Å slikke sine sår er det noe som heter. Mest brukt når det skal restitueres etter å ha vært i krigen, kanskje. Eller noe som bikkjer gjør til det kjedsommelige. Men også en betegnelse jeg kan kjenne meg igjen i etter en fjelltur.
Det ble heldigvis ikke så mange fysiske sår på denne turen. Treåringen endte med et skrubbsår på kneet og jeg har et uidentifisert blåmerke på venstreleggen. Det blir spennende å se hvor stort det blir til slutt. For øvrig er de eneste synlige tegnene på «sår» en noe varmeutslett-preget høyre legg. For det blir varmt under både støttestrømpe og karbonskinne med padding. Spesielt slike fine sommerdager og uansett om snøen tas i bruk som underlag.
Utstyret ser også godt brukt ut. Skoa er slett ikke nypussede lenger og gummiknottene på stavene er perforert og må fornyes.
Men når lue som er svett, badesko som er brukt i fjellvann og skihansker som er bløte av snø henger til tørk ved siden av hverandre så tyder det på en meget vellykket fjelltur. I alle fall i mitt hode.
Så det er noen ganger skikkelig stas å slikke sine sår!
Utfordringen fra utifriluft denne helga er ekkelt.
Men hva i all verden er ekkelt på dette bildet? Ikke været i alle fall. Og ikke utsikten. Og slett ikke de nærmeste omgivelsene. Ikke en gang innstillinga til fotografen kan kalles ekkel. Så hvordan i all verden kan man vite at dette bildet skjuler noe så ekkelt som – “ækkel bætten”?
“Ækkel bætten” er vel det som kan kalles solung, altså en betegnelse de som kommer fra Solør og har Solørdialekt kan bruke for å beskrive en “ekkel bunn”. Altså en noe grumsete bunn som man synker en smule ned i når det bades. Den er gjerne sleip også. Her var bunnen definitivt en såkalt “ækkel bætten” og selvfølgelig uttrykt av turfølgets egne “solung” da minst 6 av oss tok et velfortjent bad etter lørdagens topptur. Og den bunnen, eller “bætten” var definitivt det eneste ekle den dagen.
Og “ækkel bætten” til tross – her sitter undertegnede og nyter sol og mestringsfølelse etter badet og ikke minst etter forseringen av dagens topp en helt spesielt praktfull midtsommerdag i fjellheimen. Den karamellen må suttes på ei lita stund til før bloggen får flere detaljer. Og mer bading blir det garantert – “ækkel bætten” eller ikke 😉
Altså, det er vel dette som kalles “alt ligger til rette”!?! Strålende sol og null nedbør varsles over Bitihorn lørdag. Ikke blir det særlig med mygg heller, eller knott, kan det se ut som 😉
Godt selskap er i orden, logistikken er i orden, idyllisk overnatting (så vidt bildene viser) er bestilt og betalt, innkjøp er delegert, sekken er pakket og skoa er nypusset. Skrotten spiller slettes ikke på lag, men som alltid; jeg har klokketro på at vilje og motivasjon på et vis får meg dit jeg vil. Også denne gangen, selv om smertefri og energi nok var begreper som ikke akkurat har preget hverdagen siden en eller annen gang i starten av mai, eller noe.
Og ja – jeg gleder meg en ørliten smule 😉 #fuckms, #fuckcancer
Å få lov til å nyte solnedgangen over et vann minutt for minutt er en av livets store gleder. Det samme gjelder for så vidt soloppgangen, men den er det jo noe lettere å forsove seg til. Solnedgangen minutt for minutt i helgas heng så sånn ut i følge kamerarullen min:
I går kom jeg meg endelig til skogs. Og det var etterlengtet, det kan jeg trygt si. Etter noen uker med alt for mye å gjøre, alt for mange sykehuskontroller og behandlinger og rett og slett så mye sosial moro at skrotten har slått seg helt vrang med smerter, energiløshet og utfrodrende psyke så var det høyst påkrevd! Men nå mistenker jeg at det var akkurat dette jeg trengte og de neste dagene kan dedikeres fullt og helt til opplading for topptur neste lørdag.
Da jeg stakk av gårde langs stien innover skogen kjente jeg det med hele meg. Sjeldent etterlengtet. Såpass at jeg både snakket med meg selv og ble smårørt. Og da ble jeg jo en smule overivrig og turen ble i lengste laget. Jeg overdrev slik at jeg underveis var rimelig sikker på at jeg ikke skulle rekke tilbake til camp før turkompanjongen min meldte sin ankomst.
Men jeg rakk det så vidt! Selv om jeg plumpa med skinne og full pakke til over kneet i ei blautmyr og var usikker på om jeg og kartet var enige med terrenget flere ganger underveis. Det viste seg at jeg hadde lest kartet helt riktig, terrenget stemte, og jeg fikk også slitt meg løs fra blautmyra. Riktig nok med myrvann og rusk og rask både i skoen og på innsida av buksa.
Jeg klarte det og vi kunne skravle, spise lækker mat og drikke både bobler og vin hele den nydelige kvelden. Så klart etter at jeg hadde badet av meg både overoppheting og svette etter turen. Endelig kom sommeren og sommerfølelsen også. Shorts og t-skjorte ble først byttet ut like før sengetid. Eller køyetid.
Og jeg som egentlig elsker å ligge i køya og se på utsikten når jeg har lagt meg i hengekøya, var nok såpass oppbrukt da jeg pakket meg inn for natta, at jeg rett og slett bare lukket øya og sovnet. Heldigvis hadde vi vett til å si natta med en gang før vi gikk i koma.
På denne tida av året er sola bare så vidt nedom bak skogen før den dukker opp til en ny dag. Så omkring klokka 03.40 glippet jeg med øynene mot ei strålende gul sol som stakk så vidt opp over tretoppene. Da var det i grunn bare å trekke ned glidelåsen i soveposen for å slippe ut litt varme, og snu nesa andre veien. Etter flere justeringer av nevnte pose og glidelås var jeg i grunn overmoden for morgenbad omtrent klokka 08.20. Turkompanjongen sov enda og jeg snek meg til noen svømmetak der i stillheten, før hun ga lyd fra seg og vi kunne gjenoppta skravlinga.
Med kokeapparatet parat ble det både kaffe og arme riddere før vi pakket ned leiren, med en god del obligatorisk leting etter hengekøyetrekk og andre løse deler. Og omtrent 10 minutter etter at vi satte oss i bilen så kom de første dråpene. Innen jeg kom hjem styrtregnet det.
Denne hengekøyenatta var sjeldent etterlengtet. Men jammen ble det juninatt i naturen på både meg og kompanjongen. Med perfekte forhold. Slike hengenetter gir mersmak og foreløpig går det lett å nå målet om minst ei utenatt i måneden i hele 2025.
Takk for turen til turkompanjong og «partner in crime», Randi. Og takk til lappugla som poserte så stoisk og perfekt at vi måtte rygge for å ta bilde på hjemveien.
Jammen er vi gode som klarer å gjennomføre slikt noe. Og jammen er vi heldige som kan gjøre det. Og jammen var vi heldige med været også! Sjeldent etterlengtet alt sammen!
Hverken første eller siste solnedgangsbilde akkurat fra denne leirplassen; også kalt “Heidis plass”.
Endelig på sti igjen.
Turkompanjongen har som vanlig ansvar for bobler og stett.
Pasta, pesto og focaccia. Namm.
Kvelden siger på og kompanjongen har inntatt køya.
…etterspør utifriluft i sin helgeutfordring denne gangen. Her.
Sommerfølelse er når jeg kan bikke meg ut av hengekøya, gå rett til morgenbad og kjenne at jeg overhodet ikke har lyst til å stå opp igjen av vannet, MENS turkompanjongen enda sover søtt i hengekøya! DET er sommerfølelse. For da er temperaturen god både i lufta og vannet sommerlig og sommerskogen er kulissene.
Eller gress. Men vi sier gras. «Je trudde nesten di hadde fløtt!», sa besøket som kom her om dagen. Det var visst graset som satte ham på de tankene. Eller den såkalte plenen. Den har fått utfolde seg fritt og uhemmet siden 15.mai. Og det bar den vel i grunn rimelig kraftig preg av. Strå og blomster hadde tatt over gressmatta. Fint for humler og andre insekter. Rett og slett litt lokalt naturvern, egentlig. Men plen, kunne den nok ikke kalles lenger.
Det må vel sies at det er tilfeldighetene som har brakt den i denne tilstanden. Vi har vært litt bortreist, litt for travle, det har regna når vi har tid og energi nok, eller vi har hatt andre ting som har vært mer nødvendig å prioritere. Da blir fort plenen omdefinert til eng.
Men nå er det plen igjen. Småbrukeren har vært umåtelig effektiv i dag og hele stasen fikk seg en stuss. Så får vi se hvor lenge den er kort og prydelig denne gangen. Og hvor lange strå vi oppnår før neste plenklipp.
Akkurat det spurte fysioterapeuten meg om da jeg gikk inn til time hos henne i dag. Jada, enda et venterom var ferdig benyttet. Nå blir det noen uker til neste gang jeg skal bruke akkurat dette. Det er jo sommer og ferie og da vil vi jo ha fri fra slikt noe også, om det er mulig. Og det er det, heldigvis. Jeg får massasje og behandling for ødemer i beinet etter melanom-operasjonen i legg og lymfe rimelig jevnlig, så jeg har time hos henne med noen ukers mellomrom.
Og da er det jo en del ulike temaer som blir belyst. For vi er jo begge damer som kan både skravle og le samtidig som hun masserer og jeg bare ligger der i all min prakt. Og tur snakker vi jo en del om.
Hun var en av dem som heiet aller mest da jeg i september 2023 nådde toppen av Glittertind sammen med en del kolleger. Hun hadde dessuten fremsatt krav om bilde så fort «oppdraget» var i boks. Og det fikk hun. Så fort jeg fikk dekning 😉.Og nå vet hun at jeg skal ut på et lite fjelleventyr eller fjellstunt igjen. Og nei, jeg HAR ikke vært på tur enda. Ikke den turen i alle fall. For den skal foregå neste helg.
Da skal denne skrotten til toppen av Bitihorn i Valdres. Bitihorn er 845 meter lavere enn Glittertind men det er fortsatt snakk om 1607 meter over havet. Og turen har 547 høydemeter. Omtrent halvparten av høydemetrene på Glittertind da, og en del kortere å gå. MEN, jeg er ikke det minste i tvil om at det blir krevende. Jeg har ikke gått en så lang tur i hele år. Og garantert ikke så bratt. En følelse av at gangevnen har dalt ligger og murrer i bakhodet og høyrebeinet er om mulig enda mer slarkete enn det var den gangen i 2023. Dessuten har energinivået vært på rekordlavt nivå i ukesvis nå. Minner om 13 timer og 17 minutter i fjellet før Glittertind-turen var over, å bli halt gjennom ei steinrøys og månen som gikk opp over fjellryggen i sørøst står rimelig klart for meg. De minnene er både gode og litt skremmende. Og heldigvis mest magiske og rørende.
MEN! Jeg både VIL og SKAL og KAN karre meg til topps! I alle fall har jeg trua! Og deler av turfølget har uttalt at i verste fall så skal jeg bæres til toppen. Men DET tør jeg i alle fall ikke.
Og mange flere innlegg i arkivet på friluftsheidi.blogg.no både etter turen i september og da forberedelsene pågikk i mai (for den som vil lese om det)
Denne gangen satser jeg på at turen er ferdig innen det blir mørkt. Og DA er det jo en stor fordel at vi snakker junikveld og ikke septemberkveld 😉 Bilde: ACM.
«Et lite stykke Norge» er fortært. Ikke bare som sjokoladefråtsing i form av Freia-inntak, men mest av alt i form av en sjudagers roadtrip i og gjennom nettopp: Et lite stykke Norge. Her kommer del 1:
Turen startet torsdag for ei uke siden. Og været var slik det kan være i dette landet: de fleste årstider på en dag. Sol, men kjølig «trekk» gjorde ullgenseren til perfekt reiseantrekk. Og vi for oppover dalen der vi møtte regnskurer, snøeler, solskinn og både helårssnø og melisdryss av nysnø. Øverst oppi Dovre, Lesja og Bjorli-traktene lå nysnøen både som melisdryss i veikanten og som ganske tjukt dekke på enkelte møtende biler som nok hadde vært parkert utendørs siste natta. Snøen som traff biltaket vårt la seg heldigvis ikke verken på bil eller vei.
Men oppholdsvær nedover Romsdalen var slett ikke å forakte og sånn som friluftsheidi er skrudd sammen, så gikk hodet og blikket rimelig aktivt fra side til side og opp og ned mens vi passerte fjell, elv, bruer og etter hvert fjord. Vakkert!
Da vi kom fram til målet kunne vi glede oss over både hytte som sto klar, privat avtalt visning i stavkirke og sist men ikke minst: et ualminnelig godt gjensyn med «gamle» venner fra over 30 år siden. Nydelig hjortemiddag ble inntatt mens vi oppdaterte hverandre i alle fall på NOE av alt som hadde skjedd siden flere av oss så hverandre sist: det var i 1999. Tusen takk til vertskapet for overnatting, middag, organisering av guiding og kirkebesøk og ikke minst eksepsjonelt godt selskap.
Vi ble enige om at det umulig kunne få lov til å gå 30 år til neste gang vi møttes alle sammen. Vi får se hvordan akkurat det utarter seg, men her er det jo opp til oss, og da er jo alt mulig, ikke sant?
Den første kvelden på roadtripen ble avsluttet med tilløp til solnedgang over fjorden. Mellom regnskurene. Og da var det bare å få seg ei god natts søvn før vi måtte si ha’det til vertskapet. Jeg rakk selvfølgelig et ørlite bad før avreise. Når det fins fjord, sandstrand og muligheter bare 25 meter fra hyttedøra, så hører det med. Det får ikke hjelpe om det duskregnet da jeg gikk ned for å ta mine tre svømmetak.
Vi var klare for å farte videre, men det utbroderes det mer om i neste innlegg.
Trollveggen er et fascinerende “lite stykke Norge”.
Gudbrandsdalen bød på alle årstider denne dagen. Regnskura kom før snøstormen.
Rauma.
Rødven stavkirke. Og “nykirka”.
Kveld over Saltkjelsnes camping.
Morgendukkert. Badetemperaturen var i følge campingens måling nøyaktig 10,8 grader.
