I går var det fredag og turdag. Avleggeren og friluftsheidi hadde mål om en tur ingen av oss hadde gjort før. Og vi skulle bade. Vi fikk til begge deler.

Vi gikk et par hundre høydemeter opp og kunne nyte en vidstrakt utsikt over de syv blåner, et par små innsjøer og ikke minst innlandshavet i vest.  I sør kunne vi skue et par gedigne vindmølleparker, i øst lå myrene og skogen nesten helt fram til svenskegrensa. Nordover så vi stort sett skog. Et eller annet sted i nord eller vest eller noe hørte vi bjeller. Men ikke ei bjelleku å se.

Vi fortsatte nordover. Ikke ei ku i sikte. Passerte et par lovende multemyrer med et vell av multeblomster. Stien var hardtråkket og skiltingen utvetydig. Det ble ei lita pause ved ei åpen og meget velholdt koie før vi etter noen flere høydemeter nedover kom til det gamle finnebruket vi hadde sett oss ut som lunsjplass. Her var kubjellene på grensa til øredøvende. Kurukene var relativt mye ferskere enn de vi hadde sett før på turen. Men fortsatt ingen ku å se.

Vi surret litt rundt og kikket på de gamle hustuftene. Bare grunnmuren sto igjen av husene, men i den ene grunnmuren var det bygd en fantastisk gapahuk og bålplass til fri avnyttelse for alle vandrere på sin vei forbi. Praktisk inngjerdet for å holde sau og ku ute. De var fortsatt usynlige, selv om vi hørte dem godt.

Vi rigget oss til med kaffe og matpakke. Fikk skravlet litt, spist og drukket og hvilt både bein og skuldre. Og kuene så vi ikke noe til. Kun en viftende kuhale mellom noen graner i god avstand. Ellers ikke en ku i sikte.

Fornøyde med at kuflokken befant seg i nord, fortsatte vi nedover lia mot vest og sør. Bort fra kuflokken tenkte vi. Det var flere bjeller å høre i ulike retninger, men vi avskrev dem som ubetydelige lyder i hodet… Etter noen minutter fant vi dem. Kuene. Flokken så relativt avslappet ut, bortsett fra den ene som stilte seg delvis ut i veien vi skulle og skulmet i vår retning. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre… Vi så for oss tre scenarier:

Alternativ 1:

Vi går relativt raskt forbi, later som ingenting og kuene står igjen og fortsetter med sitt. Litt som når Prøysen synger «og ælle biler skulle bære stå» i Julekveldsvisa.

Alternativ 2:

Vi går fortsatt relativt raskt forbi og kuene kommer mot oss. Eventuelt etter oss. Avleggeren løper som f… og friluftsheidi som ikke kan løpe styrter til skogs og gjemmer seg i et kratt, eventuelt inngår et lynkjapt vennskap med fru Ku og forhandler seg fram til en form for våpenhvile.

Alternativ 3:

Vi går forbi, fortsatt raskt og tilforlatelig. Kuene gjør et utfall. Vi veiver med medbrakte vandrestaver, som vi har delt mellom oss, altså en til hver, mens vi lager et helsikes leven. Kuene stikker av.

Til vår glede, spesielt avleggerens vil jeg påstå, ble det alternativ 1. Hurra! Og selv om avleggeren så seg mer bakover enn framover de neste mangehundre meterne, så var vi fornøyd med passeringen.

«Å neiiii!» sa avleggeren da vi passerte neste sving. Der lå nemlig neste flokk. Med kuer. Og de stirret intenst på oss. Disse ble vi nødt til å passere på et par meters avstand. «Hva gjør vi nå?», utbrøt avleggeren da kuflokken med både kalver og mer voksne individer synkront reiste seg opp og trampet ut i veien. Heldigvis tenkte kuene det samme. Da vi fortsatt var på god avstand bråsnudde de og la ut på en lett joggetur. Vekk fra oss.

Yess! Vi kunne fortsette. Litt spente da vi skulle nettopp den veien flokken hadde forsvunnet. Og de var ikke så langt unna. Bjellene var fortsatt rimelig nære. Heldigvis var kuene mer kjent i området enn oss så de visste en «hemmelig» traktorvei oppover lia. Da vi passerte litt nedenfor hørte vi bjellene klinge bak et skogkratt. Fornøyde med å ha forsert hele tre kuflokker så gliste vi bredt og følte oss rimelig på høyden da vi skjønte at bilen måtte befinne seg bak neste sving.

Det var ikke før vi hørte kubjeller i et skrallende kor litt bak og til venstre for oss at skepsisen begynte å bre seg igjen. Helt tydelig kuflokk på løpetur i vår retning. Hadde de forstått at det nå var de som forfulgte oss og ikke omvendt?

Det var da avleggeren spurte: «Du klarer vel kanskje å løpe LITT hvis det står om livet, eller?»

Av naturlige årsaker så finnes det ikke så mye som ett eneste bilde av ku etter turen. Ikke ei ku i sikte på kamerarullen: