Den kommer jammen i år også. Som den har gjort alle år.
Dette annerledesåret som startet som et helt vanlig år. Ikke noe spesielt i det hele tatt. 2020 ankom som alle tidligere år med utsikt over fyrverkeri, et par stjerneskudd og ei flaske sprudlevann midt i ei iskald natt der halve selskapet måtte trekke innendørs på grunn av kald vind.
Januar ble stille. Avleggeren flyttet til hovedstaden og ble student. Småbrukeren og hu sjøl ble att og hverdagen gikk sin gang. Februar bød på hålke og dårlig føre. Hverken skiføret eller trugeføret var spesielt imponerende i lavlandet. Selv ikke der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her altså.
Så kom mars. Som vi alle vet så kræsja den så til de grader at vi knapt så andre folk hele måneden. Pandemi, lockdown, karantene, smittevern og sosial distanse ble helt vanlige ord for oss og helt legitimt å heie på og forholde seg til. Det fortsatte inn i april. Nå har vi jaggu fått et artig ord til: «kohort»! Aldri hørt det før og aldri tenkt at jeg trenger det. Trodde at jeg hadde et begrep som holdt, nemlig gruppe! Men man lærer mens man lever. Så nå altså kohort.
I dag fant jeg ei gruppe som ga håp. Håp og visshet om at enkelte ting går sin gang og kommer igjen år etter år. Uansett hvor skakkjørt verden er ellers. I dag har jeg plukket årets første bukett med hvitveis! Den bryr seg ikke om hverken pandemi, smittefare eller kohorter. Den bare tyter opp av bakken og står og lyser som ei stjerne på skogbunnen mens den lytter til den frenetiske sangen fuglene klarer å prestere på denne tiden av året. Det er vår!
Det er håp og alt blir bra!
