Og takk til både småbruker og småbarnsfar. Som begge dyttet meg i riktig retning. Den ene over dørstokken, den berømte dørstokkmila, og den andre til en hemmelig strand. I alle fall usynlig for alle oss som hverken er kjent eller kommer vannveien.
Jeg kjenner jeg har hatt bra med flaks de siste par døgnene. Etter litt betenkeligheter og akutt brist i turselvtilliten så fikk småbrukeren meg på sporet. «Klart du skal på tur», sa han. Så da fikk det bli sånn. Jeg dro fram turutstyr og pakket sekk. Inkludert en hel stabel med ullklær, badetøy og både hengekøye og lavvo. Sånn for sikkerhets skyld. Sekken ble stor, som vanlig. Og dagstursekken ble også fylt. Planen var jo tross alt å kjøre nesten fram til lavvotomt. Så vekt var ikke noe tema…
Først så valgte yr.no, samt en lokalkjent søster, turmål. Jeg kjørte langt og lenger enn langt til skogs. På grusveier, over åser, ned i daler, forbi et og annet hus, færre og færre etter hvert, rundt utallige svinger og østover. Alltid østover. Da jeg endelig var nesten framme og bare skulle betale vegavgift i bommen ble jeg oppmerksom på en plakat. Jeg tror det var i alt tre faktisk: «området er stengt for allmennheten i perioden 4.august til 26.august grunnet filminnspilling». HVA! Den var ny. Så langt i mine år med turliv så har aldri den problemstillingen oppstått før.
Og da ble brått rådyra gode. Eller gode råd dyre. Der sto jeg, midt i marka, langs en grusveg langt innpå Finnskogen, uten kart og overhodet ikke lokalkjent. Må jeg dra hjem nå, tenkte jeg?
Det hadde jeg i hvert fall ikke lyst til! Jeg valgte å kjøre enda lenger. Litt på måfå, men gps’en tok meg til et sted der jeg i alle fall visste at jeg kom i nærheten av vannet jeg hadde sett meg ut. Jeg kom fram og begynte letinga. En liten tur nedom en båtplass ga ikke noe klart svar. Det fristet bare sånn passe å sette opp lavvoen der.
Akkurat da jeg skulle tilbake til bilen og lete videre på måfå så dukket det opp en bil. Ut spratt to smågutter, en pappa i badeshorts og en mamma med alle håndklærne.
«Er dere lokalkjent?», spurte jeg. «Ikke så veldig», svarte mammaen. «Men kanskje du», sa hun til pappaen. Jeg fikk fram at jeg var ute etter leirplass ved vann. Med bademuligheter.
Med peking og forklaring sendte han meg etter hvert enda lenger til skogs. Og der, midt i skogen skulle jeg parkere, gå, eventuelt rulle, 200 meter nedover skogen og så skulle det åpenbare seg en perfekt plass for mitt formål, mente han. Jeg kjørte først for langt. Men det skjønte jeg jo. Selv om jeg var innom tanken på at jeg var lurt. Men da jeg snudde så fant jeg plassen han nok mente jeg skulle parkere. Noe sti fant jeg ikke, og ikke så jeg noe strand heller. Og det var litt mer enn lovlig bratt. I alle fall for en friluftsheidi med litt i overkant trøbbel med å gå nedover. Spesielt med blytunge sekker. For ikke å snakke om alle de løse delene jeg hadde i tillegg.
Jeg er jo i utgangspunktet ikke akkurat ukjent med å bevege meg utenom sti. Utenom allfarvei. Bushe. Men tilstanden i skrotten har psyket meg ut såpass at tydelig og lettgått sti, samt gjerne mobildekning har blitt et tema. Dessverre.
Jeg valgte å stole på småbarnspappaen likevel og stavret meg nedover gjennom blåbærlyngen. Trass trumfer dårlig selvtillit. I verste fall fikk jeg spise lunsj der nede ved vannet og klatre opp igjen og finne på noe annet etterpå. Halvveis ned bakken så jeg fortsatt ingen strand. Jeg så bare trestammer, lyng, siv og litt myrete vannkant. Men jeg gikk litt til allikevel og DER: mellom bjørk, furu og gran litt til venstre dukket det opp noe hvitt. Strand!
Tidenes beste leirplass for en friluftsheidi alene på tur. Gjemt for alle. Såpass utilgjengelig at de fleste som vet om plassen nok har kommet vannveien. Usynlig fra veien. Men nære nok til at til og med jeg tar sjansen på å stavre meg ned lia. Flaks!
Og i tillegg hadde jeg, i alle fall med riktig innstilt kikkert, god utsikt til filminnspilling på andre sida av vannet. Fra der jeg satt med kikkerten kunne det se ut som det var Mission Impossible søtten, eller noe i den duren de spilte inn. Da var det nok Tom Cruise som dro på med diverse kjøretøy bortover stranda der så støvskya sto.
Takk til småbruker’n som fikk meg avgårde og til småbarnsfaren som var på rett sted til rett tid og geleidet meg til den ultimate leirplassen for meg. Perfekt! Er det mulig å ha så flaks? Når uflaks (med utilgjengelig turmål, stengt faktisk) fører til flaks og faktisk gir meg en leirplass som var mye bedre enn noe jeg hadde klart å planlegge på forhånd. Hell i uhell!
Nedi der…Og det ser ikke bratt ut på bildet. Men DET var det.
