«Vi har lang ventetid og klarer ikke å innfri utredningsfristen din. For at du skal slippe å vente lenge, kan du ta kartleggingen et annet sted. Får du innvilget et lengre rehabiliteringsopphold, og ønsker å komme til oss, kan du be aktuell institusjon om å sende oss konklusjon.» Og så videre….
Denne meldingen tikket inn på min telefon i går. Okei, tenkte jeg. Så da fikk jeg innvilget søknaden min allikevel da, eller? Noe vedtak hadde jeg ikke fått, men jeg antok det var i farta. De sleit litt med rekkefølgen bare.
Etter en stund kom det mail om vedtak i digipost og jeg leste meg opp og ned og att og fram. Alt vel. Bortsett fra ventetid på 46 uker. DER mista de meg.
Jeg fikk jo først avslag. Så ble jeg frustrert. Og klagde. Og fastlegen klagde. Og da ombestemte de seg gitt. Som jeg har sagt før: du skal være frisk for å være sjuk. Og du skal være rimelig trassig og standhaftig for å komme noen vei. I alle fall innimellom. Men å mase ned de seksoførti ukene, det vet jeg ikke om jeg orker…
Jeg hater å skrike høyt for å få det som jeg vil. Jeg pleier å gå for gode argumenter og sunn fornuft i stedet. Det rimer liksom mer for en mulig noe miljøskadd pedagog som meg. Men her er altså et bevis på at det gjelder å mase. Den som maser får! I alle fall fikk mitt og/eller legens mas beslutningstakerne til å ombestemme seg.
Og i dag ringte de jaggumeg også. Ikke de som innvilget søknaden da. Men de med de 46 ukene. Hun foreslo å sende meg et annet tilsvarende sted. Et sted med tre ukers ventetid. Jatakk, det er greit for meg! Det ska’kke stå på meg. Jeg kan også ombestemme meg 😊
For et år siden eller noe slikt la jeg en plan. En langtidsplan. Med et hårete mål i enden. I sommer skal et par av delmålene nås. Håper jeg. Men jeg er veldig usikker …. Og ble ikke noe mindre usikker etter dagens bøy og tøy og konferering med fysioterapeut. Når han sier at han må tenke litt på det, så kjenner jeg at jeg blir mer enn bare litt betenkt.
Sommeren i år har 4 delmål. Delmål på veien til hovedmålet. Jeg vet at jeg klarer 3 av dem. Hvis ikke noe uforutsett skjer. DET er forrige sommer derimot et bevis på at skjer. Det uforutsette, altså. Det gjelder å være forberedt på det meste.
Det dreier seg selvfølgelig om tur av ulike slag, turmål og om topp. Toppen og et par av turmålene røyk i fjor, grunnet både kne og blindtarm. Kanoturen ble avbrutt midt i og det ble sykehusinnleggelse i stedet. Mye gikk på tvers, mye måtte revurderes og plan B ble normalen da plan A stort sett måtte forkastes.
Men i år har jeg egentlig hatt litt trua. I alle fall om 3 av 4 mål. Så får jeg gjøre opp regnskap til slutt. Tur blir det uansett hva både kropp og fysioterapeut sier. Jeg er i planleggingsmodus! Som Hans Børli sier:
Av og til
er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Vi får se da om det blir luftetur som planlagt eller om målene må justeres både ned og på tvers.
Bra å ha god hjelp og utsikt til blå himmel når det skal planlegges for en eller annen luftetur.
Jeg liker å være ute. Jeg befinner meg så ofte jeg kan på tur, enten på beina, i kano eller på truger hvis underlaget tillater det. Det hender jeg tipser andre både om turmål og utstyr også, mens jeg litt overrasket reflekterer over akkurat det. Tureksperten friluftsheidi liksom… Bloggnavnet til tross: jeg har ingen planer om at dette noen gang skal bli en turtipsblogg. Til det finnes det alt for mange som driver med det, både profesjonelt og kun av masse erfaring, så det får de som virkelig er eksperter drive med. Det er bare å google, så finner man ut hvilken vrimmel det er av slikt der ute. Dessuten så fins det så mye annet å skrive om også…
Gleden over opplevelser og frisk luft vil jeg derimot dele. Og kan det inspirere til at en eller annen finner på å ta seg en nærtur, for det er stort sett det jeg driver med, så syns jeg det er stas. Det er de korte turene både med og uten hengekøye eller lavvo, både på beina og med kano eller sykkel, som har gitt meg kunnskap. Det er såpass langt mellom langturene at det er nærturene som egner seg best for erfaringsutvikling.
Uansett så mener jeg at det meste må prøves selv. Erfaring er det eneste som kan fortelle deg hva du trenger, hvor du skal dra og ikke minst hva du ikke trenger å ta med deg. Folk er forskjellige og det er fryktelig mange måter å gjøre friluftliv på. Som Haarld Rønneberg sier :”det er begrenset hvor dritt det kan gå”. Det som passer meg, passer kanskje ikke deg osv. Men lurer du på noe, så bare spør. Kanskje jeg har en erfaring å dele? Og så er det jo større sjanse for å få en fin opplevelse dersom det grunnleggende er på plass.
Det er derimot et par ting jeg har ganske så klare meninger om her jeg sitter på min innebygde balkong og ser ut over fjell og blåner og drømmer om neste tur.
Bål. Jeg elsker bål! For meg hører det med til enhver tur. Og mat som kan lages på bål er en selvfølge. I Norge eksisterer det generelt bålforbud. Kort fortalt så betyr det at mellom 15.april og 15.september er det forbudt å gjøre opp ild i eller ved skog og friluftsområder. Dette gjelder også engangsgrill. Vær så snill å overholde det! I fjor var det masse brannutrykninger grunnet uforsiktig omgang med ild i populære turområder. Det er ikke trivelig. Og er du et fint sted der du har lyst og lov til å tenne bål så er det stor sannsynlighet for at noen har vært der før deg og hatt lyst på akkurat det samme. Bruk allerede eksisterende bålplass. Sist jeg ankom et sånt sted kunne jeg telle 13 ulike «tomter» med kullrester. På et område mindre enn en vanlig rekkehushage. Mens jeg skriver dette så ser jeg røyk. Det blåser 12 sekundmeter i kastene i dag, det er meldt om stor skogbrannfare, og noen har tent på noe nedi bygda… I forskriftene om åpen ild og bålforbud står det at det er lov å bruke hue…Er du i tvil om du skal: la være!
Ta med søpla di hjem. Jeg vet ikke om jeg trenger å si så mye mer…. Vet du hvor lenge det tar før appelsinskallet du kastet under en busk er helt borte? Eller tørkepapiret?
Bruk hundepose selv om du ikke har hund. Dette skrev jeg om i fjor sommer, både punkt 2 og 3, egentlig. Her:
Jeg syns det er minst like viktig i år. Vi går nå på vår 2. sesong med pandemi og skal nok også i sommer treffes mest mulig utendørs. Det heier jeg på. Jeg angrer aldri på en tur. Den gjør som regel godt både for kropp og ikke minst sinn.
Ta deg en tur ut! Om det ikke blir i dag, så gjør som meg og katta: Sitt på terrassen og planlegg neste tur ut. Må forresten sjekke om jeg har igjen hundeposer!
Tursekk type friluftsheidi på nærtur.
Mitt alternativ til kaffebål.
Fint vær, men vind…fint å sitte innenfor vinduene og skrive om og planlegge tur.
Lunefull og spekket av kontraster. En måned som skriker “skar’ru værra med så heng på”. Skal jeg først danse, ja så velger jeg altså april. Som de fleste vet så danser jeg lite. Manglende evne må ta skylda, rett og slett. Jeg er mer av typen som henger i baren og lar skravla gå. Sånn er det med den saken.
Men så kom det en utfordring. Og utfordringer er til for å tas imot! «Dans våren inn» iført kjole eller noe annet etter ønske, var utfordringen. Takk til frodith for utfordringen. Det er ikke hvem som helst som får meg til å danse! Det syns nok på bildene også… Og du fikk meg faktisk til å danse hele to ganger!
Apropos bilder. Dansinga er dokumentert og den har til og med havnet på kunstutstilling. Hos http://frodith.blogg.no. Bildene er altså begge tatt i april. Med nøyaktig en ukes mellomrom. Samme kjole, samme sted, samme hatt og briller og samme kjærringa. Til og med samme positur. Det er den eneste jeg kan!
