Jadda! Klokket inn på 9000 meter!

Det gikk!

Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men resultatet ble måloppnåelse nummer to på tre dager! Akkurat nå går jeg rundt i en slags småforvirret fornøyd-rus og kjenner på at dette faktisk var mer enn jeg trodde bodde i denna skrotten for tida. Ni kilometer er minst fem kilometer lenger enn jeg har maktet på lenge… Her må reflekteres over en god del greier…når euforien har lagt seg!

Målet for dagen ble altså nådd, ganske så mye enklere enn forventet også. Den karamellen skal suttes på minst et par dager, tenker jeg. Foreløpig har premien vært ei brødskive med baconost og en sjokoladekjeks…

En oppgradering er underveis 😉 Når sherpaen våkner etter en ekstremt velfjortjent powernap!

Kjerringa med staven gikk ikke over bekken etter vann i dag. Men hun krysset en del bekker for å komme til fossen, det gjorde a…

Og på tilbaketuren kjente både sherpa og friluftsheidi seg så gærne at de la turen oppom en topp…helt drøyt, men mulig!

Tre tanker på en fredagskveld.

En.

I går leste jeg metteJosteinsdatter sine tanker og refleksjoner om mestring. De som kjenner meg i jobb vet at akkurat mestring er et veldig viktig begrep for meg. Og det Mette skrev…det kunne handlet om meg. Jeg kjenner meg igjen i alt. Fra turglede, tårer, frustrasjon og til mestring. Takk for fin beskrivelse av akkurat hvordan det oppleves, Mette. Les innlegget her:

balanse, svimmelhet, tårer og mestring…

I dag klarte jeg 6 timer på jobb. Det ga meg mestring.

 

To.

Dagen i dag har gitt meg en påminning om hvor ulik verden vi lever i ut i fra hvilket ståsted vi har. I min hverdag diskuteres det om vi kan ha sommeravslutning for skolestarterne i barnehagen med en eller to foreldre, eller om alt må avlyses. Utendørs altså. Korona, selvfølgelig. Og fryktelig kjedelig for de familiene der de må trekke lodd om mamma eller pappa får lov til å være med… Jeg vet at jeg hadde blitt lei meg om jeg tapte loddtrekningen og måtte bli igjen hjemme. Mens andre står i bilkø på grensa og er forbanna fordi koronatest og papirsjekk ved innreise tar tid.

 

Tre.

Jeg har fått meg en favorittsau. Jeg liker ull. Såpass godt at hele året er ullsesong for meg. Jeg liker lammestek og fårefilet også. Og fårikål. Jeg er derimot ikke så glad i innpåslitne sauer når jeg skal overnatte til skogs og jeg direkte misliker sauebæsj i gapahuker og rundt bålplasser. Men denne var ganske sjarmerende.

 

Jeg ønsker alle ei god helg. Uansett om du skal på harrytur eller fordele sommeravslutning på «rettferdig» vis. Jeg håper på glede og mestring for alle. Sjøl lader jeg opp til mestring til fjells over helga. Og en sommeravslutning eller to om det er plass til meg. Fortsatt uvaksinert, men like blid!

Tusen takk for ingenting! Lønnsforhandlinger og landbruksoppgjør.

Mars 2020 til mai 2021 :

 

Applaus for sykepleierne som står på så både covid-syke og andre syke får den hjelpa de trenger. Dere er kjempeviktige for landet vårt!

Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.

Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?

Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!

 

Juni 2021:

 

Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!

Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…

Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.

 

Tusen takk for overhodet ingenting!

Bra jeg har knapper og glansbilder sjøl. Gleder meg til å levere det i banken, sammen med rungende applaus, når lånet skal betales.

 

 

 

En uke til deadline.

I høst gikk jeg på kurs. Det handlet om smertemestring og en kognitiv tilnærming til det å mestre en helsemessig ny livssituasjon. Der snakket vi om viktigheten av å sette seg mål. Både mål for dagen og litt mer langsiktige mål. I løpet av høsten satte jeg meg noen mål. Og flere delmål. Delmålene var i alle fall i mitt hode oppnåelige. Det var innafor hva jeg kunne klare med noen måneders målrettet og intens forberedelse. Målene var rimelige, til og med for en slik «kraka» som meg. Friluftsheidi anno 2013 hadde ledd av dem og tenkt at de måtte i alle fall være dobbelt så vanskelige. Friluftsheidi anno 2020 var en annen, hadde andre forutsetninger og visste bedre.

Men at tida skulle gå så inni granskauen fort, selv om den går sakte, DET hadde jeg ikke regnet med.

Jeg har øvd og jeg har trent. Og øvd og trent litt til. Jeg har forberedt meg både mentalt og ikke minst fysisk. Jeg har gått til behandling og fagfolka har hjulpet meg slik at jeg har fokusert på de riktige tinga… Jeg har prøvd å balansere aktivitet og hvile, gjøre lure ting for å virke litt innimellom, både på jobb og fritid.

I dag er det nøyaktig ei uke til et av delmålene skal innfris. I alle fall etter planen. Jeg tror jeg klarer det! Det handler om en fjelltopp. En av de lett tilgjengelige som jeg har vært på før. Dermed så vet jeg hva jeg kan forvente. Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har så god kondisjon som kroppen tillater meg, jeg har både hjelpemidler og verdens beste sherpa og turfølge med meg. Hun skal bære sekk, gå passe fort, les sakte, og ellers være motivator og støtte på turen. Jeg er mentalt forberedt på det som kroppen min kommer til å melde og jeg har tenkt gjennom hvordan utfordringen må gripes fatt for at jeg skal ha størst mulighet til å gjennomføre. Pauser i strikt regime er et stikkord. Fart også. Eller mangel på sådan, egentlig.

Dette er jeg ganske sikker på at jeg skal fikse. Målet er oppnåelig. Jeg skal opp. Og jeg skal nyte utsikten. Til og med værmeldinga ser lovende ut.

Jeg skal hit.

Jeg er mer spent på delmålets dag to. Planen er da rett og slett å holde seg på flatmark. Tanken er å unngå alt som heter høydemeter. Men det blir tur. Og det blir fjell.  Denne dagen er det avstand som blir utfordringen. Så langt har denne kroppen, spesielt den ene halvdelen av den, hatt en smertegrense og funksjonsgrense på omkring fire kilometer utendørs. Etter den distansen er det meltdown. Tirsdag om en uke skal den etter planen virke i det dobbelte. Åtte kilometer tur retur…

…det målet føles såpass hårete at det ikke er fritt for at jeg er noe spent. Hu der som jeg engang var, omkring 2014 engang ville lagt til en 7-8 kilometer. Men hu finnes dessverre ikke lenger.

Og jeg skal hit. Hu her gikk til toppen på det forrige bildet etter at dette bildet var knipset…

Jeg må vel innrømme at jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og med innstilling og forberedelser og et turopplegg som er rimelig likt det første, så skal det kunne gå.

Og en ting er sikkert: det blir et glass vin etter turene uansett! Fjellet: here we come!

Og hu her skal bære sekken. La oss krysse fingrene for at hun slipper å bære meg…

Gratulerer med 6.juni.

Gratulerer med dagen!

Til Annica og Knut. Gratulerer så mye med svenska flaggans dag. Her på bruket vaier ikke det blågule så veldig. Det er stiftet fast på veggen. Men det er ei godt selskap sammen med svensker i alle størrelser.

La oss feire litt allikevel og ikke minst håpe at andre halvdel av 2021 blir året da vi sees igjen!

Hils Carolin og Daniel med familier og de to eldste.

rhdr
rhdr
qrf

Kort applaus til mamma og pappa!

Kjære alle mammaer og pappaer.

Det er dere som tar støyten. Vet dere hvilken knivsegg hverdagen og jobben deres har befunnet seg på i over et år? Jeg tror dere har kjent på det. Noen av dere har vel også lurt på hvilken verden og hverdag kunnskapsministeren lever i og tror vi lever i?

Takk for at du har snudd hverdagen på hodet. Kortet inn arbeidsdagen. Svart på behovsundersøkelse fra styrer så nøkternt du kan. Og bare sendt den håpefulle til barnehagen når du absolutt må. Levert senere og hentet før slik at du har forholdt deg til kohorten din. Hatt hjemmekontor MED barna hjemme…

Du har bidratt til at det har vært mulig å holde barnehagen oppe. Til at de som må på jobb fordi hjemmekontor ikke er et alternativ har kunnet sende barna sine i barnehagen. Takk for at du fortsatt står i vaksinasjonskø sammen med de aller fleste av de barnehageansatte. Takk for samarbeidet! Vi får det til sammen. Så får de på “tinget” kjøre sitt eget løp.

Dere er nok som oss: vi som klarer oss med kort applaus fra balkongen og et “bra jobba, det er jo en dugnad”! Vi som har stålkondis og holder ut. «Bare litt til», «det er snart over». Hørt den før? Jeg må innrømme: det kjennes litt som å klippe litt for mye plen…når du endelig er ferdig med de siste meterne, ja da må du starte på nytt igjen. Bare litt til!

Det snakkes om å prioritere barn og unge. Jeg påpeker følgende: akkurat det er det DU som gjør! Og jeg! Politikere og media syns det er viktigere å snakke om utenlandsreiser, harryhandel og ølservering på by’n. Media har ikke nevnt deg siden de en gang i mars 2020 klarte å hoste opp en mor som klagde over hjemmekontor med ungene rundt stolbeina. Etter en dag (og ei helg)! Det er DU som lapper hverdag. Uten vaksine.

Noen av de jeg er sammen med har levd en fjerdedel av livet sitt i pandemi. Eller dugnad, om du vil. Andre, som jeg på grunn av kohort dessverre ikke kjenner så godt, har kun gått i barnehagen i kohort. Halve livet deres har vært dugnad. Da gleder meg faktisk over 4-åringen som lurer på hvorfor hun ikke kan leke med de hun ser på andre sida av sperringene: det forteller meg at foreldrene og vi har klart å skjerme ungene, slik at pandemi ikke kveler alt i livet deres.

Kort applaus for det også!

Et hjerte til alle som trenger det. I tillegg til kort applaus 🙂

 

 

Hurra hei og hopp, jeg er så glad i dag!

Sa harepusen i «Reveenka». Et skikkelig godt tv-minne fra barndommen. Takk til Asbjørnsen og Moe og ikke minst til Ivo Caprino.

I dag er bildeutfordringen fra http://frodith.blogg.no/ «Glad». Jeg velger å dele bilde av to som er skikkelig letta og glade! Her gliser avleggeren og undertegnede bredt etter at avleggeren etter en lang dag med innsats klarte å ta nidan i karate for ca 1 ½ år siden. Det vil si 2.dan, 2.grad av svart belte.

Da var både avleggeren og mora skikkelig glad. I dag er avleggeren glad for at hun igjen kan gå på treningssenter og svette litt. Etter 7 måneders nedstenging i hovedstaden. Det unner jeg henne. Og jeg vet hun har savnet det. Her jeg bor er det nedstengt i alle fall ei uke til, men det er egentlig ikke så farlig. Jeg har både plass nok til å trene hjemme om jeg vil, og lyst nok til å gjøre andre ting til at treningssenter kun er et supplement innimellom.

Jeg gleder meg på Oslos vegne i dag! Uansett om du gleder deg til treningssenter eller å gå ut og ta en øl eller sette deg med en kaffe på uteservering: Kos deg! Gled deg!

Hurra hei og hopp!

Utfordret og forbanna! Frodiths “Feel me!”

Siden jeg kom i gang med http://frodith.blogg.no sin bildeutfordring en dag etter de andre så gjelder det å være kjapp i vendinga. Så dermed går jeg fra redd til sint på null komma svisj! Feel me! Følelser i berg og dalbane og sint i forbindelse med redd er vel ikke helt uvanlig. Så dermed kom både redd og sint på samme dag. Utfordringens dag 2.

På dette bildet er jeg sint. Det er hentet fra et blogginnlegg fra august i fjor.

Forbanna!

Det handler jo om korona. Selvfølgelig. Det har vært mange muligheter for å ase seg opp over smittevern, mangel på hensyn, kohorter, hyttediskusjoner og ikke minst vaksinasjonsprioritering de siste månedene.

Akkurat nå er jeg en smule forbanna fordi barnehagen, arbeidsplassen min, igjen er på rødt nivå.  Samtidig som politikere og helsetopper blir vaksinert, så står noen i frontlinja uten både vaksine og munnbind. Samfunnskritisk? Bare når det passer de som bestemmer…

Forbanna på vegne av alle som har jobbet ræ.. av seg hele pinsehelga for å kunne ta imot barn, foreldre og ansatte på en så god måte som mulig disse dagene. Vi skal fikse det. Skoleledere og styrere har nemlig igjen gjort en formidabel jobb. Så vi skal fikse det. Og håpe og tro at det ikke blir langvarig. Det er tross alt andre deler av landet som har levd med denne realiteten i månedsvis.

Innlegget er fra 13.august 2020. Og som innlegget sier: denne knockouten kan sikkert slå i hjel en mygg. Minst.

 

Et lettelsens sukk.

Endelig er dagen over. Det er dagen derpå. Utstillingsvinduet er lukket. Du kan trekke et lettelsens sukk.

I dag, 18.mai, kan du gå tilbake til å være bare helt vanlig ensom. Du kan være det uten press. Det er trygt å åpne sosiale medier. Det er ikke noe stress å lese nettaviser. Det er trygt å skru på tv-en også om du skulle få behov for det.

Matbutikken er åpen som vanlig og alle har lagt ansiktet tilbake i passe hverdagsgretten-folder, så du trenger ikke late som du er smørblid når du møter komplett ukjente. Du trenger ikke være flau fordi du går i joggebukse heller. I dag fins det flere ustrøkne å se.

I dag er det ingen, i alle fall veldig mye færre, som akker og åjer seg over at det regner. I dag kan vi nemlig kle oss etter været igjen…

Du overlevde gårsdagen. Du tok deg gjennom det. Kanskje uten æren i behold. Kanskje du felte en tåre eller flere. Kanskje du prøvde. Kanskje du lot som? Kanskje du ga f…? Kanskje du ikke fikk det til. Kanskje livet ditt er annerledes om et år. Kanskje du da er en av de heldige som tilhører en kohort?

Du trenger ikke fire glass bobler på balkongen på nasjonaldagen for å være noe. Du trenger ikke være midtpunktet i en polert vennegjeng. Du trenger ikke 17.maibuffet og verdens mest spektakulære kake. En is trenger du kanskje…Var ikke dagen din instagramvennlig, sier du? Det spiller ingen rolle. Du er god nok!

Til deg som feiret: det er ok. Jeg håper du hadde en strålende dag. Hvil ut og gjeninnta hverdagen i dag.

Til deg som ikke feiret men kanskje aller mest prøvde å gjemme deg: Det er ok.  Jeg håper du har det bra i dag. Hvil ut og lag deg en god hverdag!

Takk til martinehalvs som satte ord på utenforskapen for et drøyt år siden her:

http://https://martinehalvs.blogg.no/jeg-skal-vaere-helt-aerlig-2.html

Og takk til alle hverdagshelter som strever hver dag, både nasjonaldager og andre, med å kjenne seg bra nok!

Dette bildet sendte jeg til studentavleggeren som leste til eksamen i går:

Underteksten var «Gratulerer! Hell no’…».

«Hell no’» er dialekt for «eller noe». Avleggeren leste det på engelsk…

Og ps: de selger is i dag også!

 

 

36 år uten tog!

Endelig ble det 17.maitog på småbrukeren! Det måtte en pandemi og et lokalt og «ænnsles» initativ til for at det skulle bli en realitet. Med bittelitt oppfordring og mildt press fra undertegnede, så lykkes vi altså i det herrens år 2021.

Småbrukeren har i dag deltatt i sitt aller første 17.maitog på 36 år. Ikke siden han trådte sine småsko på barneskolen har det skjedd. Men i dag har han og jeg, og selvfølgelig småbrukets erværdige 68-modell, deltatt i bilkortesje. 17. maitog. Undertegnede har viftet med flagg og ropt hurra.

En på 53, en på 48 og en på 47. Katta på 0,9 fikk ikke være med. Det fikk ikke husets eldste heller: en 64-modell måtte stå igjen på småbruket i år da bremsene den er utstyrt med har rett som det er har tilløp til egen vilje. Den får være med en annen gang når bremsene ikke står på hele tida.

Vi har spist 17.maivafler og etterpå blir det eggerøre og spekemat. Og en selvbrygget variant av flytende kornblanding, selvfølgelig.

Lag deg en god 17.maiettermiddag. Ingenting er så gæernt at det ikke er godt for noe…og en pandemi kan altså lure en småbruker med i 17.maitog eter 36 år!