Mars 2020 til mai 2021 :

Applaus for sykepleierne som står på så både covid-syke og andre syke får den hjelpa de trenger. Dere er kjempeviktige for landet vårt!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.

Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?

Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!

Juni 2021:

Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!

Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…

Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.

Tusen takk for overhodet ingenting!

Bra jeg har knapper og glansbilder sjøl. Gleder meg til å levere det i banken, sammen med rungende applaus, når lånet skal betales.

I høst gikk jeg på kurs. Det handlet om smertemestring og en kognitiv tilnærming til det å mestre en helsemessig ny livssituasjon. Der snakket vi om viktigheten av å sette seg mål. Både mål for dagen og litt mer langsiktige mål. I løpet av høsten satte jeg meg noen mål. Og flere delmål. Delmålene var i alle fall i mitt hode oppnåelige. Det var innafor hva jeg kunne klare med noen måneders målrettet og intens forberedelse. Målene var rimelige, til og med for en slik «kraka» som meg. Friluftsheidi anno 2013 hadde ledd av dem og tenkt at de måtte i alle fall være dobbelt så vanskelige. Friluftsheidi anno 2020 var en annen, hadde andre forutsetninger og visste bedre.

Men at tida skulle gå så inni granskauen fort, selv om den går sakte, DET hadde jeg ikke regnet med.

Jeg har øvd og jeg har trent. Og øvd og trent litt til. Jeg har forberedt meg både mentalt og ikke minst fysisk. Jeg har gått til behandling og fagfolka har hjulpet meg slik at jeg har fokusert på de riktige tinga… Jeg har prøvd å balansere aktivitet og hvile, gjøre lure ting for å virke litt innimellom, både på jobb og fritid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag er det nøyaktig ei uke til et av delmålene skal innfris. I alle fall etter planen. Jeg tror jeg klarer det! Det handler om en fjelltopp. En av de lett tilgjengelige som jeg har vært på før. Dermed så vet jeg hva jeg kan forvente. Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har så god kondisjon som kroppen tillater meg, jeg har både hjelpemidler og verdens beste sherpa og turfølge med meg. Hun skal bære sekk, gå passe fort, les sakte, og ellers være motivator og støtte på turen. Jeg er mentalt forberedt på det som kroppen min kommer til å melde og jeg har tenkt gjennom hvordan utfordringen må gripes fatt for at jeg skal ha størst mulighet til å gjennomføre. Pauser i strikt regime er et stikkord. Fart også. Eller mangel på sådan, egentlig.

Dette er jeg ganske sikker på at jeg skal fikse. Målet er oppnåelig. Jeg skal opp. Og jeg skal nyte utsikten. Til og med værmeldinga ser lovende ut.

Jeg skal hit.

Jeg er mer spent på delmålets dag to. Planen er da rett og slett å holde seg på flatmark. Tanken er å unngå alt som heter høydemeter. Men det blir tur. Og det blir fjell.  Denne dagen er det avstand som blir utfordringen. Så langt har denne kroppen, spesielt den ene halvdelen av den, hatt en smertegrense og funksjonsgrense på omkring fire kilometer utendørs. Etter den distansen er det meltdown. Tirsdag om en uke skal den etter planen virke i det dobbelte. Åtte kilometer tur retur…

…det målet føles såpass hårete at det ikke er fritt for at jeg er noe spent. Hu der som jeg engang var, omkring 2014 engang ville lagt til en 7-8 kilometer. Men hu finnes dessverre ikke lenger.

Og jeg skal hit. Hu her gikk til toppen på det forrige bildet etter at dette bildet var knipset…

Jeg må vel innrømme at jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og med innstilling og forberedelser og et turopplegg som er rimelig likt det første, så skal det kunne gå.

Og en ting er sikkert: det blir et glass vin etter turene uansett! Fjellet: here we come!

Og hu her skal bære sekken. La oss krysse fingrene for at hun slipper å bære meg…

Gratulerer med dagen!

Til Annica og Knut. Gratulerer så mye med svenska flaggans dag. Her på bruket vaier ikke det blågule så veldig. Det er stiftet fast på veggen. Men det er ei godt selskap sammen med svensker i alle størrelser.

La oss feire litt allikevel og ikke minst håpe at andre halvdel av 2021 blir året da vi sees igjen!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hils Carolin og Daniel med familier og de to eldste.

Kjære alle mammaer og pappaer.

Det er dere som tar støyten. Vet dere hvilken knivsegg hverdagen og jobben deres har befunnet seg på i over et år? Jeg tror dere har kjent på det. Noen av dere har vel også lurt på hvilken verden og hverdag kunnskapsministeren lever i og tror vi lever i?

Takk for at du har snudd hverdagen på hodet. Kortet inn arbeidsdagen. Svart på behovsundersøkelse fra styrer så nøkternt du kan. Og bare sendt den håpefulle til barnehagen når du absolutt må. Levert senere og hentet før slik at du har forholdt deg til kohorten din. Hatt hjemmekontor MED barna hjemme…

Du har bidratt til at det har vært mulig å holde barnehagen oppe. Til at de som må på jobb fordi hjemmekontor ikke er et alternativ har kunnet sende barna sine i barnehagen. Takk for at du fortsatt står i vaksinasjonskø sammen med de aller fleste av de barnehageansatte. Takk for samarbeidet! Vi får det til sammen. Så får de på “tinget” kjøre sitt eget løp.

Dere er nok som oss: vi som klarer oss med kort applaus fra balkongen og et “bra jobba, det er jo en dugnad”! Vi som har stålkondis og holder ut. «Bare litt til», «det er snart over». Hørt den før? Jeg må innrømme: det kjennes litt som å klippe litt for mye plen…når du endelig er ferdig med de siste meterne, ja da må du starte på nytt igjen. Bare litt til!

Det snakkes om å prioritere barn og unge. Jeg påpeker følgende: akkurat det er det DU som gjør! Og jeg! Politikere og media syns det er viktigere å snakke om utenlandsreiser, harryhandel og ølservering på by’n. Media har ikke nevnt deg siden de en gang i mars 2020 klarte å hoste opp en mor som klagde over hjemmekontor med ungene rundt stolbeina. Etter en dag (og ei helg)! Det er DU som lapper hverdag. Uten vaksine.

Noen av de jeg er sammen med har levd en fjerdedel av livet sitt i pandemi. Eller dugnad, om du vil. Andre, som jeg på grunn av kohort dessverre ikke kjenner så godt, har kun gått i barnehagen i kohort. Halve livet deres har vært dugnad. Da gleder meg faktisk over 4-åringen som lurer på hvorfor hun ikke kan leke med de hun ser på andre sida av sperringene: det forteller meg at foreldrene og vi har klart å skjerme ungene, slik at pandemi ikke kveler alt i livet deres.

Kort applaus for det også!

Et hjerte til alle som trenger det. I tillegg til kort applaus 🙂

Sa harepusen i «Reveenka». Et skikkelig godt tv-minne fra barndommen. Takk til Asbjørnsen og Moe og ikke minst til Ivo Caprino.

I dag er bildeutfordringen fra http://frodith.blogg.no/ «Glad». Jeg velger å dele bilde av to som er skikkelig letta og glade! Her gliser avleggeren og undertegnede bredt etter at avleggeren etter en lang dag med innsats klarte å ta nidan i karate for ca 1 ½ år siden. Det vil si 2.dan, 2.grad av svart belte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da var både avleggeren og mora skikkelig glad. I dag er avleggeren glad for at hun igjen kan gå på treningssenter og svette litt. Etter 7 måneders nedstenging i hovedstaden. Det unner jeg henne. Og jeg vet hun har savnet det. Her jeg bor er det nedstengt i alle fall ei uke til, men det er egentlig ikke så farlig. Jeg har både plass nok til å trene hjemme om jeg vil, og lyst nok til å gjøre andre ting til at treningssenter kun er et supplement innimellom.

Jeg gleder meg på Oslos vegne i dag! Uansett om du gleder deg til treningssenter eller å gå ut og ta en øl eller sette deg med en kaffe på uteservering: Kos deg! Gled deg!

Hurra hei og hopp!

Siden jeg kom i gang med http://frodith.blogg.no sin bildeutfordring en dag etter de andre så gjelder det å være kjapp i vendinga. Så dermed går jeg fra redd til sint på null komma svisj! Feel me! Følelser i berg og dalbane og sint i forbindelse med redd er vel ikke helt uvanlig. Så dermed kom både redd og sint på samme dag. Utfordringens dag 2.

På dette bildet er jeg sint. Det er hentet fra et blogginnlegg fra august i fjor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forbanna!

Det handler jo om korona. Selvfølgelig. Det har vært mange muligheter for å ase seg opp over smittevern, mangel på hensyn, kohorter, hyttediskusjoner og ikke minst vaksinasjonsprioritering de siste månedene.

Akkurat nå er jeg en smule forbanna fordi barnehagen, arbeidsplassen min, igjen er på rødt nivå.  Samtidig som politikere og helsetopper blir vaksinert, så står noen i frontlinja uten både vaksine og munnbind. Samfunnskritisk? Bare når det passer de som bestemmer…

Forbanna på vegne av alle som har jobbet ræ.. av seg hele pinsehelga for å kunne ta imot barn, foreldre og ansatte på en så god måte som mulig disse dagene. Vi skal fikse det. Skoleledere og styrere har nemlig igjen gjort en formidabel jobb. Så vi skal fikse det. Og håpe og tro at det ikke blir langvarig. Det er tross alt andre deler av landet som har levd med denne realiteten i månedsvis.

Innlegget er fra 13.august 2020. Og som innlegget sier: denne knockouten kan sikkert slå i hjel en mygg. Minst.

Endelig er dagen over. Det er dagen derpå. Utstillingsvinduet er lukket. Du kan trekke et lettelsens sukk.

I dag, 18.mai, kan du gå tilbake til å være bare helt vanlig ensom. Du kan være det uten press. Det er trygt å åpne sosiale medier. Det er ikke noe stress å lese nettaviser. Det er trygt å skru på tv-en også om du skulle få behov for det.

Matbutikken er åpen som vanlig og alle har lagt ansiktet tilbake i passe hverdagsgretten-folder, så du trenger ikke late som du er smørblid når du møter komplett ukjente. Du trenger ikke være flau fordi du går i joggebukse heller. I dag fins det flere ustrøkne å se.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I dag er det ingen, i alle fall veldig mye færre, som akker og åjer seg over at det regner. I dag kan vi nemlig kle oss etter været igjen…

Du overlevde gårsdagen. Du tok deg gjennom det. Kanskje uten æren i behold. Kanskje du felte en tåre eller flere. Kanskje du prøvde. Kanskje du lot som? Kanskje du ga f…? Kanskje du ikke fikk det til. Kanskje livet ditt er annerledes om et år. Kanskje du da er en av de heldige som tilhører en kohort?

Du trenger ikke fire glass bobler på balkongen på nasjonaldagen for å være noe. Du trenger ikke være midtpunktet i en polert vennegjeng. Du trenger ikke 17.maibuffet og verdens mest spektakulære kake. En is trenger du kanskje…Var ikke dagen din instagramvennlig, sier du? Det spiller ingen rolle. Du er god nok!

Til deg som feiret: det er ok. Jeg håper du hadde en strålende dag. Hvil ut og gjeninnta hverdagen i dag.

Til deg som ikke feiret men kanskje aller mest prøvde å gjemme deg: Det er ok.  Jeg håper du har det bra i dag. Hvil ut og lag deg en god hverdag!

Takk til martinehalvs som satte ord på utenforskapen for et drøyt år siden her:

http://https://martinehalvs.blogg.no/jeg-skal-vaere-helt-aerlig-2.html

Og takk til alle hverdagshelter som strever hver dag, både nasjonaldager og andre, med å kjenne seg bra nok!

Dette bildet sendte jeg til studentavleggeren som leste til eksamen i går:

Underteksten var «Gratulerer! Hell no’…».

«Hell no’» er dialekt for «eller noe». Avleggeren leste det på engelsk…

Og ps: de selger is i dag også!

Endelig ble det 17.maitog på småbrukeren! Det måtte en pandemi og et lokalt og «ænnsles» initativ til for at det skulle bli en realitet. Med bittelitt oppfordring og mildt press fra undertegnede, så lykkes vi altså i det herrens år 2021.

Småbrukeren har i dag deltatt i sitt aller første 17.maitog på 36 år. Ikke siden han trådte sine småsko på barneskolen har det skjedd. Men i dag har han og jeg, og selvfølgelig småbrukets erværdige 68-modell, deltatt i bilkortesje. 17. maitog. Undertegnede har viftet med flagg og ropt hurra.

En på 53, en på 48 og en på 47. Katta på 0,9 fikk ikke være med. Det fikk ikke husets eldste heller: en 64-modell måtte stå igjen på småbruket i år da bremsene den er utstyrt med har rett som det er har tilløp til egen vilje. Den får være med en annen gang når bremsene ikke står på hele tida.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi har spist 17.maivafler og etterpå blir det eggerøre og spekemat. Og en selvbrygget variant av flytende kornblanding, selvfølgelig.

Lag deg en god 17.maiettermiddag. Ingenting er så gæernt at det ikke er godt for noe…og en pandemi kan altså lure en småbruker med i 17.maitog eter 36 år!

Dagen før dagen. Jeg vet at den omtalen som regel handler om lille julaften. Men mange bruker begrepet om 16.mai også. Dagen før nasjonaldagen. Dagen da bunaskjorter og flagg skal strykes. Have mercy. Og dagen da alt skal forberedes, inkludert champagnefrokoster og unger i finstasen samt familiemiddager og partystemning hvor du enn snur deg. Vel, nok om det!

16.mai er en flaggdag uansett. Først til 27. På denne dagen for 27 år siden startet småbrukeren og friluftsheidi sitt liv sammen. Det vil si at vi begynte å henge sammen mer regelmessig og offentlig. Det hele startet bittelitt noen måneder før, men siden friluftsheidi var opptatt med sitt og småbrukeren skulle reise til andre siden av kloden, så tok det hele litt tid….

Det har jo nå tatt 27 år. Noen har sagt at det ikke er noe vits i å være sammen på grunn av at man har en fortid sammen. Man skal være sammen fordi man har en framtid sammen. Det er jeg enig i. Det handler jo om å skape denne framtida sammen. Men samtidig så mener jeg bestemt at det vil være en stor feiltakelse å undervurdere de 27 åra med liv, når framtida skal planlegges og leves. Ingen av oss klarer å leve historieløst.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dagen ble feiret på skogstur. På historisk grunn, vil jeg påstå.

Småbruker og historie…historisk småbruker….småbrukerhistorie…whatever….

Det kan diskuteres om det er trass eller mangel på fantasi som har gitt oss disse 27 åra. Vi får se da, vettu, om det blir 27 til! Men uansett: gratulerer til småbrukeren! Og gratulerer til meg!

Så over til 22. Favorittkusina, Sina, er 22 år i dag! Altså ikke min kusine, men avleggeren sin. Hun rakk å bli 22 før avleggeren. Sånn har det jo vært i 22 år.

Å ha et «syskjenbån på Gjøvik» som Prøysen sang, eller i Elverum da, har vært avleggerens dont i 22 år. Sånn går det når mora endelig syns det passer å bli besvangret, det vil si på tjukka, men i samme åndedrag får beskjed om at det er jaggumeg lillesøstra også! Med 2 dagers klaring på termin var det bare å bli sprengtjukke i kor. Friluftsheidi ble tjukkest. Og som vanlig, tregest.

Og så: «se hva som skjer?». Det resulterte altså i kusine 16.mai! Hurra for Sina som er 22 år i dag! Vi er stolte av deg, kusina! Du er ei stjerne!

Kusine på 22 til høyre. Avlegger på 21 år 11 måneder og 16 dager til venstre.

Gratulerer med 22 og gratulerer med 27! Og gratulerer med dagen til alle som slipper å stryke bunadskjorte i dag, siden pandemi har avlyst tradisjonell feiring for andre år på rad. Gratulerer til alle dere som har strøket skjorta allikevel. Gratulerer til alle som har bursdag. Gratulerer til alle som orka å stå opp!

Tips til kusiner på 22 eller andre….etter 27 år KAN det være en fordel å huske å kjøpe blomstene sine sjøl….

Dagens rusletur ga dessverre ikke den helt store mestringsfølelsen. Skroget var skrøpelig, men omgivelsene var smashing!

De siste dagene har jeg lest en del blogg. Jeg styrer unna klær-og sminkeblogger og jeg styrer unna «se-så-fin-jeg- er-og-hvor-flink-jeg-er-til-alt-mulig»-blogger. Hva nå det er, spør du kanskje? Glansbilder, er vel et stikkord. Fasade et annet. Jeg leser derimot mange blogger der folk deler ærlig og villig, eller betenkt for alt jeg vet, fra hverdagen sin. En hverdag som ikke alltid tilbringes på en rosa sky og der utfordringene ofte er litt over gjennomsnittet. Eller kanskje de er på gjennomsnittet?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Satser på at ingen av mine venner blir fornærma. De har vel i det minste ei flis i finger’n… Kilde: Tjukkihueforeningen på Facebook.

Jeg er en av dem. En av dem som lever et gjennomsnittlig liv som allikevel ikke alltid er sånn som jeg tenkte det skulle være. Og i alle fall ikke alltid står til forventningene jeg engang har hatt. Jeg er en av dem som hver dag jobber med å akseptere at egne forventninger til hva jeg skal mestre må justeres ned. Hver eneste dag jobber jeg og mange med meg for å finne mening. Vi jobber både med kropp og psyke for å gjøre det beste ut av dagen. Og alle vi vet at akkurat de to, kropp og psyke, henger så nøye sammen at når en av dem svikter, ja da sliter den andre delen gjerne også. Å sette ord på hverdagen er en måte å lære meg å akseptere, slik at forventningene mine kan justeres og kanskje oppnås og jeg i alle fall innimellom kan kjenne på mestring. Det får bloggen lide for.

For oss, som for alle andre, handler det altså om å mestre. I jobbhverdagen er MESTRING et av yndlingsordene mine. Det handler om å gi ungene følelsen av å mestre. Og dermed selvtillit til å gå løs på nye ting. Og selvtillit til å ta for seg livet. Tenker barna «jeg kan» og «jeg får til» om seg selv så har de fått med seg den aller viktigste ballasten. Får du til en ting du prøver på er det større sjanse for at du neste dag tør å gå løs på en ny oppgave. Du opplever mestring og får pågangsmot til å lære deg noe nytt. Ikke minst viktig for unger som skal begynne på skolen og møte læringsmål hver dag i mange år.

Og det gjelder ikke bare barnehagebarn. Det gjelder i aller høyeste grad oss voksne også. For meg er det så enkelt at dersom jeg klarer å gå 4 kilometer på tur søndag, så har jeg mer lyst til å ta meg en tur på onsdag også. Og hvis jeg klarer å stå på ett bein mens jeg teller til 30, så gjør det underverker for selvtilliten. I alle fall der og da. Enkelt og ukomplisert. Men vanskelig også.

Å mestre hverdagen er viktig for både deg og meg. Hvilke forventninger vi har til hva vi skal få til er alfa og omega for mestringsfølelsen. Jeg jobber med mine forventninger. Det er helt klart at de ikke kan være som før. Da vil jeg aldri oppnå mestring, og det kan utvilsomt føre til en nedadgående spiral jeg vil slite med å komme meg ut av. Hver dag jobber jeg altså med å justere forventninger, tilpasse hverdagen og gi meg selv muligheten til å mestre. Jeg bommer stadig vekk. Jeg gjør for mye eller for lite og blir lei meg og sjuk. Andre ganger får jeg det bedre til. Jeg mestrer å være sjuk, hvis en kan si det slik. Det vil si at jeg klarer å balansere hverdagen min slik at jeg får det beste ut av både meg selv og livet. Det gir mestring, det! Livsmestring.

Til alle dere som jobber med egne utfordringer hver dag og kjemper for å mestre hverdagen: Heia dere!

Litt blass i fargen, og med en flekk eller to, men den mestret å glede en litt skakk turgåer i dag allikevel!