En måtte nok ha vært der.

Boka jeg akkurat har lest ut heter akkurat det; «En måtte nok ha vært der». Den er tredje bok i en serie skrevet av dansken Thomas Korsgaard.

Helga mi kan nok også beskrives med den setningen; «En måtte nok ha vært der». Så dermed blir denne turrapporten eller dette reisebrevet et litt tamt forsøk på å beskrive noe av stemninga for dere som ikke var der.

Jeg må ikke glemme å takke verten, hytteeieren, initiativtakeren og pådriveren for rausheten. Det trengs initiativ for å få til slikt noe. Og det trengs godt selskap for at resultatet skal bli så bra! Som en av deltakerne sa da turen gikk hjemover: «det er en ukomplisert gjeng å være på tur med!».

Og det hadde’n rett i.

Fredag gikk det to biler fra lavlandet og nordover og østover, nesten til Sverige, men bare nesten. Den ene bilen kom fram så tidlig at vi rakk både litt kalde forfriskninger, sengestrekk (!), middag og det meste av en hockeykamp på tv før de andre kom. Sånn må til når en er på tur med en og en halv sportsidiot.

Utpå kvelden dukket bil nummer to opp og selskapet var fulltallig og alle sengene var «bebodd». Den ene måtte ha stige, da høyden på køya slett ikke sto i stil med lengden på beina. Den halve sportsidioten forberedte mat til de sist ankomne og alle ble foret etter hyttekunstens regler. Vi var ferdige med sport og da var det klart for spill. Det ble noen runder der fiskekake ble hyttetur og slikt (Ryktet går!) før vi hoppet i loppekassa.

Morgenen etter fikk undertegnede servert kaffe på senga til avtalt tid. Verten måtte gå en times tur på morran før vi andre syns det var noen vits i å stå opp. Og altså før det var noen vits i å servere kaffe. Frokostbuffeen sto klar etter hvert som vi kom oss i vertikalen, og etter påfyll av egnet næring tok den ene bilen av med mål: det store utland! Systembolaget og butikken på andre sida av grensa fikk et besøk, mens undertegnede prioriterte alenetid og bok. Sammen med bikkja. Bikkja var derimot ikke særlig behjelpelig med oppvasken, så det var lurt at vi hadde gått for mest mulig engangs…

Da bilen med folk og røvere….jeg mener det gode selskapet og alt de hadde handlet returnerte til basen, var tursekken pakket og bikkja og jeg klare til å ut i sola.

Vi gikk på beina og på ski til vi fant en egnet plass for resten av dagen. Verten hadde heldigvis litt energi å bruke opp, så det ble både sittegrop, levegg og bål. Undertegnede hadde kløvd bjørkeved for harde livet mens de andre var på utenlandstur, og etter litt medbrakte forfriskninger ble det pølsegrilling og god kok. Ren påskestemning. Godsaker ble stadig tryllet frem fra sekkene. Som planlagt ble de myyyye lettere på hjemveien.

Jeg er usikker på hvem av oss som egentlig var ansvarlig for været på turen. Men vedkommende var i alle fall rimelig heldig med bestillingen. Sol fra mer eller mindre skyfri himmel og god temperatur samt et og annet vindkast som kun var utfordrende for bålrøyken var det vi fikk. 12 minusgrader om natta ble til mange varmegrader og trugene måtte fram på hjemveien.

Å stå på ski i nedoverbakke etter en rimelig uthvilt husky på slushføre som rett som det er går over til bar lyng, grus eller is er en relativt krevende øvelse. Men ganske underholdende å se på 😉. Men med godt med smertestillende innabords fra før samt uforlignelig god fysikk så gikk det aldeles strålende og alle kom helskinnet «hjem».

Det var tid for bading! Hytta var utstyrt med både innedusj og rennende vann. OG utebad! Vi kan kalle det et slags badeland, tror jeg. I alle fall etter at verten fikk måkt vekk snøen fra isen i kanten slik at vi kunne sitte på den og skli oss ut i elva. Eller bekken. Kvernåa, som den heter. Samtlige seks deltakere endte med å ta seg et bad, noen sågar to. Og jeg drister meg til å påstå at den som syns det var kaldest var han som ventet lengst og grudde seg mest før han hoppet uti. Men FOR en gjeng da! Vi kan vel si det sånn at alle fikk gjennomført en slags triathlon.

Kvelden ble brukt innendørs med mer mat og flere forfriskninger. Mer brettspill også. Denne gangen «Ølspillet» med innslag av både push-ups, sang, håndbak og vræling ut av vinduet.

Det tar på å holde seg i gang på både fjelltur og badetur så til slutt måtte både den yngste og den eldste legge seg. Resten holdt det gående enda ei stund. Jeg går ut i fra at de løste en del verdensproblemer. Muligens litt mer lokale sådanne. Det kunne høres slik ut gjennom uisolerte vegger og ørepropper i alle fall.

Søndagen bød på like strålende sol som lørdagen. Både vert og øvrig klientell var noe mindre morgenfriske enn dagen før. Men etter både egg og bacon, en og annen paracet og litt kaffe var vi igjen klare for dagen. Sportsidiotene forsvant på topptur. Bikkja fikk tur med fru overkøye og undertegnede surra rundt i skogen langs elva med truger. De to siste passet huset og solveggen. De måtte «tæne» litt. Undertegnede hadde brukt såpass lite fyrstikker i helga at hu måtte tenne enda et bål og da ble det pølser, ostesmørbrød og resten av frokosten til lunsj. Toppturgutta kom også ned igjen fra fjellet og fikk litt næring i magen før pakking og hjemreise.

Igjen folkens; takk for en helt uforglemmelig tur! Tenk å få dra til et helt nytt og ukjent sted, med både nye og gamle venner. Kose seg med god mat og godt drikke, artige spill og strålende vær. Og aller viktigst: Den utrolig flotte og uvurderlige gjengen!

Som sagt: En skulle nok ha vært der! Og motivasjonen for en «neste gang» er såpass stor at jeg har trua på at det blir en realitet! En ny mulighet til å «være der» 😊

God kok i solskinnet 🙂
Hu andre som prioriterte sofa framfor Sverigetur. Typisk sofahund.
Snart klare til tur.
Fin unnskyldning når jeg havner blir etter – “Jeg skulle bare ta bilde”  😉 
“Kommer du?”
Bålglede.
Badeland. Aka Kvernåa. Det var på oversida av denne brua vi lagde issklie. 
Utsikt fra bålgropa.
Sport og spill…ellernoe 😉
Losjiet med badeland og friluftsheidi i front.

Kronikerens tips nummer 3.

I serien «mine hverdagstips» som kroniker har jeg kommet til tips nummer tre. Det er et tips jeg må ty til rett som det er. Ikke hver gang jeg er på tur, men ofte. Og det har hjulpet meg til å komme meg både dit jeg hadde planer om og ikke minst hjem igjen ganske mange ganger.

Å telle skritt på tur, er tips nummer tre. Ikke hele tida selvfølgelig. Men når det begynner å butte skikkelig på og beinet ikke lar seg løfte men må svinges rundt store steiner og slikt som kan ligge i veien – da teller jeg skritt. Og setter meg delmål. Mål om å gå 100 skritt til før jeg tar pause. Eller 3- og 400 når jeg fortsatt er overraskende i siget. Eller 50 skritt, så pause, 50 skritt, neste pause, og så videre. Turen går ikke så fort på denne måten. Men den blir stykket opp og delmålene gjør at jeg til slutt kommer fram. Om det er til toppen, til bilen eller hjem igjen. Jeg lurer nok meg selv til å glemme at det er kilometer igjen og jeg konsentrerer meg om de neste skrittene i stedet.

Metoden har jeg slett ikke funnet på selv. Jeg lærte den av min «partner in crime» på topptur for en del år siden. Da hadde jeg praktisert metoden «jobbe (det vil si gå) 30 minutter og så sitte og hvile i 10 minutter og så gå 30 igjen og så videre på hele turen. De siste meterne opp til toppen ble såpass tunge at jeg var på nippet til å begynne å krabbe. Da var det damen sa: «gå 50 skritt, hvil, så går vi 50 skritt til før neste pause, og slik fortsetter vi til topps! Nå er vi så nære at nå SKAL vi til topps!»

Jeg kom til toppen da og jeg har kommet meg mange steder med den metoden senere. Det er rimelig tungt når metoden må tas i bruk, men hele gjennomføringen blir faktisk mye mer overkommelig (som regel!) på den måten. Lang tid tar det, javisst, og de som går i følge med meg risikerer å bli både kalde og leie. Men jeg råder alltid alle til å ta på litt mer klær enn de pleier når de skal gå tur med meg, og da går det som regel. For det meste så går jeg dessuten alene. Og jeg; jeg holder varmen!

Om ikke annet så fungerer metoden for meg. Og den har reddet meg fra kollaps ganske så mange ganger. På turen til Glittertind i september telte jeg ikke skritt. Det var jeg alt for sliten til. Men damen med de gode tipsene var heldigvis med og tok tida. Det var ikke snakk om jobb 30, hvil 10 da. Utpå kvelden var det vel mer jobb 2 minutter og hvil 5 eller noe. Og antall skritt var helt sikkert astronomisk! Men vi kom i mål til slutt.

Så mitt tredje tips om ting som fungerer for meg er:

Tell skritt og del opp turen i delmål. Da går det an å få til det utroligste!

Her tror jeg vi telte minutter enda og ikke skritt. Men fotografen var hu med stoppeklokka ;-)(ACM)

Dagens kronikertips. Tips nummer 2.

Funksjonsnedsettelser og mangel på energi har tvunget meg til å tenke nytt rundt både det ene og det andre. Også rundt begrepet trening. Og rundt begrepet tur. For trener jeg så har jeg ikke energi til å gå ut på tur, og går jeg på tur så blir det ingen trening.

Før gikk jeg på tur som trening. Helst lang tur. Og helst fort. Det går ikke lenger. Jeg kan gå på lengetur, og også ganske langt. Men det går såpass sakte og har såpass mange pauser at direkte trening kan det nok ikke kalles.

Først og fremst har jeg lært meg å skille de to tingene fra hverandre. Trening skal være trening. Og det gjør jeg i grunn mest for fortsatt å klare å gå på tur. Det er ikke alltid så lystbetont, styrketrening for eksempel, har aldri vært en favoritt. Men nå har jeg et program som er såpass konsentrert og begrenset at det er gjennomførbart. Treninga jeg gjør er «bestillingsverk» som fysioterapeuten på MS-senteret i Hakadal har spesialtilpasset for meg slik at jeg får til å gå på TUR. Og ikke mer omfattende enn at uka kan by på begge deler. Både tur og trening.

For tur er kos. Og det er lystbetont. Og den kan være kort. Eller lang. I alle fall kan den være sakte. Tur er hverdagsaktivitet. Og noe jeg gjør fordi jeg kan og vil. Og bålet eller opplevelsene er målet. Jeg blir andpusten, ofte ganske så innmari også, for det kan være tungt både på beina og på truger. Spesielt i oppoverbakker, dyp snø eller gjennom kratt.

Men det er dette jeg trener for. Og da er det ganske motiverende å tenke at «trening er det eneste som kan sidestilles med bremsemedisin med tanke på å hindre forverring i MS-symptomene».

Så for å kunne fortsette å gjøre dette:

Så gjør jeg dette:

Trenngsrommet er i bruk.

I dag har jeg gjort begge deler, turen ble kort men besto av mye bakker og mye kratt for å finne blant annet disse:

Både bakker og kratt må forseres for å finne disse.

Dette fungerer for meg og gir meg motivasjon. Dermed er det dagens kronikertips fra meg. Nummer 2 i rekken😊

Nr 1 finnes her:

https://friluftsheidi.blogg.no/kroniske-hverdagstips.html

 

 

 

 

Takk for blomster!

Til dere som har sendt digitale bilder med vakre blomster til meg og alle andre – TAKK! Og spesielt takk til Bunny som satte i gang «blomstringa».

Det kom noen gode ord sammen med blomstene også. Dere skal vite at jeg setter veldig pris på dem! Nå går jeg straks inn i en «sykehusperiode» igjen ,med tester både utapå og inni, og da er det spesielt godt å ha med seg noen gode stikkord. Denne gangen skal jeg ta med ordet «fighter» og «natur». Og ikke minst gleden over å kunne gå på tur og ta bilder. Hvis jeg ikke hadde hatt det så er det ikke sikkert jeg hadde fått til å fighte kampene som må til heller.

Vi må alle gjøre det beste ut av dagene våre. Hver enkelt har sine fighter og utfordringer i livet. Og vi har alle ulike måter å takle det på. Mettejosteinsdatter skriver i dag at hun er så glad for at det fins trening og øvelser hun kan gjøre for å mestre hverdagen på best mulig måte. DET er innstillinga si, det! Og tanker som helt sikkert vil komme til meg igjen i morgen når jeg inntar treningsrommet for ukas andre styrke- og intervalløkt. Ei økt som er helt nødvendig for at jeg skal klare å gå på tur (og ta bilder som jeg deler).

Bunny utfordret oss til å sende en blomst videre til fem medbloggere. Jeg er en smule lat. Ubesluttsom og ufokusert. Og komplett ukonsentrert i dag. Derfor kommer min blomst her. Og den er til dere ALLE! Den er til DEG! Lag deg en fin kveld i kveld og ikke minst en fin dag i morgen!

Som dere ser, så ble det blåveis til dere! Blåveis i dag som i går. Det er nok favorittblomsten min. Og jeg liker den der den sprenger seg opp av den golde vårbakken og står og lyser så vakkert midt i alt det grå. Nå kan disse, som er fra i fjor, lyse for dere på blogg!

Her er lenkene til de jeg nevnte, siden de ikke ville “lenke seg” i innlegget ellers:

Mettejosteinsdatter:

filter

Bunny:

Utfordring til 5 bloggere!

3 friluftsvårtegn fra friluftsheidi.

Endelig begynner jeg faktisk å forstå at det er vår. Snøen er nesten borte på gårdsplassen. Til tross for at det føles som den lå i hauger og lass for bare noen dager siden. I skogen derimot, der er det fortsatt en smule uframkommelig. Selv om både bekken og elva både størrelses messig og lydmessig så visst er i vårstemning. Så turlivet oppsøkes derfor i lavereliggende strøk.

For DER er det skikkelig vår. Og vårtegnene på turen i dag stoppet ikke ved mildvær, bar bakke og tilløp til sol.

  1. Den første blåveisen er plukket. Og den første brennesla er “kjent” på. Sånne små nyutsprungne nesler brenner som bare rakkeren. Men blåveisen da – den er bare vakker der den står i alt det brune og grå.
  2. Mjøsa har isgang, Og det er slett ikke hver vår. Og jeg har aldri sett det før. For den fryser bare skikkelig til på de kaldeste vintrene. I vinter har det vært is over så og si hele, så vidt jeg vet. Men nå sprekker det opp. Og isfjellene samler seg langs vannkanten når isen går. Å spise lunsj mens lydene fra isfjellene knepper, plinger og knaser er fascinerende. Der var det kontinuerlig bevegelse. Det var det ingen tvil om.
  3. Å gå med lette sko langs bar grusvei er et skikkelig vårtegn. Når veien kantes med hestehov og isen bare ligger i de mest skyggefulle partiene så kjenner jeg at rekkevidden øker. Det er lettgått. Sånn relativt sett. Til og med for meg.

På hjemvei fra tur ble sola borte og lyset ble gråere. Nå venter vi på regn. Men det er jo også et vårtegn! At det regner og ikke snør. Og det må jo også til for at resten av vinteren skal slippe taket.

Det gledes til terrenget i nærområdet også er klart til barmarkstur! Snart nå. Snart.

Jeg tror dette er min favorittblomst.
Disse to viste meg hvor blomstene sto.
Her er de!
Isgangen lager isfjell.
Kaffen er god bak isfjellet.
En isvegg mellom bålet og Mjøsa.
Foreløpig er råkene smale, men det endres nok helt i løpet av en dag eller to.

