble kun brukt til akkurat det, altså hender, vi hadde andre ting i glasset =innafor.
5. Ved opphold nærmere andre deltakere enn 1 meter så var det ingen som pustet. Kompliserte yogaøvelser hindret effektivt det = tilnærmet innafor.
6. Ingen deltakere var sjuke…eller… det var jug: ingen var snørrete! = innafor.

Det er februar igjen. Ute er det 20 minus, men sola skinner og bringer bud om en ny vår som kommer. På et eller annet vis kommer den, uansett pandemi og livssituasjon. Årstidene veksler.

Februar er skremmende. Ofte kald og det er ei stund sia jul og litt for lenge til sommeren. For meg betyr det at jeg raskt nærmer meg et jublieum. Et jubileum av det mer krevende slaget, vil jeg påstå. Om noen dager er det ett år siden jeg tok fatt på denne omveien som jeg fortsatt surrer rundt i. I februar for ett år siden måtte jeg kaste inn håndkleet og stikke til legen og egentlig bokstavelig talt legge meg langflat. Kroppen ville ikke mer. Kort fortalt.

Akkurat hvordan det kjentes da kan den som gidder lese her:

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Da livet tok en omvei.

Som du ser på datostemplingen så gikk det flere uker før jeg orket å sette ord på omveien.

Lite visste jeg vel at situasjonen jeg skrev om da skulle vare….og vare. Jeg sitter fortsatt og blogger på en helt vanlig formiddag midt i uka. Jeg ligger fortsatt mye på sofaen. Situasjonen jeg skrev om varer enda, faktisk. Jeg virker ikke, rett og slett.

I går virket jeg litt. Noen få timer på jobb gjør godt. Mandag virket jeg også litt, men ikke tirsdag. Og i dag er jeg bare lei. Mest lei meg, tror jeg. Det var ikke sånn jeg tenkte det skulle bli. Jeg planla ikke for det her. Men det er det livet jeg har akkurat nå. Annenhver-dag-livet. Hvis jeg klarer å fungere den ene dagen, la oss si omkring 50% av frisk kapasitet, hva nå det er, så er dagen etter dømt til å bli en nullprestasjonsdag. Slik som i dag. Kroppen er seig og kraftløs, jeg fryser (inne), er svimmel og det meste murrer. Ikke direkte smertefullt i dag, mot normalt på slike dager, men allikevel…

For å kunne dra på jobb de forventede 3-4 timers tid som er planlagt i morgen er jeg avhengig av å la være ganske mye i dag. Jeg må akseptere at jeg ikke virker og nøye meg med å fyre i ovnen, snakke litt med katta og ta meg en kaffekopp. Ellers: nada!

Og dermed blir psyken en utfordring. Å ikke virke gir en sorg. En sorg for det som var og det som ble som det ble. Og en sorg for det som antakelig aldri blir. Og en usikkerhet. Tapt identitet er en ting. Tapt liv, både sosialt og kollegialt har de fleste opplevd etter at pandemien traff landet. Som syk er alt dette forsterket. Og etter et år med sykmelding så vet alle at neste steg, uansett lengde, også vil medføre tapt inntekt og dårligere økonomi. Det må jeg bare leve med. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg blir ikke plutselig frisk fordi om inntekten blir borte.

Det tok meg minst 10 år å bli så elendig som jeg var i februar for et år siden. Slik sett så har jeg gjort enorme framskritt det siste året. «Bare» på et år. Bunnivået er flyttet ganske langt oppover skalaen. Fra å ikke virke i det hele tatt til å stort sett fungere på halv maskin annenhver dag er et ganske stort sprang det, egentlig. Utfordringen er å se hvor veien går videre og hvor lang den er. Og å innstille seg på at toppnivået kanskje aldri kommer igjen. Mest sannsynlig ikke.

Det er først når man er på bunnen at man kan sparke fra og begynne oppstigningen, har jeg hørt. Det siste året kjenner jeg på at jeg har forsøkt å sparke fra så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Ofte har jeg bare møtt ustabil masse, og frasparket har druknet og noen ganger nesten sugd meg lenger ned. Dagens, eller egentlig gårsdagens, tilstandsrapport tilsier derimot at noen av frasparkene har hatt effekt. Som sagt, bunnivået har flyttet seg noe opp og jeg befinner meg kortere tid om gangen på nederste nivå. Hvorvidt det er mulig å flytte bunnivået enda lenger opp, eller om det er på dette nivået jeg blir, er derimot et stort spørsmål. Så til dere som spør: «Hvordan går det? Er du på bedringens vei nå, eller?» …..

Altså svaret er både ja og nei. Ja, de siste fire månedene har vært bedre enn de fire eller åtte før det. Jeg klarer mer enn ingenting, og jeg ligger kortere perioder på sofaen. Men nei, jeg er ikke bra. Men du ser meg ikke når jeg ikke er bra, så jeg skjønner at det er vanskelig å vite. Og vanskelig å forstå. Jeg vet og forstår ikke sjøl heller. Det er en uforutsigbarhet som jeg nok må leve med. Det er vel derfor de kaller det kronisk, eller varig, sykdom.

Her om dagen leste jeg en tre år gammel kronikk om fremstillingen av kronisk sykdom i media. Kronikken, som anbefales, kan du lese nederst i innlegget.

Den handler om alle vi leser om som møter veggen, men så starter med yoga, kosttilskudd, grønn te eller noe annet selvutviklende og endelig finner seg sjæl og helsa si tilbake. Halleluja! Flott.

Men folkens: slik som jeg har det i dag så hjelper ikke engang verdens mest magiske te. Jeg har ingen forutsetning for å fikse så mye som 5 minutter med yoga. Og i den tåka som ligger tett i hjernen min har ikke en mindfullness-øvelse i verden en sjanse. Like lite som det på magisk sett gir meg toppgevinsten i lotto vil dette gi meg helsa tilbake.

Dager som i dag kommer med jevne og ujevne mellomrom. Dager da ingen ser de varige syke fordi de hverken orker å gå ut eller dele hverdagen sin med andre via sosiale medier eller blogg. Slike dager er ganske ofte mine dager. I debattinnlegget fra Aftenposten etterlyses «portrettintervjuene med de bitre, triste, redde og resignerte langtidssyke». Dette er mitt bidrag. En dagsrapport fra en «ikkesågladkroniker».

Det kan godt hende jeg tar meg en tur ut hvis gradestokken bestemmer seg for å roe ned litt utpå dagen. Frisk luft skader ikke, selv om jeg ikke regner med å bli en «glad-kroniker» av det.  Og jeg kan uansett legge meg på sofaen etterpå og være sur på kroppen og forbanna på livet.

Varig sjuk, sånn passe kronisk og sånn passe glad.

http://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no%2Fmeninger%2Fdebatt%2Fi%2FMgGmkJ%2Fjeg-er-ikke-takknemlig-for-sykdommen-min-therese-stoveland-alfsen%3Futm_source%3Dfacebook%26utm_content%3Ddeleknapp%26utm_campaign%3Dbunn%26utm_medium%3Dsocial%2520media%26fbclid%3DIwAR3svzpWKL_arFTvxQGHaHlELQb6DqLQ3oRiT260pPVabqXIJTDlOWgv194&h=AT3k4FpHEZ8AZCIuFUUaLPUnB6JGdPWGj5GdePmUzveczdPd-GB6j2yhLzTJhags100LQNUW6oZdgdS2x89fhU4Jw70unGVV_D_03bl59wC1U8-VqHMhHGY_8rY7lItFFuQ

I dag har jeg fått svar. Ikke verst bare det. Ikke det at jeg ble noe klokere eller umiddelvart noe mer optimistisk av det svaret, men bare å få en respons er jo ålreit. Så håper jeg at det også blir snarlig forbedring for dere det gjelder.

Følgende blogginnlegg ble sendt via e-post til regjeringen 30.januar:

https://friluftsheidi.blogg.no/til-regjeringen-i-dag-ved-bent-guri-og-kjell-ingolf.html

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag kom altså svaret. Ikke fra Bent, Guri eller Kjell-Ingolf. De prater om andre grupper på pressekonferanser. Det var Henrik som svarte. Henrik Aasheim, Forsknings- og høyere utdanningsminister i Kunnskapsdepartementet.

Takk for svaret, Henrik. Jeg håper du jobber videre for å sette fokus på studentene våre. Jeg kjenner studenter som vurderer både å droppe ut nå og å la være å begynne på studier etter sommerferien slik situasjonen er. Vi trenger dem nå og vi trenger dem i framtida. Og som jeg skrev 30.januar: studentene trenger håp!

Ikke sneven av noe «breaking news» i svaret, dessverre. Og siden svaret ikke er merket unntatt offentlighet og etter min mening ikke innehar sensitiv informasjon, som jeg ble advart om i følgeskrivet, velger jeg å poste svaret her på bloggen slik at alle interesserte kan lese.

Her er svaret fra Henrik:

Svar på spørsmål om prioritering av unge voksne over 18 år

Jeg har akkurat vært vitne til pressekonferanse nummer en trillion, eller noe, i forbindelse med korona-pandemien og smitteverntiltak i Norge. Og jeg har et spørsmål:

Når tenker dere å prioritere de unge over 18 år?

Jeg er 48 og jeg syns at de på for eksempel 21 fortsatt er ganske unge. Men de blir ikke nevnt med et eneste ord på pressekonferanse i dag. Veldig mange av disse studerer og bor på små hybler i fremmede byer langt fra familie. De har hatt kun digital undervisning det siste, snart, året. Alle fritidsaktiviteter som de vanligvis deltar i er stengt, inkludert treningssentre og studentforeninger. De skal ikke være på universitet eller høyskole og de skal ikke ha sosial omgang. De skal på ingen måte forlate for eksempel hovedstaden og dra med seg potensiell smitte hjem til mor og far i andre deler av landet. Mange av dem begynner å bli bekymret for framtida si. De er relativt fortvilet og sliter i hverdagen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det snakkes mye om barn og unge, og takk for det. Så nevnes eldre enslige. Takk for det også. Men altså ikke et ord om de unge enslige.

På neste pressekonferanse MÅ dere gi håp til studenter og unge voksne! Det er faktisk disse vi er avhengige av i framtida og da trenger vi at de virker!

Hvis dere åpner for eksempel kjøpesentre den 10.februar uten å åpne universiteter og høyskoler så må studentene gå på shopping for å få menneskelig kontakt! Er det det vi vil?

Med hilsen

barnehagelærer som er bekymret for både barn og unge, inkludert de som er unge, men for gamle til å bo hjemme i familien!

Spørsmålet og bekymringsmeldingen er i dag sendt via e-post til respektive departement.

Ute: 19 minus, månen på veg til å legge seg og nok av sosial distanse.

Inne: Pressekonferanse. Bilde: Dagbladet

Her kommer oppskriften på å få viljen sin. Den er enkel og utrolig effektiv. Så følg med. Glem ikke at dette skrives med faglig tyngde, det vil si drøye 25 års erfaring som pedagog og nesten like mange som mor!

Situasjon 1:

Du er på handletur med ett eller flere barn. Du er sliten etter en arbeidsdag, ungene er slitne og møkkete etter en lang dag i barnehagen. Alle er sultne og du må huske dopapir og helst noe kjapt til middag så blodsukkernivået raskt kan gjenopprettes for dere alle. Som den gode forelderen du er så har du planlagt å passere godterihylla rett foran kassa i godt driv. Du har gjort det klart for ungene at det er mat dere skal ha. Det er tross alt bare onsdag og godteri, ja det er kun lov på lørdag. Da går 4-åringen i «meltdown». Hun VIL ha og trenger en pose med sukkervarer AKKURAT NÅ! Loven om lørdagsgodt eller ikke. 4-åringer kommer vanligvis med en hel masse lyd og «special effects» i slike situasjoner. Så her er det action.

Du har to valg:

1. Fortsette å si nei et par ganger før du gir etter for en BITTELITEN godtepose bare for at dere alle skal komme dere avgårde og for at det begynner å bli en smule plagsomt å være ettermiddagens underholdning på Kiwi. Dere kommer dere hjem og 4-åringen har lært noe. Vi kommer tilbake til hva! Du finner det ut hvis du fortsetter å lese.
2. Ta ungen under armen og forlate åstedet uten både godtepose og middag. For ikke å snakke om dopapir. Dere har sikkert ei pakke spagetti eller noe dere kan spise i skapet så dere overlever noen timer til.

Eller tre da, rettere sagt:

3. Ignorere ungen som hyler, ordne det du skal i kassa og så forlate åstedet med dopapir, middag og hylende unge uten godtepose.

Jeg har selv opplevd og «løst» liknende situasjoner med både metode 1 og 3. Både som profesjonell og som forelder. Med varierende hell. Pedagogen i meg skulle ønske løsning 2 dukket opp oftere enn den gjør, både av hensyn til foreldre og barn. Jeg er i alle fall brennsikker på at jeg ikke vil at ungen min skal lære at om hun bare skriker høyt nok og surver tilstrekkelig så får hun det som hun vil. Apropos læring.

Situasjon 2:

Det er en pågående pandemi i landet og det er oppdaget ukontrollert og uoversiktlig smitte som gjør at flere kommuner stenger ned det meste av både private og offentlige tilbud. Til og med vinmonopolet stenger. På en lørdag! Du er sliten etter snart et år med smittevern, hjemmekontor og mangel på sosial kontakt. Blodsukkeret er derimot ikke så verst, det er tross alt rett etter frokost på en lørdag. Du er faktisk litt tørst, men som den oppegående innbyggeren du er så velger du et glass leskedrikk eller vann i dag. Det er tross alt dugnad og nå vil vi jaggu bidra for å få en slutt på den galskapen her. Høie har anbefalt at du holder deg hjemme og at du i alle fall ikke forlater kommunen din. Det vil si at du holder deg hjemme for å unngå folk og smittespredning. Da skjer det. Naboen din legger seg ikke ned og har meltdown. Nei, men han akker og ojer seg, surver i alle medier, skriker over seg i harnisk og møter opp i nabokommunen på trass for å få tak i helgas dose côte du rhone, au de vie eller hva han nå engang vil ha. For han VIL ha børst! Nå! Han er så himla tørst og trenger det!

Da har regjeringen to valg:

1. Åpne polet igjen så naboen får det som han vil.
2. Stenge hele landet og si at du får drikke det du har hjemme. Vann om det trengs. Du overlever nok til neste helg eller i verste fall til helga etter det.

Jeg kan ikke annet enn å si takk for hjelpa. I løpet av noen få timer en søndag ettermiddag har regjeringen sabotert alt vi foreldre og pedagoger i flere generasjoner har forsøkt å lære våre barn. Både på den diplomatiske og mer tøffe måten: Det hjelper ikke å surve. Å skrike til en får det som en vil virker ikke! Ikke når du er 4 år i alle fall…når du er 44, derimot…

Beklager min villfarelse! Å skrike til du får den børsten du vil, når du vil og hvor du vil: DET virker!

Så moralen må derfor være: alle studenter: tropp opp på universitet og høyskole, still dere i kø (husk munnbind da) og krev å få forelesninger live heretter! Da skal vi se at alle lesesaler, biblioteker og grupperom åpnes for dere på et blunk! For det er jo sånn det fungerer…eller?

Jeg setter meg på skolebenken igjen så fort det er noen skolebenk som er tillatt: jeg trenger tydeligvis oppdatering i forhold til oppdragende virksomhet. Vi kan jo ikke overlate slikt som veiledning i selvregulering til slike uvitende individer som meg som tror forutsigbarhet, konsekvens og logikk har noe å si.

PS! Til helga tar jeg meg helt sikkert et glass vin. Innkjøpt før jul… Kjenner jeg trenger litt bedøvelse for å takle galskapen!

Til og med “en bjørn med ganske liten forstand” kan bidra…

Biblioteket? Å nei du! Polet? Jadagitt!

Et alternativ i butikken kan være å legge barnet underst…