Da jeg kom hjem fra tur i går, kald og med masse utstyr som skulle tines og tørkes, hadde jeg ett mål for resten av døgnet: Holde meg innendørs, fyre i ovnen, slappe av og være VARM!

Og jeg klarte det helt til etter at jeg hadde pusset tenna for å gå og legge meg. Da var jeg inne på sosiale medier, da vettu, og oppdaget at folk drev ute! Helt frivillig en iskald lørdagskveld i andre halvdel av oktober. Slikt noe trodde jeg det var kun spesielt interesserte, slik som meg, som drev med.

Men nei; folk var ute. Og folk fotograferte! Dermed måtte jeg ut en tur også. Om enn bare rundt omkring på tunet og i hagen. Og javisst fotograferte jeg. Jeg vil tro det fins minst 30 bilder, kanskje flere, til sammen på kamerarullen. Nesten like er de også. Men når hodet går trillrundt og jeg stadig oppdager at “åhh, nå er det der” eller “her blir det en fin vinkel”, så blir det noen knips. Helt til fingrene var så kalde og stive at de ikke virket lenger. Kunsten er vel å velge de som skal beholdes. Her er tre av de tredve:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og forresten; er det noen kloke hoder som kan fortelle meg noe om dette som jeg lurer på: Da jeg var yngre og fram til de siste par åra hørte jeg aldri noen snakke om at det var mulig å se nordlys her hvor jeg bor (indre østlandet). Nordlys var noe vi måtte langt nord i landet for å oppleve. Har det skjedd noe i atmosfæren som gjør at det er synlig lengre sør nå, eller?

Jeg spør ikke for en venn, jeg lurer helt for meg sjøl og kommer antakelig til å google. (og gå ut i kveld igjen om det er håp om å knipse noe som helt sikkert vil se ut som de samme bildene)

Denne natta ble årets siste. I alle fall om ikke noe helt spesielt skjer. Nå er altså hengekøyesesongen over for min del. Det blir nok noen utenetter til før vi sier 2026, men ikke hengende mellom to trær.

Det var nok på tide. Forrige hengekøyeovernatting utendørs, som foregikk for bare 10 dager siden, var våt men varm. Denne var ganske tørr. Men kald. Tarp og utsyr var hvitrimet og glitret i lyset fra bålet allerede før sengetid. Og i dag tidlig var rimlaget tjukt både på tarp og ryggsekk. Og drinken, altså vannflaska, kom MED isbiter. Det forteller meg at min neste uteovernatting blir i lavvo, tipi eller telt. I alle fall et eller annet sted der kaldlufta ikke omgir meg fullstendig.

Men når en slik som meg syns det kan passe å dra til skogs for å sove ute en dag som begynner med snøfiller fra oven, må jo regne med relativt mye frisk luft på nesetippen gjennom natta. Det fikk jeg. Men jeg fikk både magisk solnedgang, en stjernehimmel som speilet seg i vannet, knitrende bål og ikke minst en umåtelig vakker morgen.

Takk til det gode selskapet som inviterte og lurte meg med ut på eventyr. Et tilbud jeg ikke kunne si nei til så klart. Det var flott! Men jammen er det godt å fyre i ovnen inne i et varmt hus etterpå også!

Tarptørk. Rimet ble visst med hjem…

Noen ganger er jeg så heldig at turlysten, turmuligheten og turværet slår til SAMTIDIG! I dag for eksempel. Sekken ble pakka i en fart, opptenningsved kløvd og frokosten ble inntatt i bilen på vei oppover. For i dag SKULLE jeg på tur.

Tåka lå tett som graut over lavlandet, men omtrent nøyaktig i det jeg forlot asfaltveien og bega meg, fortsatt i bilen, oppover grusveien, så forsvant tåka og sola skinte over høstskogen. Ved parkeringa var det tomt og det viste det seg at det var på hele turen. Bare meg, en og annen småfugl, bålknitring, litt plasking i gjørme og ellers natur og komplett stillhet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et par kilometer en vei og det samme tilbake var planen. Og avstanden jeg husket at det var. Da turen var unnagjort og jeg returnerte til bilen så klokket jeg inn 6,86 kilometer på helseappen. Ikke overraskende. Det er rimelig vanlig at den avstanden «jeg tror» og «husker» at det er – må forlenges betraktelig. Men i slike forhold og på såpass lettgått sti og terreng så er det i grunnen helt greit.

Jeg fikk sol og frisk luft. Utsikt og bål. Matpakke og til og med en telefonsamtale med avleggeren i Kobe der ved bålet mens kaffevannet kokte. Ikke det verste stedet å tilbringe ei stund en tirsdag formiddag.

Da jeg fikk øye på bilen på hjemveien så måtte jeg stå litt i bekken ei stund! Gjørmeforekomstene på Hedmarksvidda er som vanlig ganske heftige så skovask i bekken var i grunn helt påkrevd. Heldig for meg da at de gamle skoa som både har revna og er reparert fra før fortsatt faktisk er vanntette!

Og jada, jeg har klær som skulle ha vært vaska, vinduer som skulle vært pussa, sikkert 10 rom og kott som skulle vært rydda og så videre. Men heldigvis hadde jeg i dag vett på å snu ryggen til alt det der og stikke på tur i stedet. Akkurat det faller meg rimelig lett 😉.

På riktig vei 🙂

Fra tårnets topp ser jeg fortsatt at tåka ligger over lavlandet.

Ei furu hadde bikka og inviterte til en liten pust i bakken på hjemvei.

Veldig greit med en bekk til skovask.

Tåka henger fortsatt nedi der når jeg er på hjemvei 🙂

Dra til fjells og se etter høstfarger, sier de. Det er der de finnes. Men trengs det da? Ikke i følge dagens lille vandring.

Nei, gå ut i byen. Der finnes høstfarger i massevis🍁🍂🙂:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er i rute til å nå mitt mål for Friluftslivets år 2025. Målet er minst ei utenatt i måneden hele dette året. Nå er oktobernatta gjennomført og det er faktisk kun to måneder igjen. Så vil det vise seg hvor og ikke minst under hvilke forhold de siste nettene vil foregå. Det kommer jo an på så mye. Blir det frost? Blir det snø? Kulde? Mildt? Hva med formen? Alenetur eller sammen med noen?

Vi får se. Sikkert er det at denne oktobernatta i naturen er av de bløteste jeg har vært med på. Tåka kom og gikk hele kvelden og solnedgang var det lite av. Kun et ørlite rosa skjær bak skyene. Månen var også framme bare glimtvis bak tåke og skyer, men det var oppholdsvær.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Klar for min mindfulness i camp.

Magisk og trolsk stemning før mørket senket seg.

Bålbrenning på begge sider av vannet.

Månen på kort visitt.

Speilblankt og trolsk under tåka.

Bålet blir som en fargeeksplosjon i natta.

Og kvelden ved bålet med kakao i koppen ble veldig trivelig. Å sitte ved bålet er min beste form for meditasjon. Mindfulness på min måte. Godt og avslappende og altoppslukende. Såpass at medbrakt bok ikke ble tatt fram før jeg hadde lagt meg i køya.

Det var godt og varmt og oppholdsvær der i tåkeheimen. Helt til en eller annen gang utpå natta. Da begynte det å regne også. Og med tett tåke og jevnt drypp så var det ikke spesielt overraskende at alt var dryppende vått da det ble morgen. Tarp, liggeunderlag, hengekøye, ja til og med lua der den stakk fram over panna og soveposen var dryppende våt utenpå. Men nedi posen var det lunt og varmt. På grensa til for varmt, egentlig.

Det ble kaffebål og frokost med ryggen mot en trelegg. Og det var ingen tvil denne gangen: det var ingen sjans for at køye, tarp og alle greiene skulle tørke der det hang, så det var bare å pakke ned greiene mens det rett og slett rant av det. Det dryppet og rant fra både trær og utstyr.

Og da alt var pakket ned kom sola!

Høsten hadde virkelig lagt seg over tarpet i løpet av natta.

Dryppende vått.

Godt med kaffebål i tåka. Kanskje bålet jagde tåka? For plutselig:

Den fargesprakende høstskogen åpenbarte seg.

Og siden jeg fortsatt var tørr, så var det bare å kaste seg uti 😉

Det ble ingen tur langs noen sti selv om været var fristende. Erfaringsmessig tar opprydding etter ei slik utenatt såpass med tid og krefter, spesielt da alt må pakkes ut igjen henges opp og tørkes før det enda en gang pakkes ned og lagres på kottet, at det var greit å komme seg hjemover før kreftene var slutt.

Så resten av dagen har gått med til tørk, vask og rydd. Heldigvis var jeg ferdigbadet sjøl da😉.

Utenatta var både gjennomført og pakket ned da sola endelig kom i dag. Og da ble det onsdagsbad. Heldigvis så “lider” naturen av en form for forsinkelse, så badevannet er slett ikke så kaldt som høstværet skulle tilsi. Badetemperaturen fra i sommer kan vel ikke sies å ha holdt seg, men heldigvis tar det tid å kjøle vannet helt ned igjen:

Og når sola treffer så er det som høstfargene gnistrer i gult og gull.

Oktobernatt i naturen er i gang. Tåka kommer og går og det samme gjør måneskinnet. Men bålet brenner og tarpet er oppe så idyllen er det ikke noe å si på 👍

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før i tida hadde vi potetferie. Omtrent på denne tida av året. Da hadde vi fri fra skolen og kunne bidra til potetopptaking enten hjemme eller hos en potetbonde der vi fikk betalt. Lommepengene eller lønna da kunne vi bruke på mart’n helga etterpå. For den kom så klart ETTER at vi hadde tjent «grovt» på potetplukking. Nå heter det høstferie. Og det er i grunn helt greit. Her i området starter høstferien denne helga. Og potetferie er det nok ikke for så mange. For at potetopptaking har noe med ferie å gjøre – ja det motsetter jeg meg sterkt. Dette er hard jobbing.

De siste par årene har vi «grøvi potet» på den definitivt manuelle måten. Med grev. Jeg har ingen anelse om hva «grev» er på bokmål. Men det er altså det jeg hakker og graver i jorda med for å finne potetene.

I noen år kjørte vi med gammel potetopptaker type hest, altså som hesten tidligere dro, for å kaste potetene opp av jorda slik at vi lett kunne plukke dem. Men vi har ikke hest, så vi brukte firhjuling 😉. Men da opplevde vi at den potetopptakeren ødela mange poteter. Den skar dem i to litt for ofte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da bestemte vi oss, siden potetåkeren består kun av fire-fem relativt beskjedne fårer, at vi kunne grave manuelt. Dessuten så har vi en erfaren potetgraver på 74 år, som stiller med eget grev og arbeidsevne og arbeidslyst. Dermed er potetønna unnagjort på et blunk. Nesten. Takk for hjelpa!

Nå skal det være poteter nok til hele vinteren og erfaringsmessig helt fram til neste års nypotet er klare til å bli spist. Det blir nok noe saltbakte småpoteter eller noe i den duren allerede i ettermiddag 😊.

Campingstolen er til fotografen. For det var hu som måtte ha pause oftest.

Ett av to er  halvparten. Så det høres ikke så verst ut, egentlig.

September har liksom blitt “aksjonsmåneden” for meg. Det er i september de siste årene at MS-forbundet har arrangert sin aktivitetsaksjon med mål om fokus på MS, at ingen skal møte MS alene, innsamling av midler til forskning og samhold rundt saken. Jeg har vært med flere  ganger, også i fjor. Da skrev jeg et blogginnlegg om å nå mål:

https://friluftsheidi.blogg.no/a-na-et-mal.html

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I fjor nådde jeg altså begge målene for aksjonen. Både eget for aktivitet og innsamlingsmålet jeg satte på spleis. Hundre prosent måloppnåelse, med andre ord. I år derimot har jeg visst kun femti prosent.

Målet var minst 15 minutter utendørs hver eneste dag i hele måneden. Som regel har det jo vært laaaangt over 15 minutter i frisk luft på meg, men enkelte dager har jeg måttet gå ut “på gjørs” for å få det til. Det har vært fint. Jeg skrev jo til og med i innlegget jeg har lenket til over at utetid var noe jeg ville fokusere mer på. Pengeinnsamlingen derimot, har ikke akkurat gått så det suser. Jeg satte et ganske lavt mål for egen spleis, og kun 60 % av målet er oppnådd i skrivende stund.

Jaja, sånn ble det denne gangen. Og jeg har en tanke om hvordan jeg kan angripe en innsamlingsaksjon som denne neste gang ;-).

I fjor skrev jeg også om hvordan jeg nok burde øve meg på å IKKE nå mål. Jeg har for eksempel fryktelig vanskelig for å snu om det ser ut som jeg ikke skal nå et mål på tur. Slik sett er nok pengeinnsamling et lettere mål å mislykkes med for min del. For det handler jo ikke bare om at jeg VIL.

I dag VILLE jeg på sykkeltur. Så selv om det meste av kroppen kjentes stinn av melkesyre (det er sånn noen dager) så ble det en ørliten tur. Med kaffe og matpakke i høstskogen med utsikt over bygda fikk jeg en god dose både mosjon, frisk luft og rett og slett turglede!

For meg er det viktigere enn alle pengemål 😉

Takk for en fin uteseptember. I morgen kommer oktober og jeg fabler om mer utetid :-).

Jeg starter uka og mandagen med huet i skyene. Tåka ligger riktignok både tett og lavt, men jeg mener det så klart ikke helt bokstavelig.

Helgas meget trivelige turgruppe-treff med idémyldring til tur 2026 har i grunn ført til et par ting. Èn: dette er en umåtelig fin og ikke minst inspirerende gjeng med sherpaer, støttespillere, fotoansvarlige, matpakkebærere og tilretteleggere som jeg setter utrolig stor pris på å ha i nettverket. Og så to: huet mitt blir så inspirert av å snakke om topper og klatring og hytter og fjellområder at idéer popper opp inni huet mitt og nekter å la seg ignorere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Morgenen etter kvelden før. På bildet over syns det ikke så godt, men hodet er allerede i ferd med å bevege seg oppover mot skyene.

Nå: via ferrata. Altså klatreruter som er tilrettelagt med faste installasjoner for innsteg og sikring, slik at de med guide skal være tilgjengelige også for de uten klatreerfaring.

For som det ble sagt på planleggingstreffet der vi satt rundt bålet: de som vil kan gå en fjelltur, de som vil kan gå en tur rundt hytta, de som vil kan sitte i sofaen, de som vil kan fiske og de som vil kan gå til toppen på via ferrata. De som vil!

Og til frokosten i dag leste jeg dette:

Det er jo ikke denne via ferrataen jeg fabler om, men prinsippet er det samme.

Og det hjalp jo ikke! For hva er det JEG vil? Jo jeg vil utfordre meg selv og med ujevne mellomrom helst både ligge og nikke oppunder grensa for hva som er mulig, og noen ganger rett og slett gå litt over grensa. Og da har jeg fått for meg – fordi jeg vil – at JEG kan jo også prøve meg på via ferrata!

…!

Jeg har to stemmer som kjemper om oppmerksomheten nå: den ene er fornuftig og sier at jeg skal satse på en fjelltur. Det vet jeg at jeg kan, så det er bare snakk om å gjøre noe jeg har gjort før og eventuelt pushe på lengde eller vanskelighetsgrad når det gjelder terreng. Den andre stemmen, og den som rett og slett BRØLER inni hodet mitt akkurat nå sier at «jammen, du vil jo utfordre deg på noe du definitivt ikke kan og egentlig ikke tør, så hva om du bestemmer deg for å teste og trener for å klare det? Via ferrata, altså! Det hører jo med til historien at jeg i tillegg til å ha funksjonsnedsettelser i kropp og mentalt også har en kraftig og til dels lammende høydeskrekk! Gardintrapp er i tøffeste laget, liksom.

Når fornuft og realisme er helt klare og tydelige på at dette skal du ikke drive med, OG den noenlunde realistiske delen av meg skjønner at det er det eneste rette, men nekter å la det overta tankene så sliter jeg. For kroppen forteller meg i grunn gang på gang at mange dager er det tøft nok å forsere trappa (!) til 2. etasje inne i huset.

Så da driver jeg her da, med huet i skyene. Og en sinnsyk kakofoni av inspirasjon, lyst, fornuft, realisme og ja og nei og skal, skal ikke. Jeg veksler mellom «alt er mulig, bare jeg VIL nok» og «dette blir for tøft både for deg og omgivelsene og er rett og slett ikke mulig». Jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg vet at her blir det store indre diskusjoner og strengt snakk til meg selv med argumentasjon i den ene og den andre retningen i ukesvis og månedsvis. Jeg satser alt på å komme til sans og samling innen turen skal detaljplanlegges.

Turen kommer i juni 2026. Fram til da kommer hodet til å befinne seg både i skyene, i bløt og i et neverending hamsterhjul. Jeg bare VET det.