En rolig, hjemmekjær og noe asosial påske går mot slutten. Undertegnede er relativt vant til at mye av fritida foregår uten så mye omgang med andre folk enn de som tilhører husstanden. Det er frivillig og rett og slett fordi jeg nok trives relativt godt i eget selskap. Jeg tipper jeg i det minste er slik der periodeintrovert. Hvis det er mulig.
Dagens situasjon med #stayhome, sosial distanse og «oppsøk folk bare når du absolutt må», har dermed vært noe lettere for meg enn for mange andre tipper jeg.
Ikke desto mindre så må fantasien utfordres litt. Hva skal man finne på når både småbrukeren og hu sjøl har (mange) fridager og vi helst ikke skal gå på tur der vi treffer andre folk?
Jo, da finner vi fram kartet over bygda og almenninga, pakker sekk med kaffe, turmat og kokeapparat og finner en plass vi kan loke rundt for oss sjøl. En plass bare de spesielt interesserte vet at finnes. I dag falt valget på en gammel, umerket sti jeg husker å ha gått en gang, antakelig tidlig på 80-tallet. 250 meter lang, akkurat passe for hu med skinne på kneet.
Vi fant stien og gikk den. Den var ikke så verst gjengrodd heller. I andre enden fant vi småbruket vi lette etter. Lengst øst, innerst og mest bortgjemt langt inni skogen. Rett før veibommen som sier hit men ikke lenger, i alle fall ikke med bil. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Men det gjør det faktisk. Og der vokste faren til hu sjøl opp og hu sjøl har mange minner om besteforeldre, hesjing, slipestein, hoggorm og sykkelturer knyttet til stedet. Og altså gåturer langs den nevnte stien. Stien som fører til en vei, men som hu sjøl bestemt mener å ha hørt at også fører til en «kaldkjele», altså vannkilde/oppkomme, der tidligere drivere på bruket kunne hente vann til dyra under tørkesomre. Minnene inneholder også smaken av pipetobakk, fikk prøve i en alder av 2 ½ ellernoe, og koteletter med fettrand! En viktig energikilde og kombinasjon for tømmerhoggere, antar jeg. En sterk og umiskjennelig eim av skomakerlim hører også med. Skomakerverkstedet er borte, det er skomakerbestefaren også, men låven, garasjen og våninghuset fra barndommen står. Selv om våningshuset har blitt relativt ugjenkjennelig etter utbygging og oppussing.
Uansett, barndommens sti førte til osasen midt i skogen. Og tilfredsstillelsen ved å finne fram var en god og kortreist opplevelse.
