I går fikk jeg opp følgende minne på facebook:
For akkurat et år siden reiste vi altså inn til hovedstaden og evakuerte en noe engstelig student som egentlig akkurat hadde startet hybel- og studenttilværelsen. Vi var ikke innom noe sted hverken på veien dit eller på hjemturen. Kaffe, bolle og dopapir var medbrakt. Noe paniske, med andre ord. Etter en rekke telefoner fram og tilbake gjennom dagene etter 12.mars så turte hun ikke oppholde seg der lenger og hun og vi var skeptiske til kollektivtransport hjem. Alle var redde og usikre på alt og fryktet at Oslo skulle bli stengt og alle innbyggerne stengt inne. Hun ble hentet og satt i isolasjon i 2.etg med mat levert i trappa noen ganger om dagen. Heldigvis hadde hun alt hun trengte, inkludert seng, internett, do og kjøleskap. Hun ble der i omkring 4 måneder. Ikke i isolasjon, altså, men på småbruket. Og med et og annet sporadisk besøk i hovedstaden for å se om rommet og leiligheta sto.
Det gjelder å holde væskebalansen i orden i begge etasjer også i frivillig isolasjon.
Jeg skulle gjerne hentet henne nå også. Oslo ER stengt! Det beskrives som et stusslig sted. Folk er ikke helt stengt inne og det er lov å reise over kommunegrensa, selv om det ikke anbefales. Men går du ut så kan du kun handle mat, medisiner, brennevin og briller. Og ta det med hjem før du nyter det, selvfølgelig. Eller fikse neglene på salong! Media hauser opp og maler et nedslående bilde av hele byen. Og gjør i grunn sitt til å skremme vannet av oss alle. Smitten øker hos de yngre og det er flere folk i 20-åra som havner på sykehus.
Smitte er det generelt mye mer av enn i mars i fjor. Situasjonen et år etter er mye verre. Slik sett skulle jeg egentlig ønske studenten befant seg på småbruket og langt fra folk. «Hvorfor er du i Oslo?», får hun stadig spørsmål om fra medstudenter som har forlatt åstedet forlengst. På snap, antakelig.
Jo, siden noen av oss alltid skal gjøre ting motsatt av det «vanlige», så må hun altså bli i hovedstaden. Denne studenten klarte nemlig kunststykket å få seg ny deltidsjobb midt i pandemien. Heldig for henne. Og ikke minst heldig for økonomien. Og faktisk det eneste hun har å gå til for tida. Takk for det! Men det tvinger henne til å fortsatt bli på studenthybelen selv om all undervisning er digital. Hun må bruke trikk, buss og bane for å ta seg til og fra jobb og krysse hele byen på veien. For meg som egentlig syns to meter avstand til andre er litt kort, så kjennes det litt som å sende avkommet i krigen akkurat nå. Det må jeg innrømme. Og det er liksom ikke et alternativ å si opp en god jobb på grunn av ei panisk mor på bygda…
Jeg skulle gjerne hentet henne, som jeg sa. Men mest av alt så skulle jeg ønske at slike som henne fikk tilbud om vaksine innen året er omme. Hun kunne fått min! Men nå er det vel ingen garanti for at jeg får tilbud om noe stikk i år jeg heller….jeg er tross alt under 50! Og både hun og jeg er alt for friske til å være prioritert i noen kø, tross både hjerteoperasjoner og kronisk sykdom. Heldigvis for oss! Da gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det beste er i grunn å tenke minst mulig på slike begredelige ting, så langt DET faktisk er mulig. Og evakuere seg sjøl og bekymringshjernen sin til skogs eller en annen pandemifri sone innimellom.
Som hit:
