Mine skriverier i kampen mot vindturbinutbygging i nærskogen fortsetter. Den som vil lese mine betraktninger om saken har mulighet i følgende innlegg som ble publisert i nettavisa i dag:

Feigt og verdiløst?

Eller framoverlent og verdifullt?

For meg er det akkurat det diskusjonen om utredning av vindturbiner i kommunen vår dreier seg om. For hva er verdifullt? Og hva er verdiløst? Hvem er feig og hvem er framoverlent? Og mest av alt; hvem har definisjonsmakta?

Jeg benytter anledningen til å takke styret i Romedal almenning som etter min oppfatning har vært både fremoverlent og modige. De har tatt et ansvarlig og framtidsrettet standpunkt og sagt nei til videre utredning av vindkraft i allmenninga vår. Det har de gjort til tross for at bestyrer i allmenningene i Stangeavisa (nr. 11, 2024) framstår som overrasket over motstanden som har vist seg blant kommunens innbyggere.

De har tatt bruksberettigedes og øvrige brukere av allmenninga sine innspill og motstand på alvor. Bruksberettigede og andre som nå tar til orde for naturen. Og eiere og brukere som melder seg på et «folkeopprør mot vindturbiner» som har pågått ei god stund og som ikke bør være ukjent for de som følger med bittelitt i media. (Et kjapt nettsøk på begrepene «folkeopprør» og «vindturbiner» sender meg så mange aktuelle nettsaker at det oppleves meningsløst å velge en av sakene som kilde.)

Og hvorfor er det folkeopprør? Jo fordi naboer og grunneiere der vindturbiner er utbygd erfarer at avtaler som inngås før utbygging fravikes underveis i prosessen. Fordi det som loves ikke oppfylles. Og det som forespeiles blir helt annerledes og mye mer omfattende enn det utbygger forespeiler på forhånd. Slik blir det folkeopprør av!

Jeg har brukt store deler av mitt yrkesliv på å gi unger gode opplevelser i fri natur. Jeg har forsøkt å lære dem å bli glad i naturen, undre seg over naturlige fenomener og ta vare på den. I år er det 29 år siden jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe med unger. Og min overbevisning er at de som tidlig er mye ute og lærer om naturen blir glad i den og i å oppholde seg i den. Og at det du er glad i det verner du om. Så mitt håp er at de ungene jeg har hatt med å gjøre i løpet av de 29 årene er så glade i naturen at de vil fortsette å bruke den og verne om den til glede for deres unger igjen.

Da er det viktig at de har noen natur å bruke. Og at de har noe natur å ta vare på. Det er vi som kan gi neste generasjon muligheter til å plukke bær og sopp, fiske seg en abbor eller ta seg et bad i et lunkent tjern. Det er vi som kan gi dem mulighet til å nyte en urørt utsikt eller spise matpakka si mens de lytter til fuglesangen i tretoppene over hodet sitt. Det er vi som kan sikre dem muligheten til å tenne et leirbål under stjernene og kjenne med alle sanser samspillet med omgivelsene. Samspillet med naturen. Derfor må vi verne om den. For verdien av frisk luft, fri natur, lukta av skog og gleden over allemannsretten er verdt å kjempe for, ikke sant?

For oss er slikt noe verdifullt! Ikke verdiløst og ubrukelig. Gemini.no, som publiserer forskningsnytt fra NTNU og SINTEF sier at klimaendringene ikke er den viktigste trusselen mot artsmangfoldet på jorda. Hovedproblemet er at leveområdene til dyr og planter forsvinner. I stor grad på grunn av såkalt «endret arealbruk». Det vil si for eksempel bygging av hyttefelt, veier eller vindturbiner. Arealbruk som påvirker dyr, fugler og planteliv og stykker opp deres leveområder. Og våre friluftsområder. Les gjerne mer på gemini.no; «Hva er naturen verdt?».

Og ja, det handler om følelser. Når noe vi er glade i og som vi vet vi er avhengige av i livet trues, da trues vi. Og vi reagerer med følelser. Vi engasjerer oss og mange av oss som er imot turbiner leser oss grundig opp om saken. Jeg leser i alle fall både artikler som er for og artikler som er mot turbiner. Det jeg registrerer, men ikke er spesielt overrasket over, er at de som er for og uttrykker det gjerne er utbyggere eller andre som har økonomiske interesser i en utbygging. De har også millionbudsjett for å overbevise andre om sitt syn. Informasjon som går mot vindindustri er som for eksempel Motvind. Det er folk som ikke har private interesser hverken for eller mot. Det er folk som er glad i naturen og glad i å bruke den. De er glade i å bruke den skånsomt og på naturens premisser.  Det er også forskere og andre som uttaler seg som fagpersoner.

I Nationen skrives følgende:

«God distriktspolitikk inneber bruk – ikkje forbruk av natur.»

«Tilgang på natur og velfungerande økosystem er ein føresetnad for ei grøn omstilling og ein bærekraftig distriktspolitikk. Vi har ei plikt overfor framtidige generasjonar til å sikra dei ein natur som gjev same moglegheiter som tidlegare generasjonar har hatt til å dra nytte av dei godar som naturen gjev. Då må vi forstå korleis vi endrar naturen.»

For meg handler det om troverdighet. Hvem skal jeg tro på? De som vil bygge ut og ha VEKST for bortimot enhver pris? Eller de som jobber ulønnet og de som jobber fakta- og forskningsbasert for en sak de tror på?

Det forteller meg noe om verdigrunnlag. Og det forteller meg hvor avhengig naturen og dyr og planter er av at vi som verdsetter den taler dens sak. For naturen kan ikke snakke for seg selv. Vi må alle huske at vi er en del av denne naturen. Vi kan ikke bruke den ukritisk. Og vi kan ikke underlegge oss alt av natur. Det betyr at vi i dag og i framtida må være kritiske til VEKST for enhver pris.

Hva er verdifullt eller verdiløst for deg? Jeg er i alle fall ikke klar for å feige ut. Jeg vil at allmenninga skal få være akkurat det. Allmenning. Og et framoverlent styre i Romedal almenning har vært modige nok til å tenke seg om og tenke på nytt. DET er distriktspolitikk og det er framoverlent!

Kilder:

www.gemini.no, «Hva er naturen verdt?», 15.11.2021.

www.nationen.no/god-distriktspolitikk-inneber-bruk-ikkje-forbruk-av-natur/o/5-148-81644

I går meldte jeg på blogg at jeg savnet meg selv. Så i dag ble det «selvmedisinering» med turdag. Og i dag kunne jeg visst lett ha blitt meldt savnet! For det er nemlig når jeg driver med slikt som dagens aktivitet at jeg ofte føler meg mest som meg selv. I alle fall som en variant av meg selv.

Tur altså. I dag trugetur. Og jammen klarte jeg ikke å gå meg bort i dag også! Det er jo ikke akkurat første gangen! Men heldigvis, eller dessverre, så var det i grunn omtrent perfekte forhold for å gå seg bort på truger i dag. Hard skare under et passe lag nysnø gjorde det så alt for lett å ta seg fram de mest utilgjengelige rutene. Og dermed kunne jeg fritt gå meg bort ganske langt før kreftene tok helt slutt.

Direkte «farlig» er det jo ikke å vær på villstrå med snø og truger. Hadde det blitt riktig håpløst så kunne jeg jo bare ha snudd og gått tilbake i mine egne spor. Men så er det det der med å aldri gi seg da! Eller trass, som det også kan kalles.

Jeg fant fram til slutt. Etter mye basing opp og ned bakker, inn og ut av kratt, i bekkefar og over veltede trær. Med en god del trass og en lille smule flaks oppdaget jeg til slutt nesten tilfeldig at jeg var bare ei myr unna målet. Men ved målet var det sur nordavind fra alle kanter kjentes det som. Så da var det bare å komme seg sånn nogenlunde på rett kjøl og finne et lunt sted på tilbakeveien. Og etter bål, kaffe og lunsj visste jeg i alle fall at det ble kortere vei hjem. Så lenge jeg holdt meg til ruta og ikke gikk meg bort i alle fall.

Så da slapp jeg å bli meldt savnet denne gangen også. Og så fikk jeg sånn omkring to og en halv kilometer ekstra med tid til å finne meg selv der i krattet. Og jeg fikk gått på steder jeg nok ikke kommer flere ganger 😉

Til slutt; «note to self»: ta alltid ut kompasskurs. Også de gangene jeg tror jeg kan veien og er så kjent at jeg kan gå på retningssans og hukommelse. Særlig de gangene egentlig!

Sikten i går ettermiddag er langt å foretrekke framfor den vi har i dag😉Godt er det med utsikt uansett! Sånn er utsikten fra gårdsplassen min en strålende vårettermiddag i mars👍:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som engasjert vindturbinmotstander, og akkurat nå som forsvarer av egen skog og eget nærområde i egen kommune, så produseres det tekst. Det er min måte å kanalisere frustrasjon, motstand og rett og slett raseri mot både ide og prosess.

Foreløpig så er det ikke noe behov for å lenke seg fast midt i vegen for å hindre anleggstrafikk, men jeg frykter at det behovet kan komme. På dagens steg i prosessen så argumenteres det. Og det skrives. Det skrives av mange. Her er ukas leserinnlegg i lokalavisa som ble publisert i papiravis i dag og på nett før i uka( ja, den kommer ut kun en gang i uka, så det holder med ett innlegg i uka der 😉):

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Om 100 år er allting glemt!

Det har jeg i alle fall hørt. Men jeg tror ikke på det. Ikke i alltid. Og i alle fall ikke i dette tilfellet. For sporene vil ligge der. Uansett om industriområdet er i virksomhet eller ikke. Og det er akkurat det det er snakk om. Både i dag og om 100 år. Industriområder. Og natur.

For vindturbiner er industri. Og industriområder, om det er vindturbiner eller andre ting der, er industriområder. Uansett hvor mye utbyggerne sukrer pillen og kaller det «vindpark». Vi vet hva en park er. Og vi vet hva et industriområde er. Og vi vet forskjellen.

Og vi vet at en utbygd såkalt «vindpark» overhodet ikke lar seg omgjøre til villmark og fritidsområde hverken for dyr eller mennesker når vi ikke vil drive den lenger. Tidsperspektivet for vindturbiner er kort. Vindbransjen opererer med 25-30 års levetid på en turbin. Det biologiske mangfoldet derimot vil være ødelagt ikke bare i 30 eller 100 år. Det vil være ødelagt i uoverskuelig framtid. Og når erfaring tilsier at vindkrafta skifter eiere i en rasende fart så stiller jeg også spørsmålet; hvem må rydde opp? Hvem tar ansvar når bobla sprekker og produksjonen stanser? Etterkommerne våre om 100 år? Da vil det ikke være snakk om at noe er glemt!

En vindkraftpolitikk som er så omdiskutert, tåkelagt og opererer med så mye villedende og «bestilt» konsekvensutredning som den vi har i dag er ikke tillitvekkende. Når det er en part som ønsker utbygging som foretar utredingene på forhånd, så er det ikke vanskelig å forstå at både tallmaterialet «grønnvaskes» og miljø- og naturinngrep underkommuniseres. Selvfølgelig for å oppnå de rette tillatelser og konsesjoner.

Både kapasitet, stabilitet og inntjening på vindturbiner er ekstremt usikre variabler. Mistanken er stor om at det som har blitt akseptert av såkalte sannheter om vindkraftutbygging fram til i dag rett og slett er utdatert allerede.  Det oppleves at det kun er utbyggere og de som vil tjene penger på dette som snakker om hvor «grønn» vindkraft er og det overlates til privatpersoner og private initiativ å se på de reelle konsekvensene for natur, levevilkår og framtid. Heldigvis finnes det ildsjeler som gjør oss oppmerksomme.

I Sverige viser undersøkelser at klimautslippene fra vindkraft er større enn utslippene fra vannkraft. Finland har gjort undersøkelser som viser at dyre- og fugleliv trekker seg unna turbinene og områdene rundt. (Motvind Norge, Folkemøte 10.03.24). I nyhetene slår reiselivsbransjen på stortromma og vil at det satses på reiseliv og hvordan en skal tiltrekke seg flere utenlandske turister. Hva skal vi lokke med da, tenker jeg? Vindindustri eller natur med dyr, fugler og frisk luft?

Jeg tror faktisk at valgene vi tar nå vil bli husket i 100 år. Og mer til. Da trenger jo ikke vi å gjøre de samme feilene som andre har gjort?

Naturen vi har i dag er en arv fra våre forfedre. Og den er et lån fra våre etterkommere (Aasa Gjestvang, Folkemøte 10.03.24). Hvordan vil vi at Norge, Innlandet og Stange skal se ut om 100 år? Vil vi ha vindindustri i nærmiljøet eller vil vi ha skog, myr, vidder og lyng til nytte og glede for våre etterkommere?

