I høst gikk jeg på kurs. Det handlet om smertemestring og en kognitiv tilnærming til det å mestre en helsemessig ny livssituasjon. Der snakket vi om viktigheten av å sette seg mål. Både mål for dagen og litt mer langsiktige mål. I løpet av høsten satte jeg meg noen mål. Og flere delmål. Delmålene var i alle fall i mitt hode oppnåelige. Det var innafor hva jeg kunne klare med noen måneders målrettet og intens forberedelse. Målene var rimelige, til og med for en slik «kraka» som meg. Friluftsheidi anno 2013 hadde ledd av dem og tenkt at de måtte i alle fall være dobbelt så vanskelige. Friluftsheidi anno 2020 var en annen, hadde andre forutsetninger og visste bedre.

Men at tida skulle gå så inni granskauen fort, selv om den går sakte, DET hadde jeg ikke regnet med.

Jeg har øvd og jeg har trent. Og øvd og trent litt til. Jeg har forberedt meg både mentalt og ikke minst fysisk. Jeg har gått til behandling og fagfolka har hjulpet meg slik at jeg har fokusert på de riktige tinga… Jeg har prøvd å balansere aktivitet og hvile, gjøre lure ting for å virke litt innimellom, både på jobb og fritid.

I dag er det nøyaktig ei uke til et av delmålene skal innfris. I alle fall etter planen. Jeg tror jeg klarer det! Det handler om en fjelltopp. En av de lett tilgjengelige som jeg har vært på før. Dermed så vet jeg hva jeg kan forvente. Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har så god kondisjon som kroppen tillater meg, jeg har både hjelpemidler og verdens beste sherpa og turfølge med meg. Hun skal bære sekk, gå passe fort, les sakte, og ellers være motivator og støtte på turen. Jeg er mentalt forberedt på det som kroppen min kommer til å melde og jeg har tenkt gjennom hvordan utfordringen må gripes fatt for at jeg skal ha størst mulighet til å gjennomføre. Pauser i strikt regime er et stikkord. Fart også. Eller mangel på sådan, egentlig.

Dette er jeg ganske sikker på at jeg skal fikse. Målet er oppnåelig. Jeg skal opp. Og jeg skal nyte utsikten. Til og med værmeldinga ser lovende ut.

Jeg skal hit.

Jeg er mer spent på delmålets dag to. Planen er da rett og slett å holde seg på flatmark. Tanken er å unngå alt som heter høydemeter. Men det blir tur. Og det blir fjell.  Denne dagen er det avstand som blir utfordringen. Så langt har denne kroppen, spesielt den ene halvdelen av den, hatt en smertegrense og funksjonsgrense på omkring fire kilometer utendørs. Etter den distansen er det meltdown. Tirsdag om en uke skal den etter planen virke i det dobbelte. Åtte kilometer tur retur…

…det målet føles såpass hårete at det ikke er fritt for at jeg er noe spent. Hu der som jeg engang var, omkring 2014 engang ville lagt til en 7-8 kilometer. Men hu finnes dessverre ikke lenger.

Og jeg skal hit. Hu her gikk til toppen på det forrige bildet etter at dette bildet var knipset…

Jeg må vel innrømme at jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og med innstilling og forberedelser og et turopplegg som er rimelig likt det første, så skal det kunne gå.

Og en ting er sikkert: det blir et glass vin etter turene uansett! Fjellet: here we come!

Og hu her skal bære sekken. La oss krysse fingrene for at hun slipper å bære meg…