For første gang på flere uker hadde begge de to jeg bor sammen med planer for ettermiddagen og kvelden samtidig. Det vil si: den ene bor her jo bare bittelitt, men har oppholdt seg her for det meste siden mars. Litt til og fra.
Så da var det bare meg og sofaen. Igjen.
Ettermiddagskaffen ble derfor puttet i en håpeterlyseblått-thermokopp og den, sitteunderlag og fire sjokoladeruter ble stappa i ei rumpetaske før hu sjøl iførte seg tursko og de etter hvert så påkrevde stavene. Antrekket ellers er alt annet enn vårlig. Topplue, skihansker, ullstillongs og full pakke.
Det ble halvannen time i det grønne. Siden det grønne heromkring har en tendens til å vokse veldig på skrå, ble jeg svett på ryggen. Men først etter å ha blitt bløt på ryggen av å ligge henslengt i mosen og drikke kaffe. Å ligge i lyng og mose er en favorittøvelse. Må si jeg mestrer det rimelig godt. I dag er jeg fornøyd med mitt grønne initiativ og feirer det med bris fra stetteglass!
Nesten sol.Trassig jordbær som møtte veggen. Ikke corona-bær…
Å starte dagen med en kaffekopp er avhengighetsskapende. Kombinert med dette er det en kickstart! I alle fall for blodsirkulasjonen! God søndag! Ble våken!
Småbrukeren og hu sjøl liker å gå ut til lunsj. Det er digg å bli servert akkurat det man har lyst på av kreative retter, gjerne sammen med et glass godt å drikke, sittende helt rolig på en stol. Helst i sola eller halvskyggen hvis det er varmt.
Nå regner jeg med det er en del folk her i landet som har lengtet etter både lunsj og utepils i sola. Småbrukeren og jeg tok lunsjen ute i dag vi også. Men vi gadd ikke stå i kø for å sitte bak et plexiglass. Vi valgte et sted som var koronafritt og fredelig. Noen få forsiktige skritt til skogs, flatt og lett terreng, tilpasset hu sjøl med slarkete kne og lite samarbeidsvillig kropp.
Serveringen var aldeles glimrende. Småbrukeren er god der. Pannekaker med salt karamellsaus og skogskaffe sto på menyen. Temperaturen var innafor og det historiske suset over plassen akkurat passe eksotisk. Ryggstøet var et furutre og underlaget lyng med sitteunderlag. Selskapet var ypperlig. Altså småbrukeren. Han skravla akkurat passe mye. Ellers var det deilig stille der. Ut over det så vi en ruslende mann. Ei firfisle eventuelt en hoggorm. Rakk ikke artsbestemme før vedkommende var borte. Og to joggere. Dem om det. De to siste så ikke oss. Sikkert så slitne at de hadde kikkertsyn.
…til meg! For første gang på om lag ei uke har jeg klart å kreke meg av tomta for egen maskin. Det vil si skogstur på beina. Nå er «tomta» relativt romslig med sine 100 mål med hage, jorder og skog, men jeg har tatt i bruk forsvinnende lite av den de siste dagene.
Veldig spesielt da at sparebanken sender meg varsel på facebook om «arangement som kanskje kan interessere deg». Birkebeinerløpet syns de passet i dag. Okei. De hadde moderert seg noe på mail: der fikk jeg tilbud om Odin-skolen, i tilfelle «livet ikke alltid blir slik man planlegger». Helgardering av sparebanken der. Jeg har en mistanke om at jeg er opptatt akkurat da. Må vaske håret eller noe.
Men skogen er rett og slett deilig! Og det er helt fantastisk å kjenne LYST til å gå en tur. Behovet har jeg kjent på daglig, det er der hele tiden, det. Men derfra til å ha lyst til å bruke kroppen på den måten og faktisk ha overskudd nok til å få på seg skoa. Jotakk, akkurat den dørstokkmila har jeg ikke klart å overvinne de siste dagene.
Men i dag kan jeg gratulere meg selv med oppnådd skogstur. Helt på egenhånd. De lokalkjente ser på bildene hvor fryktelig langt hjemmefra jeg var. Det eneste som manglet var å ta med lunsj ut. Det får bli neste gang. I dag fikk jeg lunsj preppa av studenten da jeg kom hjem. La det bli en vane!
Et udiskutabelt fakta som i alle fall ikke er noen hemmelighet er at jeg er glad i å ta bilder. Helst utendørs. Jeg har anskaffet ny smarttelefon evt. ikkesåsmarttelefon, time will show, nettopp med det formål å ta enda flere bilder. Uten å måtte drasse på speilrefleksen på hver eneste lille tur. Det fører til at jeg noen ganger, ganske ofte, fortaper meg i en eller annen detalj, utsikt eller et eller annet motiv jeg må utforske.
I går kveld også. Da dukket jo månen opp over granene ganske tidlig på kvelden. Himmelen var klar og jeg måtte prøve meg. Startet knipsingen ved å henge ut fra baderomsvinduet før jeg fortsatte ut. I badekåpe og hjemmestrikkede ullsokker. Forhåpentligvis hadde det rukket å bli så mørkt at forbipasserende ikke så meg, eventuelt var usikker på hva de egentlig så.
Månen var utrolig flott. Jeg har som sagt helt nytt kameraleketøy og det ble en del eksperimentering og knoting med lukkertid og innstillinger. Som bildet tyder på: jeg har fortsatt litt å gå på! Men hællæ måne for et motiv ?
I min gjennomgang av gamle og ganske nye bilder kommer jeg av og til over noen jeg stusser ved. Turer jeg har glemt eller i alle fall ikke har tenkt på på veldig lenge. I slike tilfeller lurer jeg veldig på om det er alderen som spiller meg et puss.
Denne fine turen hadde faktisk gått i glemmeboka. Jeg kan ikke huske å ha vært på kanotur med Putin, tenkte jeg.
Heldigvis så zoomet jeg inn og oppdaget lettet at det var en noe varm småbruker som var lei av å dra på hu som skulle bære i andre enden og hadde tatt i bruk kanoen der det helt garantert ikke blir snakk om noe sjøsjuke…
Jeg tar vel det man kan kalle relativt mange bilder når jeg er ute på tur. Øyeblikk som deles og øyeblikk som jeg sjøl har stor glede av å se igjen ved en senere anledning. Mange av disse øyeblikksmotivene dukker opp sent om kvelden eller tidlig om morgenen. Lyset og stemningen i naturen er helt egen tidlig eller sent på døgnet.
Et av mine favorittøyeblikk som skapte mange motiv på kamerarullen dukket opp på Hedmarksvidda en tidlig morgen i oktober. Soloppgangen forandret landskapet minutt for minutt og bålfrokosten måtte vente.
Originalsoloppgangen.
For noen år siden fikk jeg en gave av avleggeren til jul som jeg satte ekstra stor pris på. Gaven hadde hun malt selv inspirert av et av bildene av nevnte soloppgang. Det henger på stueveggen hjemme.
Noen av oss blir sjøsjuke hvis vi velter et vannglass. For ikke å snakke om hvis vi ser noen som driver torskefiske på tv. Skumtopper på sjøen er verre enn et minefelt. En seiltur for over 20 år siden beviste at enkelte av oss nok bør holde oss mer eller mindre konstant på landjorda. Har forresten aldri likt karuseller og tivoli heller. Og ble konstant bilsjuk i barndommen. Det henger vel sammen. Nå er man jo født og oppvokst i innlandet. Så langt fra hav og bølger som det vel nesten er mulig å komme i dette landet. Mulig at mangelen på øvelse kan ha noe med saken å gjøre.
Utgangspunktet er jo en kropp i ubalanse med et hode på toppen som er rimelig svimmelt innimellom, så det meste rimer. Jeg er derimot glad i vann. Elsker å bade og badesesongen min er av det lengre slaget. Hopper gjerne uti så fort isen går om våren og bader stort sett til langt uti oktober. Romjulsbad har det også blitt en del av, men da må som regel saltvann oppsøkes.
Jeg elsker å snorkle også. Helt til jeg plutselig ble ufattelig svimmel og småkvalm av det. Selv innaskjærs. Ble rett og slett sjøsjuk av å ligge å duppe i overflata mens jeg titter på fisk og annet undervannsliv.
Den verste opplevelsen var nok allikevel ferja fra Moskenes i Lofoten til Bodø for herrens mange år siden. Den voksne delen av reisefølget sto og klora på kioskdisken da den åpnet kl. 09.00. Pommes frites med myyyye krydder var det eneste som holdt oss noenlunde gående de tre timene overfarten tok. 5-åringen i reisefølget var den eneste som tok tingenes tilstand med fatning. Mens foreldrene spiste potet saaakte. Chips var også redningen da sjøsjuka slo inn på en togtur (!) til Trønderland mange år senere. Småbrukeren gikk skytteltrafikk til kioskvogna for å hande pringles etter hvert som hu sjøl tømte boks etter boks. Til rent medisinsk bruk.
Småbrukeren tåler tog. Det er jo bra. Men han er faktisk hakket verre enn meg i båt (om mulig). Han skal ha for å ha prøvd. Både seiling og havfiske. Nå sverger han til noe som går på fire hjul. Båt holder vi oss altså stort sett unna. Bortsett fra kano. Det liker vi. Men den er jo også best når det ikke er skumtopper på bølgene.
Mest bekymret ble jeg derimot første gangen jeg skulle prøve hengekøya mi. Jeg hadde gått til anskaffelse av et vidunder av fallskjermstoff og karabinkroker og hengt det opp på terrassen for testing en tidlig søndag ettermiddag. La meg oppi og ble umiddelbart både svimmel og småkvalm. Bomkjøp, tenkte jeg først. Er det mulig!?! Så kom jeg på at jeg hadde jo vært på fest av det litt mer utagerende slaget hele natta før…det gikk bedre på onsdagen….
I denne farkosten kan jeg trives. Når det ikke er bølger.
Sykkeloppholdet har vart ganske lenge her nå. Månedsvis faktisk. Grunnet sesong og helse, egentlig. I går snakket jeg høyt om å gjenoppta aktiviteten. Sykling altså. Må få småbrukeren til å hjelpe til å se over doningen snart. Så får jeg se om jeg fortsatt kan å sykle. Og det blir selvfølgelig med hjelm. Foreløpig skriver jeg om sykkel. Det vil si jeg resirkulerer et sykkelinnlegg fra 2016. Altså for et kvarter sida omtrent.
Det skal handle om sykkel. Stort sett sånn med to hjul, gir og som man må tråkke selv, i oppoverbakke ganske overstadig tråkking egentlig. Det kommer nok til å handle en del om sykkeltur, litt 40-årskriser og muligens litt om Zlatan. Og om sykkelhjelm.
Har dere levd mer enn en dag i strekk med hjelmsveis? Det har jeg. Og når det har regna slik passe jevnt gjennom glipene i hjelmen en 2-3 dager, ja da passer det å gå direkte på restaurant, ikke sant? Legger vi til at hjelmen ble satt på hodet etter ei natt i telt med lue på hodet, så har vi den perfekte looken. Ikkeno’ problem når ulltrøya er grisetøff og maten (og det i glasset) perfekt!
Undertegnede er vanligvis ingen sikkerhetsutstyrsfrik. Men jeg kjører ikke bil uten sikkerhetssele. Jeg går heller ikke langs veien i mørket uten refleks. Og jeg sykler ALDRI uten hjelm. Det henger sammen med 40-årskrisa. Ikke det at jeg ble så innmari mye mer opptatt av sikkerhet da jeg fylte 40. Det var nok mer det at jeg begynte å trene litt sånn mye. Og det innebar sykling, siden jogging var vondere og det er omtrent like moro som å stryke skjorter.
Syklinga tok av i den forstand at undertegnede syklet på jobb en del. I alle fall den sommeren. Det er i overkant av 44 km tur-retur, så for en middels råtten og litt gammal mosjonist med relativt aktiv jobb, er den sykkelturen lang nok. Og ikke aldeles helt flat. Så skjedde det som måtte skje. I kampens hete gikk man skikkelig på trynet! Digert mageplask over styret midt i grusveien med påfølgende blod, snørr, bekymret ung mann i bil, halting ganske lenge og noen småarr. Men hodet, som også traff grusen relativt hardt, klarte seg bra takket være hjelmen! Derfor bruker jeg hjelm. Alltid! Selv om en del av utlendingene vi møtte langs Rallarvegen nok syns at vi nordmenn kan være litt i overkant.
Der kommer Zlatan inn. Eller broren til Zlatan, da. Muligens. Kunne ha vært.
Han var en av de utlendingene som kjørte litt annen stil enn undertegnede med reisefølge på sykkelfjellet i sommer. I ferd med å krysse Rallarvegens høyeste parti, med mer snøfonner enn grusvei, is på vannet og i hvert fall følelsen av å være langt til fjells, kom han forbi. At noen kommer forbi er en vane. Ikke bare på sykkel, men også når fjellturen består av timers gange med sekk på ryggen. Nok om det. Broren til Zlatan kom i en viss fart. Iført olabukse (jeans heter det vel nå), lysegrønn bitteliten sekk, Zlatansveis, uten hjelm, og med et målbevisst og litt vilt blikk.
Zlatan har akkurat passert og er borte bak svingen oppe til venstre.Vårløsningen har startet. Tidlig juli.
Yours sincerely er jo kjent for å ikke ha så innmari vanskelig for å prate, så jeg holdt godt til sida, snudde meg blidt og hilste «Hei J». Svaret var noe liknende «hrmfgryntfnyshrmf» og deretter så vi bare rompa på han! Både utseende, diksjon og språk tilsa at dette etter all sannsynlighet var broren til Zlatan, så vi trillet bare videre, sånn passe starstruck og fornøyd med at sola tittet fram. Hva han tenkte om disse hjelm-, fjellbukse-, hanske- og allværsjakkekledde damene i sin beste alder med sykkelvesker tunge som bly er en annen sak. Men håper han ikke syklet av! Uten hjelm, mener jeg.
Hjelm hadde han heldigvis han som var skikkelig i 40-årskrisa! Det var han blåkledde som passerte oss i veiens bratteste parti. Et parti med grov grus på en kjerrevei som var delvis vasket vekk av vårløsningen sånn i begynnelsen av juli. Vi hadde akkurat hatt en stopp – igjen – for å nyte utsikt, ta bilde og drikke vann. På ene sida var det bergvegg, på andre sida var det foss. I mellom var det vi syklet. Ikke no’ autovern eller annet stæsj. Fareskiltene var mange langs veien. «Pass på barna». «Ikke sykle nær kanten». «Trill sykkelen».
Høydeskrekk og dårlig balanse kombinert med panikksyklere i blå lycra – synes ikke på bildet noe av det!
Der kom’n. På terrengsykkel av det proffe slaget, ikledd blå lycra og med hjelm. Vi hverken så eller hørte’n før han feis forbi i en fart som Kristoff og Kaggestad hadde bifalt. Han hilste ikke han heller, og heldigvis er vi ikke mer skvetne enn vi er.Selv om vi skvatt en smule var det ikke verre enn at vi unngikk sidesprang og dermed minst et par dødsfall. Hadde jeg møtt den blålycrakledde senere på turen, hadde han nok fått en aldri så liten og pedagogisk henstilling om å ta noe mer hensyn, senke farten eller aller helst «forfaensykleetannetsted, du får ikke med deg noe av omgivelsene allikevel!!!» Jeg går ut fra at det hadde overbevist ham om at en uforbeholden unnskyldning samt endring av uønsket atferd var det eneste rette å foreta seg!
Nåja, det gikk heldigvis bra. Og jeg hadde hjelm, så hvis jeg hadde bikka inn i fjellveggen, så hadde det nok gått greit. Jeg hadde derimot ikke klatresele og sikring i fjell, redningsvest og slikt, så om jeg hadde stupt over kanten og ned i fossen, hadde nok blant annet bloggen fått fred framover. Men sykkel er fint for 40-årskriser. Jeg kjenner flere som er enige. Navn nevnes ikke. Man har da integritet.
Men Rallarvegen, ja. Ufattelig flott, variert, spennende og ikke minst overkommelig. Tankevekkende også. En bit Norgeshistorie der en, om en ikke gjør som han i lycraen, kan oppleve på nært hold hvilket slit og hvilken innsats som måtte til for at vi nå kan suse fra Oslo til Bergen med toget. Noen av oss flyr også da, men det er en annen historie. Bergensbanen over fjellet er for øvrig noe stusslige greier, i alle fall den delen jeg har prøvd. Tunnell på tunnell, og innimellom et bittelite glimt av norsk fjell. Akkurat så kort at jo, turistene rekker å ta opp mobilkameraet, men idet de skal knipse: tata: ny tunnell!
Flåmsbanen derimot. Der er det tilrettelagt for både mobilkameraer og mer avansert utstyr med ufattelig lang linse, les: asiater! Det er bratt og går sakte og det er innlagt fotostopp også med underholdning i form av foss med kraftige høytalere OG hulder som danser i fossen! Fantastisk harry. Fossen var fin. De svenske kupenaboene var også relativt trivelige. Den ene hadde Zlatan-trøye. Den andre spurte «Har ni rymt?». Han skjønte nok mer enn vi fortalte, for å si det sånn. Hjelmsveis, svette ulltrøyer, 40-årskriser og øldunst kan også ha påvirket imaget.
Han skulle bare ha opplevd oss etter enda ei teltnatt på vidda! Da kan vi snakke om «the great escape!» Og det er jo unektelig mer effektivt å rømme på sykkel, enn på beina. Heia sykkel! Og husk hjelm!