Søndagstur.

Barmarksesongen kan vel sies å være skikkelig i gang. Så langt kun når vi tar søndagsturen nedafor «bakka», riktignok. Her i høyden er det vel fortsatt skiføre i skogen.

Barmarksesongen har startet. Selv om broddene måtte på inni skogen der gammelis og nysnø enda klamret seg fast mot vamegradene. Selv i lavlandet. Men føreforholdene var ellers meget tilfredsstillende.

Så da ble det ble tur etter planen med både severdighet og vandring. Og det ble kaffe i sola ved et gammelt steingjerde. Ikke bålkaffe. Men kokeapparatkaffe. Fordi vinden var litt heftig, tørt lauv og lyng kan være rimelig brennbart før det blir grønt igjen og fordi terrenget var noe ukjent.

Men kokeapparat kan også varme kanelsnurrer. Så da var søndagsturen i boks! I morgen er det mandag, ny uke og nye muligheter!

Til skogen.

Når tankene trenger spillerom, er det til skogen jeg går.

Når jeg leter etter ideer, er det til skogen jeg går.

Når verden går av hengslene, er det til skogen jeg går.

Når hverdagen preges av store utfordringer, er det til skogen jeg går.

Når hodet trenger en pause, er det til skogen jeg går.

Når kroppen krangler, er det til skogen jeg går.

Når jeg trenger å trekke pusten ekstra dypt, er det til skogen jeg går.

Når jeg trenger tid for meg selv, er det til skogen jeg går.

Når det meste kjennes uoverkommelig, er det til skogen jeg går.

Takk for at du er der for meg, kjære skog.

Du redder liv!

Hva er hva og hvem sa hva?

Dette er et stille skogsvann i rimelig uberørt natur en septemberkveld. Bildet er tatt fra hengekøyeleiren til undertegnede med følge:

Dette er vindmøller. Disse står i Sverige og er brukt til å male korn. Bilder av bilder tatt av undertegnede på ferietur for en del år siden:

Dette derimot er ikke vindmøller. Dette er vindturbiner. Bilde fra fosenvind.no:

Nærskogen her jeg bor er nå truet av «vindeventyret» som det rett som det er blir kalt både av utbyggere og de som har interesse av det og også en smule ironisk av motstandere. Turbiner benevnes som redningen både for klima, økonomien, nærmiljøet og menneskeheten. Og i samme slengen kan vi lese om dommer i utlandet MOT vindturbinparker. Vi kan lese om LOVNADER til lokalbefolkning som ikke blir overholdt. NATURØDELEGGELSE som følge av vindturbinetablering. Forskere er klare på at nedbygging av natur er en alvorlig trussel for klimaet og de fraråder det og ber om at det settes inn ressurser for å finne andre løsninger for å få ned bruken av fossil kraft. Men utbyggere og forkjempere fortsetter å argumentere med penger, vekst og «nødvendighet for framtida».

Jeg skriver leserinnlegg. Dette er foreløpig mitt siste i en serie som inntil i dag består av fem innlegg. Så langt. Lenkene nederst i innlegget anbefales for de som vil lese mer om saken.

Det er jo skog overalt!

Ikke sant? Eller?

I Norge lever vi med den overbevisning at vi har fryktelig mye natur. Vi har store fjellområder, frisk luft, elver og daler. Og tar du en kjøretur oppover Østerdalen så er det jo skog overalt!

Men er dette egentlig riktig?

Ifølge Dag O. Hessen er dette en villfarelse. «Forestillingen om Norge som et villmarksland er en myte», sier han til forskning.no. Og når vi vet at de siste fem årene så har vi i Norge i snitt bygget ned 79 kvadratmeter natur hvert minutt, så forstår selv den minst regnekyndige av oss (for eksempel meg) at vi kommer til å gå tom. Raskere enn vi tror. Et googlesøk der tallmaterialets opprinnelse er Miljødirektoratet, MDG, norskfriluftsliv.no og regjeringen.no forteller at vi her i landet de siste snaut 30 årene har bygd ned arealer tilsvarende omkring 7000 fotballbaner. HVERT ÅR! 75 % av dette er skog. På denne måten blir det jo tomt!

Den største trusselen for biomangfoldet vi er så avhengig av er nedbygging. Nedbygging, oppstykking og arealendring. Ved å bygge ned villmarka bygger vi også ned vår buffer mot klimaendringene som skjer. For villmark, og spesielt uberørte skogsområder, hjelper oss med å ta opp karbon og utslipp. Og urørte skogsområder gir dyr og planter større mulighet for å tilpasse seg og overleve de klimaendringene som vi ser i dag og ikke minst de som kommer i framtida.

NINA (Norsk institutt for naturforskning) skriver om det glemte klimatiltaket. Vi har allerede verdens beste metode for å binde karbon (enda). Naturen gjør jobben gratis for oss! Naturen tar karbon ut av atmosfæren og hjelper oss med å bremse klimaendringene. Men til tross for det og i jakten på gode tiltak for å kompensere for menneskeskapte klimautslipp glemmer man også her i Norge å regne med både karbonutslipp fra inngrepene og tap av naturmangfold. Utbygging av vindkraftindustri er et eksempel på dette. I vår villfarelse og der målet er å erstatte fossil kraft med for eksempel vindkraft så tror vi at etablering av vindindustri er grønt. Vindindustrien «grønnvaskes» (Dag O. Hessen), naturinngrep og miljøødeleggelsene underkommuniseres og vi ender med å tape i klimaregnskapet. Arter mister sine levesteder av nedbygging og oppstykking og naturkrisa øker.

Nå trenger vi løsninger som tar hensyn til både klima og natur! For klima avhenger av uberørt natur og naturen påvirkes av klimaet. En sirkel av gjensidig påvirkning og avhengighet. Vi trenger ikke flere vindturbiner. Og vi trenger ikke flere utredninger om vindturbiner er klimavennlige eller ikke.

«For å redusere utslipp til 2030, må Norge redusere nedbygging av nye arealer, særlig produktiv skog og myr. Dette er tiltak som gir umiddelbar effekt i klimagassregnskapet, samtidig som det er positivt for naturmangfoldet, sier miljødirektør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.»

Klimafokuset i verden har vart mye lenger enn naturfokuset. Det er ikke rart i og med at karbon i atmosfæren er målbart og det kan dermed brukes som et effektivt mål for å følge utviklingen i klimasystemet. Tap av natur er vanskeligere å måle, fordi naturen er så variert og sammensatt. (Graciela Rusch, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, NINA).

Andre steder i verden har hatt vindturbiner lenger enn oss. Og de har kommet lenger enn oss i å se hvordan miljøet påvirkes. På alle måter. Store områder er allerede tatt i bruk til for eksempel vindturbiner og konsekvensene begynner å bli tydelige. Ikke minst for lokalsamfunnene. I Frankrike har domstoler ikke bare stanset drift av vindturbinanlegg på grunn av fugledød. Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol har også utstedt et midlertidig forbud mot godkjenning av nye anlegg og videre utvikling av eksisterende vindindutstrianlegg. Klagepunktet i denne saken var ikke tilstrekkelig utredning og håndtering av støyproblematikken. Støyproblematikk er også i Odalen et punkt som berørte opplever at ikke blir tatt på alvor.

Så da er mitt spørsmål:

Hvorfor holder det ikke for Stange Almenning, Statkraft og NVE å lese seg opp på allerede eksisterende utredninger, rettsaker, erfaringer og forskning for å forstå at utbygging av vindkraft ikke er løsningen for et framtidig og bærekraftig lokalsamfunn her i Stange kommune?

Med så mye tilgjengelige fakta fra både troverdige og forskningsbaserte kilder, både nasjonale og internasjonale, så vil det overraske undertegnede voldsomt dersom en egen utredning for akkurat vårt område vil konkludere med noe helt annet enn det som allerede er erfart og kartlagt.

Så derfor, igjen: Det finnes ikke en utredning i verden som vil endre på dette fakta: Utbygging og arealendring er den største trusselen for både klima og naturmangfold på kloden vår! Dette er kjent og vi må handle NÅ!

Det anbefales å lese denne artikkelen der NRK beskriver naturtapet her til lands:

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer_-44.000-inngrep-i-norsk-natur-pa-fem-ar-1.16573560

På den tida det tok meg å lese den «mistet» vi i følge «telleverket» nederst i saken 978 kvm natur. Og da var ikke for eksempel veier til vindturbinanlegg tatt med!

Kilder vedr. domstolvedtak Frankrike:

https://www.document.no/2023/12/13/turbinene-dreper-tusenvis-av-fugler-fransk-domstol-stenger-vindmollepark/

https://www-epochtimes-de.translate.goog/politik/ausland/paukenschlag-franzoesisches-gericht-stoppt-genehmigungen-fuer-alle-windkraftanlagen-an-land-a4636288.html?welcomeuser=1&_x_tr_sl=de&_x_tr_tl=no&_x_tr_hl=no&_x_tr_pto=wapp

Takk til Torben Daub som informerte om denne dommen blant annet på Facebook.

Kilder vedr. natur som klimatiltak og konsekvenser av nedbygging:

https://www.forskning.no/naturvern/dag-o-hessen–det-viktigste-er-ikke-a-restaurere-naturen-men-a-la-vaere-a-odelegge-den/1811297

https://www.nina.no/Om-NINA/Aktuelt/Stories/Det-glemte-klimatiltaket

https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2023/april-2023/redusert-nedbygging-er-bra-for-klima-miljo-og-landbruk/

https://www.mdg.no/redd-naturen

Tidligere innlegg om saken “på merittlista”:

 

Boliger til leie!

Arbeidslaget har i dag klargjort og lagt ut to boliger for umiddelbar innflytting. Forhåpentligvis til glede for nye og ivrige beboere og egner seg spesielt for nyetablerte familier. Boenhetene er ledige og klare til innflytting per dags dato.

Den ene er renovert og den andre er et nybygg. Begge er ettroms og beliggenheten er landlig, usjenert og med fritt utsyn. Utsynet er på dagtid preget av noe trafikk av hovedsakelig individer med høyde under 120 cm. Området er både fredelig og mer eller mindre uforstyrret på kvelds- og nattestid.

Tilgangen til egnet mat og drikke er rikelig. Boligene har felles «vaktmesterordning» utført av før nevnte individer. Boligene er ledig for omgående innflytting.

Velkommen til gards!

Usjenert beliggenhet.
Nybygg.
Nyrenovert.

Nærskogen.

Heter det å gå på truger, tro? Eller å gå med truger? Eventuelt å truge? Det er i alle fall det siste jeg har gjort i dag. Regnværet og varmegradene setter sitt preg på snømengdene, også her jeg bor. Med tid og stunder. Men selv om vi gikk på beina på delvis bar bakke i går, så kom trugene igjen til nytte i dag. I pill råtten snø. Så om det ikke kommer kuldegrader og skare så blir det ikke så mange flere trugeturer i nærskogen denne sesongen, ser det ut til. Selv om treningseffekten er relativt god, tipper jeg. Pesinga og pulsen tatt i betraktning.

Uansett så ble det et par timer ute i dag også. «Trugende» i slaps, sørpe og råtten snø. Og litt på bar bakke. Og når slike som meg finner en bålplass og noen avglemte og delvis nedbrente vedpinner, så er veien kort til et bittelite bål. Selv om opptenningskvisten ikke kjentes direkte tørr og brennbar ut i dag. Og jammen fant jeg ikke trinsa fra staven min også. Den jeg mistet på tur i forrige uke.

Det ER vår. Også i nærskogen. Selv om tur på bar bakke enda lar vente på seg.

Føret for truger er på vikende front.
Dagens røyksignaler ble produsert på bløt gjenglemt ved og småkvist. Kvistbål lukter forresten helt spesielt godt.

Det som mistes i snøhaugen dukker opp igjen når snøen smelter.