Noen av oss blir sjøsjuke hvis vi velter et vannglass. For ikke å snakke om hvis vi ser noen som driver torskefiske på tv. Skumtopper på sjøen er verre enn et minefelt. En seiltur for over 20 år siden beviste at enkelte av oss nok bør holde oss mer eller mindre konstant på landjorda. Har forresten aldri likt karuseller og tivoli heller. Og ble konstant bilsjuk i barndommen. Det henger vel sammen. Nå er man jo født og oppvokst i innlandet. Så langt fra hav og bølger som det vel nesten er mulig å komme i dette landet. Mulig at mangelen på øvelse kan ha noe med saken å gjøre.
Utgangspunktet er jo en kropp i ubalanse med et hode på toppen som er rimelig svimmelt innimellom, så det meste rimer. Jeg er derimot glad i vann. Elsker å bade og badesesongen min er av det lengre slaget. Hopper gjerne uti så fort isen går om våren og bader stort sett til langt uti oktober. Romjulsbad har det også blitt en del av, men da må som regel saltvann oppsøkes.
Jeg elsker å snorkle også. Helt til jeg plutselig ble ufattelig svimmel og småkvalm av det. Selv innaskjærs. Ble rett og slett sjøsjuk av å ligge å duppe i overflata mens jeg titter på fisk og annet undervannsliv.
Den verste opplevelsen var nok allikevel ferja fra Moskenes i Lofoten til Bodø for herrens mange år siden. Den voksne delen av reisefølget sto og klora på kioskdisken da den åpnet kl. 09.00. Pommes frites med myyyye krydder var det eneste som holdt oss noenlunde gående de tre timene overfarten tok. 5-åringen i reisefølget var den eneste som tok tingenes tilstand med fatning. Mens foreldrene spiste potet saaakte. Chips var også redningen da sjøsjuka slo inn på en togtur (!) til Trønderland mange år senere. Småbrukeren gikk skytteltrafikk til kioskvogna for å hande pringles etter hvert som hu sjøl tømte boks etter boks. Til rent medisinsk bruk.
Småbrukeren tåler tog. Det er jo bra. Men han er faktisk hakket verre enn meg i båt (om mulig). Han skal ha for å ha prøvd. Både seiling og havfiske. Nå sverger han til noe som går på fire hjul. Båt holder vi oss altså stort sett unna. Bortsett fra kano. Det liker vi. Men den er jo også best når det ikke er skumtopper på bølgene.
Mest bekymret ble jeg derimot første gangen jeg skulle prøve hengekøya mi. Jeg hadde gått til anskaffelse av et vidunder av fallskjermstoff og karabinkroker og hengt det opp på terrassen for testing en tidlig søndag ettermiddag. La meg oppi og ble umiddelbart både svimmel og småkvalm. Bomkjøp, tenkte jeg først. Er det mulig!?! Så kom jeg på at jeg hadde jo vært på fest av det litt mer utagerende slaget hele natta før…det gikk bedre på onsdagen….
I denne farkosten kan jeg trives. Når det ikke er bølger.
Sykkeloppholdet har vart ganske lenge her nå. Månedsvis faktisk. Grunnet sesong og helse, egentlig. I går snakket jeg høyt om å gjenoppta aktiviteten. Sykling altså. Må få småbrukeren til å hjelpe til å se over doningen snart. Så får jeg se om jeg fortsatt kan å sykle. Og det blir selvfølgelig med hjelm. Foreløpig skriver jeg om sykkel. Det vil si jeg resirkulerer et sykkelinnlegg fra 2016. Altså for et kvarter sida omtrent.
Det skal handle om sykkel. Stort sett sånn med to hjul, gir og som man må tråkke selv, i oppoverbakke ganske overstadig tråkking egentlig. Det kommer nok til å handle en del om sykkeltur, litt 40-årskriser og muligens litt om Zlatan. Og om sykkelhjelm.
Har dere levd mer enn en dag i strekk med hjelmsveis? Det har jeg. Og når det har regna slik passe jevnt gjennom glipene i hjelmen en 2-3 dager, ja da passer det å gå direkte på restaurant, ikke sant? Legger vi til at hjelmen ble satt på hodet etter ei natt i telt med lue på hodet, så har vi den perfekte looken. Ikkeno’ problem når ulltrøya er grisetøff og maten (og det i glasset) perfekt!
Undertegnede er vanligvis ingen sikkerhetsutstyrsfrik. Men jeg kjører ikke bil uten sikkerhetssele. Jeg går heller ikke langs veien i mørket uten refleks. Og jeg sykler ALDRI uten hjelm. Det henger sammen med 40-årskrisa. Ikke det at jeg ble så innmari mye mer opptatt av sikkerhet da jeg fylte 40. Det var nok mer det at jeg begynte å trene litt sånn mye. Og det innebar sykling, siden jogging var vondere og det er omtrent like moro som å stryke skjorter.
Syklinga tok av i den forstand at undertegnede syklet på jobb en del. I alle fall den sommeren. Det er i overkant av 44 km tur-retur, så for en middels råtten og litt gammal mosjonist med relativt aktiv jobb, er den sykkelturen lang nok. Og ikke aldeles helt flat. Så skjedde det som måtte skje. I kampens hete gikk man skikkelig på trynet! Digert mageplask over styret midt i grusveien med påfølgende blod, snørr, bekymret ung mann i bil, halting ganske lenge og noen småarr. Men hodet, som også traff grusen relativt hardt, klarte seg bra takket være hjelmen! Derfor bruker jeg hjelm. Alltid! Selv om en del av utlendingene vi møtte langs Rallarvegen nok syns at vi nordmenn kan være litt i overkant.
Der kommer Zlatan inn. Eller broren til Zlatan, da. Muligens. Kunne ha vært.
Han var en av de utlendingene som kjørte litt annen stil enn undertegnede med reisefølge på sykkelfjellet i sommer. I ferd med å krysse Rallarvegens høyeste parti, med mer snøfonner enn grusvei, is på vannet og i hvert fall følelsen av å være langt til fjells, kom han forbi. At noen kommer forbi er en vane. Ikke bare på sykkel, men også når fjellturen består av timers gange med sekk på ryggen. Nok om det. Broren til Zlatan kom i en viss fart. Iført olabukse (jeans heter det vel nå), lysegrønn bitteliten sekk, Zlatansveis, uten hjelm, og med et målbevisst og litt vilt blikk.
Zlatan har akkurat passert og er borte bak svingen oppe til venstre.Vårløsningen har startet. Tidlig juli.
Yours sincerely er jo kjent for å ikke ha så innmari vanskelig for å prate, så jeg holdt godt til sida, snudde meg blidt og hilste «Hei J». Svaret var noe liknende «hrmfgryntfnyshrmf» og deretter så vi bare rompa på han! Både utseende, diksjon og språk tilsa at dette etter all sannsynlighet var broren til Zlatan, så vi trillet bare videre, sånn passe starstruck og fornøyd med at sola tittet fram. Hva han tenkte om disse hjelm-, fjellbukse-, hanske- og allværsjakkekledde damene i sin beste alder med sykkelvesker tunge som bly er en annen sak. Men håper han ikke syklet av! Uten hjelm, mener jeg.
Hjelm hadde han heldigvis han som var skikkelig i 40-årskrisa! Det var han blåkledde som passerte oss i veiens bratteste parti. Et parti med grov grus på en kjerrevei som var delvis vasket vekk av vårløsningen sånn i begynnelsen av juli. Vi hadde akkurat hatt en stopp – igjen – for å nyte utsikt, ta bilde og drikke vann. På ene sida var det bergvegg, på andre sida var det foss. I mellom var det vi syklet. Ikke no’ autovern eller annet stæsj. Fareskiltene var mange langs veien. «Pass på barna». «Ikke sykle nær kanten». «Trill sykkelen».
Høydeskrekk og dårlig balanse kombinert med panikksyklere i blå lycra – synes ikke på bildet noe av det!
Der kom’n. På terrengsykkel av det proffe slaget, ikledd blå lycra og med hjelm. Vi hverken så eller hørte’n før han feis forbi i en fart som Kristoff og Kaggestad hadde bifalt. Han hilste ikke han heller, og heldigvis er vi ikke mer skvetne enn vi er.Selv om vi skvatt en smule var det ikke verre enn at vi unngikk sidesprang og dermed minst et par dødsfall. Hadde jeg møtt den blålycrakledde senere på turen, hadde han nok fått en aldri så liten og pedagogisk henstilling om å ta noe mer hensyn, senke farten eller aller helst «forfaensykleetannetsted, du får ikke med deg noe av omgivelsene allikevel!!!» Jeg går ut fra at det hadde overbevist ham om at en uforbeholden unnskyldning samt endring av uønsket atferd var det eneste rette å foreta seg!
Nåja, det gikk heldigvis bra. Og jeg hadde hjelm, så hvis jeg hadde bikka inn i fjellveggen, så hadde det nok gått greit. Jeg hadde derimot ikke klatresele og sikring i fjell, redningsvest og slikt, så om jeg hadde stupt over kanten og ned i fossen, hadde nok blant annet bloggen fått fred framover. Men sykkel er fint for 40-årskriser. Jeg kjenner flere som er enige. Navn nevnes ikke. Man har da integritet.
Men Rallarvegen, ja. Ufattelig flott, variert, spennende og ikke minst overkommelig. Tankevekkende også. En bit Norgeshistorie der en, om en ikke gjør som han i lycraen, kan oppleve på nært hold hvilket slit og hvilken innsats som måtte til for at vi nå kan suse fra Oslo til Bergen med toget. Noen av oss flyr også da, men det er en annen historie. Bergensbanen over fjellet er for øvrig noe stusslige greier, i alle fall den delen jeg har prøvd. Tunnell på tunnell, og innimellom et bittelite glimt av norsk fjell. Akkurat så kort at jo, turistene rekker å ta opp mobilkameraet, men idet de skal knipse: tata: ny tunnell!
Flåmsbanen derimot. Der er det tilrettelagt for både mobilkameraer og mer avansert utstyr med ufattelig lang linse, les: asiater! Det er bratt og går sakte og det er innlagt fotostopp også med underholdning i form av foss med kraftige høytalere OG hulder som danser i fossen! Fantastisk harry. Fossen var fin. De svenske kupenaboene var også relativt trivelige. Den ene hadde Zlatan-trøye. Den andre spurte «Har ni rymt?». Han skjønte nok mer enn vi fortalte, for å si det sånn. Hjelmsveis, svette ulltrøyer, 40-årskriser og øldunst kan også ha påvirket imaget.
Han skulle bare ha opplevd oss etter enda ei teltnatt på vidda! Da kan vi snakke om «the great escape!» Og det er jo unektelig mer effektivt å rømme på sykkel, enn på beina. Heia sykkel! Og husk hjelm!
Jeg er deltidsuteligger. Jeg har hus og seng og alt jeg trenger og uteliggingen kommer relativt sjelden av at jeg kastes ut fra heimen. Flaks. Men trangen til uteligging kommer med jevne og ujevne mellomrom. Det passer godt nå. 20 varmegrader, vindstille, vår og tida for fugleleik i skogen! Perfekt for meg. Og da jeg i tillegg klarte å oppdrive et lovende sted innen 20 min forsiktig gange på haltende kne og råtten kropp. Ja da var det duket for storfuglleik.
Da jeg til og med jagde opp to stykk storfugl der jeg kom stabbende mot myr og tjern fikk jeg trua. Hengekøya ble rigget mellom to døde trestammer, middag inntatt på kokeapparat og solnedgang, turbok og tekopp ble kveldens underholdning. I tillegg til et visst antall passerende traner. De flakser lydløst (om de ikke hujer) gjennom lufta som hvileløse skrømt. Fascinerende. I tillegg kunne jeg bivåne litt froskeformering i en nærliggende dam. De forsvant i gresset da jeg nærmet meg men de lot eggene ligge igjen.
Natta forløp i total stillhet. At 20 varmegrader så fort kan endre seg til x antall kuldegrader er ganske ufattelig når du sitter i kortermet en solvarm aprilkveld. Men det kan det. Jeg har sjelden hatt så mye rim på sovepose og hengekøye som i natt, selv om jeg sover ute både vinter og høst. Stjernehimmelen ei slik kald natt derimot, den var ubeskrivelig.
Klokka 04.07 var det morgen. Da satte showet i gang. Først så jeg ingenting. Bare kimen til en soloppgang bak skogen på andre siden av tjernet. Men lyden! Det kurret og freste og herjet uti mørket der et sted. Så fort sola skrudde på lyset skikkelig så jeg kampen som foregikk ute på den tynne isen. Det var gutta sine det! Det var brusing med fjær, oppblåste skulderpartier (om fjærkre har det), jaging av hverandre og rene frontangrep. Alle slåss med alle og hvis det var noe system så fattet ikke jeg det i hvert fall. Hvem som vant er helt i det blå for meg.
De kom!
Det var pause mellom første og andre runde. Da rakk jeg å sovne litt, men klokka 06.00 bar det ivei igjen, med litt færre kamphaner denne gangen. Muligens de som ikke hadde fått seg dame i første runde. Da hadde sola bikket over tretoppene og jeg kunne ligge badet i morgensol og kikke på showet fra soveposen i hengekøya. Imponerende skue. Meg bekjent sitter damene trygt i tretoppene rundt og bivåner det hele før de velger ut en av de tøffe på isen. Hva de ser etter er usikkert. Så vidt jeg kunne se var noen kjempeflinke til å løpe fort fort etter fienden, noen gikk for frontalangrep i serie, mens andre satt mest å så på. Som vanlig, med andre ord.
Da showet var over var morgenkaffen klar og et par arme riddere ble fortært før det var på tide å pakke ned og vende tilbake til sivilisasjonen.
Det kalles av mange vårens vakreste eventyr. For å bivåne det hele er det nødvendig å være på rett sted til rett tid. Så da har jeg igjen pakket sekken med ull, kokeapparat, sovepose og mat. Målet for denne ekspedisjonen er å få med seg noe av dette eventyret. Jeg snakker om fugleleik. Stunda der storfuglen, ofte orrhaner, inntar myra eller det islagte tjernet for å krangle om damene. Så vidt jeg vet sitter damene i toppen av trærne rundt omkring og bivåner hele kaoset. For så å fly elegant ned til den utvalgte når hun har plukket ut en hun syns har utmerket seg. Jeg har rekognosert og funnet meg en plass jeg har tro på. Så får jeg håpe at valgt tribuneplass innfrir. Nå gjelder det bare å holde seg i ro og håpe at showet innfinner seg slik jeg har satset på.
Soverom.
En ekspedisjon har alltid et mål. En walkabout likner mer på å surre rundt i skogen. Mine turer har ofte en del walkabout i seg. Det blir en del surr. Men det er da et mål med det hele også som regel. Ofte har det med å skape litt rom i nøtta å gjøre. Det blir ofte slik i naturen. Naturen som arena for store erkjennelser er romantisk oppspinn skriver Torbjørn Ekelund i “Året i skogen”. Det tenker jeg han har rett i. Jeg opplever heller at det er de små og konkrete tankene som får plass. Jeg tenker på å holde meg varm, mett og rimelig komfortabel. Skogens ro og naturens stillhet er andre begrep vi hører om fra turfolk og andre. I januar er det stile. Snø som faller og islagte bekker og vann bråker ikke. Men nå i april. Skogen byr på et leven av en annen verden. Småfuglene synger for bare livet. Det kvitres og fløytes og pipes over en lav sko. Her gjelder det å bli hørt! Så miniekspedisjoner og walkabout til skogs der stillhet søkes bør nok helst gjøres tidligere på året. Nå går sola ned over hengekøya mi og konserten er i ferd med å stilne for i kveld. Nå høres kun en og annen trost og bondens traktor på nabojordet. Kortreist skogstur med lyd av der ingen skulle tru at nokon kunne bu!
Våren har virkelig slått til her på østlandet de siste dagene, selv om sur vind foreløpig hindrer i alle fall meg fra de helt store utskeielsene utendørs. Men jeg rekognoserer.
Når værmeldinga ser slik ut:
Fristende.
Altså sier strålende sol og bortimot vindstille flere dager på rad og den kranglete undersåtten er på bedringens vei blir fristelsen stor for å pakke tursekken og stikke til skogs. Planen var å finne et idyllisk overnattingssted for hengekøye og sovepose ca 50 meter fra veien, lur avstand med kun ett fungerende bein. Avleggeren mente 15 meter var maks.
Jeg har funnet opptil flere egnede steder, men de krever nok at jeg tilbakelegger bittelitt flere skritt offroad. Langt nok til å ikke se bilen fra hengekøya i alle fall. Og, by the way, badesesongen kan starte også der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Isen har gått!
Her bor Børre Bever. Isen har gått og badesesongen kan begynne.Her har jeg overnattet før. I dag, lunsj.
Den kommer jammen i år også. Som den har gjort alle år.
Dette annerledesåret som startet som et helt vanlig år. Ikke noe spesielt i det hele tatt. 2020 ankom som alle tidligere år med utsikt over fyrverkeri, et par stjerneskudd og ei flaske sprudlevann midt i ei iskald natt der halve selskapet måtte trekke innendørs på grunn av kald vind.
Januar ble stille. Avleggeren flyttet til hovedstaden og ble student. Småbrukeren og hu sjøl ble att og hverdagen gikk sin gang. Februar bød på hålke og dårlig føre. Hverken skiføret eller trugeføret var spesielt imponerende i lavlandet. Selv ikke der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her altså.
Så kom mars. Som vi alle vet så kræsja den så til de grader at vi knapt så andre folk hele måneden. Pandemi, lockdown, karantene, smittevern og sosial distanse ble helt vanlige ord for oss og helt legitimt å heie på og forholde seg til. Det fortsatte inn i april. Nå har vi jaggu fått et artig ord til: «kohort»! Aldri hørt det før og aldri tenkt at jeg trenger det. Trodde at jeg hadde et begrep som holdt, nemlig gruppe! Men man lærer mens man lever. Så nå altså kohort.
I dag fant jeg ei gruppe som ga håp. Håp og visshet om at enkelte ting går sin gang og kommer igjen år etter år. Uansett hvor skakkjørt verden er ellers. I dag har jeg plukket årets første bukett med hvitveis! Den bryr seg ikke om hverken pandemi, smittefare eller kohorter. Den bare tyter opp av bakken og står og lyser som ei stjerne på skogbunnen mens den lytter til den frenetiske sangen fuglene klarer å prestere på denne tiden av året. Det er vår!
Det fins mange bøker her i huset. Veldig mange bøker. Temaene er mange og veldig varierende. I dag fikk jeg øye på denne:
Jeg mistenker at det er en god stund til noen av oss får bruk for den. I alle fall som konkret tips. I mellomtiden kan jeg jo fortsette å se på bilder. Heldigvis dro avleggeren til Afrika i fjor sommer. Hun fikk oppleve ville dyr, savanne, afrikansk vinterkulde og masse kultur og uforglemmelige opplevelser ellers. En drømmereise både på forhånd, underveis og i ettertid. Denne drømmereisen var resultat av en liten krise, faktisk. En krise som førte til en uforglemmelig opplevelse for 20-åringene Veldig greit at det ikke var planer om noe slikt i år, tenker jeg.
Jeg tipper nok at jeg får mer bruk for noen av disse i år:
I og med at det ser mørkt ut for utenlandsreiser av alle typer de neste månedene, er det jo greit å begynne å planlegge for noe annet. Småbrukeren og jeg hadde jo for så vidt allerede begynt. Siden kanopadling med innlagt fiske, lavvo, hengekøye, bading og knott ble en relativt stor suksess i fjor sommer, så tenkte vi i grunn å gjenta moroa til sommeren. Område er allerede bestemt så da er det bare å glede seg. Imens kan man dra på mikroekspedisjoner, kikke i turbøker og studere kart. Hobby nr 1 når en skal være i ro. Samboeren påstår da også at planlegginga er halve moroa med turen. Da er det bare å gyve løs på planlegging, gleding og forberedelser. Ikke minst må kroppen forberedes. Spesielt ødelagte knær. Det skal en del progresjon til før denne kroppen har noe i en kano å gjøre. Erfaring tilsier at håndtering av kano og utstyr krever et minimum av fleksibilitet i knær.
Ellers tenker jeg at denne sommeren blir alle hytteeieres drøm! De får tidenes drømmeferie. Endelig får de brukt hytta nesten ubegrenset. Den slipper å stå tom hele sommeren fordi eieren er i Spania! I krisesituasjoner så er det viktig å ha noe å glede seg til, også for hytteeiere. Vinn, vinn!
Når avleggeren ser slik ut på safari i bushen, er det veldig naturlig å føle seg som en saccosekk til sammenlikning. Her speides det nok etter løver. Heldigvis kan saccosekker erfaringsmessig gjerne padle kano. Det gleder denne saccosekken seg veldig til.
En rolig, hjemmekjær og noe asosial påske går mot slutten. Undertegnede er relativt vant til at mye av fritida foregår uten så mye omgang med andre folk enn de som tilhører husstanden. Det er frivillig og rett og slett fordi jeg nok trives relativt godt i eget selskap. Jeg tipper jeg i det minste er slik der periodeintrovert. Hvis det er mulig.
Dagens situasjon med #stayhome, sosial distanse og «oppsøk folk bare når du absolutt må», har dermed vært noe lettere for meg enn for mange andre tipper jeg.
Ikke desto mindre så må fantasien utfordres litt. Hva skal man finne på når både småbrukeren og hu sjøl har (mange) fridager og vi helst ikke skal gå på tur der vi treffer andre folk?
Jo, da finner vi fram kartet over bygda og almenninga, pakker sekk med kaffe, turmat og kokeapparat og finner en plass vi kan loke rundt for oss sjøl. En plass bare de spesielt interesserte vet at finnes. I dag falt valget på en gammel, umerket sti jeg husker å ha gått en gang, antakelig tidlig på 80-tallet. 250 meter lang, akkurat passe for hu med skinne på kneet.
Vi fant stien og gikk den. Den var ikke så verst gjengrodd heller. I andre enden fant vi småbruket vi lette etter. Lengst øst, innerst og mest bortgjemt langt inni skogen. Rett før veibommen som sier hit men ikke lenger, i alle fall ikke med bil. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Men det gjør det faktisk. Og der vokste faren til hu sjøl opp og hu sjøl har mange minner om besteforeldre, hesjing, slipestein, hoggorm og sykkelturer knyttet til stedet. Og altså gåturer langs den nevnte stien. Stien som fører til en vei, men som hu sjøl bestemt mener å ha hørt at også fører til en «kaldkjele», altså vannkilde/oppkomme, der tidligere drivere på bruket kunne hente vann til dyra under tørkesomre. Minnene inneholder også smaken av pipetobakk, fikk prøve i en alder av 2 ½ ellernoe, og koteletter med fettrand! En viktig energikilde og kombinasjon for tømmerhoggere, antar jeg. En sterk og umiskjennelig eim av skomakerlim hører også med. Skomakerverkstedet er borte, det er skomakerbestefaren også, men låven, garasjen og våninghuset fra barndommen står. Selv om våningshuset har blitt relativt ugjenkjennelig etter utbygging og oppussing.
Uansett, barndommens sti førte til osasen midt i skogen. Og tilfredsstillelsen ved å finne fram var en god og kortreist opplevelse.
Stifinnerne kom fram. Gråbergshaugen.Låven liknet på seg sjøl.
Skomakerstua er borte nå. Foto: digitaltmuseum.no
Sånn var det, slik jeg husker det. Gråbergshaugen. Foto: digitaltmuseum.no
