Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Virustidene vi står midt i gjør at mange lengter etter hverdag. Vi lengter etter fellesskapet på jobb, skolehverdag, hytta og treningskompisene. Mange lengter sikkert etter å sende ungene i barnehagen. Noen lengter etter shopping og ferietur, andre bare etter en fridag.
Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lenger etter helg eller feire. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.
Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er virusuavhengig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:
Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter soveposer, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da.
På kort sikt lengter jeg etter å gå. I dag har jeg vært en tur i postkassa, 50 meter, og i søppelskuret. Juhuuu! Forhåpentligvis kan radiusen utvides litt i løpet av påsken. Kneskader handler visst en del om tålmodighet. Og imens jeg trener kne og venter på restitusjon er det visst bare å lengte.
Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett. All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.
Håpet er at det løsner i løpet av 2020, kanskje.
Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.
Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Inntil det skjer så deltar jeg i høyeste grad i den kollektive lengte-dugnaden vi alle er en del av disse dager.
Jeg gleder meg til at vi alle kommer ut et sted på andre siden. Det blir rett og slett smashing!
