Uteliggerhøne på brushanejakt.

Jeg er deltidsuteligger. Jeg har hus og seng og alt jeg trenger og uteliggingen kommer relativt sjelden av at jeg kastes ut fra heimen. Flaks. Men trangen til uteligging kommer med jevne og ujevne mellomrom. Det passer godt nå. 20 varmegrader, vindstille, vår og tida for fugleleik i skogen! Perfekt for meg. Og da jeg i tillegg klarte å oppdrive et lovende sted innen 20 min forsiktig gange på haltende kne og råtten kropp. Ja da var det duket for storfuglleik.

Da jeg til og med jagde opp to stykk storfugl der jeg kom stabbende mot myr og tjern fikk jeg trua. Hengekøya ble rigget mellom to døde trestammer, middag inntatt på kokeapparat og solnedgang, turbok og tekopp ble kveldens underholdning. I tillegg til et visst antall passerende traner. De flakser lydløst (om de ikke hujer) gjennom lufta som hvileløse skrømt. Fascinerende. I tillegg kunne jeg bivåne litt froskeformering i en nærliggende dam. De forsvant i gresset da jeg nærmet meg men de lot eggene ligge igjen.

Natta forløp i total stillhet. At 20 varmegrader så fort kan endre seg til x antall kuldegrader er ganske ufattelig når du sitter i kortermet en solvarm aprilkveld. Men det kan det. Jeg har sjelden hatt så mye rim på sovepose og hengekøye som i natt, selv om jeg sover ute både vinter og høst. Stjernehimmelen ei slik kald natt derimot, den var ubeskrivelig.

 

Uteligger med trua.
“Litt” rim.
Ikke helt i vater.

Klokka 04.07 var det morgen. Da satte showet i gang. Først så jeg ingenting. Bare kimen til en soloppgang bak skogen på andre siden av tjernet. Men lyden! Det kurret og freste og herjet uti mørket der et sted. Så fort sola skrudde på lyset skikkelig så jeg kampen som foregikk ute på den tynne isen. Det var gutta sine det! Det var brusing med fjær, oppblåste skulderpartier (om fjærkre har det), jaging av hverandre og rene frontangrep. Alle slåss med alle og hvis det var noe system så fattet ikke jeg det i hvert fall. Hvem som vant er helt i det blå for meg. 

De kom!

Det var pause mellom første og andre runde. Da rakk jeg å sovne litt, men klokka 06.00 bar det ivei igjen, med litt færre kamphaner denne gangen. Muligens de som ikke hadde fått seg dame i første runde. Da hadde sola bikket over tretoppene og jeg kunne ligge badet i morgensol og kikke på showet fra soveposen i hengekøya. Imponerende skue. Meg bekjent sitter damene trygt i tretoppene rundt og bivåner det hele før de velger ut en av de tøffe på isen. Hva de ser etter er usikkert. Så vidt jeg kunne se var noen kjempeflinke til å løpe fort fort etter fienden, noen gikk for frontalangrep i serie, mens andre satt mest å så på. Som vanlig, med andre ord. 

Da showet var over var morgenkaffen klar og et par arme riddere ble fortært før det var på tide å pakke ned og vende tilbake til sivilisasjonen. 

 

Vårens vakreste eventyr.

Det kalles av mange vårens vakreste eventyr. For å bivåne det hele er det nødvendig å være på rett sted til rett tid. Så da har jeg igjen pakket sekken med ull, kokeapparat, sovepose og mat. Målet for denne ekspedisjonen er å få med seg noe av dette eventyret. Jeg snakker om fugleleik. Stunda der storfuglen, ofte orrhaner, inntar myra eller det islagte tjernet for å krangle om damene. Så vidt jeg vet sitter damene i toppen av trærne rundt omkring og bivåner hele kaoset. For så å fly elegant ned til den utvalgte når hun har plukket ut en hun syns har utmerket seg.
Jeg har rekognosert og funnet meg en plass jeg har tro på. Så får jeg håpe at valgt tribuneplass innfrir. Nå gjelder det bare å holde seg i ro og håpe at showet innfinner seg slik jeg har satset på.

Soverom.

Skogens ro.

En ekspedisjon har alltid et mål. En walkabout likner mer på å surre rundt i skogen. Mine turer har ofte en del walkabout i seg. Det blir en del surr. Men det er da et mål med det hele også som regel. Ofte har det med å skape litt rom i nøtta å gjøre.
Det blir ofte slik i naturen.  Naturen som arena for store erkjennelser er romantisk oppspinn skriver Torbjørn Ekelund i “Året i skogen”. Det tenker jeg han har rett i. Jeg opplever heller at det er de små og konkrete tankene som får plass. Jeg tenker på å holde meg varm, mett og rimelig komfortabel.
Skogens ro og naturens stillhet er andre begrep vi hører om fra turfolk og andre. I januar er det stile. Snø som faller og islagte bekker og vann bråker ikke. Men nå i april. Skogen byr på et leven av en annen verden. Småfuglene synger for bare livet. Det kvitres og fløytes og pipes over en lav sko. Her gjelder det å bli hørt! 
Så miniekspedisjoner og walkabout til skogs der stillhet søkes bør nok helst gjøres tidligere på året. Nå går sola ned over hengekøya mi og konserten er i ferd med å stilne for i kveld. Nå høres kun en og annen trost og bondens traktor på nabojordet. Kortreist skogstur med lyd av der ingen skulle tru at nokon kunne bu!

Rekognosering.

Våren har virkelig slått til her på østlandet de siste dagene, selv om sur vind foreløpig hindrer i alle fall meg fra de helt store utskeielsene utendørs. Men jeg rekognoserer. 

Når værmeldinga ser slik ut: 

Fristende.

Altså sier strålende sol og bortimot vindstille flere dager på rad og den kranglete undersåtten er på bedringens vei blir fristelsen stor for å pakke tursekken og stikke til skogs. Planen var å finne et idyllisk overnattingssted for hengekøye og sovepose ca 50 meter fra veien, lur avstand med kun ett fungerende bein. Avleggeren mente 15 meter var maks.

Jeg har funnet opptil flere egnede steder, men de krever nok at jeg tilbakelegger bittelitt flere skritt offroad. Langt nok til å ikke se bilen fra hengekøya i alle fall. Og, by the way, badesesongen kan starte også der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Isen har gått!

Her bor Børre Bever. 
Isen har gått og badesesongen kan begynne.
Her har jeg overnattet før. I dag, lunsj.

En ny vår.

Den kommer jammen i år også. Som den har gjort alle år. 

Dette annerledesåret som startet som et helt vanlig år. Ikke noe spesielt i det hele tatt. 2020 ankom som alle tidligere år med utsikt over fyrverkeri, et par stjerneskudd og ei flaske sprudlevann midt i ei iskald natt der halve selskapet måtte trekke innendørs på grunn av kald vind.

Januar ble stille. Avleggeren flyttet til hovedstaden og ble student. Småbrukeren og hu sjøl ble att og hverdagen gikk sin gang. Februar bød på hålke og dårlig føre. Hverken skiføret eller trugeføret var spesielt imponerende i lavlandet. Selv ikke der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her altså.

Så kom mars. Som vi alle vet så kræsja den så til de grader at vi knapt så andre folk hele måneden. Pandemi, lockdown, karantene, smittevern og sosial distanse ble helt vanlige ord for oss og helt legitimt å heie på og forholde seg til. Det fortsatte inn i april. Nå har vi jaggu fått et artig ord til: «kohort»! Aldri hørt det før og aldri tenkt at jeg trenger det. Trodde at jeg hadde et begrep som holdt, nemlig gruppe! Men man lærer mens man lever. Så nå altså kohort.

I dag fant jeg ei gruppe som ga håp. Håp og visshet om at enkelte ting går sin gang og kommer igjen år etter år. Uansett hvor skakkjørt verden er ellers. I dag har jeg plukket årets første bukett med hvitveis! Den bryr seg ikke om hverken pandemi, smittefare eller kohorter. Den bare tyter opp av bakken og står og lyser som ei stjerne på skogbunnen mens den lytter til den frenetiske sangen fuglene klarer å prestere på denne tiden av året. Det er vår!

Det er håp og alt blir bra!

Drømmereisen.

En saccosekks drømmereise.

Det fins mange bøker her i huset. Veldig mange bøker. Temaene er mange og veldig varierende. I dag fikk jeg øye på denne:

Jeg mistenker at det er en god stund til noen av oss får bruk for den. I alle fall som konkret tips. I mellomtiden kan jeg jo fortsette å se på bilder. Heldigvis dro avleggeren til Afrika i fjor sommer. Hun fikk oppleve ville dyr, savanne, afrikansk vinterkulde  og masse kultur og uforglemmelige opplevelser ellers. En drømmereise både på forhånd, underveis og i ettertid. Denne drømmereisen var resultat av en liten krise, faktisk. En krise som førte til en uforglemmelig opplevelse for 20-åringene Veldig greit at det ikke var planer om noe slikt i år, tenker jeg.

Jeg tipper nok at jeg får mer bruk for noen av disse i år:

 

I og med at det ser mørkt ut for utenlandsreiser av alle typer de neste månedene, er det jo greit å begynne å planlegge for noe annet. Småbrukeren og jeg hadde jo for så vidt allerede begynt. Siden kanopadling med innlagt fiske, lavvo, hengekøye, bading og knott ble en relativt stor suksess i fjor sommer, så tenkte vi i grunn å gjenta moroa til sommeren. Område er allerede bestemt så da er det bare å glede seg. Imens kan man dra på mikroekspedisjoner, kikke i turbøker og studere kart. Hobby nr 1 når en skal være i ro. Samboeren påstår da også at planlegginga er halve moroa med turen. Da er det bare å gyve løs på planlegging, gleding og forberedelser. Ikke minst må kroppen forberedes. Spesielt ødelagte knær. Det skal en del progresjon til før denne kroppen har noe i en kano å gjøre. Erfaring tilsier at håndtering av kano og utstyr krever et minimum av fleksibilitet i knær.

Ellers tenker jeg at denne sommeren blir alle hytteeieres drøm! De får tidenes drømmeferie. Endelig får de brukt hytta nesten ubegrenset. Den slipper å stå tom hele sommeren fordi eieren er i Spania! I krisesituasjoner så er det viktig å ha noe å glede seg til, også for hytteeiere. Vinn, vinn! 

Når avleggeren ser slik ut på safari i bushen, er det veldig naturlig å føle seg som en saccosekk til sammenlikning. Her speides det nok etter løver. Heldigvis kan saccosekker erfaringsmessig gjerne padle kano. Det gleder denne saccosekken seg veldig til. 

Foto: Pernille Wolden Østbakk

På gjengrodde stier.

En rolig, hjemmekjær og noe asosial påske går mot slutten. Undertegnede er relativt vant til at mye av fritida foregår uten så mye omgang med andre folk enn de som tilhører husstanden. Det er frivillig og rett og slett fordi jeg nok trives relativt godt i eget selskap. Jeg tipper jeg i det minste er slik der periodeintrovert. Hvis det er mulig.

Dagens situasjon med #stayhome, sosial distanse og «oppsøk folk bare når du absolutt må», har dermed vært noe lettere for meg enn for mange andre tipper jeg. 

Ikke desto mindre så må fantasien utfordres litt. Hva skal man finne på når både småbrukeren og hu sjøl har (mange) fridager og vi helst ikke skal gå på tur der vi treffer andre folk?

Jo, da finner vi fram kartet over bygda og almenninga, pakker sekk med kaffe, turmat og kokeapparat og finner en plass vi kan loke rundt for oss sjøl. En plass bare de spesielt interesserte vet at finnes. I dag falt valget på en gammel, umerket sti jeg husker å ha gått en gang, antakelig tidlig på 80-tallet. 250 meter lang, akkurat passe for hu med skinne på kneet.

Vi fant stien og gikk den. Den var ikke så verst gjengrodd heller. I andre enden fant vi småbruket vi lette etter. Lengst øst, innerst og mest bortgjemt langt inni skogen. Rett før veibommen som sier hit men ikke lenger, i alle fall ikke med bil. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. 

Men det gjør det faktisk. Og der vokste faren til hu sjøl opp og hu sjøl har mange minner om besteforeldre, hesjing, slipestein, hoggorm og sykkelturer knyttet til stedet. Og altså gåturer langs den nevnte stien. Stien som fører til en vei, men som hu sjøl bestemt mener å ha hørt at også fører til en «kaldkjele», altså vannkilde/oppkomme, der tidligere drivere på bruket kunne hente vann til dyra under tørkesomre. Minnene inneholder også smaken av pipetobakk, fikk prøve i en alder av 2 ½ ellernoe, og koteletter med fettrand! En viktig energikilde og kombinasjon for tømmerhoggere, antar jeg. En sterk og umiskjennelig eim av skomakerlim hører også med. Skomakerverkstedet er borte, det er skomakerbestefaren også, men låven, garasjen og våninghuset fra barndommen står. Selv om våningshuset har blitt relativt ugjenkjennelig etter utbygging og oppussing.

Uansett, barndommens sti førte til osasen midt i skogen. Og tilfredsstillelsen ved å finne fram var en god og kortreist opplevelse. 

Stifinnerne kom fram. Gråbergshaugen.
Låven liknet på seg sjøl.

 

 

Skomakerstua er borte nå. Foto: digitaltmuseum.no

 

 

Sånn var det, slik jeg husker det. Gråbergshaugen. Foto: digitaltmuseum.no

Jon Almaas og jeg.

Så du «Norges tøffeste kjendis» også kalt 71 grader nord kjendis i vinter? Da en seig jævel med grått skjegg, hans egne ord, gikk hen og vant hele skiten? Over idrettshelter og ungdommer med mer eller mindre sunn livsstil.

Norges tøffeste kjendis heter Jon Almaas. Han er jo en vittig type. Og skikkelig tøff da. I alle fall Norges tøffeste kjendis. Men til og med tøffinger blir slitne av og til. Spesielt en kommentar gikk da igjen hos ham:

Kommentarer om hvor glad han egentlig var for å se Tom Stiansen vente i mål etter 12-timers ekspedisjoner opp og ned fjell i snø, vind og regn. Han kommenterte til stadighet gleden ved endelig å få øye på det hvite glimtet i Stiansens tanngard, og noen meter senere få glimt av det noe solide nesegrevet hans. Jon Almaas: i dag skjønte jeg hvordan du hadde det!

Gleden jeg opplevde ved endelig å se veibommen der jeg visste at bilen sto parkert var helt enorm. Det hele var en helt gjennomgripende opplevelse. Det var bare en bitteliten ubetydelig forskjell: Jon Almaas hadde travet flere mil i relativt utfordrende terreng. Jeg hadde stabbet snaut 4 km. Riktignok med skinne på kneet, a la Forest Gump. Og til dels både i is, snø og grisebratt nedoverbakke. Men allikevel aller mest på bar vei!

Men at en veibom kan gi så mye lykke…det skulle Tom Stiansen visst!

Veibom. IKKE Tom Stiansen.

Nei nei nei!

Jeg elsker bål. Jeg elsker å tenne på, finne ved og holde ved like. I mine jakkelommer er det stort sett alltid fyrstikker. Turøks, sag og tyrifliser er del av grunnutrustningen i min tursekk. Jeg elsker å finne tyrirøtter og se de brenne hele kvelden. Jeg elsker mat på bål og kaffe på bål. Jeg syns det er over gjennomsnittet stas å sitte og stirre vekselvis inn i et bål og ut i mørket en hel kveld og jeg elsker å våkne opp langt (eller kort) til skogs og tenne morgenbålet og slenge over kaffekjelen. Jeg har tilbrakt utallige timer på kne i et forsøk på å blåse liv i et noe motvillig bål med halvrå ved. Tro meg: det er en viss sjarm i det! Men best er de bålene som knitrer villig, gir varme til kroppen, varmt drikke og passe grillet mat. Tur og bål er en uslåelig kombinasjon! 

MEN; jeg påberoper meg ganske mye bålvett! Det vil blant annet si at jeg ikke tenner bål dersom det blåser for mye. Jeg tenner ikke bål hvis det er tørt i terrenget og jeg forholder meg til bål- og grillforbud i skog og mark både vår, sommer og høst. Sist jeg tente bål var nøyaktig for to uker siden. Da var det fortsatt snøflekker i terrenget der jeg ferdes og jeg bar is og snø både til å ha rundt bålet og til å slukke med. Det hele endte jo så flott med skadet kne, en bitter pille å svelge, men jeg lagde i alle fall ingen brann. 

Hva er det nå som skjer? Jo det er påske, folk skal på tur i nærmarka si og de tenner opp både bål og engangsgriller. Det er tørt som knusk i terrenget, noe det nesten alltid er når våren kommer og det meste er dødt og tørt og fra sommeren før. Det er begrenset med vann til slokking og snø har det ikke vært på ukesvis. Og brannvesenet må rykke ut! At de ikke kommer fram fordi folk har parkert bilen sin i veien er en sak i seg selv!

Jeg ber dere alle: gå på tur. Ta med mat. Kok kaffe, stek pølser og kos dere! Men ikke tenn på noe! Det er så innmari mange fine kokeapparat som både er lette og enkle å bruke og kaffe kokt på turkjøkken utendørs smaker (nesten) like godt som bålkaffe.

Og så var det en som fant opp noe genialt til turbruk for ganske lenge siden. Det heter termos. De finnes til og med til mat hvis vanlig matpakke ikke frister. 

Bruk hue! Hold hjertet varmt og hodet kaldt, så slipper vi varme i skog og mark!

Et helt vanlig gammeldags stormkjøkken med gassbrenner ga både nykokt kaffe og nybakt(nesten) gjærbakst.
Nam!