Når jeg begir meg ut på tur helt alene for meg selv så tenker jeg. Mye som regel. For da er det ro rundt meg. Ingen medier som gir lyd eller frister til sjekk, ingen praktiske oppgaver som venter på at noen, altså jeg, skal ta tak i dem. Og ingen avtaler eller klokkeslett jeg må forholde meg til.
Kun jeg og naturen og pusten og lyden av … denne gangen kun en og annen fugl av ulik størrelse. Jeg rydder i hodet med å være på tur alene. Spesielt når jeg stikker til skogs med tung sekk og planer om overnatting, bad og mat på kokeapparat eller bål.
Denne ukas første overnattingstur (for det blir flere akkurat denne uka) lot jeg tankevirksomheten dreie seg om dører! «Når en dør lukkes så åpnes en ny» skrev en venn på facebook. Samtidig som han uttrykte at han slett ikke fant den nye døra akkurat nå. En annen venn hadde kommentert under at «det trengs en god dose stillhet for å klare å se de åpne dørene». DET ga gjenklang hos meg.
De dosene med stillhet og ro som jeg opplever på mine aleneturer er ekstremt viktige for meg. Her er det nemlig mange dører som har smelt igjen ganske ettertrykkelig de siste åra. Noen brått og med et brak, som ei dør som smeller igjen av gjennomtrekk. Andre saaakte og knirkende, før de til slutt smekker igjen for godt.
Og det som er sikkert; da er det om å gjøre å snu seg riktig vei og finne de dørene som fortsatt står åpne. Og ikke minst de som åpner seg for en ny vei!
Jeg kan kanskje ikke gå milevis fra hytte til hytte slik jeg gjorde for 10-15 år siden. Ikke kan jeg legge ut på de lengste og tøffeste turene heller. MEN! Jeg kan fortatt gå et par rolige kilometer med relativt tung sekk. Henge opp hengekøya på en egnet plass. Ta et kveldsbad eller to, ligge i hengekøya og lese bok, nyte et godt måltid tilberedt med kokeapparat eller bål og nyte stillheten! Og jeg KAN sove der i hengekøya, koke morgenkaffe mens jeg ligger der for å stå opp til et morgenbad og en stormkjøkkenfrokost og nyte. Og da oppdager jeg at dette, dette er jo faktisk ei dør som har åpnet seg! Ikke det at den har vært stengt. Neida, den har vel alltid stått på gløtt og jeg har jo gått ut av den, eller dratt på sånn tur da, mange ganger. MEN, jeg har fryktet at tida for tung sekk og mer enn en halv kilometer fra bilen var over. Men nå har jeg endelig kapasitet til å sparke dørsprekken opp og sette inn en kile slik at den ikke smekker igjen foran nesa mi!
Heldigvis sto akkurat denne døra på gløtt. Og jeg har klart å lage såpass med ro rundt meg at jeg har lagt merke til det! Men som Pia sa: «det trengs en god dose stillhet for å klare å se de åpne dørene! Tur er nettopp min stillhet. Den stillheten som får meg til å se både den eller de dørene som står vidåpne og de som bare har en liten gløtt eller som trenger en liten dytt for å åpne seg mer.
Takk til A og P som ga meg hjerneføde til denne turen! Takk for kloke og reflekterte ord. Idyllen og roen, stillheten, var såpass påtrengende at jeg nå er klar for å oppdage og konsentrere meg myyye mer om de åpne dørene.
Idyllen i bilder:
