Ut av tåka.

Å komme ut av tåka er for mange et kjærkomment uttrykk. Vi bruker uttrykket om å komme gjennom eller komme seg videre fra en krevende situasjon. Når vi kommer ut av tåka så er det akkurat som noe tungt og vanskelig slipper taket, vi puster bedre og tenker klarere. Litt som når vi er ute og flyr og flyet plutselig bryter seg gjennom skydekket og legger seg til rette i riktig høyde – OVER skydekket. Alt er stille, harmonisk og ikke minst klokkeklart.

Å komme ut av tåka kan på mange måter kjennes som at hjernen har fått en rens. Alt som har virket ullent, mørkt og seigt letter, vi retter blikket framover og det blir lettere å gå. Vi tar lengre skritt og framtida ligger klar og angripelig foran oss.

Noen ganger kan det være ganske ålreit å bevege seg inn i tåka også. Å forsvinne litt i alt det ulne og grå. Puste inn fuktig luft og kjenne seg litt alene og godt pakket inn. Alle lyder blir preget av alt det bomullshvite rundt oss og alle synsinntrykk blir annerledes. Lyset blir magisk. Litt dusere og mer mystisk. En tur i tåka er gjerne noe du gjør alene og det er ikke sikkert du møter så mange andre heller. Det er ikke tåke, regn og vind som lokker flertallet ut på tur. Men noen av oss tar gjerne en tur inn i tåka.

Denne søndagen er et godt eksempel. Til og med jeg innså at hvis jeg ikke allerede hadde befunnet meg til fjells så hadde jeg neppe gått ut i dagens turvær. Tjukk tåke av typen nedpå knea, regn OG vind. Men rikelig med frisk luft ble det. Det er magisk å se tåkeskyene drive av gårde i vill fart i knehøyde. Lys og lyder blir dempet og alle synsinntrykk og hørselsinntrykk preges av en viss loddenhet. Lydene som når fram til øret kan komme fra et et skogholt langt unna eller ha opprinnelse bak en sving like ved. Det er lett å bli lurt i tåkehavet.

Men det er mye fint å se på også. Og med fyr i peisen og tak over hodet er det ikke noe problem at regn og tåke renner av ansikt, hår og klær når turen er over. Det er bare å tørke av seg og nyte. Så er i alle fall jeg klar for neste tur inn i eller ut av tåka.

Allehelgensdag på setra.

Tåke motiverer for å legge merke til de små detaljene. For eksempel dråper på granbaret som henger ut over bekken. En bekk som er større enn noengang etter å ha samlet regnvær og snøvær i dagevis.

Rykk tilbake til start, superhelter!

Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Igjen. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller begynnelsen av september, eller til april om du vil. Puh!

Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering enda flere steder høst? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Barnehagepersonale blir syke. Hvem kan ta over kohorten og ha ansvar for den alene da? Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra tidligere i år fortsatt er fersk.

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, følge noen på do, skifte ei bleie, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. I dag må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres. Foreløpig i nabokommunen og i skolen. Vi andre lister oss forsiktig rundt på gult nivå. Enn så lenge.

De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer etterhvert som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs.

Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i dag. Og til dere som nesten ikke tør slå terningen i fare for å ende på rute 38 i morgen: Dere gjør en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!

Redigert utgave av innlegg fra 2.september.

“Heidi, Heidi, det ser ut som trærne står opp ned!” Med ønske om at alle hverdagshelter i alle størrelser får fine høstdager framover uansett!

Hvilken personlighetstype er du?

Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.

Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!

Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.

Denne uka kom den første snøen her i innlandet. Det kom relativt mye av den også. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.

Jeg var av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.

Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.

Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…

(Anne Grete Preuss)

 

Da livet tok en omvei. 8 måneder så langt.

Det er lenge det. Men livet tar av og til en omvei. I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg en gang at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Jeg har skrevet mye om hvordan det har vært de siste månedene. Det ligger imidlertid fortsatt litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Livet mitt har tatt en real omvei. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg. Et skritt fram fører litt for ofte til to tilbake og det kjennes rett og slett litt håpløst ut innimellom. Motet svikter en smule, og de som sier «det er bare å ta seg sammen» ja de kan ta seg en bolle!

I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger for en super torsdag med lek, aktiviteter og moro. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen, vår, sommer og deler av høsten gikk. Det hjalp ikke og her sitter jeg. Jeg er kun innom jobb omtrent en halv dag i uka. Og til og med da må innholdet tilpasses.

Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank torsdag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane tenkte jeg i april. Innimellon kjennes det som det har blitt det. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok rørt litt på kroppen i dag, er til og med på en kort skogstur en gang i blant, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.

I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Jeg hadde rett og slett «tatt meg sammen» en smule for lenge. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.

Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det passer i alle fall ikke å bli varig sjuk. Det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.

Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.

Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Muligens bare litt for de som kjenner meg. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som finnes er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.

Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og kampen kjempes hver dag. En klok dame sa at «det var først når jeg sluttet å kjempe mot sykdommen at jeg fikk det bedre». Eller noe liknende. Jeg må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned». Jeg trodde det var der jeg var i februar og mars. Nope! Nå vet jeg faktisk ikke om jeg er der enda. Men jeg skjønner ikke noe annet enn at jeg må nærme meg.

Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og er i vanskelige situasjoner som nesten ikke er til å fatta og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som http://mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være! Selv om vi alle er sentrum og heltinner i vårt eget liv, så gir slik lesning perspektiv. Det fins heltinner (og helter) som opererer i en annen liga!

Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si ifra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Foreløpig har det tatt 8 måneder. Pluss 10 år før det. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!

Nå holder det. Jeg stikker avgårde og treffer noen bra folk! Det blir bra! Jeg får heller restituere i morra.

En annen omvei – av type alenetur i villmarka!

Solnedgang og mentalhygiene med bål og køye.

 

Det går på skinner.

Det går på skinner det her. Tipptopptommelopp! 

Eller – det gjør vel ikke akkurat det. MEN! Tross alt har de tre siste dagene vært betraktelig bedre enn de 14 før det. Og det skal jeg være rimelig fornøyd med! Hurra! 

Så da ble det gåtur på skinner i dag.

En gammel skinnegang i skogen = perfekt sti for kjærringa med staven. 

Toalettmappa til Monsen.

Til og med Monsen ville nok vært fornøyd med denne. Lars altså. For en eneste gangs skyld, og mot normalt, så har jeg klart å pakke kun det jeg er helt sikker på at jeg får bruk for. Av toalettsaker da. Sånn som han gjør. Liggeunderlag og soveposer er en annen sak.

Dermed: tannbørste, tannkrem, leppepomade og kontaktlinser. Dopapiret kommer utenom. Så nå regner jeg med at Monsen hadde vært fornøyd. Ikke hårbørste en gang. Har da lue. Og gjør som Monsen når det gjelder undertøy også. Kun en bokser. Den jeg har på. Den er imidlertid i ull. Dessuten så er dette et ett-døgns-eventyr, så jeg regner med å slippe å brenne den Monsen-style etterpå.

PS! Det viste seg enda at dette var alt for mye. Jeg gadd ikke bruke kontaktlinsene. Hadde briller… 

Fikk bruk for 3 av 4 ting. 

Jeg reiser alene.

Jeg har alltid vært fascinert av unger, gjerne ganske små, som reiser alene. For eksempel med fly. De har ofte et tappert “dette fikser jeg”-uttrykk i fjeset og masse velvillige ansatte rundt seg. Og i kulissene, både ved avgang og landing befinner det seg en lettere stresset og relativt bekymret forelder eller to. Ære være dem!

Jeg reiser også alene i kveld. Uten sammenlikning forøvrig. Er jo en god generasjon siden mindreårig var del av identifisering her.

Det vil altså si: jeg er på solotur. Høstskogen er destinasjon og jeg blir mer enn gjennomsnittlig overrasket om det dukker opp andre tobeinte rundt leir!   Tvilsomt om noen er bekymra også. Lite trolig når det var samboer og såkalt nærmeste pårørende som ytret “du skulle ikke funnet deg et kratt å sove i på lørdag, da?”. All by myself… 

Jeg får panikk!

Det er veldig få ting som setter meg i noe i nærheten av en panisk tilstand. Edderkopper kan i visse tilfeller gi tilløp, men jeg klarer som regel å ta meg sammen nok til å løse floka. I betydningen skvise det stakkars dyret eller dersom jeg er utendørs, børste det vekk. Selvfølgelig med harahjerte og pust på grensa til hyperventilering. Men ingen panikk. 

Høyder kan også sette meg i en tilnærmet ubrukelig tilstand. Det kommer ofte såpass snikende på at jeg feiger ut lenge før panikken slår inn. Jeg kjenner pusten blir anstrengt, kroppskontroll og bevegelser stakkato og motviljen eskalere lenge før jeg når noen som helst panisk tilstand. Så snur jeg og situasjonen er reddet.

Men i dag derimot kom panikken. Småbrukeren og jeg la i vei for å rusle en sti vi aldri hadde gått før. Kaffekjele og kaffevann samt fyrstikker lå i sekken. Til og med kake til kaffen hadde vi med. Det lå an til en bedagelig og rehabiliterende søndagstur for begge to. Med sherpaen først, altså småbrukeren, tøt vi inn i skogen. 

Den første klaska i kinnet etter noen hundre meter. Ikke akkurat uventet. Jeg fikk skrelt den av og kastet den i fra meg. Etter et par hundre meter til uten å ha møtt på flere hadde vi konkludert med at «dette var jo ikke så ille». Da kom den neste. Det kravlet og krøp på halsen og småbrukeren måtte trå til som frigjøringshelt.

Etter et par «angrep» til litt lenger opp langs stien så konkluderte vi med at «joda, de bor nok her også!». Vi snakker altså om den forhatte hjortelusflua. Som de siste åra stort sett alltid «overtar» nærskogen i perioden august til oktober. Edderkoppliknende bittesmå kryp som evner å klaske seg ned rett i hue eller fjeset på forbipasserende, kravle seg inn i hårfestet og, om de blir der lenge nok, bite så det klør i månedsvis. Og de kan ikke klaskes og børstes vekk som en mygg. Neida gitt! Den må klores eller skrapes av skrotten og skvises tvers av med neglen om du skal bli kvitt den. Klemming mellom fingrene hjelper ikke på denne karen, nei!

Panikken slår altså inn hver gang en slik fandens skapning oppdages på kroppen. Da 4-5 kryp av arten fant det for godt å gjøre et besøk på undertegnede akkurat idet dagens bålplass var valgt ut og rast sto for tur, holdt det på å bli for mye for a. Se for deg hopping, børsting, banning og svinging med staver og skrott. Alt med en skrott som egentlig hverken kan bevege seg fort og i alle fall ikke på noen måte hoppe. Men ved hjelp av småbrukeren ble jeg kvitt dem før jeg satte meg midt i røyken, rett og slett fordi det jo var en viss mulighet for at slike kryp misliker bålrøyk! Kaffen ble god og kaka var uovertruffen. Det var faktisk på grensa til harmonisk der i skogen ei god stund.

Full av kakekraft fortsatte turen. Med 4-500 meter igjen til bilen kom vi inn i en ny sverm. Virkningen var også denne gangen paniske lyder av typen «ææhh» og «f….» samt både egne og småbrukerens forsøk på å bli kvitt faenskapet.

Vel framme ved bilen ble både småbrukeren og kjærringa behørig sjekket for utøy. Se for deg sjimpanser som undersøker hverandre for lopper. Uten delen der de putter fangsten i munnen. Intet funnet. Vi pustet lettet ut og kjørte hjemover. 

Da begynte det selvfølgelig å kravle oppover halsen. Krypet ble klort av, klemt flatt og kastet ut gjennom vinduet. Med lydeffekter!

En fin tur var vi jo enige om at vi hadde hatt, selv om panikkfølelsen hadde meldt seg mer enn en gang. 

Etter hjemkomst skulle kjærringa ta seg en varm og velfortjent dusj. Klær og hårstrikk ble fjernet, helt som vanlig før slike aktiviteter. Da kjente jeg det kravlet bak øret. Der kom den virkelige panikken. En ting er ute. Når de blir med inn så holder det for meg! Krypet ble klort av igjen og sendt i vasken sammen med rikelig varmt vann. No mercy! 

Men nå var panikken så framtredende at sterkere lut måtte til. Fin kam og hue bøyd framover med systematisk gjennomgang av hele hårprakten resulterte i to helveteskryp til i kammen! Idet kryp nummer en var på vei opp (!) igjen fra sluket ble nummer to og tre sendt ned sammen med en god klunk klor og rikelig med varmt vann! Ja, jeg er seriemorder. Human avliving får andre drive med når det gjelder slike kryp. Når panikken slår inn må alle midler tas i bruk. 

Gleder meg til kuldegradene setter inn! Da skal jeg gå ut igjen. Harmonisk og fin!

Potensielt meget harmonisk søndagssyssel!

 

Er det no’ rart jeg får panikk?

 

 

Lykken for meg er:

Å ha en partner in crime eller to å henge (bokstavelig talt) med når behovet kommer over en.

Å finne og rigge en bortimot perfekt camp for natta etter å ha maktet å bære egen sekk fra bilen.

Å innta god mat og godt drikke med både utsikt og godt selskap.

Å stirre inn i solnedgangen.

Å ha med seg ved- og fyringsansvarlig som ikke skyr noen midler for å finne egnet materiale å fyre med. 

Å ha et varmende og mentalt tilfredsstillende bål å stirre inn i.

Å ha lue og ullstillongs døgnet rundt.

Å våkne varm og tilfreds av ekornlek over hodet en helt vanlig fredag i september.

Takk for turen. Lag deg en god dag. God helg!