Skam deg!

Underbevisstheten prøver fortsatt å overbevise om at det bør jeg. Skjerp deg, sier den. Etter dager, uker og måneder med selvterapi og forsøk på å bruke tid og energi på noe annet så klarer den underbevisstheten fortsatt å rope høyest av og til. Men bare innimellom. 

Etter alle gode tilbakemeldinger og støtteerklæringer etter dette innlegget forrige gang, velger jeg å dele igjen. Bare fordi den skammen er så meningsløs så skal jeg nå skjerpe meg og drite enda mer i den. Både for meg og for alle andre som antakelig jobber med disse meningsløse følelsene også. Jeg jobber med å bli frisk. Friskere i alle fall. Det er ikke noe å skamme seg over! Dermed får denne bloggen fungere som eksponeringsterapi. 

Eksponeringsterapien fra 18.august kommer derfor i reprise. Fordi jeg øver. Her kommer’n:

«Du får ikke den diagnosen nå, sa de i 2015. Muligens tenkte de at det var et forvarsel på hva jeg hadde i vente. Og at jeg skulle ta hintet. For meg ble det vel heller en trussel. Som jeg, trodde jeg, gjorde alt jeg kunne for å motbevise, overse, bekjempe og dysse ned. Takk til meg for det! God plan! Not!

«Det er ikke full fart framover lenger. Nå er det her og nå og livet kan være bra slik det er nå også!» Gjett om jeg har hørt denne eller liknende utsagn en del ganger det siste halvåret. Både fagfolk og helt vanlige sivilister som deg og meg sier disse, helt legitime, ordene. Og jeg trenger å høre dem!

Det er en øvelse i tålmodighet og svelging av kameler å tilpasse seg en hverdag og en kropp som ikke spiller på lag. Og det er en øvelse å kjenne på skam! Jeg må innrømme at jeg skammer meg, selv om det ligger langt inne og fornuften i meg setter store spørsmålstegn ved logikken i akkurat det. Min bestemte mening er at det er ekstremt bortkastet og lite konstruktivt å bruke krefter på akkurat det. Allikevel kjenner jeg på dårlig smak i munnen når jeg skal fortelle folk som lurer hva det «egentlig» feiler meg. Jeg skammer meg.

2020 har ikke akkurat vært noen høydare når det gjelder helse her i gården. Det bærer jo bloggen desverre preg av. Og akkurat kroppslig sammenbrudd har vel bidratt til at bloggen i det hele tatt eksisterer.

Februar endte med et mageplask og sykmelding. Kjærringa tok i bruk sofaen og sov både på rare tider av døgnet og om natta, heldigvis. Hu ble ikke akkurat symptomfri men i alle fall noe mindre sliten etterhvert. Fagfolka testet og bokstavelig talt trykket på ømme punkt og var utvilsomt enige: kjærringa hadde fibromyalgi. Det hadde hu gått med så lenge, minst 10 år, at det meste var rimelig utslitt. Så da kunne man slenge på begrepet utmattelse i beskrivelsen. 

Googling måtte til. Hva er egentlig de greiene her? Hva kan jeg forvente og hvordan i h…skal jeg forklare dette for andre når jeg ikke fatter det sjøl?

Nettet ga meg følgende symptomer som var vanlige: dyp, intens, verkende, sviende og eller brennende smerte, stivhet, ofte verst om morgenen, forverring ved værskifte(barometri), indre frost, hodepine, nummenhet og hevelse i hender og føtter, synsforstyrrelser, fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm, forverring ved uvant fysisk aktivitet, forverring ved psykisk og fysisk stress, tretthet, utmattelse og overfølsomhet, søvnproblemer og oppstykket søvn, depresjon, angst, glemsomhet, konsentrasjonsvansker, øresus og munntørrhet, svimmelhet og kvalme, hyppig vannlating. 

Innholdsfortegnelse: i beste fall uforutsigbar…

Her går vi kinderegget en høy gang! 3 ting på en gang lissom. Barnemat! Foreløpig er det kun øresus, munntørrhet og hyppig vannlating jeg ikke har!

Alt dette kommer i følge svenske forskere av en betennelse i sentralnervesystemet.

Javel, greit, så har jeg vel fibromyalgi da!

Men jeg syns fortsatt det er lettere å snakke om korsbåndet som røyk før påske og som enda ikke er restituert og blindtarmen som ble betent, perforert og operert vekk i juli. De greiene der blir jeg da med all sannsynlighet kvitt med tid og stunder. Selv om korsbåndet får meg til å tvile. 

Det andre, de der greiene på f…. det blir jeg nok aldri kvitt. Men jeg skal slutte å skamme meg over det en gang. For folk er ikke bare det du ser. Det er kanskje på tide folk faktisk får se! Jeg øver på bloggen!

 

Med inspirasjon fra Hege Hansen, hegeslillerom.blogg.no»

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg