Det drypper ganske heftig på bobiltaket, men 10 år etter er vi her igjen. Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Syklinga begynner i morgen.
I kveld gjør vi oss klare, blant annet med selfie på nøyaktig samme sted som for 10 år siden. I natt sover vi bak en søppelcontainer ved inngangen til Hardangervidda. Sist i telt, nå i bobil😉
Bilder: ACM og friluftsheidi
Det er den tida på året igjen. En eller annen gang i løpet av sommeren skjer det. Og i år blir det 14. gangen! På rad. På tross av. Og definitivt på trass 😉!
Vi skal på tur igjen. Og kjøkkenet er omdefinert til «pakkerom». I morgen starter et nytt eventyr, nemlig «The Great Escape sesong 14».
Historien om The Great Escape:
2013: Rondane på langs. 3 netter. Hjerkinn-Grimsdalshytta-Nedre Dørålseter-Rondvassbu-
Spranget. Vi gikk på våre akkurat passe korte bein hele veien. Med tunge sekker. Fra tog til rom til nytt rom og til sovesal. Så til buss og tog. Turens mest minneverdige ytringer: «Dere har alt for tunge sekker, jenter», sagt av forbipasserende mansplainer i bil (!) før vi startet på stigning oppover stien. «Noen ganger blir samtaletemaer så viktige at vi må stoppe for kaffe og sjokolade mens vi snakker», «det er livet vettu, gå i fjellet med jura bare hele sommeren», sagt om kuer vi passerte i Haverdalen og «Walk-in-the-park er noe annet enn walk-in-the-national-park».
2014: Jotunheimen. 4 netter. Sognefjellshytta-Fannaråken-Skogadalsbøen-Sognefjellshytta.
Vi gikk fortsatt på beina, over bre og opp til 2068 moh. der vi sov i matbua sammen med et ektepar fra Larvik (selv om AC fortsatt mener de var fra Bergen). 33 senger fordelt på 90+ gjester krevde sitt av personalet. «Sound of music»-vibber på vei til Skogadalsbøen.
2015: Rondane og Venabufjellet. 4 netter. Spranget-Rondvassbu-Bjørnhollia-Straumbu og buss til Gråhøgdbu. Dagstur til Muen og Dørfallet og så til Spidsbergseter. Buss til Ringebu. Tog og buss og bein tok oss på tur. Været sendte oss på buss til Gråhøgdbu som alternativ til å gå til Eldåbu.
2016: Rallarvegen. 4 netter. Sykkel Haugastøl-Finse-Vatnahalsen-Flåm. Teltnatt før (og etter, så vidt jeg husker). The Great Escape ble et begrep etter at Tre-kronor-
svensken på Flåmsbanen lurte på «har ni rymt?»!
2017: Alvdal vestfjell/Breisjøen: 3 netter. Kano fra Flatseter-lavvotomt-nestenforlis + gåtur til Breisjøseter, kano tilbake. Motvind på padledag to sendte oss i land til ompakking og gåtur fram til hytta. Kanoen ble hentet om kvelden da vinden løyet. Begrepet «Monsen-damer» ble introdusert.
2018: Grimsdalen og Haverdalen. 3-4 netter. Lavvo Grimsdalen-Grimsdalshytta-lavvo Haverdalen, lavvo Grimsdalen. Med sykling og tur til Kattuglehøi. Sykkeltur til Grimsdalsgruva endte med delvis sykkelhavari, valg av «snarvei» som var en smule utfordrende med slik sykkel. En evakuering av lavvo grunnet lyn og torden.
2019: Ridetur i Rendalsfjella. 3 netter. Fast opphold på setra og dagsturer på hesteryggen. Ulveangrep utenfor setra.
2020: Pellestova. 2 netter. Korte turer i tåke og regn. Strikking (faktisk)!
2021: Skarvheimen. 3 netter. En tur som skulle ha vært avviklet i 2020, men da ble vi hindret av en trøblete blindtarm som måtte ut. Lavvo Toiviki-Iungsdalshytta med dagstur før vi vandret tilbake til Toiviki. Badet ved fossen og endte med mange flere kilometer enn forventet.
2022: Nedre Dørålseter, 3 netter. Med dagsturer og ligging i lyngen. OG med regn INN på rommet om natta.
2023: Langsua med lavvonatt og to netter på Liomseter. Lavvoen og tururstyret som ble igjen i bilen etter første natt luktet og så omtrent ut som en innestengt jungel i ferd med å omdannes til noe udefinerbart grønt da vi kom tilbake etter tre dager.
2024: Mjølkevegen på sykkel. Med utgangspunkt og to netter på Gomobu. Ei natt på Storefjell og ei natt på seter ved Vaset. Den første Escape’n med Scorpion-sykkelen.
2025: Bobiltur med Bertil til Strynefjellet, Mulevika, Runde og Hjelle. Ei fjellnatt med Solnedgang på Strynefjellet. En aldeles nydelig og ganske utypisk «sydendag» på Stranda i Mulevika. Tidenes taktikk og flaks med bobilparkering på Runde, fuglefjell og midnattstur samt foss, fjellgård, bading og bobilkos i strandkanten ved Hjelle.
2026: Rallarvegen 10 år etter. Nå på spesialsykkel. Overnatting i Bertil før og etter.
Om ikke annet: Vi holder koken! Og varierer stadig turovernatting, destinasjon og framkomstmiddel. Det er bare å glede seg!
Vi har blitt flinke til å benytte oss av og lage måltider av ulike eksotiske frukt og grønnsaker, leste jeg i et eller annet medie her om dagen. Men, påpekte en lokal produsent av grønnsaker, vi kunne bli mye flinkere til å spise frukt og grønt som er i sesong. Altså i sesong her i landet. Kortreist og dyrket hos nabo’n, eller i alle fall på samme side av landegrensa, eventuelt på samme side av ekvator 😉.
Jeg tror jeg kan bekrefte at vi i alle fall her i huset knasker (bokstavelig talt) i oss mengder av kortreiste greier for tida. Her omkring snakker vi om «stuttrest» eller «itterest» når vi mener kortreist. Og aller kortest vei er det jo fra ei potte på terrassen eller fra grønnsaksbedet nedi hagen og til grillen eller tallerkenen.
I år kan den hagen bjuda på både agurk, paprika, squash, sukkerert, gulrot, reddik, salat, mynte, jordskokk(den får stå i fred enn så lenge), potet og løk. Rabarbra fra hagen har vi også spist i pai og drukket i en rabarbra-spritz. Jordbær har vi kjøpt av en nabo som vanlig og nå står vel blåbæra etterhvert i skogen og roper på oppmerksomhet. Og jeg tror snart det er på tide å kontakte min faste ripsplukker, for bæra modnes dag for dag. Det gjør eplene også. Men ikke plommene. De har visst mer eller mindre et friår her på bruket.
Akkurat nå bugner det av det meste i dette matfatet. Både i hagen og i skogen. Det syns jeg er stas. Vi er jo praktisk talt selvberget på grønnsaksfronten i mange uker. Jeg funderer vel egentlig mest på om det er mulig å bli selvberget med sjokolade…den sesongen er jo så lang også…hmmm!?!
Det er lite som sier sommerferie så mye som en ørliten smule øyhopping med kano. Og jammen kan en risikere å være mer enn heldig med været også, eller gode til å planlegge da, som en vel også kan kalle det 😉
Padling, sol, bad, fiske, bok, bålkos, utenatt, god mat, mere bad, mere padling…helt supert. Så får det bare være at fisken var av en størrelse som passer perfekt i en ansjonsboks…
Takk for turen!
Her !?! Og nå? Det er da 700 meter til nærmeste vei!?! Eller!?!
Jeg kommer tilbake til den russebussen.
Den utsette, tidligere brukte og planlagte leirplassen var opptatt. Det var alternativ to også. Og så videre. Det er begrenset hvor moro det er å virre rundt og lete etter leirplass med 20 kilo halvdårlig pakket sekk på ryggen. Men med den tredje musketeren så kom også beslutningsevnen, og vi fikk bestemt oss for en leirplass. Med passelig med trær med riktig avstand, en og annen flat stein å sette beina på og tilsynelatende mulighet for å velte seg ut i vannet ved behov.
Køyene kom opp, selv om vinden fikk dem til å se mer ut som fallskjermer i full flyt, enn senger. Et par «havfruer» som brukte sel- eller kanskje hvalrossmetoden for å ta seg uti vannet fikk avkjølt seg godt med et ganske langvarig bad. Det ble mer langvarig enn forventet da badetemperaturen var alt annet enn Mjøsa-i-juni-aktig. Deilig!
Leirplass for livsnytere 🙂
Det er forskjell på skotøyet hos folk – også når det bades. Og turglass med fargekode er del av imaget 😉
Med både bobler og rose i glassene ble det etter hvert både mat og dessert, før resten av middagen bokstavelig talt blåste bort. Vi fant igjen noen baguette-rester borti svabergene ved tannpussen i dag tidlig 😉
Så var det bare å nyte solnedgangen og det gode selskapet. Helt til vi ble trøtte. Og da kan vi i grunn takke, oss sjøl antakelig, for at vi er i såpass godt hold som vi nå faktisk er. For makan til vind! Så vi blåste ikke bort. Og når det er 27 varmegrader så tåles ganske mye av den vinden faktisk. Heldigvis.
Det ble stille i køyene ganske så fort! Men mørkt blir det jo ikke akkurat på denne tida. Så da «russebussen» kom sånn omkring klokka 03.30, så kunne vi da skimte omgivelsene ganske så godt. Selv uten briller. Men noen russebuss så vi ikke.
Alle tre «hangarounds» hadde våknet av dunka-dunka-musikken som kom nærmere og nærmere. Men det var kun en av oss som i området mellom søvn og våken presterte tanken «å nei, er det russebuss her også». Vedkommende var nok en smule påvirket av minnet om forsommerens buss som rett som det var hadde vært i nærkontakt med husets russ. Om morgenen kunne musketer nummer to fortelle at «russebussen» var to båter type «cabinceuiser» som hadde passert utpå vannet med bassen på full guffe. Ikke mer mystisk enn som så.
Heldigvis forsvant bassen mot Minnesund og vi kunne fortsette vår skjønnhetssøvn der vi hang. Morgenkaffe ble det direkte fra og i køya denne vakre morgenen også. Og morgenbad så klart. Deilig! Det er alltid litt vemodig å pakke ned en camp. I alle fall når forholdene ligger så godt til rette for å «leke hjemløs» som avleggeren kaller det.
Men enda en sosial overnattingstur i gode omgivelser er historie. Og med det beste selskapet blir det ekstra stas. Det er bare å glede seg til neste tur! Uten russebuss da også 😉 Takk for turen!
Sola forsvinner over innlandshavet.
Hmm, er det noe liv borit køyene der?
Lirker dagen i gang med kaffe og utsikt 🙂
Og derrr kom kroppen i gang også 🙂
Denne går til deg som lever fra post-it-lapp til post-it-lapp. Du er ikke alene. For det gjør i alle fall jeg. Og jeg både håper og ikke håper at vi er mange. Jeg regner vel i grunn med at vi er flere, ja… Det som ikke står på en lapp, skjer ikke. Og lapper som har ligget der leeenge, gjerne flere uker, slutter jeg jo å se. Så da må jeg skrive en ny. Når jeg kommer på det.
Her om dagen fikk jeg melding av ei venninne; «Passer det at vi kommer innom en gang neste uke?». «Bare kom», svarte jeg, «men send ei melding rett før så jeg ikke glemmer å være hjemme!», la jeg til. Sist noen skulle «komme innom» oppdaget jeg meg selv inne på Ikea når vedkommende sendte melding om at hun var på vei, nemlig. Jeg rakk hjem da også.
Det glemmes, rotes bort og surres. En god del. Såpass at jeg ikke engang orker å diskutere med meg selv om det er alder, ms eller eventuelt andre bokstaver sin skyld. Det er bare å navigere så godt det lar seg gjøre og lære seg å leve med det. Post-it-lapper for eksempel.
Det er alltid noen hull i utstyrsutvalget når jeg skal på tur også. Sekken er full og tung hver gang. Og det er selvfølgelig alltid noe i sekken jeg ikke får bruk for. Men. Jeg har altså alltid glemt et eller annet. Og rett som det er legger jeg helt bevisst igjen noe hjemme som det viser seg at jeg kunne ha god bruk for.
Begge deler inntraff så klart på denne ukas tur også.
Jeg koser meg alltid med en kopp te før jeg kryper oppi køya og sier godnatt. Det ble det ikke noe av denne gangen, for teen var igjen hjemme. Det var myggsprayen også. Jeg hadde thermacell, men myggsprayen ble savnet da knotten ble vel nærgående utpå kvelden. Den brydde seg ikke nevneverdig om thermacell-lukta i alle fall. Det står på sprayen at den også virker mot knott, men det får jeg visst sjekke en annen gang.
Hodelykta ble også igjen hjemme. Det oppdaget jeg da jeg skulle ligge i hengekøya og lese bok sånn i 23-24-tida om kvelden. Det gikk bare så vidt. Men i juni er det for så vidt greit uten hodelykt, for det blir aldri skikkelig mørkt!
At jeg ikke hadde med meg alle medisinene jeg trengte var vel i grunn hakket verre. Det vil si, jeg hadde jo pakket dem, såpass var jeg sikker på. Men jeg hadde nok mistet den ene tabletten et eller annet sted. Muligens da jeg desperat sjekket om det var rødvin i hele sekken (se innlegg fra i går 😉). Det var det ikke noe å gjøre med da, den var ikke å finne, så det fikk stå til.
At tarpet ikke var med var derimot en bevisst handling. Ikke så lur, kanskje. Værmeldinga var stabil og klokkeklar: ingen nedbør før laangt utpå ettermiddagen dagen etter. Nåja. Der har jeg en smule delt erfaring, så jeg burde vite bedre. Sannheten var at jeg våknet omtrent nøyaktig 06.37 av regn som dryppet pent og stille rett i fjeset. Når det skjer og tarpet ligger hjemme, så er gode råd dyre og rådyra helt sikkert gode. Jeg krøllet meg sammen i soveposen, dro et ledig liggeunderlag over hodeenden og jakka mi over det som stakk ut nedafor og satset på at det ikke ble så ille. Og det ble det heldigvis ikke. Etter litt drypp kunne morgenkaffen inntas UTEN liggeunderlag OVER køya, og harmonien var gjenopprettet.
Jeg pleier å si at «den som er glemsk, får masse trim». I betydningen at jeg må gå mange ganger fram og tilbake før jeg har husket alt. På tross av post-it-lapper. Rett som det er blir et scenario der jeg har en lapp nummer to som sier «husk lapp» virkelighet. Så jeg husker å se på lapp nummer en og får vite hva jeg må gjøre! På tur får jeg bare fortsette å improvisere.
Det er vanskelig å vise glemte ting med bilde. Men alternativ regnbeskyttelse fikk jeg i alle fall dokumentert 😉
DEN følelsen! Når jeg har trasket meg både svett og sjanglete og endelig etter litt virring fram og tilbake har bestemt meg for den perfekte plassen å henge opp hengekøya og jeg åpner sekken for å ta ut riggen -og oppdager: matposen er full av noe mørkerødt som ser ut som det har klint inn absolutt ALT som finnes oppi der! Den panikken som oppstår akutt der og da når jeg tenker at det er RØDVINEN som har implodert og marinert det hele! O skrekk og gru!
Og den overveldende lettelsen når jeg oppdager at det IKKE er rødvinen. Den er jo en liten halvannen desiliter i tett plastbeholder som tydeligvis tåler en støyt. Det er derimot den medbrakte BLÅBÆRA til frokosten morgenen etter som har spredd seg. Den var nemlig i en IKKE så tett zip-pose. Og på denne tida av året må jo bær som skal spises ute bæres ut i naturen i stedet for å plukkes der.
Men den følelsen altså. Direkte og akutt i panikk. Og i løpet av et par nanosekund rett fra panikkmodus til bokstavelig talt skuldersenkende lettelse.
Dermed var det bare å skylle det hele i vannet, henge det til tørk og nyte BÅDE mat og vin denne gangen også.
Ei lompe til overs – og plutselig ble det dessert 🙂
Når jeg begir meg ut på tur helt alene for meg selv så tenker jeg. Mye som regel. For da er det ro rundt meg. Ingen medier som gir lyd eller frister til sjekk, ingen praktiske oppgaver som venter på at noen, altså jeg, skal ta tak i dem. Og ingen avtaler eller klokkeslett jeg må forholde meg til.
Kun jeg og naturen og pusten og lyden av … denne gangen kun en og annen fugl av ulik størrelse. Jeg rydder i hodet med å være på tur alene. Spesielt når jeg stikker til skogs med tung sekk og planer om overnatting, bad og mat på kokeapparat eller bål.
Denne ukas første overnattingstur (for det blir flere akkurat denne uka) lot jeg tankevirksomheten dreie seg om dører! «Når en dør lukkes så åpnes en ny» skrev en venn på facebook. Samtidig som han uttrykte at han slett ikke fant den nye døra akkurat nå. En annen venn hadde kommentert under at «det trengs en god dose stillhet for å klare å se de åpne dørene». DET ga gjenklang hos meg.
De dosene med stillhet og ro som jeg opplever på mine aleneturer er ekstremt viktige for meg. Her er det nemlig mange dører som har smelt igjen ganske ettertrykkelig de siste åra. Noen brått og med et brak, som ei dør som smeller igjen av gjennomtrekk. Andre saaakte og knirkende, før de til slutt smekker igjen for godt.
Og det som er sikkert; da er det om å gjøre å snu seg riktig vei og finne de dørene som fortsatt står åpne. Og ikke minst de som åpner seg for en ny vei!
Jeg kan kanskje ikke gå milevis fra hytte til hytte slik jeg gjorde for 10-15 år siden. Ikke kan jeg legge ut på de lengste og tøffeste turene heller. MEN! Jeg kan fortatt gå et par rolige kilometer med relativt tung sekk. Henge opp hengekøya på en egnet plass. Ta et kveldsbad eller to, ligge i hengekøya og lese bok, nyte et godt måltid tilberedt med kokeapparat eller bål og nyte stillheten! Og jeg KAN sove der i hengekøya, koke morgenkaffe mens jeg ligger der for å stå opp til et morgenbad og en stormkjøkkenfrokost og nyte. Og da oppdager jeg at dette, dette er jo faktisk ei dør som har åpnet seg! Ikke det at den har vært stengt. Neida, den har vel alltid stått på gløtt og jeg har jo gått ut av den, eller dratt på sånn tur da, mange ganger. MEN, jeg har fryktet at tida for tung sekk og mer enn en halv kilometer fra bilen var over. Men nå har jeg endelig kapasitet til å sparke dørsprekken opp og sette inn en kile slik at den ikke smekker igjen foran nesa mi!
Heldigvis sto akkurat denne døra på gløtt. Og jeg har klart å lage såpass med ro rundt meg at jeg har lagt merke til det! Men som Pia sa: «det trengs en god dose stillhet for å klare å se de åpne dørene! Tur er nettopp min stillhet. Den stillheten som får meg til å se både den eller de dørene som står vidåpne og de som bare har en liten gløtt eller som trenger en liten dytt for å åpne seg mer.
Takk til A og P som ga meg hjerneføde til denne turen! Takk for kloke og reflekterte ord. Idyllen og roen, stillheten, var såpass påtrengende at jeg nå er klar for å oppdage og konsentrere meg myyye mer om de åpne dørene.
Idyllen i bilder:
Her har en ørliten kunsner vært på ferde:
Bildet er ikke tatt i dag, men i og med at helgeutfordringen fra utifriluft er et insekt denne gangen, så syns jeg det passet. Insektet sjøl er ikke å se. Men kunstinstallasjonen glitrer :-).
I dag blir det is og jordbær🍓. Hurra! … mest is kanskje!?!
Men tida er så definitivt inne: ” finn et strå og træ dom på”😉🍓
