Vi har passert 12.mars. Et år har gått siden panikken slo ned i landet vårt og hverdagen slik vi var vant med at den var, ble stengt ned. Et helt år har vi levd med tiltak, smittevern, nedstenging, gjenåpning, ny stenging, anbefalinger, forbud, innstramminger, håp, skuffelser, bekymring og pressekonferanser.

Jeg for min del har den siste uka diagnostisert meg selv med tretthetsbrudd. Jeg har fulgt alle råd, til og med lagt på litt for å være sikker, forholdt meg til alle nye forbud og anbefalinger og holdt meg ekstremt mye for meg sjøl. Jeg har tatt hensyn til andre, valgt bort, prøvd å unngå å sette både meg sjøl og ikke minst andre i smittefare og gjort alt jeg kan for å holde motet oppe hos oslostudenten «min». Det siste med litt varierende hell, tenker jeg.

For akkurat ei uke sida tok jeg min første koronatest. Jeg regnet med den var negativ, og det var den, men skal slike som meg møte opp på jobb, som er i barnehage, så må vi være sikre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne uka har jeg kjent på at jeg har fått litt nok. Jeg lurer på om det kan kalles tretthetsbrudd. Det er slik idrettsfolka får om de overdriver treninga. Jeg lurer på om strikken her røyk en av de siste dagene. Tretthetsbrudd, altså.

Jeg er lei av ting som er stengt. Jeg er lei av rødt og gult nivå i barnehage. Jeg er gørlei av å lese om muterte virus, smittetall som bare går oppover, stengte skoler, karantene og påskehytteturister. Jeg blir skremt av å lese om i utgangspunktet friske, relativt unge folk som fortsatt er sjuke og reduserte et år etter å ha hatt korona i mars i fjor. Jeg er lei av pressekonferanser og jeg er møkk lei av at Erna og Bent sier «hold ut bare litt til».

Jeg er griselei av journalister som spør om hotellkarantene etter «unødvendige fritidsreiser», ferie altså, er et brudd mot menneskerettighetene og vår personlige frihet. Jeg er frustrert over at noen syns det er dårlig gjort at de ikke anbefales å gå på restaurant når de er på hytta si. Jeg er lei av at fokuset er på ferie og ikke på han som ikke har hatt jobb det siste året, i alle fall ikke har råd til ferie, ikke har hytte og er avhengig av å holde seg på 50 kvadrat østkantleilighet og ta kollektivtrafikk sammen med en haug andre, muligens i risikosonen, hvis han skal noe som helst sted. Som studenten sa i vinter: «han helseministeren kan umulig ha kjørt buss eller trikk i Oslo noen gang…hvordan i h…skal man holde riktig avstand der når det er så fullt at man nesten ikke kan stå på begge bein? Det er ikke bare å vente på neste avgang, vi har en jobb vi skal rekke!» Klasseskillet mellom hjemmekontor og påskeferiepåhytta kontra renholder og vimåholderosshjemmeforalterstengt blir tydeligere og tydeligere. Denne dugnaden er urettferdig. Og fører til tretthetsbrudd!

Jeg skal holde ut jeg. Jeg har ikke noe valg. Jeg skal ta vaksine også, når det blir min tur en eller annen gang utpå sommeren eller høsten eller når det blir. Jeg skal på trass bruke munnbind på butikken lenge etter at de som er i «risikosonen» er ferdigvaksinert. Jeg skal bruke det lenge etter at alle over 60 har fått beskjed om at det er greit å reise på ferie til syden også. Så vidt jeg vet kan de smitte andre selv om de er vaksinert, så jeg tror mitt om at «gjenåpning» av samfunnet skjer med det første. I alle fall hvis de yngste skal tas hensyn til. I dag leser jeg om at folk som er født på 90-tallet legges inn på sykehus med koronasykdom. Jeg skal holde ut og beskytte dere også! Det syns jeg vi godt voksne kan unne dere etter dette året!

Så i dag tar jeg tretthetsbruddet mitt og stikker av for et snaut døgn eller noe. Garantert smittefritt med nok av avstand og liten risiko for noe som helst bortsett fra kalde tær. Og siden jeg tross alt er av de heldige som bor “riktig” til og uansett trives i eget selskap, så kjenner jeg meg ganske heldig også. Tretthetsbrudd til tross.

Men jeg må ha pause fra samfunnet.

Nesten ferdigpakket for å stikke av. Håper det virker mot tretthetsbrudd.