Det vi bestemmer oss for i dag er ikke glemt om 100 år. Uansett hvor mye enkelte ønsker å «grønnvaske» vindkraft!

«Det grønne skiftet har større nytte av skogen enn av vindturbiner!», skriver Nei til vindturbiner i Romedal Almenning og Stange Almenning. Jeg sier JA til skog og NEI til utredning av vindturbiner! For jeg vil nemlig at det skal være noen som er i stand til å huske om 100 år!

De to forrige leserinnleggene ligger her:

1. Leserinnlegg etter møte 
2. ansvar og følelser

PS: Og så ser jeg at papiravisa har utelatt innlegget slik at det kun er publisert på nett. Jeg tipper de har fått en god del å velge mellom de siste ukene 😉

Jeg har feiret kvinnedagen på akkurat den måten som passer meg best. Og det er vel det som er hele poenget med kvinnedagen, 8.mars? I alle fall er det det for meg. Å gjøre som jeg vil. I takknemlighet til alle jenter og kvinner som har gått før oss, stått på barrikadene og kjempet for rettigheter og frihet: både i form av stemmerett og andre menneskeretter, så har jeg brukt dagen akkurat som jeg selv vil! Bare fordi jeg vil og fordi jeg kan.

Og akkurat det er det mye helse i. Også kvinnehelse. I dag er det fortsatt både lange og kronglete veier å gå når det gjelder store deler av kvinnehelsen. La det ikke være noen tvil om det. Enn så lenge så får vi som kan og vil gjøre tiltak vi vet er bra for helsa vår. I alle fall den delen av helsa som vi kan gjøre noe med sjøl. Og for meg handler det jo i stor grad om frisk luft, natur og fysisk aktivitet: altså TUR!

Jeg har slått et slag for min egen helse i dag. Kvinnehelse på kvinnedagen. Alenetur på vidda. Med perfekt skareføre og bare en ørliten nordavind så ble det en fin feiring, det. Til tross for at den lovte sola forsvant før jeg fikk parkert bilen og begitt meg utover vidda. Men sånne bagateller kan ikke slike som meg som feirer kvinnedag bry seg om 😉

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Yr lovte soooool – verden var vel mest grå….

Jeg innrømmer det; jeg har blitt den sinte kjærringa som hamrer løs på tastaturet og til stadighet må lire av seg kjærringkjeft og raseri i skriftlig form. Og det er jo ikke noe vits hvis ingen leser det, ikke sant?

Så dermed fylles bloggen med «rått og røti», sjukdomssnakk og observasjoner fra hverdagslivet som varig syk, skråblikk på egne og andres livsvalg og ikke minst assosiasjoner og frustrasjoner. Slike som engasjerer. De siste par ukene har engasjementet for, eller rettere sagt imot, en spesiell sak gått hardt ut over tastaturet. Men ikke blogg. Ikke før i dag.

Engasjementet har ført til at skriveriene er publisert på lokalavisas nettside. Og på trykk! På papir! For noen leser fortsatt kun papir. Det har jeg fått bekreftelse på. I dag trykkes mine ord igjen. Håpet er at ordene og tankene på trykk skal gi gjenklang hos noen som leser det og føre til at argumentene i skriveriene blir hørt. Også av de som kanskje ikke mener noe i den ene eller andre retningen fra før.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så selv om det gjerne er med litt skepsis og skrekkblandet fryd jeg leser egne ord på trykk, så kan jeg ikke la være. For det er noen kriger det er verdt å stå i. Slett ikke alle, men denne syns jeg er det.

Et delmål er nådd, eller et slag i krigen er vunnet…

Tekstene som er publisert i lokalavisa ligger her:

1. Leserinnlegg etter møte
2. ansvar og følelser

(Forhåpentligvis er lenkene operative. Hvis ikke kan de som er interessert gi meg et lite pip ;-))

Endelig ble det helt perfekt trugeføre! Etter vinterens stadige påfyll av snø så var i grunn labbing utenfor spor og løype uaktuelt. Uansett om det var på ski eller truger. Men nå har det vært mildvær. Og i dag ble mildværet etterflulgt av en to tre kuldergrader.

Og da blir det perfekt trugeføre. Så i dag har denne trugende tullingen beveget seg på kryss og tvers over åkeren og inn i skogen. Opp lia og mellom buskaset – akkurat slik som jeg liker at turene blir.

Det rakk ikke å klarne opp mens jeg var ute, men skogen er god å puste i uansett. Og når en svinser av gårde slik på kryss og tvers, så finner en noen ganger et og annet. Et og annet som blir fotografert.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg håper det helt perfekte holder ei stund!

«Att og fram er er like langt», har jeg lært. Så i min iver etter å få til en såkalt turdag på tross av vind og styrtregn så ble det en slik tur. Att og fram. Snø er det nok av og med regn oppi der så inntar den raskt en annen konsistens enn tidligere i vinter. Timingen er dermed perfekt for å fortsette å gå opp trugeløyper.

Så i dag ble det litt komprimering av gamle spor. Litt nytråkking og ikke minst tilbake i mine egne spor. Att og fram. Tilrettelegging for framtidige turer😊

De som hadde gått før meg hadde lagt seg nedpå litt på et par steder. Å vasse rundt i slik blautsnø er såpass hardt at jeg mistenker at det var lurt av dem. Kanskje jeg skulle gjøre som dem? De hadde forresten også driti i sporene sine, så jeg vet ikke jeg…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

I dag var att og fram i alle fall langt nok 😉

Hva slags filosofi er det, egentlig?

Joda. Du tar en gjeng med 5-åringer, ett bål og en bolle pinnebrøddeig. For anledningen farget rosa. Ei rist og passe varme til steking.

Og dermed er vi i gang. Men kan det egentlig kalles pinnebrød når brødene stekes på rist og ikke på pinne? Og kan det kalles pinnebrød når det i praksis er boller? Blir det ikke da bare brød? Brød stekt på bål!?

Og så var det fargen… Hva skjer når de rosa bollene blir stekt og de får både brune og svarte flekker utapå? Er de fortsatt rosa inni?

Hva var det egentlig de puttet i, de deigansvarlige, for å få den rosa fargen? Var det jordbær, kanskje? Eller var det maling? Eller rødbeter? Eller? Joda, de som hadde vært med på produksjonen visste. Det var konditorfarge.

Og hva smaker det egentlig når de har den fargen? Smaker det rosa? Som bobletyggis? Eller sånn de smakte i «gamledager», på 80-tallet? Eller? Den lokale forskningen var enstemmig. Selv om innholdet så ut som bobletyggis så smakte det fortsatt pinnebrød.

Eller brød da. Siden pinnene var fullstendig fraværende.

Sånn gjøres både forskning og filosofi rundt bålet. Og alle forslag og hypoteser kom til en konklusjon. Bortsett fra akkurat det med navnet. Pinnebrød eller bålbrød eller boller, eller… Lokal forskning av kompetente og filosoferende forskere.  Altså 5-åringene. Pinnebrødfilosofi. Bålfilosofi.

I går, og et par ganger i dag også faktisk, var jeg rett som det var så rasende at det helt sikkert ikke er spesielt sunt i min alder. Jeg er vanligvis av den sorten som er mest arg, bruker meg og freser mest i den private sfære, om det er noe som provoserer nok. Men i går inntok jeg ullundertøy, allværsjakke og en god dose selvbeherskelse. Og møtte opp til demonstrasjon. Jeg ble ikke mer harmonisk av det, det kan jeg ikke påstå, jeg ble vel bare mer sikker på min egen overbevisning.

Raseriet, den «godlynte markeringen», det vil si demonstrasjonen og etterfølgende såkalt informasjonsmøte, dreide seg om vindturbiner. Vindturbiner og skogeiendom.

Nok om det. Dagen i dag har i så måte vært ren rekreasjon. En slags medisin. Tolv unger, tre voksne, fjorten par ski, en pulk med drikke, brødskiver, ved og rosa (!) pinnebrøddeig var den beste medisinen jeg kunne få. I alle fall i DET påskeværet. Skiløperne måtte frigjøres for ullgensere og flere måtte lufte sveisen som holdt på å bli klissbløt av svette innimellom turene opp og ned bakken.

Takk for at jeg får være en bitteliten del av hverdagen i denne barnehagen. I dag har disse timene sammen med den spreke gjengen på skistadion vært som den beste medisin. Medisin mot raseri!