De som kaller det adventskalender blir krenket av de som sier julekalender. Når «adventskalenderfolket» påpeker at det heter akkurat det, fordi det faktisk er i advent vi har den, ja da blir julekalenderfolket krenket.

De som sitter oppe natt til 1.desember og pakker inn 72 kalendergaver til alle de tre håpefulle blir krenket om noen stiller spørsmålstegn om hvorfor de gjør det. Hvorfor de gidder? Og de som ikke gjør det blir krenket hvis noen påpeker at legokalender er for de late. Og sjokoladekalender er både politisk ukorrekt og kun for de fullstendig håpløse. De som havner i båsen for «misunnelige fordi de ikke har noen å lage kalender til», ja de blir rett og slett krenket av kalenderhysteri generelt. Det er helt sikkert mulig å fylle 24 luker med ulike folk som er krenka eller provosert kun av konseptet kalender.

Det er en smule tankevekkende og vittig å bevege seg rundt på sosiale medier om dagen. I alle fall for oss som er gamle nok til å akseptere at ting må gjøres sjøl og så faktisk gjøre det som en klok kvinne jeg kjenner nettopp har sagt og skrevet. (Takk, Mette.) Vi som opptil flere ganger har laget kalender til oss sjøl, med andre ord.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kjenner jeg har funnet et konsept som passer meg ypperlig. Et kalenderkonsept altså. Jeg var tidlig ute med pakkekalender. Allerede i 2001, tipper jeg. Da var avleggeren 2 ½ og pakkekalender var lett. Det var ganske enkelt i mange år faktisk. Relativt rimelig også. Klistremerker, hårstrikker, sjokoladehjerter og annet småtteri slo an som bare det. I flere år. Dessuten så er det i dette tilfellet snakk om kun en avlegger. Det forenkler også konseptet. Og gjør innføring av denne typen tradisjoner noe mer fleksibel og overkommelig.

Så kom tenåra og konseptet kalender ble en smule mer utfordrende. Det gikk i noen år fortsatt an å lure inn en og annen kul blyant eller noe annet festlig, for ikke å snakke om nyttigheter som ullsokker og undertøy. Men dyrere og dyrere ble det. Avleggeren ante utgangen på greia og var kjapt ute med å foreslå felles kalender. Hun fikk nok en følelse av at hele kalenderkonseptet fort kunne gå av moten og bli avlyst hvis hun ikke fant på noe som motiverte mora litt. Og pakker motiverer denne mora. Annenhver dag pakker jeg inn en overraskelse til henne. Og annenhver dag pakker hun inn en til meg. Konseptet er såpass motiverende at det fortsatt gjelder.

En påminning fra avleggeren tidlig i høst førte til at pakkekalenderen fortsatt lever. Avleggeren har nå samboer og bor 13 mil herfra… jeg skrev for mange år siden at jeg sikkert kommer til å holde på med de pakkene til hun er 40. Med det jeg vet i dag så tipper jeg at jeg hadde rett. Jeg kan forresten trøste alle som sliter med å tenke ut pakkeinnhold til tenåringene med at det faktisk blir myyye enklere igjen da avleggerne blir eldre. Det er utrolig hvor mye småtteri de trenger når de skal stifte eget bo…

I 2017 oppdaget jeg konseptet ølkalender. Og kjøpte en. Til meg selv fra meg selv. Det var en spennende reise. Såpass spennende at småbrukeren i løpet av de siste årene har invitert seg selv inn i kalenderen. Så dermed er det ølpakke fra ham til meg annenhver dag og fra meg til ham annenhver dag. Hele desember.

At det så vidt jeg vet også finnes akevittkalender for eksempel, tenker jeg at han ikke har godt av å vite noe om.

Her har jeg altså klart å innføre ikke mindre enn to kalendertradisjoner, som med tid og stunder har inntatt en form som kommer meg sjøl til gode. En vinneroppskrift, vil jeg påstå. Hvis noen føler seg krenket av det så er det kjett for vedkommende. Hvis ikke, bare vær en bevisst kalenderdirigent. For deg selv. I betydningen tenk deg om før du innfører tradisjoner, også når det gjelder kalendere. Innfør kun tradisjoner du har lyst til å fortsette med. Også kalendertradisjoner. Spesielt de av typen adventskalender…ja for jeg mener de heter det. Advent er nå. Jula starter den 24.

PS: Et år kjøpte jeg legokalender i januar, til halv pris, og brukte den neste jul. Håper ikke avleggeren blir krenka av den innrømmelsen…