Sagt, eller rettere sagt brølt ukontrollert og i fistel, i nasjonal fjernsynssending under VM på ski i Oslo i 1982. Oddvar trengte en ny. «Hvor var du da Brå brakk staven?», har mange av oss hørt maaaaange ganger i alle åra som har gått siden 1982. Så vidt jeg har sett på tv så brekker de visst staver i hytt og pine nå for tida også. Faktisk myyye mer nå enn da Oddvar brakk sin i ’82.
For da var stavene lagd for skogsarbeidere fra Snåsa (eller Engerdal’n og slikt) og tålte en støyt. Eller la oss si; de tålte rimelig mange skirenn og både dårlige løyper og hard medfart. I alle fall i forhold til dagens lette sugerør som ryker tvers av om noen nyser i nærheten…
Nok om Oddvar og staver fra i vinter. Dette er nemlig historien om en stav. En sånn fra ’82 eller der omkring, tenker jeg. Om ikke fra ’72. Det er faktisk ikke helt umulig.
Denne staven har hatt et langt liv med varierte og lett uregelmessige opplevelser, vil jeg si.
Den startet som vanlig skistav. Aluminiumskropp med rund plasttrinse, plasthåndtak og -håndrem. Helt tidsriktig da de ble anskaffet. Antakelig brukt av noen både i oppkjørt løype og der skiløperen måtte tråkke «stoppe» sjøl. Muligens av min bestemor eller bestefar. I det minste av foreldregenerasjonen min. Staven(e) hadde nok sin glanstid på 80-tallet med utallige turer ut i snøen.
Men, som mye annet fra 70- og 80-tallet – den ble fort avlegs! Også skistaven. Nye modeller med trinse skapt for fart (!) og moderne håndrem ble anskaffet, muligens samtidig med nye Fischer-ski. Tidligere var det Åsnes og Landsem og Karhu. Det er i alle fall de jeg husker i skrivende stund.
Staven gikk inn i en rolig periode. Glemt i et hjørne, sammen med andre gamle ski og annet av ukjent opprinnelse. Helt til avleggeren ble så stor at barnestavene måtte byttes ut. Da ble staven kappet i riktig lengde, og avleggeren kunne reise på skidag på skolen med staver som passet. Navnelappen sitter fortsatt på. Slikt måtte jo være i orden når barnehagelæreren med «navnelappmani» sendte sin egen avlegger avgårde.
Det var sikkert en del moro for staven i disse årene. Og en del tøff behandling. Garantert en god del spektakulære fall. Men knakk – å nei! DET drev ikke denne staven med.
Etter hvert ble avleggeren alt for lang for denne staven også. Og staven havnet igjen i en krok. Denne gangen i garasjen. Sammen med gamle slalomski fra 1985 og annet moro. Gjemt og glemt. Avleggeren sluttet etter hvert helt å gå på ski også. Men det var flere år senere og ikke før hun hadde mottatt helt nytt og fancy skiutstyr i julegave 😉.
Det ble mange og lange år i kroken i garasjen. Helt til friluftsheidi en vakker dag begynte å vingle såpass mye at staver på gåtur ble en forlokkende ide. Da fikk staven noen turer igjen. Før friluftsheidi anskaffet «ekte» teleskopstaver til gåturene sine. Dette foregikk jo langt innpå 2014, for ikke å si 2015-tallet, så staven var jo allerede godt opp i åra da den igjen ble satt vekk.
Sånn kunne stavlivet endt. I en krok i garasjen.
Men den som ikke kaster noe, den har. Og den som ikke kaster staver fra 1982, den har solide staver til trugeturer! Med trinser som egner seg i løssnø. I alle fall ekstremt mye bedre enn de små trinsene som finnes på teleskopstavene! Og den som ikke kaster noe kan få gleden av å reparere og oppgradere. For når småbrukets Reodor og McGyver slår seg sammen, så kan til og med glatte plasthåndtak på skistaver fra 1982 «reddes». Med tape og tetningslist. Jeg tenker at årgangsskistaven nå har fått en ny renessanse. Og har stor tro på at den holder flere trugesesonger framover uten å knekke.
Årgangsstav med tape og tetningslist.
Det hadde forresten vært artig om en tilfeldig tilskuer langet over en tilsvarende til Klæbo eller noen neste gang det ropes «gi mannen en stav!». Jeg tipper det fungerer bedre for Reodor 😉
Og ps: Fischer-skia fra 1985 er heller ikke kastet. De har vært «barnehageskia» mine i mange år 😉




























