I dag måtte jeg ut og kjenne litt på’n. Kjenne litt på vinteren, altså. Jeg sa vel egentlig til meg sjøl i dag da jeg sto opp (legg merke til at jeg ikke sa «i dag tidlig», for da var jeg nemlig IKKE oppe), at «i dag tror jeg at jeg bare skal være inne». Det holdt en times tid.
Jeg var nemlig «bare» inne i går også, jeg. Sa friluftsheidi.
Det holdt altså en ørliten time. Det forsettet om å bare være inne. Da kjente jeg det begynte å «klø» og noe måtte skje. Så ble det en liten tur ut for å kjenne litt på vinteren, da.
Snøen som har kommet gjør landskapet veldig vinterlig. I alle fall når det blåser så snøføyka står. Det er ikke så mye av den, men der den har samlet seg i fonner kunne vi ha kjørt skiløyper. I skogen var det så vidt jeg kunne se sporene etter firhjulingen fra at småbrukeren var ute i går. Ellers var det kun spor etter rådyr, mus, rev og nå; friluftsheidi.
Jeg hevder bestemt at for meg så er frisk luft deilig, selv når den lufta kommer i strie kast med iskrystaller i.
Og når jeg har kjent på’n så kan jeg jo sette meg under pleddet og fyre i ovnen resten av dagen. DET er også en fin måte å kjenne på vinteren 😉
Tradisjoner er viktig for mange på denne tida av året. Og en dag på stranda har da visst blitt et litt nølende og haltende tradisjonsrikt syssel for undertegnede. Tidligere har slike romjulsbad (!) stort sett foregått i saltvann et sted på svenskekysten for min del. Denne gangen var tilgangen til hav og saltvann rett og slett ikkeeksisterende. Dermed var det helt nødvendig å oppsøke nærmeste vann UTEN tjukk skøyteis. Og for oss innlendinger så ender vi da på: MJØSA. Jada, jeg vet det er isfritt nedi elva her også. Men der er det så dårlig med strand…
Med inspirasjon i systemet og partner in crime som var helt klar så bar det av gårde. Til stranda. Temperaturen på formiddagen lå på minus 8. Og ved ankomst stranda var det 14 sekundmeter i kasta, sa yr. Mjøsa bød på skumtopper så det holdt og sandstormen var betydelig på parkeringsplassen. Såpass at friluftsheidi ikke engang gikk ut av bilen! For en sjelden gangs skyld var vi millimeter fra avlysning!
Plan B måtte settes ut i livet. Ei strand med mindre vind. Den fant vi jo, som bittelitt lokalkjente. Men. Og men igjen. Der lå det is gitt. Roligere vann og kuldegrader gir jo logisk nok det rett som det er. Vi hadde ikke med øks denne gangen og lot isen være i fred. Men litt utpå odden var det åpent vann. Uten skumtopper!
Dermed ruslet vi utpå stranda, skrelte av oss noen lag med ull og la på svøm.
Neida, ikkenoe svøm. Selv om vannet både kjentes og også er litt mindre iskaldt enn lufta på en dag som dette så var det i grunn greit å holde seg på grunna. Og både den ene og den andre baderen fikk kontroll på pusten der vi lå og plasket. Og begge var såpass nedi at lua ble våt i nakken!
Med blodsirkulasjonen i full gang, badetøy av og ull på så ble det selvfølgelig tid for drinker der på stranda. Det hører jo med. Kakao, sjokolade og pepperkake ble fortært mens sola gikk ned over åsen.
En dag med både bading, paraplydrinker og solnedgang på stranda er slett ikke å forakte. Ikke som juletradisjon heller. Takk til partner in crime for ukritisk og unølende å bli med på stunt av dette slaget. Jeg tror dette er en tradisjon vi «beachbabes» er i ferd med å etablere 😉
I skogen brenner julekveldsbålet og for meg er det tid for refleksjon og ettertanke. Jeg håper alle jeg kjenner og de jeg ikke kjenner lager seg gode juledager uansett om du feirer eller ikke. Dagen er din og du er helten eller heltinnen i din egen hverdag. Fyll dagene med det nettopp du trenger, liker og motiveres av – da gleder du både deg sjøl og de rundt deg! Når bålet etter hvert brenner ned går jeg med hodet først og klokketro på gode dager inn i ribbe-, lefse- og marsipantåka! God jul!
Og forresten jada: som vanlig og for 11. året på rad er julekveldsbålet å betrakte som årets julekort herfra. Det kommer ikkeno’ i posten herfra
Så kom den da – den korteste dagen i året og de lengste og mørkeste nettene. Vintersolverv. 21. desember er årets korteste dag. Allerede i dag er dagen «hele» 1, altså ett (!), minutt lenger enn den var i går! Hurra vi går mot lyset.
Og hva er vel bedre enn å feire vintersolverv med ei natt ute 😉?
De fleste kan nok komme på ett og annet de ville ha foretrukket. Men for meg så ble det altså utenatt akkurat i natt. Når julestri, energinivå, en ørliten forkjølelse og mye annet skal tas hensyn til, så ble ikke denne uteovernattinga en «ut-på-tur»-overnatting. Og med nytt utstyr så var det vel i grunn greit å prøve det i nærheten av hus og seng, også. Det holdt med tøfler på beina for å komme til camp denne gangen.
Jeg har nemlig fått ny køye til jul. Og siden det var mest praktisk at jeg bestilte den sjøl, så var den jo i hus lenge før Sølvguttene kommer på banen. Og da må det testes! Og med ullunderlag, ekstremsovepose, ninjaantrekk, varmeflasker og til og med et pledd over soveposen så ble det ei behagelig natt. Selv om termometeret viste minus åtte i dag tidlig. Den nye køya er betraktelig mer romslig og har en del mer fiffige og komfortable løsninger enn de gamle jeg har slitt ut. Jeg skal nok bli venner med den.
Jeg gleder meg til mange fine netter oppi der. I natt ble det altså utenatt under stjernehimmelen på terrassen. Og nei, en får ikke mer moro enn det man lager sjøl, sies det. Dermed; det GÅR AN å ikle seg ull, hodelykt, tøfler og dunjakke og stikke ut for å sove på årets mørkeste natt! Det eneste som var kaldt var nesetippen 😊
Katta holdt på å havne på blogg i dag. Han er jo myk. I den grad han er rolig nok til at noen kan kjenne det. Det fins en del mykt strikketøy her i huset også. I går var jeg på en kafé som hadde mosevegg på do. Den sjekket jeg at var myk ;-). Og undertegnede måtte være litt “myk” i knea da hun måtte stå og balansere delvis over ei barnevogn på en rimelig full buss med koffert, sekk og stokk (!) i dag. (javisst, litt kamuflert syting, der! Heldigvis er jeg topptrent…;-))
Men det ble ingen av delene. På min gamle telefon hadde jeg en innstilling kalt “mykt vann”. På min nye heter det noe annet. Men mykt vann er altså mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen:
Bilde tatt før bekken frøs til is før i høst. Nå har den muligens tint igjen.
“Jeg angrer aldri på en tur”, skrev jeg til meg selv bak på bildet jeg la i luke nummer to i adventskalenderen i dag. For det gjør jeg jo ikke. Ikke når turen går til tipien i egen skog og kun varer i litt over et halvt døgn heller.
I natt har jeg sovet ute. Eller “semi-ute” i alle fall. Det er riktignok tregulv og vedovn inni der. Men ellers består tipien av seilduk som eneste ly for regn, snø og vind. Noe det var nok av i natt. En gang våknet jeg av at det var helt stille rundt meg. Vindstille og oppholdsvær. Og i går kveld holdt månen nesten på å bryte gjennom skyene. Men stort sett har det sluddet og regnet. Snøen fra i går er stort sett borte. Og gårsdagens snømann har blitt til en eneste snøball. Resten er borte vekk.
Jeg har vendt tilbake til hus og fasiliteter etter ei natt i enkle omgivelser. Og jeg angrer ikke denne gangen heller 😉
Litt filtrert nattelys gir illusjon om at det var mer måneskinn enn det i realiteten var. Men det oransje lyset på tipien er “ekte” og beretter om lun varme på innsida 🙂
Akkurat det har muligens aldri noe menneske uttalt noen gang i historien! Men for meg ble det sånn.
November er vel ellers en måned hvor det er så mørkt så mange timer i døgnet og så grått at det fortoner seg klokest å tilbringe kveldene innendørs. Drikke te. Fyre i vedovnen. Se tv-serier og lese bok.
Gjøre alt annet enn å tusle ut i mørket og se snøfjonene flagre i lyset fra hodelykta.
Men så er det det med forsetter og mål da. For min del: minst ei utenatt i hver måned gjennom hele friluftslivets år 2025. Og jeg ligger for så vidt ellers godt an. Flere måneder har det blitt både en og to og tre overnattinger ute. Senest i oktober.
Men november ble altså for kort! Så i kveld – 1. desember tar jeg novemberovernattingen min i tipien i skogen. Det var først nå dagsform og ingen planer og oppmøter i dag eller dagen derpå klaffet. Og når november viste seg å være for kort så får jeg heller satse på at desember er lang nok til å få til ei natt til😉
Hvor lite kan det blogges for at en blogger fortsatt kan kalle seg en blogger? Jeg spør for en venn…
Neida. Jeg spør for meg selv. For tanken har slått meg de siste ukene. Det har blitt mange dager uten blogging herfra. Og det ser da visst ut til at «tørken» vedvarer. Livet er så spennende at det ikke er tid til å skrive. Eventuelt så er det så LITE spennende og inspirerende at det ikke er nevneverdig verken på blogg eller andre steder.
Tja. Det HAR vært travelt den siste måneden. Altså travelt for en som meg som i utgangspunktet har et liv der en del normal travelhet er ryddet unna og der varig sykdom omdefinerer «travel»-begrepet. For det må man faktisk når energinivået jeg har tilgang til er så begrenset som det er. Men travelt nok til at det egentlig fins mye rart og mange refleksjoner å taste ned og dele. Men så er det sånn da, at når energien brukes på det som skjer, avtaler både fordi jeg vil og fordi jeg må, så er det lite energi igjen til å dele på blogg også.
Og selv om jeg påberoper «friluftsheidi»-bloggen å være en hverdagsblogg, så er det ikke alle hverdager som inspirerer denne bloggeren til å skrive. I dag for eksempel har dagen gått til å trene, ta noen telefoner, sette på og rydde ut av oppvaskmaskina, vaske og henge opp ei maskin med klær, rydde champagnebalkongen for vinteren og lage middag. Heretter er det sofaen som gjelder. Ingenting av dette har inspirert til betraktninger som jeg har kjent behov for å dele på blogg.
Men nå blir det jaggumeg et blogginnlegg allikevel. Og det er bra. For da kan en vel fortsatt kalle seg blogger? Vi er jo rimelig opptatt av titler. For hva er det første vi spør hverandre om når vi møter på noen vi ikke kjenner i sosiale lag? Jo, min erfaring sier meg at det er noe sånn som «Hva jobber du med?».
Jeg var rimelig lei av å si at jeg var sykemeldt da jeg var det. Like lei, om ikke enda mer var jeg av å svare at jeg var på arbeidsavklaring (AAP) de drøye tre årene jeg var det. Så det var vel i den perioden jeg fant ut at jeg måtte tenke litt over hva jeg egentlig svarte. For jeg svarte jo ikke «blogger» i alle fall, selv om det kanskje var det mest synlige jeg drev med. Jeg måtte tenke over hvordan jeg definerte meg selv i slike settinger.
Nå er jeg 95% ufør. «Artig» prosentsats, ja. Det betyr vel egentlig bare at NAV ved vurderingstidspunktet så at jeg var på jobb (dog ikke som grunnbemanning, men i tillegg til) et par-tre timer i uka OG fikk lønn for det. Dermed hadde jeg 5% restarbeidsevne, mente de. Greit det. Heldigvis får jeg jobbe de timene hos min opprinnelige arbeidsgiver, for slike 5% stillinger som kun kan utføres de dagene jeg klarer, henger visst ikke akkurat på trær ;-). Dessuten tror jeg at jeg gjør mest nytte for meg der jeg er.
Så mitt svar på «hva jobber du med?» har endt med å bli noe sånn som. «jeg er mye på tur i skog og mark, også med overnatting. Jeg jobber litt i barnehage og jeg skriver en del. Og ut over det så er jeg heltidsansatt i egen helse!» Jeg sier ikke at jeg er blogger, men de som er litt interessert og spør mer får jo gjerne høre om disse skriveriene også.
Nå satser jeg på at skrivelyst og inspirasjon dukker opp igjen fra intet eller et eller annet sted ganske snart. Hvis ikke er det mulig jeg må omformulere svaret mitt.
For hvor lite kan jeg egentlig være på tur og hvor lite kan jeg blogge for fortsatt å være «friluftsheidi»?
Heldigvis er friluftsheidi-arkivet fullt av friluftsbilder. Dette er fra november i fjor. Nå er det en centimeter eller to med snø og helt sikkert fotomuligheter om denne bloggeren bare får dratt seg sjøl opp etter nakkehåra og kommet seg ut for å knipse…
Novembersola klarer bare så vidt å løfte seg over tretoppene midt på dagen. Frosten har bitt seg fast i gress og på greiner og stien er hardfrossen og fin å gå på. Der det ikke har rent vann som har blitt til ei glatt isflate som minner mer om akebakke eller bobbane. Elva renner fortsatt livlig og åpen, men i kantene dannes det nå flere og flere isskulpturer over steiner som stikker opp og greiner som henger like over vannflata. Mer og mer av omgivelsene kapsles inn i glass, eller is, og legger seg i dvale. Skogen gjør seg klar for enda mer frost og etter hvert snø over alt som er dekket av rim.
Det er jo allerede andre halvdel av november. I år opplevde jeg min første rimfrost-morgen allerede i august. Da var det glitrende og vakkert og rim på både lavvo og badesko (!) da jeg våknet og krøp ut av soveposen på Øyerfjellet. I august kom varmen i løpet av dagen. I november mangler varmen. Og den spake sola som titter rundt treleggene midt på dagen gir ikke den helt store lunken.
Men det er noe veldig fint med å ta seg en skogstur i november. Når det er frost. Der det før i høst var bløtt og sugende å tråkke, er underlaget nå hardt og lettgått. Og finner man en åpen plass der sola får lov til å skinne et par timer midt på dagen, ja da er det godt å sitte helt stille og høre bålet knitre mens flaggspetten styrer på i nærmeste tre.
Enda en måneds tid skal det bli kortere og kortere dager og mindre og mindre å se av sola. Etter hvert blir det kanskje bare bålet som gir litt gyldne toner i det mer og mer fargeløse landskapet.
Jeg er heldig som kan nyte godt av både novembersola, novemberfrosten og et novemberbål. Den har sine sider, denne novembermåneden også. Og noen av dem er veldig vakre!
En liten håndfull tørre og tynne vedpinner i sekken gir et perfekt “hyggebål”.
Midt på dagen stiger sola bare så vidt over tretoppene.
Og på skyggesida langs elva er det rimfrost hele dagen.
Krystaller.
Denne tyttebærlyngen pyntet seg med rim allerede i august.