Til og med jeg er ganske så kjapp når skroget skal senkes ned i det eneste ikke-islagte vannet heromkring på denne tida av sesongen. Badesesongen, altså. I dag er den offisielt i gang. I alle fall for min del.
Og jeg må rett og slett skylde på avleggeren denne gangen. For første gang på i alle fall ti år så klarte hun kunststykket å dra i gang badesesongen før meg. Ifølge bildebevis og vitner så hoppet hun i havet på Aker brygge allerede siste dagen i mars. Og det var av det planlagte slaget med bikini og hele pakka, altså. Ikke no’ «ramle-over-bryggekanten-etter-en-fuktig- aften-på-by’n», der i gården. Som vi alle vet er det jo ikke mulig med fuktige aftener på by’n for tida. Ikke at hun hadde drevet så mye med det ellers heller akkurat. Måtte vel ha blitt bading da.
I og med at søndagsturen gikk langs Mjøsa i dag. Og det så vidt jeg vet er det eneste vannet i friluft her i Innlandet som ikke har is for tida, så var muligheten der. Badesesongen er åpnet! Jeg var fast. I alle fall så fast som det går an å være med numne og følelsesløse bein og hender! DET var fast. Men jeg var ikke så furious. I alle fall ikke i dag.
Det er fort gjort ser det ut til. Å juge på bloggen. På sosiale medier generelt har jeg inntrykk av. Jeg leser både innlegg som jeg bestemt mener er jug, og jeg leser innlegg som jeg håper er jug, og som i alle fall burde vært det. De fleste, for ikke å si alle, vet at jeg har jugd også! Det skjer ikke veldig ofte, men jeg slo ei skrøne for et par dager siden. Ei relativt urealistisk ei.
Det gjelder nemlig, som jeg har nevnt før, å velge sine bilder med omhu. Gjerne være fryktelig bevisst på hvilken vinkel de knipses i utgangspunktet også. Det er for eksempel en god ide å ha bilen bak seg når villmarksbilder og utsiktsbilder skal tas. I alle fall når imaget som uteligger og friluftsmenneske skal pleies og opprettholdes. Nok om det. Ikke si at jeg har sagt det. Photoshopping av rynker og valker er visst også ei greie for den som liker slikt. Der er min framgangsmåte mer å la være å ta selfie…det er så mye annet fint å fokusere på!
Men vinkel. Det er det juginga dreier seg om da. Jeg kan «berolige» eventuelt skuffe alle med at jeg slett ikke har stått på henda. Jeg er definitivt mer horisontal enn som så. Kroppen er overhodet ikke kapabel til slike stunt. Og så vidt jeg husker så har jeg vel aldri fått til akkurat å stå på henda heller. Hverken som barn, ungdom eller voksen. Og slett ikke de siste åra.
I den grad aprilspøken klarte å lure noen som helst, noe jeg sterkt tviler på, så må jeg altså dementere! Det gjelder bare å velge vinkel, få unna løse deler og jage småbrukeren opp i ei gardintrapp for å knipse. Og så legge seg flatt med armer, bein og sveis i riktig vinkel. Til og med jeg klarer å holde henda over hodet de sekundene småbrukeren gidder å holde på med slikt. Til slutt er det bare å beskjære nok til å få redigert bort katta, og så er det bare å trykke publiser.
En får ikke mer moro enn det en lager sjøl! Og til dere som kommenterte med brølesmilefjes, takk for det forresten, det er jo lov å late som dere tror jeg er sprek! Jeg gidder ikke bli krenka, det er tross alt veldig ålreit med rimelig realitetsorienterte folk. Dessuten er det vel ingen som tror på alt de leser på nett? I alle fall ikke 1.april!
Jug. Også kalt aprilsnarr.
Iscenesetting, med ting som ble redigert bort….inkludert gardintrapp og katt.
Nett og sosiale medier renner over om dagen. Om folk som mot sin vilje har hjemmepåske. Hytteturister som er «alene» i bakken og ikke kan ha slekta på påskebesøk. Restauranteiere på skidestinasjoner som må holde stengt. Vi sitter fortsatt her på vår egen tue og forholder oss så godt vi kan til dagens anbefalinger og smittevernsrestriksjoner. Folk legger ut bilder med minner fra den forgjettede påsken 2019 og savner med store bokstaver. SAVNER!
Jeg savner også. Både påskebesøk på andres hytter, Bohuslânpåske og bypåske. Men heldigvis er det enkelte påsketradisjoner som fortsatt er absolutt gjennomførbare, både i fjorårets og årets koronapåske. De siste par årene gjennomført i lavlandet selv om grunnlaget tross alt ble lagt i fjellet.
Endelig kom våren! Og endelig kom det en ny vår til denna skrotten! Den som har lest friluftsheidi det siste året og ikke minst den som har vært i nærheten av meg live både fra februar 2020 og før det har hørt, sett og opplevd mye syting og frustrasjon rundt helse. Rett og slett ei krasjlanding!
Men så snudde det gitt! Endelig kan kroppen brukes til noe annet enn horisontal virksomhet. Heretter er det opp ned og bak fram for dette skroget. God vertikal påske!
Er treningssenteret ditt stengt? Og har vært det ei god stund, sier du? Det er vel ei god stund sida du har fått benyttet deg av slike fasiliteter, tipper jeg. Om du ikke er av typen som har sneket deg inn på senter i andre kommuner da, enten klatret over sperringer eller lurt deg inn med andres id-kort eller med fiktiv adresse. Eller eventuelt befinner deg i litt mer grisgrente strøk av landet. Det vil si alt utenom det som kalles «det sentrale østlandet».
Siden sist jeg skrev om treningssenter så har det gått et år. Og tro det eller ei så har jeg i løpet av det året begynt å bruke et slikt etablissement selv. Rimelig regelmessig. Men nå er jeg også utestengt. Treningssenteret «mitt» ligger tilfeldigvis i nabokommunen, så de vil ikke se meg der for tida. Så får vi se når jeg er velkommen igjen.
Greit for meg. Jeg har et rimelig velutstyrt treningsrom hjemme. Et rom jeg faktisk bruker flittig. Dessuten så er verdens beste treningssenter fortsatt åpent. Det står klart hele tida. To meter avstand til andre er overhodet ikke noen utfordring. Tips til bruk av «treningsapparatene» ligger i originalinnlegget.
Med litt mer målrettet bruk av verdens beste treningssenter så er det ikke umulig å slå “klatrerekorden” på 30 cm….kanskje…
For øvrig så melder hovedstadsstudenten at styrketrening, for eksempel utfall og knebøy, fint, om ikke akkurat lett, lar seg gjennomføre med en ryggsekk full av bøker på ryggen. Også på 6 kvadrat. Velg type litteratur selv… Har du bare lydbøker, sier du? Da blir det verdens beste treningssenter på deg da…
24.mars 2020 gjenoppsto undertegnede i bloggverdenen. Friluftsheidi så dagens lys, og de som ikke evner å scrolle forbi har delt gode og mindre gode dager med meg det siste året. Du som leser har tatt del i dager med gullkant, elendige dager og tanker om dette og hint. Mer eller mindre meningsfullt. I alle fall variert. Både i innhold og kvalitet, så vidt jeg kan bedømme selv. Og i bloggverdenen, i alle fall når man som meg effektivt unngår den såkalte «bloggtoppen», så er det jo en selv som vurderer og bedømmer. Jeg hevder bestemt at jeg sensurerer meg selv. Og det anser nok de fleste som lurt. Selv om noen mener filteret og sensuren burde vært betydelig kraftigere.
Siden 24. mars 2020 har undertegnede i følge statistikken delt 403 innlegg, i alt 12548 ganger. Leserne har befunnet seg i 19 forskjellige land. Statistikk kan være voldsomt fascinerende. Enkelte dager har det vært noen hundre lesere, andre dager under 10. Fascinerende det også, syns jeg. Og innimellom ganske uforutsigbart hva som «slår an» blant lesere.
I dag er det altså jubileum! Og jeg benytter dermed anledningen til å gratulere friluftsheidi med 1-års dagen i dag!
