«Att og fram er er like langt», har jeg lært. Så i min iver etter å få til en såkalt turdag på tross av vind og styrtregn så ble det en slik tur. Att og fram. Snø er det nok av og med regn oppi der så inntar den raskt en annen konsistens enn tidligere i vinter. Timingen er dermed perfekt for å fortsette å gå opp trugeløyper.
Så i dag ble det litt komprimering av gamle spor. Litt nytråkking og ikke minst tilbake i mine egne spor. Att og fram. Tilrettelegging for framtidige turer😊
De som hadde gått før meg hadde lagt seg nedpå litt på et par steder. Å vasse rundt i slik blautsnø er såpass hardt at jeg mistenker at det var lurt av dem. Kanskje jeg skulle gjøre som dem? De hadde forresten også driti i sporene sine, så jeg vet ikke jeg…
I dag var att og fram i alle fall langt nok 😉
På vei tilbake i egne spor.De som hadde gått før meg hadde også gått litt att og fram, og lagt seg nedpå litt.
Joda. Du tar en gjeng med 5-åringer, ett bål og en bolle pinnebrøddeig. For anledningen farget rosa. Ei rist og passe varme til steking.
Og dermed er vi i gang. Men kan det egentlig kalles pinnebrød når brødene stekes på rist og ikke på pinne? Og kan det kalles pinnebrød når det i praksis er boller? Blir det ikke da bare brød? Brød stekt på bål!?
Og så var det fargen… Hva skjer når de rosa bollene blir stekt og de får både brune og svarte flekker utapå? Er de fortsatt rosa inni?
Hva var det egentlig de puttet i, de deigansvarlige, for å få den rosa fargen? Var det jordbær, kanskje? Eller var det maling? Eller rødbeter? Eller? Joda, de som hadde vært med på produksjonen visste. Det var konditorfarge.
Og hva smaker det egentlig når de har den fargen? Smaker det rosa? Som bobletyggis? Eller sånn de smakte i «gamledager», på 80-tallet? Eller? Den lokale forskningen var enstemmig. Selv om innholdet så ut som bobletyggis så smakte det fortsatt pinnebrød.
Eller brød da. Siden pinnene var fullstendig fraværende.
Sånn gjøres både forskning og filosofi rundt bålet. Og alle forslag og hypoteser kom til en konklusjon. Bortsett fra akkurat det med navnet. Pinnebrød eller bålbrød eller boller, eller… Lokal forskning av kompetente og filosoferende forskere. Altså 5-åringene. Pinnebrødfilosofi. Bålfilosofi.
I går, og et par ganger i dag også faktisk, var jeg rett som det var så rasende at det helt sikkert ikke er spesielt sunt i min alder. Jeg er vanligvis av den sorten som er mest arg, bruker meg og freser mest i den private sfære, om det er noe som provoserer nok. Men i går inntok jeg ullundertøy, allværsjakke og en god dose selvbeherskelse. Og møtte opp til demonstrasjon. Jeg ble ikke mer harmonisk av det, det kan jeg ikke påstå, jeg ble vel bare mer sikker på min egen overbevisning.
Raseriet, den «godlynte markeringen», det vil si demonstrasjonen og etterfølgende såkalt informasjonsmøte, dreide seg om vindturbiner. Vindturbiner og skogeiendom.
Nok om det. Dagen i dag har i så måte vært ren rekreasjon. En slags medisin. Tolv unger, tre voksne, fjorten par ski, en pulk med drikke, brødskiver, ved og rosa (!) pinnebrøddeig var den beste medisinen jeg kunne få. I alle fall i DET påskeværet. Skiløperne måtte frigjøres for ullgensere og flere måtte lufte sveisen som holdt på å bli klissbløt av svette innimellom turene opp og ned bakken.
Takk for at jeg får være en bitteliten del av hverdagen i denne barnehagen. I dag har disse timene sammen med den spreke gjengen på skistadion vært som den beste medisin. Medisin mot raseri!
Heldigvis var ingen så rasende at snøen smeltet rundt oss. Men varmegrader ble det nok 🙂De som ville fikk bli med og kjøre med denne. Der inne var det varmt, sa de, og skikkelig kult!
Da jeg var elev på videregående skole, for et par generasjoner siden, skulle jeg og en medelev intervjue forfatter Rolf Jacobsen til en norskoppgave. Jeg husker at vi forberedte oss med blant annet å høre forfatteren selv lese dette diktet:
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
Jeg vet at jeg som tenåring syns teksten var både dyster og dystopisk. Men på en annen måte også fascinerende. Og jammen ga det såpass mye gjenklang i meg at jeg fortsatt husker det! Og at det ble skrevet allerede i 1954 (!) var rimelig overraskende på dagens meg. For 70 år siden altså!
Det ble aldri noe av det intervjuet. Så vidt jeg husker fordi forfatteren ble syk. I dag tenker jeg imidlertid på diktet igjen. Et 70 år gammelt dikt som jeg kjenner at på mange måter beskrev noe vi mennesker har drevet mer og mer med i løpet av disse 70 åra.
Vi har bygd ned natur. Og nå er vi desperate! Tilgangen på urørt natur minker dramatisk både i Norge og verden. Vi bygger ut og tar for oss. Vi bruker opp. Nå diskuteres bygging av vindparker i mitt område. Digre vindturbiner som vi, feilaktig spør du meg, innbiller oss at vi trenger og er avhengige av. Og jeg blir forbanna. Klar-for-å-bedrive-sivil-ulydighet-forbanna!
For nå skal de visst begynne å spise av skogene mine også. Det var vel det Rolf allerede forutså i 1954!
“Urørt” landskap UTEN vindmøller.Landskap MED vindmøller.
Dårlig glid. Godt feste. Diskutabelt sporvalg. Impulsiv deltakelse. Dårlige forhold generelt egentlig.
Sånn kan vel dagens tur beskrives. Gårsdagens mildvær hadde lagt igjen et tynt og glasert lag med skare øverst i den etter hvert så vanvittig dype snøen. Skaren var akkurat tjukk nok til sånn ca et ekorn. Eller eventuelt katta. Men sylskarp. Så hvert skritt på truger ble i grunn en kamp. En kamp for at trugene ikke skulle sette seg fast under skaren på veg opp og forårsake snublings med medfølgende nese plantet i nevnte sylskarpe skarelag. Med påfølgende au og hau!
Så dagens trugetur ble akkurat så kort som planlagt. Og definitivt mye tyngre enn planlagt. Skogen er ikke helt klar for trugeturer etter innfallsmetoden enda. Det vil si; jeg må holde meg i oppkjørt eller oppgått spor til skaren (forhåpentligvis) blir tjukk nok😊
FOR en solskinnslørdag 😊 Jeg lurer nesten på om påsken er i gang allerede!?! Sola har begynt å varme og på dager som denne, der den får «fritt leide» over hele den blå himmelhvelvingen, lager den både takdrypp og istapper.
Så i dag ble det både kaffe og bål på terrassen og jeg tror til og med at det har dukket opp ei og anna fregne på nesa her!
Sol ute, sol inne. Sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol 😊
Endelig kom jeg meg da ut så vidt det var. Bittelitt dagslys og frisk luft midt på dagen i går var i grunn helt greit nå. Det som kunne blitt en tur i nærskogen ble imidlertid avlyst. Jeg oppdaget nemlig hvor tom for luft, krefter og motivasjon jeg var etter å ha hentet avisa i postkassa, så jeg slo det fra meg.
En liten tur i hagen da, tenkte jeg. Joda. Den ble liten gitt! Med snødybde et sted mellom hofte og midje, så ble det ikke rundt huset en gang. Så akkurat denne torsdagen ble omdøpt fra turtorsdag til utetorsdag. I alle fall den halvtimen det tok å ta disse bildene 😊
Planen var en slags posering for å vise hvor mye snø det er. Men jeg rakk ikke lenger før selvutløseren slo inn 😀Kjærringa med stavene har gått etter posten.
Det var det han sa, småbrukeren, da han skulle forklare avleggeren hvor jeg var. Jeg sjøl kunne jo ikke svare på meldinga, for jeg hadde ikke dekning 😊 Og det er i grunn helt supert innimellom!
For å komme dit det ikke var dekning så kjørte jeg først oppover og innover så langt jeg kom. Veien var bare delvis brøytet, men etter bilturen kunne jeg snøre på meg truger og sekk og begi meg videre innover marka på beina. Det var veldig fint i skogen på fredag. Lett snø. Halvsol og stille. I alle fall var det stille da jeg sto rolig med de bråkete trugene. Det ble en del stopp. Både for å få igjen pusten og følelsen i høyrebeinet, men ikke minst for å lytte til stillheten og se meg rundt.
Koia lå der den alltid hadde vært. Og nøkkelen passet slik den alltid gjør. Døra derimot. Den var ikke til å rikke! Men etter å ha tatt godt tak med begge hender, sparket kraftig i fra med taggene på trugene og rykket med hele meg, så slapp den taket. Sånn er det jo om vinteren. Ting fryser fast.
Det var 9 minusgrader inne i stua. Den neste timen gikk med til sprengfyring og bæring av snø. Snø til tining så det skulle bli vann på herskapet. Etter en time ispedd både knebøy og floke for å holde varmen så viste gradestokken plussgrader for aller første gang denne fredagen. Kulda hadde satt seg i både tær og fingre her så turen måtte tas ned i soveposen og diverse «varmesegøvelser» ble utført bare avbrutt av mer foring av ovnen. Utedoen ble sjekket og funnet i orden også 😉. Og solcellestrømmen måtte tas i bruk slik at jeg fant igjen døra i den mørke gangen.
I blåtimen var det endelig lyder på tunet. Resten av selskapet kom inn akkurat tidsnok til å unngå å måtte ta i bruk hodelyktene sine. Godt nedrimet etter skituren fra nabobygda kom de seg i hus. Og DA kjentes det riktig så lunt og varmt ut inni der. Hele 8 varmegrader viste gradestokken og selskapet skiftet til middag og fikk bløte og svette skiklær på tørk. De hadde hatt en finfin tur selv om de var noe i utakt med sjokoladespisinga underveis og det første spørsmålet ved ankomst var: «har bikkja kommi?” Det gjorde den, bikkja altså, i samme øyeblikk og alle kom seg i hus.
norDet begynner å bli “lunt”.
Jeg er i grunn mest glad i temperert vin. I alle fall rødvin. Når vinen ligger i sekken som oppholder seg en time eller to i 17 minus og så kommer inn et rom som holder åtte grader, ja da holder vinen som regel noe i nærheten av kjøleskapstemperatur. Vinflasker rundt vedovnen ble dermed helt naturlig. Men helt temperert ble den nok ikke før det var bortimot tomt 😉. Det ble gode medbrakte pizzasnurrer varmet på vedovnen også. Samt mye godt i glass og turkopper, sjokolade og snacks. Og det ble veldig mye godt snakk. Særlig om turer, sterke inntrykk, solnedganger, utfordringer og naturopplevelser. Sånn blir det jo gjerne når fire entusiaster treffes og sender mat og drikke inn og ord ut en hel kveld. Og ei halv natt, fant vi plutselig ut.
Klokka var brått halv to og for en fredag kveld er det langt på overtid for de fleste av oss. De fleste andre kvelder i uka også. Etter en kjapp tannpuss i de 17 blå som sikkert hadde blitt til 20 krøp vi ned i hver vår pose i hver vår binge. Ca 30 sekunder etterpå startet konserten i den ene bingen 😉. Akkurat som forventet. Og dermed ble det ei latterkule i de to andre. Men da latterkula hadde stilnet og selskapet i binge nummer tre hadde snakka ferdig ble det brått stille i koia. I alle fall rimelig stille går jeg ut i fra. Ørepropper er standardutrustning for undertegnede og har en fin evne ved at den demper både snorking og annen støy nok til at det er mulig å sove. Undertegnede sov godt og måtte åpne glidelåsen i utpå morrassida da det ble godt og varmt i posen.
De som var først oppe om morran fikk både kløvd og hentet mer ved og fyrt opp i ovnen. Herlig! Og siden kaffevannet var ferdig tint fra kvelden før så gikk det ikke så lenge før morgenkaffen var servert. Alle hadde sovet! DET er slett ikke verst. Etter hvert ble det medbrakt frokost. Mens de mest avanserte både skulle steke og bake. Men godt ble det nok.
Vi fikk til og med testet røykvarsleren. Sånn steking og baking på ukjent gassovn og uten kjøkkenvifte gir en litt overskyet følelse. Vi snakker relativt tykk tåke oppi taket. Og dermed begynte røykvarsleren å pipe infernalsk. Heldigvis fant vi en som var høy og mørk og som akkurat rakk opp da han klatret opp på møblene. Og vi fikk testet at vinduene var mulig å åpne. Frokostroen senket seg igjen og skravla kunne gjenopptas.
Litt pakking, rydding, vasking og vedbæring til var nødvendig. Og en ny tannpuss. Nesten i soloppgangen. Da vi fikk surret på oss alt utstyret, inkludert ski og staver, truger, pulk, sekker og bikkje kunne vi begi oss utover myra. Undertegnede på truger og resten på ski. Vi skilte lag og sa «hade» da nedoverbakkene begynte. Så kunne selskapet skli raskt nedover mot nabobygda og undertegnede gå rake vegen mot bilen. Heldigvis litt nærmere. Trikkeskinnene, les skisporene, var aldeles nykjørte. Løypemaskina besøkte oss utafor koievinduet mens vi spiste frokost. Og akkurat denne løypa er helt genialt kjørt. To spor med skøytetrase i midten hele veien, samt minst to meter som kun er slåddet på utsida av sporene! Der er det perfekt å gå på truger uten å lage spor i løypa! Takk!
Og takk for at jeg har vett på å benytte meg av slike muligheter som allmenninga gir. Det var magisk utover myra både fredag ettermiddag og lørdag formiddag. Perfekt også for de seks skiløperne jeg møtte på min hjemvei. Strålende vær og bare 11 minus fikk vi på hjemtur fra koia. Smellvakkert. DET syns jeg om turselskapet også. Smellvakkert. I alle fall veldig trivelig. Og det er vakkert, ikke sant?
Til og med i Stuttkjærrpurkmøsstjennkoia! Så dæ så!
Koiestemning.Sola kommer.Lurt å pusse tenna FØR du går på do når du er ute en vintermorgen.
Skiløperne har sklidd i forveien, jeg tar sikte på korteste vei til bilen.
Når kuldegradene nærmer seg tjuetallet og jeg er på vei innover skogen med trugene på beina og sekken på ryggen en fredagsettermiddag i februar; da er skogens ro ganske så magisk. Helt alene og langt til skogs.
Og når jeg stopper så knirkinga fra trugene stilner og det eneste som rører seg rundt meg er florlette snøfnugg – ja da er skogens ro intenst tilstede!
Pakking av sekk går etter hvert på ganske mye rutine. Også denne fredagen. Nå står den ferdig pakket og klar til avreise. Det blir sekk og truger og staver og ull og sjokolade og fyrstikker. For ved og fyring blir alfa og omega på denne turen. Og sekken er rikholdig. Det er ekstra ullsokker oppi der også. Og ørepropper. Erfaring tilsier at på koietur er det ganske viktig.
For jeg går ut fra at det blir myggfritt 😉Ut over det så er det igjen mye annet i turskapet denne gangen. Koie krever ganske mye mindre utstyr enn friluftsovernatting. Og da har jeg jo plass til mer vin 😉
