I kveld er kroppen ganske så mør. Jeg kan ikke skylde på skituren rett etter frokost. Den gikk jammen meg like fint som de to foregående. Og jeg konkluderer vel allerede med at der må utfordringene økes. Men ikke i kveld.
I kveld får kroppen etterlengtet og helt nødvendig hvile. Restitusjon, som det heter. Og det må til når hver dag har minst tre treningsøkter.
Gleder og mestring er det mange av her på rehabiliteringssenteret og disse er mine i dag:
Enda en vellykket skitur er gjennomført. Og det er rett og slett en nytelse. Og en stor glede.
Dyktige fagfolk og veldig hyggelige og rause medpasienter gleder meg hver dag.
Ei teoriøkt med «aktivitetslære» ble ei lærerrik og interessant økt med mange gode innspill og fine diskusjoner.
En onsdag med varierte gleder. Både de som kom på «lista» og alle de andre små tingene gjennom dagen. Og i dag har jeg av en eller annen gang kun tatt ett eneste bilde. Og det ble dette:
“Akklimatisering” av ski før de skal ut på tur i nykjørt løype.
Dette har vært en dag i mestringens tegn! Enda en slik dag egentlig. I stor kontrast til enkelte andre 24.februarer i livet i grunn. Jeg var jo sååå fornøyd både på fredag og i går fordi det faktisk var mulig å gå et par kilometer på ski med denne skakke skrotten og delvis «sovende» høyresida.
Men dagen i dag har levert nesten enda bedre og på alle måter! Strålende solskinn som farget de snøkledde fjellene rosa fra morgenen av. Svett styrketrening. Og så ridetur da! Helt herlig å få lov til å ri og samarbeide med Marko, den firbente og joviale typen som bar meg rundt.
Lunsjen var ikke mer enn så vidt fortært da det var klart for «salaktiviteter». «Det er en litt roligere og lettere aktivitet», sa de som hadde vært her før. Ok. Jeg ble ikke direkte svett. Det var riktig. Men etter første turen til topps i klatreveggen var det i alle fall risting i låra! Og etter den andre turen så ble det murring i overarmene også gitt! Men at jeg med min helt hysteriske høydeskrekk, et mer eller mindre følelsesløst bein og omtrent null timer klatretrening klarte det, var egentlig over all forventning. Selv om stakkaren som sikret tok i såpass at jeg fikk en del god hjelp oppover 😉.
Mestring. Et ord jeg ofte bruker på jobb. Og et hovedmål i arbeidet med ungene i barnehagen. Men også så innmari viktig for alle oss mennesker i alle aldre. Og ikke minst for oss som sliter med et eller annet som hindrer oss fysisk eller psykisk!
Med mestring kommer aktivitetsglede. Og med aktivitetsglede kommer motivasjon og ønske om å få til mer. Og ikke minst troen på og ønsket om å forsøke noe nytt eller noe man har savnet.
Og perspektivet blir ikke mindre overveldende og mestringen ikke dårligere av å tenke på at på datoen i dag for nøyaktig fire år siden så våknet jeg opp etter kreftoperasjon og var usikker på om jeg kom til å gjøre noe som helst av de greiene her noen gang igjen!
Jeg sier bare #fuckms og #fuckcancer. 24. februar 2022 var ingen høydare. Men 24.februar 2026 – da snakker vi! Vi snakker mestring og livsglede!
Ikke rare dokumentasjonen – men det kommer 😉
Når det “bushes” med truger blir det fort snø både i håret og i hetta. Og ikke minst i nakken! Både fordi det raser snø fra buskene når jeg dulter borti OG når en bikker i snøen og baser for å komme seg opp igjen 😉
Basseng sto det på aktivitetsplanen i ettermiddag. Både varmebasseng og vanlig svømmebasseng var tilgjengelig.
Så da gikk jeg ut. Ikke for å bade. Bare for å være ute. Det var lurt å bevege seg litt. Snøværet var såpass tett og intenst at å stå for rolig fort kunne ført til at ingen fant oss igjen før til våren. DET må vi jo unngå! Men jammen fikk vi tatt både badstua og ikke minst «utebassenget» i øyensyn. Og ja; det var is under lokket også.
Planen er at en eller annen gang i løpet av de neste drøye to ukene, så skal vi bade. Ute. Noen av oss spesielt interesserte i alle fall. Inne skal jeg bade i morgen, står det på planen. Og da slipper vi nok i alle fall å hakke høl i isen først.
Å hvile seg og restituere mellom slaga, skal man slett ikke kimse av. Det vet jo alle toppidrettsutøvere.
Her på rehabiliteringssenteret var det slett ikke helga selv om det var lørdag morgen. Det var bare å få i seg frokosten og stille på treningsrommet klokka nullnihundre. Og etter det var det uteøkt. Jeg ble i grunn god og svett og passe mør av begge deler.
SÅ var det helga. Fritidsaktivitet/hvile sto det på planen etter lunsj. Ok. Da er det vel perfekt med litt mindfulness, tenkte jeg. Jeg pakket sekken og spente på meg trugene for dagens andre ekspedisjon i løssnøen over myrene.
Bål er mindfulness. Og det er jaggu fjellet på sånn omkring 830 moh også på en dag som denne. Det ble en lang og god kaffe-og sjokoladeøkt helt til bålet hadde brent ned og røyken hadde lagt seg.
Den beste hvilen jeg kunne gi meg selv i dag i alle fall 😊
Og da må jeg ta meg sjøl litt i nakken og ta imot utfordringen, syns jeg. Så her kommer mitt «comeback» når det gjelder bloggutfordringene som utifriluft er så standhaftig å gi oss hver helg, men som jeg har latt være å la meg utfordre av på flere uker, desverre. Denne gangen vinterlige detaljer.
Og ja, jeg skulle så definitivt ha vært ute og fotografert detaljer akkurat nå. Her er det skikkelig vinter. Stabilt kaldt med stort sett mellom 15 og 20 minus hver morgen. Vakkert. Men jeg er inne. I dag gjør jeg som Jokke og Valentinerne: er «av typen som er svak for sport…men bare på skjermen og bare når vi vinner…». Ikke helt da, men jeg ser på OL på skjerm og «vi» vinner…
Og da blir fotoarkivet redningen. Og der vet jeg at vinterlige detaljer finnes i fleng. Også dette minnet fra november 2013:
Inspirert av alle som er ute på isen på skøyter om dagen – se etter “diamanter” folkens 😉
De neste ukene skal jeg tilbringe «til fjells», så både vinterlige detaljer, utsikter og turer i snøen vil trolig bli dokumentert i overkant hyppig. Og det gledes det til. Jeg har i alle fall pakket det viktigste…😉: bålved!
Skal rehabiliteres litt igjen, denne gangen til fjells. Og jeg har pakket det viktigste 😉
Å gå ut og spise er så definitivt en hverdagsglede. Som regel en glede uansett dag, egentlig. Og selv om innlegget fra GhatGPT i går, dette, kanskje ikke akkurat nevnte å gå ut og spise som en hverdagslgede, så er det faktisk akkurat det jeg har gledet meg selv med i dag. Eller, rett skal være rett, det var egentlig venninna som tok initiativet som sto for gleden.
Min eller vår variant av “ut og spise” denne gangen var rett og slett bokstavelig. For hva er vel mer naturlig enn å gå ut på trugetur i 11 minus, vind og horisontalt snøvær en midtukedag når det akkurat begynner å bli mørkt – rett og slett for å spise middag? Ute.
Sagt, eller rettere sagt brølt ukontrollert og i fistel, i nasjonal fjernsynssending under VM på ski i Oslo i 1982. Oddvar trengte en ny. «Hvor var du da Brå brakk staven?», har mange av oss hørt maaaaange ganger i alle åra som har gått siden 1982. Så vidt jeg har sett på tv så brekker de visst staver i hytt og pine nå for tida også. Faktisk myyye mer nå enn da Oddvar brakk sin i ’82.
For da var stavene lagd for skogsarbeidere fra Snåsa (eller Engerdal’n og slikt) og tålte en støyt. Eller la oss si; de tålte rimelig mange skirenn og både dårlige løyper og hard medfart. I alle fall i forhold til dagens lette sugerør som ryker tvers av om noen nyser i nærheten…
Nok om Oddvar og staver fra i vinter. Dette er nemlig historien om en stav. En sånn fra ’82 eller der omkring, tenker jeg. Om ikke fra ’72. Det er faktisk ikke helt umulig.
Denne staven har hatt et langt liv med varierte og lett uregelmessige opplevelser, vil jeg si.
Den startet som vanlig skistav. Aluminiumskropp med rund plasttrinse, plasthåndtak og -håndrem. Helt tidsriktig da de ble anskaffet. Antakelig brukt av noen både i oppkjørt løype og der skiløperen måtte tråkke «stoppe» sjøl. Muligens av min bestemor eller bestefar. I det minste av foreldregenerasjonen min. Staven(e) hadde nok sin glanstid på 80-tallet med utallige turer ut i snøen.
Men, som mye annet fra 70- og 80-tallet – den ble fort avlegs! Også skistaven. Nye modeller med trinse skapt for fart (!) og moderne håndrem ble anskaffet, muligens samtidig med nye Fischer-ski. Tidligere var det Åsnes og Landsem og Karhu. Det er i alle fall de jeg husker i skrivende stund.
Staven gikk inn i en rolig periode. Glemt i et hjørne, sammen med andre gamle ski og annet av ukjent opprinnelse. Helt til avleggeren ble så stor at barnestavene måtte byttes ut. Da ble staven kappet i riktig lengde, og avleggeren kunne reise på skidag på skolen med staver som passet. Navnelappen sitter fortsatt på. Slikt måtte jo være i orden når barnehagelæreren med «navnelappmani» sendte sin egen avlegger avgårde.
Det var sikkert en del moro for staven i disse årene. Og en del tøff behandling. Garantert en god del spektakulære fall. Men knakk – å nei! DET drev ikke denne staven med.
Etter hvert ble avleggeren alt for lang for denne staven også. Og staven havnet igjen i en krok. Denne gangen i garasjen. Sammen med gamle slalomski fra 1985 og annet moro. Gjemt og glemt. Avleggeren sluttet etter hvert helt å gå på ski også. Men det var flere år senere og ikke før hun hadde mottatt helt nytt og fancy skiutstyr i julegave 😉.
Det ble mange og lange år i kroken i garasjen. Helt til friluftsheidi en vakker dag begynte å vingle såpass mye at staver på gåtur ble en forlokkende ide. Da fikk staven noen turer igjen. Før friluftsheidi anskaffet «ekte» teleskopstaver til gåturene sine. Dette foregikk jo langt innpå 2014, for ikke å si 2015-tallet, så staven var jo allerede godt opp i åra da den igjen ble satt vekk.
Sånn kunne stavlivet endt. I en krok i garasjen.
Men den som ikke kaster noe, den har. Og den som ikke kaster staver fra 1982, den har solide staver til trugeturer! Med trinser som egner seg i løssnø. I alle fall ekstremt mye bedre enn de små trinsene som finnes på teleskopstavene! Og den som ikke kaster noe kan få gleden av å reparere og oppgradere. For når småbrukets Reodor og McGyver slår seg sammen, så kan til og med glatte plasthåndtak på skistaver fra 1982 «reddes». Med tape og tetningslist. Jeg tenker at årgangsskistaven nå har fått en ny renessanse. Og har stor tro på at den holder flere trugesesonger framover uten å knekke.
Årgangsstav med tape og tetningslist.
Det hadde forresten vært artig om en tilfeldig tilskuer langet over en tilsvarende til Klæbo eller noen neste gang det ropes «gi mannen en stav!». Jeg tipper det fungerer bedre for Reodor 😉
Og ps: Fischer-skia fra 1985 er heller ikke kastet. De har vært «barnehageskia» mine i mange år 😉
Floskelen «ut på tur, aldri sur» – hvem har ikke hørt den!?!
Men noe er det i den. For jeg kan ikke huske å ha blitt sur av å gå på tur noen gang i alle fall. Frustrert; ja! Oppgitt; ja! Skuffet; Ja! Det er det jo lett å bli når jeg ikke klarer å komme meg så langt av gårde som jeg vil. Eller når jeg fryser mer enn beregnet. Eller når en tur koster mer krefter enn kroppen er villig til å bidra med akkurat der og da! DA kan jeg bli frustrert.
Men sur blir jeg sjelden eller aldri. På tur, altså. MEN, jeg kan være sur før jeg går ut på tur! Som i dag. Jeg blir ikke sur av fatigue. Ikke direkte. Men jeg kan bli sur av ikke å orke noe som helst. Når jeg ikke får begynt på noe eller ikke klarer å gjøre de tingene jeg trenger for IKKE å bli sur.
Det er jo fatiguens skyld. Og det hadde vært fint om jeg kunne overvinne den. Men hvis jeg bare kunne «ta meg sammen» og trosse den så hadde det jo ikke vært snakk om fatigue! Har jeg lært. I alle fallvet jeg det i teorien. For da hadde det vært snakk om å være sliten. Slik som alle kan bli innimellom. Da hadde det vært snakk om å ta det med ro og hvile og så ville energien og pågangsmotet komme tilbake.
Med fatigue er ikke hverdagen slik. Og det kan jeg bli sur av. OG frustrert. OG lei meg.
Og da gjelder det å lete fram det handlingsrommet jeg faktisk har – på tross av fatigue. Hva kan jeg gjøre når jeg ikke har krefter eller lyst til å gjøre noe annet enn å ligge under dyna med ryggen mot omverdenen?
Da er resepten min bål. Tur og bål. Så i dag ble det akkurat det. Litt tur og en god del bål. Og «ut på tur, aldri sur» ble det også på sett og vis. I alle fall ble jeg ikke surere!
Og dyna var tilgjengelig til å krype under da jeg kom inn igjen, den 😉
Akkurat det er det her på bruket nå. Vinter med stor V. Og vintervakkert. Snøen kom i grunn sånn omtrent samtidig med det nye året. Og i nærmiljøet og litt lengre unna produseres det skiløyper over en lav sko. Jeg har ski, jeg. I alle fall tre par. Men jeg får ikke brukt dem for tida. Har vel ikke hatt bruk for dem på mange år, faktisk. Mangel på balanse og funksjon i høyresida får ta skylda for det. Men jeg selger ikke skia riktig enda. Nekter vel å innse realitetene. Og har et håp. Et håp om at Beitostølen Helsesportsenter kan bistå med noe som gjør meg i stand til å ta en bitteliten skitur i framtida. Eller gjøre noe annet gøy jeg ikke trodde jeg kunne. Dit skal jeg på «treningsleir» i februar, så det blir spennende. Mer vinter blir det nok også oppi der!
Ellers så kom det melding om at det snødde i Kobe i Japan i dag også. Ikke akkurat skiføre eller behov for brøyting der. Men kaldt nok i det som avleggeren har konkludert med at er meget dårlig isolerte hus.
Heldigvis er det her det er minus 21 om formiddagen. Ikke der.
Sånn som jeg fryser på beina innendørs for tida, til tross for både hjemmestrikkede sokker og ulltøfler, så var det ikke annet å gjøre enn å gå ut i dag! «Hvorfor være inne når alt håp er ute», som det sies. Det ble ikke så lange turen. Men en liten runde med trugene i kratt og ulendt terreng sørget i alle fall for at det ikke ble noe frysing! Til tross for minus 16 da jeg gikk inn igjen. Og ei januarsol som ikke dukket opp før jeg hadde gått inn. Den var ikke så lenge ute den heller, akkurat. Selv om dagen er omkring 3 og 1/2 minutt lenger enn den var ved vintersolverv.
Vinteren er vakker. Og kald. I alle fall akkurat nå.
Tanker rundt akkurat det med spor er dagens filosofering fra denne kanten. Og tankene dukket opp da jeg var ute og lagde…nettopp…spor! For jeg er så heldig at jeg gjennom livet har møtt mange personligheter som har satt spor på ulike måter. Og heldigvis møter jeg flere som legger igjen spor og som stadig går opp nye her og nå også. OG det er ganske spennende.
Noen har satt spor som fins som minner når jeg plutselig henter dem fram igjen fra en eller annen skuff i erfaringskommoden. Noen setter gode spor. De har jeg tenkt litt ekstra på i dag, faktisk. Dagens lille ekspedisjon i vinterskogen inspirerte til det. Andre setter avtrykk som det i grunn hadde vært like greit å viske vekk. Men de er med de også. I erfaringsbanken som former meg. Og deg.
Jeg tenker at det beste som kan ligge igjen etter meg er et meningsfullt spor. Et som leder til noe. Eller bort fra noe. Men uansett; et som du kan forbinde med noe godt. Hvilke spor vil du sette hos dine omgivelser?
I jobben i barnehage tenker jeg at jeg har vært med å sette noen spor. Et ørlite merke i utviklingen av et barnesinn. Og kanskje noen spor som er meningsfulle for barnet også i det voksne livet der de sjøl skal finne sin vei og sette sine spor. Akkurat det ansvaret har jeg alltid vært veldig bevisst. Både de gangene jeg har fulgt den allerede opptråkkede løypa og de gangene jeg har vært mer «offroad» og gått opp sporene helt etter egen overbevisning. Både bokstavelig talt og i mer overført betydning.
Det er et stort ansvar å legge igjen slike spor. Godt er det da at det innimellom går an å konsentrere seg om litt mindre avgjørende sporlegging 😉.
For noe av det beste jeg vet er å være førstemann som lager spor i en snøtung vinterskog. I dag har jeg kun gått der det i barmarksesongen er sti. Men der ingen har beveget seg etter at snøen falt. Bortsett fra et og annet rådyr, da. Endelig var det nok snø slik at jeg kunne starte trugesesongen. Og da jeg tråkket meg fram i skogen så gikk tankene både til de som har satt og setter spor hos meg og til hvordan vi mennesker setter både bevisste og ubevisste spor hos hverandre.
Og de gikk til de av oss som setter spor i en snøtung, stille skog der snøfnuggene daler stille mot bakken og til og med småfuglene holder stilt. Det er en stor glede å få sette spor, fysiske denne gangen, i så vakre omgivelser 😊
Jeg var førstemann til å sette spor nedover her i dag.
Og når hetta ser slik ut da turen er ferdig så er det et klart bevis på at jeg ikke har beveget meg bare langs sti 😉
