En rolig, hjemmekjær og noe asosial påske går mot slutten. Undertegnede er relativt vant til at mye av fritida foregår uten så mye omgang med andre folk enn de som tilhører husstanden. Det er frivillig og rett og slett fordi jeg nok trives relativt godt i eget selskap. Jeg tipper jeg i det minste er slik der periodeintrovert. Hvis det er mulig.
Dagens situasjon med #stayhome, sosial distanse og «oppsøk folk bare når du absolutt må», har dermed vært noe lettere for meg enn for mange andre tipper jeg.
Ikke desto mindre så må fantasien utfordres litt. Hva skal man finne på når både småbrukeren og hu sjøl har (mange) fridager og vi helst ikke skal gå på tur der vi treffer andre folk?
Jo, da finner vi fram kartet over bygda og almenninga, pakker sekk med kaffe, turmat og kokeapparat og finner en plass vi kan loke rundt for oss sjøl. En plass bare de spesielt interesserte vet at finnes. I dag falt valget på en gammel, umerket sti jeg husker å ha gått en gang, antakelig tidlig på 80-tallet. 250 meter lang, akkurat passe for hu med skinne på kneet.
Vi fant stien og gikk den. Den var ikke så verst gjengrodd heller. I andre enden fant vi småbruket vi lette etter. Lengst øst, innerst og mest bortgjemt langt inni skogen. Rett før veibommen som sier hit men ikke lenger, i alle fall ikke med bil. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Men det gjør det faktisk. Og der vokste faren til hu sjøl opp og hu sjøl har mange minner om besteforeldre, hesjing, slipestein, hoggorm og sykkelturer knyttet til stedet. Og altså gåturer langs den nevnte stien. Stien som fører til en vei, men som hu sjøl bestemt mener å ha hørt at også fører til en «kaldkjele», altså vannkilde/oppkomme, der tidligere drivere på bruket kunne hente vann til dyra under tørkesomre. Minnene inneholder også smaken av pipetobakk, fikk prøve i en alder av 2 ½ ellernoe, og koteletter med fettrand! En viktig energikilde og kombinasjon for tømmerhoggere, antar jeg. En sterk og umiskjennelig eim av skomakerlim hører også med. Skomakerverkstedet er borte, det er skomakerbestefaren også, men låven, garasjen og våninghuset fra barndommen står. Selv om våningshuset har blitt relativt ugjenkjennelig etter utbygging og oppussing.
Uansett, barndommens sti førte til osasen midt i skogen. Og tilfredsstillelsen ved å finne fram var en god og kortreist opplevelse.
Stifinnerne kom fram. Gråbergshaugen.Låven liknet på seg sjøl.
Skomakerstua er borte nå. Foto: digitaltmuseum.no
Sånn var det, slik jeg husker det. Gråbergshaugen. Foto: digitaltmuseum.no
Så du «Norges tøffeste kjendis» også kalt 71 grader nord kjendis i vinter? Da en seig jævel med grått skjegg, hans egne ord, gikk hen og vant hele skiten? Over idrettshelter og ungdommer med mer eller mindre sunn livsstil.
Norges tøffeste kjendis heter Jon Almaas. Han er jo en vittig type. Og skikkelig tøff da. I alle fall Norges tøffeste kjendis. Men til og med tøffinger blir slitne av og til. Spesielt en kommentar gikk da igjen hos ham:
Kommentarer om hvor glad han egentlig var for å se Tom Stiansen vente i mål etter 12-timers ekspedisjoner opp og ned fjell i snø, vind og regn. Han kommenterte til stadighet gleden ved endelig å få øye på det hvite glimtet i Stiansens tanngard, og noen meter senere få glimt av det noe solide nesegrevet hans. Jon Almaas: i dag skjønte jeg hvordan du hadde det!
Gleden jeg opplevde ved endelig å se veibommen der jeg visste at bilen sto parkert var helt enorm. Det hele var en helt gjennomgripende opplevelse. Det var bare en bitteliten ubetydelig forskjell: Jon Almaas hadde travet flere mil i relativt utfordrende terreng. Jeg hadde stabbet snaut 4 km. Riktignok med skinne på kneet, a la Forest Gump. Og til dels både i is, snø og grisebratt nedoverbakke. Men allikevel aller mest på bar vei!
Men at en veibom kan gi så mye lykke…det skulle Tom Stiansen visst!
Jeg elsker bål. Jeg elsker å tenne på, finne ved og holde ved like. I mine jakkelommer er det stort sett alltid fyrstikker. Turøks, sag og tyrifliser er del av grunnutrustningen i min tursekk. Jeg elsker å finne tyrirøtter og se de brenne hele kvelden. Jeg elsker mat på bål og kaffe på bål. Jeg syns det er over gjennomsnittet stas å sitte og stirre vekselvis inn i et bål og ut i mørket en hel kveld og jeg elsker å våkne opp langt (eller kort) til skogs og tenne morgenbålet og slenge over kaffekjelen. Jeg har tilbrakt utallige timer på kne i et forsøk på å blåse liv i et noe motvillig bål med halvrå ved. Tro meg: det er en viss sjarm i det! Men best er de bålene som knitrer villig, gir varme til kroppen, varmt drikke og passe grillet mat. Tur og bål er en uslåelig kombinasjon!
MEN; jeg påberoper meg ganske mye bålvett! Det vil blant annet si at jeg ikke tenner bål dersom det blåser for mye. Jeg tenner ikke bål hvis det er tørt i terrenget og jeg forholder meg til bål- og grillforbud i skog og mark både vår, sommer og høst. Sist jeg tente bål var nøyaktig for to uker siden. Da var det fortsatt snøflekker i terrenget der jeg ferdes og jeg bar is og snø både til å ha rundt bålet og til å slukke med. Det hele endte jo så flott med skadet kne, en bitter pille å svelge, men jeg lagde i alle fall ingen brann.
Hva er det nå som skjer? Jo det er påske, folk skal på tur i nærmarka si og de tenner opp både bål og engangsgriller. Det er tørt som knusk i terrenget, noe det nesten alltid er når våren kommer og det meste er dødt og tørt og fra sommeren før. Det er begrenset med vann til slokking og snø har det ikke vært på ukesvis. Og brannvesenet må rykke ut! At de ikke kommer fram fordi folk har parkert bilen sin i veien er en sak i seg selv!
Jeg ber dere alle: gå på tur. Ta med mat. Kok kaffe, stek pølser og kos dere! Men ikke tenn på noe! Det er så innmari mange fine kokeapparat som både er lette og enkle å bruke og kaffe kokt på turkjøkken utendørs smaker (nesten) like godt som bålkaffe.
Og så var det en som fant opp noe genialt til turbruk for ganske lenge siden. Det heter termos. De finnes til og med til mat hvis vanlig matpakke ikke frister.
Bruk hue! Hold hjertet varmt og hodet kaldt, så slipper vi varme i skog og mark!
Et helt vanlig gammeldags stormkjøkken med gassbrenner ga både nykokt kaffe og nybakt(nesten) gjærbakst.Nam!
Ikke akkurat påsketur. Men frisk luft, sosial avstand og nye opplevelser.
De siste dagene har vi lest mye i media om å gå på tur, helst der det ikke er så mange andre. Eksperter uttaler seg om nærturer og det oppfordres til avstand og å gå utenfor stien. Jeg bor midt i turmulighetene, og noe særlig med folk er det jo ikke her hverken på stiene eller utenfor. Som jeg skrev forrige dagen så går imidlertid mye av tida med til å drømme om tur og da tenker en selvfølgelig tilbake på tidligere turer. Her er en personlig turrapport fra 2017 som i alle fall gir mine drømmer bein å gå på:
I går satt jeg på brygga på Elgå og spiste lunsj. For de som ikke er kjent så ligger Elgå som en utpost mot Femundsmarka. Dit går det vei og mange bruker langtidsparkeringa der som utgangspunkt for turer videre innover marka. Undertegnede var ferdig med sin tur, og måtte ha litt mat i magan før 3 timer i bil hjem.
Jeg satt altså på brygga og koste meg med medbrakt kokekaffe fra stormkjøkken, knekkebrødsmuler og svett ost. Deilig. Jeg spiste, så på utsikten over Femunden, inkludert innkommende rutebåt, og jeg leste blogg. Jeg leste om tursøstre som hadde vært på tur i Lofoten og hadde betraktninger om turfolkets målsetting med turen, egne bilder som inspirasjon til tur og slitasjen på naturen som er et resultat av at folk går på tur på de samme stedene. Og de skrev om hvilken sannhet vi presenterer om turene våre. Les denne før du leser videre her nå:
Altså, der satt jeg på brygga på Elgå, høy på meg sjøl og frisk luft, fornøyd med å ha gjennomført en miniekspedisjon min egen style og snart klar for å komme hjem (og sove i ei myk seng) og se på alle de fine og idylliske bildene jeg hadde tatt. Og følte meg mildt sagt noe truffet. Der og da bestemte jeg meg for at innlegget «frisk luft» måtte handle om denne turen.
Så her kommer turblogginnlegget som på bildene ser ut som ren skjær idyll og som er nettopp det. Bildene er idyll. Alt som skjer i mellom og som er rent slit, vondt, krampe og av og til direkte ubehagelig gidder jeg aldri ta bilde av. Da er pulsen for høy og hatet for fremtredende. Frisk luft får jeg imidlertid alltid på tur. Og takk for det.
Ekvipasjen er klar for avgang fra langtidsparkeringen. Bildet forteller opptil flere ting: 1: jo, det er mulig å få med seg alt man trenger og litt til på en billig sykkel inkludert lavvo, kokeutstyr, mat, klær, vin og «prinsessen på erten»-rigg i form av liggeunderlag. 2: sykkelen blir j…..tung og det er med nød og neppe den står av seg selv så lenge at det er mulig å knipse et bilde. Enhver oppoverbakke blir bratt, tro meg, og du er dritglad for at samboeren pumpa ekstra luft i dekka før du dro. Og samtidig noe panisk ved tanke på evt. punktering og behov for å bære alt! Men man er fortsatt optimist både i forhold til avstand og egne evner.
Ren skjær idyll mellom Femund og Svukuriset. Vurderte sterkt å telte her. Glad jeg ikke gjorde det da jeg fant ut hvor mange bakker som kom etterpå….. men skal jeg noen gang telte mellom Revlingen og Svukuriset, så blir det her!
«Framme ved leirplass-selfie». Ser både relativt fattet og fornøyd ut. Sannheten er at jeg var helt nødt til å sitte helt rolig ei stund før jeg orket tanken på å sette opp lavvo og rigge resten. Mat måtte jeg ha også. Og pulsen har akkurat begynt å gå ned etter å ha vært faretruende høy den siste timen, til tross for etterlengtet pause rett nedi lia for å skravle med 4 trivelige pensjonister som nok antok at undertegnede var ei slik der «monsen-dame». Lite visste de at jeg var helt avhengig av ei skravlepause der og da for å klare de siste 150 meterne. Godt pulsklokka lå igjen hjemme. Den observante kan skimte lavvoen, fortsatt i posen, nederst til venstre på bildet.
Det ble bra til slutt! Tomta var rene skjære idyllen og omgivelsene helt knall. Som man ser er tilgangen på frisk luft så rikelig at stein og sykkel blir brukt som vektforsterkning på lavvoduk. Rotet inne er deler av «prinsessen-på-erten»-rigg, altså liggeunderlag, saueskinn og sovepose med mål om minimal frysing og vondt i ryggen. Jeg kan melde om at det var godt og varmt, men at soving på stein ikke anbefales for prinsesser. Selv om steinen er godt kamuflert under lyng og mose og testligging gjennomført før middag.
Ser fortsatt fornøyd ut. Det er derimot ikke så kaldt at hetta er påkrevd. Men det er mygg!
Leieboere, som riktignok er dårlige betalere, men så lenge de holder seg oppi der så …..
Middagen ble inntatt uten store utfordringer, hvis man ser bort fra behov for allværsjakke grunnet mygg. Mat på tur bør være enkel og god: ostepølse og rødvin er innafor.
Å ligge i lyngen er viktig på tur. Selvutløser dokumenterer idyllen.
Natta bød på vakkert måneskinn. Grunnen til at undertegnede var våken var nok ikke det skarpe lyset. Derimot gråstein under hofta. Hau.
Frokostkaffe. Spent på dagens topptur og om skroget er medgjørlig etter gårsdagens kink i ryggen (antakelig grunnet håndtering av sykkel og tung bagasje) og nattas steinseng.
Men «topptur» var planen og topptur ble det.
Denne toppen ser jo relativt «snill» ut? Men flere bilder på tur opp ble det altså ikke. Det hersens kameraet krevde alt for mye innsats å ta opp, konsentrasjonene gikk med til svette, puls, småbanning, en snublings og balansering på stein!
Obligatorisk selvutløserselfie på toppen. Her var det så mye frisk luft på en gang, les såpass med sekundmeter vind, at selvutløseren ble mildt sagt forvirret. Derfor uklart bilde. Hadde det vært klart kunne enhver sett mitt selvtilfredse glis. Fornøyd med meg selv og skroget for at toppen er nådd!
Feirer med baylies på toppen. Hadde egentlig feiret ferdig, men måtte ta en knert til da jeg hadde begått den gedigne tabben å glemme å ta bilde! Huff så leit! Urutinert!
På vei ned måtte jeg igjen stoppe for mat og bilde, les: beina sviktet og jeg måtte legge meg nedpå litt! Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Hadde akkurat møtt 3 svensker på tur opp. Klarte å skremme livskiten av den første av dem ved å nesten bikke i steinura slik at han måtte ta tak i meg for å hindre totalkræsj. Tok ikke bilde da heller….
Home sweet home! Lavvoen skimtes i krattskogen. Det var i grunn helt greit.
Måtte legge meg nedpå litt igjen. Nekter å røre meg før jeg får en varm dusj og middag ….ooops, bekken og real turmat, det var det ja!
Nakenbading i bekken. Noen hadde glemt å varme opp vannet og noen drev igjen selektiv fotografering …. Heldigvis! Det syns heller ikke så godt at beina er fulle av vannblemmer etter å ha klort seg fast opp og ned ura i 5-6 timer. Men de kjentes. Bildet sier heller ikke noe om at eieren av beina måtte bruke staver for å komme seg inn og ut av vannet da kroppen var stokk stiv etter dagens utskeielser. Men fint var det!
Middagen var vond. Vinen var god. Har nå etter flere års prøver og forsøk endelig bestemt meg for å slutte helt med real turmat. Det smaker stort sett grevling! Må ellers kommentere at både real-emballasje, vinkartonger og annet søppel tas med hjem! Evt. til kontaineren på parkeringa! Blir stadig overrasket over at folk som kaller seg «friluftsfolk» klarer å bære blant annet fulle ølbokser inn til leirplass, men at de ikke er i stand til å ta med seg den tomme hjem….. TA MED SØPLA DI!
Ingen mygg denne kvelden. Men denne, og mange flere, ruslet rundt lavvoen. Takk for at dere kom og bød på kveldens underholdning. Om kvelden blåste det så fælt at jeg brukte det siste jeg hadde av futt til å bære mer stein som skulle holde lavvoen på plass. Lavvoer bråker i vind. Antall timer søvn bar preg av det.
Tursøstrene delte sin villmark med veldig mange andre. Jeg dro på det jeg trodde var Femundsmarkas mest «befolkede» område. På sykkelturen inn møtte jeg 3 (!) spredte syklister og de før nevnte pensjonistene på beina. Hjem så jeg 2 på sykkel, 2 på beina, og jeg passerte en familie som var så mange at jeg ikke telte. Konsa om å ikke sykle på unga. På topptur så jeg altså de tre svenskene, et fly og ellers så jeg ikke en levende sjel. Borsett fra rein og mygg. På de 11 kilometerne tilbake til Elgå fra Svukuriset så jeg kun to rein!
Det forteller meg at en ikke skal langt unna de mest profilerte turmålene i Norge for å være for seg sjøl. Kanskje har den vanlige Femundsmark-turgåeren vært «for dårlig» til å legge ut bilder på instagram? Blir ikke nok reklame av sånt, vet du.
Uansett var nok dette en villmarkstur light! For første gang har jeg opplevd å ha både mobildekning og 4G overalt på hele turen. Dårligst var det i grunn på parkeringa på Elgå. Så hadde jeg hatt instagram på det tidspunktet, hadde det nok kommet enda mer idylliske turbilder som forteller en brøkdel av historien. Flaks for internett at jeg ikke hadde det! (vurderer derimot å bruke noen av bildene på instagram-profilen jeg har skaffet meg i etterkant… @heidisspace)
Den friske lufta jeg er så glad i og som vi er så heldig å ha så ufattelig mye av i Norge.
Så satt jeg da på kaia i Elgå og nøt mitt måltid med tidenes svetteste ost (ikke på bildet) og syns i grunn at Elgå relativt sett var ganske urbant. Folk, biler, asfalt, bryllup i kirka og til og med kollektivtrafikk. Altså rutebåt.
Jeg leste blogg, fikk inspirasjon til blogg, og filosoferte over tur, sosiale medier, sannhet og frisk luft!
Jeg kommer fortsatt til å pushe frisk luft. Både på jobb og privaten, både i sosiale media og «live». Jeg kommer til å dra på tur, skrive om tur, dele bilder om tur og trekke masse frisk luft. Det må verden leve med. Eller la være å lese. Noen ganger kommer jeg sikkert til å dele bilder uten tekst, de får snakke for seg selv. Andre ganger kan det hende de har en historie. Mulig jeg deler den også. Tur blir det! Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å gå Besseggen, Preikestolen eller andre plasser det er status å instagramme om. Til det er jeg alt for glad i å være bortimot alene på tur! Og så har jeg fryktelig høydeskrekk!
Sminke har jeg hørt bloggere skriver om. Noen vil kanskje innvende at slike innlegg bør overlates til noen som har greie på det. Men så er ikke denne bloggen så opptatt av akkurat «greie på», heldigvis. Så sminkeinnlegg skal det bli. Må sikkert det for at det skal bli ekte blogg.
Innlegget om sminke skal egentlig handle om to ting: litt om mascara og litt mer om lipgloss!
Men mest om tursekker. Kombinasjonen er både enkel og selvsagt, spør du meg.
Når denne bloggeren er på sin årlige tradisjonelle jentetur med fast turpartner, så foregår pakking på litt ulik måte. Altså den ene pakker etter erfaring og en plan. Hva fungerte sist? Hva skal vi i år? Hva trenger jeg nå? Hva kan jeg klare meg uten? Og så videre. Hos den andre foregår pakking ved at alt man har av turgreier kastes i sekken relativt sent kvelden eller natta før avreise og det man ikke har stikker man innom Kiwi eller Rema eller XXL eller you name it og rasker med seg på vei til toget. I plastposer. Men ikke lipgloss. Det har man fra før!
Toalettsaker har man ofte en plan for. Her er det jo greit å begrense seg en smule. Økonomiflaska med familiedusjsåpe får sjelden være med. Mer sånn: Du tar med det til begge, så tar jeg med det andre til begge. Vi trenger så og så mye per dag. Hårsjampo, tannkrem og sånt. Stort sett ender vi med å ha med alt og dobbelt opp begge to. Men ikke lipgloss. Der har den ene sin egen!
På en lengre tur så blir sekken heldigvis ofte lettere og lettere. Vi spiser tross alt opp det meste av maten underveis. Sjokoladen har vi derimot ikke klart å bli fullstendig kvitt i løpet av en tur enda. Heldigvis! Og ikke lipglossen. Den er med hele veien!
Vi kjører med hver vår sekk. Tursekker liker vi å ha og å snakke om. En er blå, den andre er lilla. Den ene er litt større enn den andre, men det gjelder for så vidt eierne også. De rommer alt vi trenger og en del til. Særlig sjokolade. En skal tross alt være rustet for ei uforutsett natt ute når en ferdes i fjellet. Og vi er veldig fornøyd med sekkene. Det liker vi også å snakke om. Og enkelte er fornøyd med lipglossen. Den fungerer godt i høyden!
Ryggsekker med plass til mascara og lipgloss.Good memories!
Vi er gode på fjellsko også. De er godt inngåtte. Og vi er veldig fornøyd med dem. De har tatt oss gjennom daler, over elver og breer, oppover og nedover korte og helt ufattelig lange bakker. Helt til overnatting i ei steinrøys på over 2000 meter, faktisk. Da var det godt vi hadde lipglossen hennes også! Den fungerer godt i alpine strøk. Det gjør mascaraen min også. Kan ikke skjønne hvordan det skulle gått uten.
Så dett var dett. Har nå blogget om sminke. Og takk for det. Det kan vel til og med muligens sies at det var innslag av forbrukeropplysning eller såkalt produktomtaler her. «Fungerer godt i høyden» osv. Og lipglossen og mascaraen befant seg jo en plass i sekken. Er det produktplassering da?
Og er dette egentlig en ekte blogg nå? Etter innlegg både om hår og sminke. Før jeg sier som i brødrene Dahl «følg med i neste episode», med litt anstrengt og teatralsk stemme:
Lipgloss og mascara kan gjerne være med på tur! Men glem for all del ikke sjokkis og bittelitt baylies eller annen børst! Sørg for at sekken rommer begge deler!
Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Virustidene vi står midt i gjør at mange lengter etter hverdag. Vi lengter etter fellesskapet på jobb, skolehverdag, hytta og treningskompisene. Mange lengter sikkert etter å sende ungene i barnehagen. Noen lengter etter shopping og ferietur, andre bare etter en fridag.
Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lenger etter helg eller feire. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.
Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er virusuavhengig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:
Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter soveposer, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da.
På kort sikt lengter jeg etter å gå. I dag har jeg vært en tur i postkassa, 50 meter, og i søppelskuret. Juhuuu! Forhåpentligvis kan radiusen utvides litt i løpet av påsken. Kneskader handler visst en del om tålmodighet. Og imens jeg trener kne og venter på restitusjon er det visst bare å lengte.
Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett. All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.
Håpet er at det løsner i løpet av 2020, kanskje.
Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.
Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Inntil det skjer så deltar jeg i høyeste grad i den kollektive lengte-dugnaden vi alle er en del av disse dager.
Jeg gleder meg til at vi alle kommer ut et sted på andre siden. Det blir rett og slett smashing!
Jeg har gått så til de grader på trynet. Ikke en gang, ikke to, men mange. Det skal sies at det sjelden blir noen alvorlige skader av denne tryninga. I alle fall ikke verre enn noen blåmerker og litt ribbeinsbrist og slikt. Det meste går over. Det kan hende jeg skal skrive mer om andre måter å gå på trynet på en annen gang, men nå skal det handle om å gå på trynet i den mest bokstavelige varianten du kan tenke deg.
Undertegnedes hobby er tur. Tur og overnattingstur i skog og mark og fjell, med kano, truger, sykkel og beina. Ikke så mye ski for tida. Blir av naturlige årsaker 90% trynings da mot betraktelig mindre prosent ved andre aktiviteter. Derfor.
Men altså: midt i gårsdagens påtrengende idyll, med stjernehimmel over hodet og tyribålet knitrende, der jeg så fram til ei god natt i hengekøye under åpen himmel, klarte jeg altså det man absolutt ikke skal drive med, spesielt i disse tider. Jeg tryna! Midt i trynet gjorde det noe så inni h….vondt i kne og bein at jeg ble liggende i lyngen å ule ei god stund. Godt det er grisgrente strøk på tur!
Jeg tror jeg tenkte tanken «dette skulle jo så absolutt ikke skje nå» før jeg hadde rulla ferdig! Mens jeg lå der og gispa etter luft rakk jeg også å tenke en del andre ting. Det gikk ei stund før jeg turte gjøre noe forsøk på å gjeninnta vertikal posisjon. Jeg tenkte «dette var jo det siste som skulle skje», «hva f…gjør jeg nå», «hvor er kaffekjelen»(hadde den i hånda da jeg stupte) og «hvordan i alle dager skal jeg komme meg opp». Da jeg hadde tenkt litt ble det da til at jeg krabbet meg opp på alle fire og fant igjen kaffekjelen. Deretter opp på to bein der jeg sto og svaia litt før jeg satte meg igjen.
Dårlig balanse og sviktende kne er jeg jo ikke helt uvant med, men her hadde det utvilsomt skjedd noe. Nummenheten i fra hofta og ned med tilhørende kne av typen spagetti var ikke verre enn at jeg etter hvert krøp i soveposen og sovna. Litt merkelig følelse i kneet og en liten utfordring å finne optimal stilling, men det ble da søvn. Tilsynelatende alt vel og hue var tilbøyelig til å fortrenge hele greia og konstentrere seg fullt og helt om stjernehimmelen. Den var sååå fin!
Et par timer med idyll før knehøna bikka i lyngen og ulinga begynte.
Så kom morgenen. Og med morgenstund kommer jo behovet for å stå opp. Naturen krever sitt – altså blæra må tømmes.
Fint. Og kneet er stokk stivt! Har du noen gang buksert legemet ditt ut av et par soveposer (hater å fryse) og ei hengekøye samtidig med at du kler på deg bukse og sko og mens blæra skriker etter hjelp og tyngdepunktet så til de grader er midt bak? Jo det går jo det, men jeg vil påstå at det krever sin kvinne. Legg da på at du kun klarer å bøye og belaste det ene benet. Fikk til slutt både kledd på meg og bikka meg ut ved hjelp av en del klamring til nærliggende trestamme og god og erfaren svingteknikk på hengekøya.
Jeg orker ikke engang påpeke detaljene ved doturen. Kan bare nevne at store steiner, gåstaver og et overdimensjonert venstrebein redda meg fra å måtte bikke meg i egen morrasskvett…. Vakkert!
Fikk etter hvert ei fin frokoststund med bålkaffe og fuglesang, og nedrigging av leir og pakking av sekk fikk a også til.
Optimisten syns da det var helt på sin plass å slenge sekken på ryggen og rusle mot sti og etterhvert hjem. Etter 50 meter svikta kneet første gang. Ikke akkurat godt, men jaja, man skal jo hjem. Det æ’kke så farlig om det tar litt tid. Så gikk det 200 meter til…saakte. Før undersåtten igjen kom ut av stilling så til de grader at ulinga startet igjen! Ikke bra!
Mobildekningen i norske skogsområder er (heldigvis/uheldigvis, stryk det som ikke passer) atskillig bedre enn inne i mitt hus. Mer om det en annen gang. Det var bare å innse at her må ringes etter assistanse. Egen redningspatrulje (les; samboer med firhjuling) ble tilkalt og avtale ble gjort om å møtes der firhjulingen ikke kom lenger. Så var det bare å stabbe videre, livredd for å tråkke feil…..jeg rakk jo selvfølgelig ikke å møte noen firhjuling, men møtte samboer som heldigvis kom og befridde meg fra sekken slik at man kom seg hjem til slutt.
Så nå sitter jeg her. Med et kne som er enda tjukkere enn før og som ikke vil rettes helt ut og definitivt ikke bøyes. Menisk, korsbånd, leddbånd og RICE googles noe oppgitt. Det kan se ut som det blir ei rimelig rolig helg…..sosial distanse er lett! I alle fall for oss som går en del på trynet! PS! Har sjokolade, cheesedoodles, rom og mynte, SCRM kan det godt kalles.
opp mellom to trær og ta ei pause fra verden har blitt en kjær hobby og en nødvendighet for meg. Jeg får fokusert tankene og «vasket» hodet på innsida på en måte som gjør meg i stand til å møte hverdagen igjen etterpå.
Livet Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur.
Jeg pakker sekken, rusler over åkeren og ned i skogen. Fordi jeg vil og fordi jeg kan og fordi hodet har akutt behov for pause fra verden. Jeg regner ikke med å møte noen (i alle fall ingen tobeint) det neste halve døgnet og lar verden og virus gå sin gang. En kveld med bål, kakao i koppen og sjokolade innen passe avstand er helt på sin plass og anbefales på det sterkeste for de som kan og vil.
Verdens beste treningssenter er fortsatt åpent folkens! Tips kommer nederst i innlegget….
Nå i disse koronatider der vi selvfølgelig overholder prinsippet om avstand og dermed holder oss hjemme og trener der det ikke fins folk så hentet jeg fram et gammelt blogginnlegg fra bloggtiden med utfordret.no. Ser at eget forhold til treningssenter ikke har endret seg nevneverdig. Derimot har hjemmetreningsfasilitetene faktisk fått en ny vår og blir brukt(!) de siste par åra. Innlegget er redigert på et par steder, ellers i 2015-versjon ?
Tanken slo meg da jeg skulle skrive om treningssenter (prinsippet bak bloggen var at vi to som drev den utfordret hverandre på tema). Tanken slo meg at: Jeg burde muligens bedrevet en viss form for research. Kanskje tatt en prøvetime på Espern, Family eller i det minste i Stangehallen… Alt relativt lokale treningssenter som ligger innenfor akseptabel kjøreavstand fra hovedkvarter (les: hjemme). Men, det har jeg vel strengt tatt ikke tid til. Ser for meg at innen jeg har fått ut finger’n, vært innom disse stedene og SKREVET ned mine tanker etterpå, så er det jul. Minst. Så dermed blir dette innlegget basert på skjønn, fordommer, egne erfaringer (stort sett fra nittenpilogbue), gjetning og antakelser. Som et helt vanlig blogginnlegg herfra, med andre ord.
Jeg HAR vært innom treningssenter. En gang i forrige århundre drev vi med aerobic. Humre. Hopp og sprett og tjo og hei og dans deg hit og dit med mest mulig høye kneløft, armene over hodet og den duren. Jeg får bilder i hodet av sykkelbukser uten sykkel, og leggvarmere. Fryktelig mye lange kombinasjoner av armer og bein i mer eller mindre koordinert orden. For en som aldri har vært noe talent på dans fikk jeg til mye. Relativt.
Jeg har prøvd ulike former for andre gruppehappeninger på treningssenter også, jeg. Styrketimer for eksempel. Blir alltid ufattelig støl. Sist var det med nød og neppe jeg fikk inntatt normal stilling på do etterpå. Har noen av dere forsøkt å LEGGE dere på dosetet? Det går an. Når man må. Graden av stølhet KAN ha sammenheng med hyppigheten av deltakelse i ovennevnte aktivitet. Kropp og hodes tradisjon for manglende kommunikasjon om hvilken belasting som er fornuftig kan også ha noe å si.
Spinning er favoritten. Da blir undertegnede lett så revet med at man oppdager ny makspuls! Og at det faktisk er mulig å ligge oppunder den i flere sekunder etter hverandre dersom musikken er kul nok! Fosterstilling er å foretrekke i restitusjonsfasen etterpå.
Det finnes utrolig mange fine apparater på treningssenteret. Jeg har prøvd dem. I perioder både mye og regelmessig. Romaskin for eksemel. Ble aldri noen kvinnelig Olaf Tufte. Tredemølle var favoritten. Og squash. Det siste muligens en avsporing. Selv om tredemølla av en eller annen grunn vendte bort fra tv-en der jeg brukte slik sist. Og så var det jo ufattelig mange andre innretninger der. Slike som garantert ville bidratt til mer strømlinjeformet, sterkere og mere FIT skrog for undertegnede. Når «førti-fit-og-fabulous» ikke skjedde for ganske mange år siden, virker treningssenter som en god, om enn noe desperat idê.
Det pirker i en ørliten kime av dårlig samvittighet her hver gang ordet treningssenter nevnes i min nærhet. Jeg mener bestemt at dette er et sted jeg hadde hatt god nytte av å tilbringe litt tid. MEN, det prioriteres glatt bort. Det kan ha noe med avstand til nærmeste senter å gjøre. Dessuten sier kropp og ikke minst hode at det er en god del fysiske utskeielser ellers som skal prioriteres først. Alltid.
Derfor: i dag har undertegnede gått inn for å dokumentere muligheter for styrketrening i mer kjente (og kjære) omgivelser. Som leseren sikkert legger merke til så finnes det ikke bilde av undertegnede som BRUKER noen av «apparatene». Det skyldes blant annet at skroget for tiden bruker det meste av muskelmasse (om det finnes) og energi til å holde seg oppreist! Styrketrening er ikke noen favoritt da…heller.
Her, for eksempel, er det store muligheter for å få svidd av både kalorier og sinne, dersom det skulle være behov for slikt. Nyttig a gitt. Sterk blir man også. Det er jeg helt sikker på.
Dette er også et fint treningsapparat. Her kan kjernemuskulaturen virkelig få kjørt seg. Vi med høydeskrekk trenger ikke engang late som det er 700 meter ned for å øke motivasjonen.
Dette er en gråsten. Hverken mer eller mindre. Her kan vi som ikke tar all verden med push-ups på tær og flatmark velge hvilken vinkel vi vil jobbe i. Len deg mot steinen og push. Klarer du å flytte den kan du gjerne ringe. Både meg og TV2. Hvis ikke: gjenta til du ikke orker mer.
Rotvelta. Denne er fin. Her kan man ligge under og utføre en form for liggende hang-ups. Skulle stokken komme mot deg og ikke du mot stokken så gjør ikke det noe. Du får trent armene uansett. Og for å trene beina kan du legge deg litt lenger unna med bøyde ben mot stokken og dytte til beina er rette. Denne er nemlig slik innrettet at den har innebygd svikt i alle retninger! Den holder nok et par sesonger til før rota råtner. Valgfrie repetisjoner. Trenger du fortsatt å trene kjernemuskulatur, så er den fin men grisevanskelig å balansere på.
Så hva syns jeg om treningssenter, spurte dama meg. Syns det er fint jeg. Det virker når det brukes til trening, vet jeg. Har et fullt utstyrt treningsrom hjemme, forresten. Med crosstrainer, vekter av alle slag, matter i ulike varianter, strikker, punchingball, pilatesball, speil og greier. Ikke utslitt.
Ps! Fjellskoa derimot. De ser ut som de har vært i krigen!
Så: er du utestengt fra Elixia eller Athletica eller tilsvarende på ubestemt tid – finn deg en skog, eller en bakgård, eller en hage eller bruk noe du har inne. Uansett: Svett for deg sjæl!
