Vel,  ikke helt. Akkurat det hadde jo muligens vært relativt imponerende med et helt gjennomsnittlig 47-ognoe skrog med heftelser. Å få solgt det, altså. Det ser jeg overhodet ingen grunn til engang å gjøre et forsøk på. Kan nok ikke brukes som reservedeler engang?.

Noen vil derimot muligens hevde at jeg selger sjela. Salg handler så vidt jeg vet om å få penger for noe. Denne sjela får du gratis av meg. Så her er det ikkeno’ som er på salg!

Men når jeg bretter ut om kroppslige defekter og dertil hørende mentale utfordringer så vil noen hevde jeg deler for mye. Det er helt greit at de meningene fins. Ut fra sitt perspektiv har de også rett. Vi er forskjellige og grensene for hva vi er komfortable med å dele er ulik. Med det sier jeg ikke at jeg nødvendigvis alltid er så komfortabel med å dele. Men jeg tror det er nødvendig. Ikke minst for meg sjøl!

Så kan vi alle være glade vi ikke er Petter N. Det er i alle fall jeg! Jeg kan velge sjøl å være åpen og ærlig. Han møter et krav om det samme. Ikke bare fra seg sjøl, men fra en drøss med journalister og i grunn en hel nasjon. Også jeg mener mye om hva han tydeligvis har drevet med. Det gidder jeg ikke utdype. Den eneste likheten jeg kan se er at både han og jeg må være dønn ærlige mot oss selv for å komme oss opp av gjørma framover. Men jeg er glad jeg slipper å være i hans sko. Da baler jeg heller rundt i mine egne og prøver å definere min egen åpenhet!

Og så innbiller jeg meg at bloggen letter trykket på de som ligger utsatt til for direkte eksponering for min vrenging av sjela. De nærmeste. Linken kan man jo tross alt la være å klikke seg inn på. Det er verre å stenge skravlinga mi ute når det er direktesending, har jeg hørt.