Alene i frisk luft.

Ikke akkurat påsketur. Men frisk luft, sosial avstand og nye opplevelser.

De siste dagene har vi lest mye i media om å gå på tur, helst der det ikke er så mange andre. Eksperter uttaler seg om nærturer og det oppfordres til avstand og å gå utenfor stien. Jeg bor midt i turmulighetene, og noe særlig med folk er det jo ikke her hverken på stiene eller utenfor. Som jeg skrev forrige dagen så går imidlertid mye av tida med til å drømme om tur og da tenker en selvfølgelig tilbake på tidligere turer. Her er en personlig turrapport fra 2017 som i alle fall gir mine drømmer bein å gå på: 

I går satt jeg på brygga på Elgå og spiste lunsj. For de som ikke er kjent så ligger Elgå som en utpost mot Femundsmarka. Dit går det vei og mange bruker langtidsparkeringa der som utgangspunkt for turer videre innover marka. Undertegnede var ferdig med sin tur, og måtte ha litt mat i magan før 3 timer i bil hjem.

Jeg satt altså på brygga og koste meg med medbrakt kokekaffe fra stormkjøkken, knekkebrødsmuler og svett ost. Deilig. Jeg spiste, så på utsikten over Femunden, inkludert innkommende rutebåt, og jeg leste blogg. Jeg leste om tursøstre som hadde vært på tur i Lofoten og hadde betraktninger om turfolkets målsetting med turen, egne bilder som inspirasjon til tur og slitasjen på naturen som er et resultat av at folk går på tur på de samme stedene. Og de skrev om hvilken sannhet vi presenterer om turene våre. Les denne før du leser videre her nå: 

http://www.tursostre.no/2017/08/04/nar-turen-reduseres-til-et-instagrambilde/

Altså, der satt jeg på brygga på Elgå, høy på meg sjøl og frisk luft, fornøyd med å ha gjennomført en miniekspedisjon min egen style og snart klar for å komme hjem (og sove i ei myk seng) og se på alle de fine og idylliske bildene jeg hadde tatt. Og følte meg mildt sagt noe truffet. Der og da bestemte jeg meg for at innlegget «frisk luft» måtte handle om denne turen.

Så her kommer turblogginnlegget som på bildene ser ut som ren skjær idyll og som er nettopp det. Bildene er idyll. Alt som skjer i mellom og som er rent slit, vondt, krampe og av og til direkte ubehagelig gidder jeg aldri ta bilde av. Da er pulsen for høy og hatet for fremtredende. Frisk luft får jeg imidlertid alltid på tur. Og takk for det.

Ekvipasjen er klar for avgang fra langtidsparkeringen. Bildet forteller opptil flere ting: 1: jo, det er mulig å få med seg alt man trenger og litt til på en billig sykkel inkludert lavvo, kokeutstyr, mat, klær, vin og «prinsessen på erten»-rigg i form av liggeunderlag. 2: sykkelen blir j…..tung og det er med nød og neppe den står av seg selv så lenge at det er mulig å knipse et bilde. Enhver oppoverbakke blir bratt, tro meg, og du er dritglad for at samboeren pumpa ekstra luft i dekka før du dro. Og samtidig noe panisk ved tanke på evt. punktering og behov for å bære alt! Men man er fortsatt optimist både i forhold til avstand og egne evner.

Ren skjær idyll mellom Femund og Svukuriset. Vurderte sterkt å telte her. Glad jeg ikke gjorde det da jeg fant ut hvor mange bakker som kom etterpå….. men skal jeg noen gang telte mellom Revlingen og Svukuriset, så blir det her!

«Framme ved leirplass-selfie». Ser både relativt fattet og fornøyd ut. Sannheten er at jeg var helt nødt til å sitte helt rolig ei stund før jeg orket tanken på å sette opp lavvo og rigge resten. Mat måtte jeg ha også. Og pulsen har akkurat begynt å gå ned etter å ha vært faretruende høy den siste timen, til tross for etterlengtet pause rett nedi lia for å skravle med 4 trivelige pensjonister som nok antok at undertegnede var ei slik der «monsen-dame». Lite visste de at jeg var helt avhengig av ei skravlepause der og da for å klare de siste 150 meterne. Godt pulsklokka lå igjen hjemme. Den observante kan skimte lavvoen, fortsatt i posen, nederst til venstre på bildet.

Det ble bra til slutt! Tomta var rene skjære idyllen og omgivelsene helt knall. Som man ser er tilgangen på frisk luft så rikelig at stein og sykkel blir brukt som vektforsterkning på lavvoduk. Rotet inne er deler av «prinsessen-på-erten»-rigg, altså liggeunderlag, saueskinn og sovepose med mål om minimal frysing og vondt i ryggen. Jeg kan melde om at det var godt og varmt, men at soving på stein ikke anbefales for prinsesser. Selv om steinen er godt kamuflert under lyng og mose og testligging gjennomført før middag.

Ser fortsatt fornøyd ut. Det er derimot ikke så kaldt at hetta er påkrevd. Men det er mygg!

Leieboere, som riktignok er dårlige betalere, men så lenge de holder seg oppi der så …..

 

Middagen ble inntatt uten store utfordringer, hvis man ser bort fra behov for allværsjakke grunnet mygg. Mat på tur bør være enkel og god: ostepølse og rødvin er innafor. 

Å ligge i lyngen er viktig på tur. Selvutløser dokumenterer idyllen.

Natta bød på vakkert måneskinn. Grunnen til at undertegnede var våken var nok ikke det skarpe lyset. Derimot gråstein under hofta. Hau.

Frokostkaffe. Spent på dagens topptur og om skroget er medgjørlig etter gårsdagens kink i ryggen (antakelig grunnet håndtering av sykkel og tung bagasje) og nattas steinseng.

Men «topptur» var planen og topptur ble det. 

Denne toppen ser jo relativt «snill» ut? Men flere bilder på tur opp ble det altså ikke. Det hersens kameraet krevde alt for mye innsats å ta opp, konsentrasjonene gikk med til svette, puls, småbanning, en snublings og balansering på stein!

Obligatorisk selvutløserselfie på toppen. Her var det så mye frisk luft på en gang, les såpass med sekundmeter vind, at selvutløseren ble mildt sagt forvirret. Derfor uklart bilde. Hadde det vært klart kunne enhver sett mitt selvtilfredse glis. Fornøyd med meg selv og skroget for at toppen er nådd!

Feirer med baylies på toppen. Hadde egentlig feiret ferdig, men måtte ta en knert til da jeg hadde begått den gedigne tabben å glemme å ta bilde! Huff så leit! Urutinert!

På vei ned måtte jeg igjen stoppe for mat og bilde, les: beina sviktet og jeg måtte legge meg nedpå litt! Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Hadde akkurat møtt 3 svensker på tur opp. Klarte å skremme livskiten av den første av dem ved å nesten bikke i steinura slik at han måtte ta tak i meg for å hindre totalkræsj. Tok ikke bilde da heller….

Home sweet home! Lavvoen skimtes i krattskogen. Det var i grunn helt greit.

Måtte legge meg nedpå litt igjen. Nekter å røre meg før jeg får en varm dusj og middag ….ooops, bekken og real turmat, det var det ja!

 

Nakenbading i bekken. Noen hadde glemt å varme opp vannet og noen drev igjen selektiv fotografering …. Heldigvis! Det syns heller ikke så godt at beina er fulle av vannblemmer etter å ha klort seg fast opp og ned ura i 5-6 timer. Men de kjentes. Bildet sier heller ikke noe om at eieren av beina måtte bruke staver for å komme seg inn og ut av vannet da kroppen var stokk stiv etter dagens utskeielser. Men fint var det!

Middagen var vond. Vinen var god. Har nå etter flere års prøver og forsøk endelig bestemt meg for å slutte helt med real turmat. Det smaker stort sett grevling! Må ellers kommentere at både real-emballasje, vinkartonger og annet søppel tas med hjem! Evt. til kontaineren på parkeringa! Blir stadig overrasket over at folk som kaller seg «friluftsfolk» klarer å bære blant annet fulle ølbokser inn til leirplass, men at de ikke er i stand til å ta med seg den tomme hjem….. TA MED SØPLA DI! 

Ingen mygg denne kvelden. Men denne, og mange flere, ruslet rundt lavvoen. Takk for at dere kom og bød på kveldens underholdning. Om kvelden blåste det så fælt at jeg brukte det siste jeg hadde av futt til å bære mer stein som skulle holde lavvoen på plass. Lavvoer bråker i vind. Antall timer søvn bar preg av det.

Tursøstrene delte sin villmark med veldig mange andre. Jeg dro på det jeg trodde var Femundsmarkas mest «befolkede» område. På sykkelturen inn møtte jeg 3 (!) spredte syklister og de før nevnte pensjonistene på beina. Hjem så jeg 2 på sykkel, 2 på beina, og jeg passerte en familie som var så mange at jeg ikke telte. Konsa om å ikke sykle på unga. På topptur så jeg altså de tre svenskene, et fly og ellers så jeg ikke en levende sjel. Borsett fra rein og mygg. På de 11 kilometerne tilbake til Elgå fra Svukuriset så jeg kun to rein! 

Det forteller meg at en ikke skal langt unna de mest profilerte turmålene i Norge for å være for seg sjøl. Kanskje har den vanlige Femundsmark-turgåeren vært «for dårlig» til å legge ut bilder på instagram? Blir ikke nok reklame av sånt, vet du.

Uansett var nok dette en villmarkstur light! For første gang har jeg opplevd å ha både mobildekning og 4G overalt på hele turen. Dårligst var det i grunn på parkeringa på Elgå. Så hadde jeg hatt instagram på det tidspunktet, hadde det nok kommet enda mer idylliske turbilder som forteller en brøkdel av historien. Flaks for internett at jeg ikke hadde det! (vurderer derimot å bruke noen av bildene på instagram-profilen jeg har skaffet meg i etterkant… @heidisspace)

Den friske lufta jeg er så glad i og som vi er så heldig å ha så ufattelig mye av i Norge.

Så satt jeg da på kaia i Elgå og nøt mitt måltid med tidenes svetteste ost (ikke på bildet) og syns i grunn at Elgå relativt sett var ganske urbant. Folk, biler, asfalt, bryllup i kirka og til og med kollektivtrafikk. Altså rutebåt.

Jeg leste blogg, fikk inspirasjon til blogg, og filosoferte over tur, sosiale medier, sannhet og frisk luft! 

Jeg kommer fortsatt til å pushe frisk luft. Både på jobb og privaten, både i sosiale media og «live». Jeg kommer til å dra på tur, skrive om tur, dele bilder om tur og trekke masse frisk luft. Det må verden leve med. Eller la være å lese. Noen ganger kommer jeg sikkert til å dele bilder uten tekst, de får snakke for seg selv. Andre ganger kan det hende de har en historie. Mulig jeg deler den også. Tur blir det! Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å gå Besseggen, Preikestolen eller andre plasser det er status å instagramme om. Til det er jeg alt for glad i å være bortimot alene på tur! Og så har jeg fryktelig høydeskrekk!

 

Heidi

Kilder:

www.tursøstre.no

Spreke Cecilie fra Asker som «eier» uttrykket «Monsen-dame»

Eget feltarbeid

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg