Da jeg var elev på videregående skole, for et par generasjoner siden, skulle jeg og en medelev intervjue forfatter Rolf Jacobsen til en norskoppgave. Jeg husker at vi forberedte oss med blant annet å høre forfatteren selv lese dette diktet:
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
Jeg vet at jeg som tenåring syns teksten var både dyster og dystopisk. Men på en annen måte også fascinerende. Og jammen ga det såpass mye gjenklang i meg at jeg fortsatt husker det! Og at det ble skrevet allerede i 1954 (!) var rimelig overraskende på dagens meg. For 70 år siden altså!
Det ble aldri noe av det intervjuet. Så vidt jeg husker fordi forfatteren ble syk. I dag tenker jeg imidlertid på diktet igjen. Et 70 år gammelt dikt som jeg kjenner at på mange måter beskrev noe vi mennesker har drevet mer og mer med i løpet av disse 70 åra.
Vi har bygd ned natur. Og nå er vi desperate! Tilgangen på urørt natur minker dramatisk både i Norge og verden. Vi bygger ut og tar for oss. Vi bruker opp. Nå diskuteres bygging av vindparker i mitt område. Digre vindturbiner som vi, feilaktig spør du meg, innbiller oss at vi trenger og er avhengige av. Og jeg blir forbanna. Klar-for-å-bedrive-sivil-ulydighet-forbanna!
For nå skal de visst begynne å spise av skogene mine også. Det var vel det Rolf allerede forutså i 1954!
“Urørt” landskap UTEN vindmøller.Landskap MED vindmøller.
Dårlig glid. Godt feste. Diskutabelt sporvalg. Impulsiv deltakelse. Dårlige forhold generelt egentlig.
Sånn kan vel dagens tur beskrives. Gårsdagens mildvær hadde lagt igjen et tynt og glasert lag med skare øverst i den etter hvert så vanvittig dype snøen. Skaren var akkurat tjukk nok til sånn ca et ekorn. Eller eventuelt katta. Men sylskarp. Så hvert skritt på truger ble i grunn en kamp. En kamp for at trugene ikke skulle sette seg fast under skaren på veg opp og forårsake snublings med medfølgende nese plantet i nevnte sylskarpe skarelag. Med påfølgende au og hau!
Så dagens trugetur ble akkurat så kort som planlagt. Og definitivt mye tyngre enn planlagt. Skogen er ikke helt klar for trugeturer etter innfallsmetoden enda. Det vil si; jeg må holde meg i oppkjørt eller oppgått spor til skaren (forhåpentligvis) blir tjukk nok😊
FOR en solskinnslørdag 😊 Jeg lurer nesten på om påsken er i gang allerede!?! Sola har begynt å varme og på dager som denne, der den får «fritt leide» over hele den blå himmelhvelvingen, lager den både takdrypp og istapper.
Så i dag ble det både kaffe og bål på terrassen og jeg tror til og med at det har dukket opp ei og anna fregne på nesa her!
Sol ute, sol inne. Sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol 😊
Endelig kom jeg meg da ut så vidt det var. Bittelitt dagslys og frisk luft midt på dagen i går var i grunn helt greit nå. Det som kunne blitt en tur i nærskogen ble imidlertid avlyst. Jeg oppdaget nemlig hvor tom for luft, krefter og motivasjon jeg var etter å ha hentet avisa i postkassa, så jeg slo det fra meg.
En liten tur i hagen da, tenkte jeg. Joda. Den ble liten gitt! Med snødybde et sted mellom hofte og midje, så ble det ikke rundt huset en gang. Så akkurat denne torsdagen ble omdøpt fra turtorsdag til utetorsdag. I alle fall den halvtimen det tok å ta disse bildene 😊
Planen var en slags posering for å vise hvor mye snø det er. Men jeg rakk ikke lenger før selvutløseren slo inn 😀Kjærringa med stavene har gått etter posten.
Det var det han sa, småbrukeren, da han skulle forklare avleggeren hvor jeg var. Jeg sjøl kunne jo ikke svare på meldinga, for jeg hadde ikke dekning 😊 Og det er i grunn helt supert innimellom!
For å komme dit det ikke var dekning så kjørte jeg først oppover og innover så langt jeg kom. Veien var bare delvis brøytet, men etter bilturen kunne jeg snøre på meg truger og sekk og begi meg videre innover marka på beina. Det var veldig fint i skogen på fredag. Lett snø. Halvsol og stille. I alle fall var det stille da jeg sto rolig med de bråkete trugene. Det ble en del stopp. Både for å få igjen pusten og følelsen i høyrebeinet, men ikke minst for å lytte til stillheten og se meg rundt.
Koia lå der den alltid hadde vært. Og nøkkelen passet slik den alltid gjør. Døra derimot. Den var ikke til å rikke! Men etter å ha tatt godt tak med begge hender, sparket kraftig i fra med taggene på trugene og rykket med hele meg, så slapp den taket. Sånn er det jo om vinteren. Ting fryser fast.
Det var 9 minusgrader inne i stua. Den neste timen gikk med til sprengfyring og bæring av snø. Snø til tining så det skulle bli vann på herskapet. Etter en time ispedd både knebøy og floke for å holde varmen så viste gradestokken plussgrader for aller første gang denne fredagen. Kulda hadde satt seg i både tær og fingre her så turen måtte tas ned i soveposen og diverse «varmesegøvelser» ble utført bare avbrutt av mer foring av ovnen. Utedoen ble sjekket og funnet i orden også 😉. Og solcellestrømmen måtte tas i bruk slik at jeg fant igjen døra i den mørke gangen.
I blåtimen var det endelig lyder på tunet. Resten av selskapet kom inn akkurat tidsnok til å unngå å måtte ta i bruk hodelyktene sine. Godt nedrimet etter skituren fra nabobygda kom de seg i hus. Og DA kjentes det riktig så lunt og varmt ut inni der. Hele 8 varmegrader viste gradestokken og selskapet skiftet til middag og fikk bløte og svette skiklær på tørk. De hadde hatt en finfin tur selv om de var noe i utakt med sjokoladespisinga underveis og det første spørsmålet ved ankomst var: «har bikkja kommi?” Det gjorde den, bikkja altså, i samme øyeblikk og alle kom seg i hus.
norDet begynner å bli “lunt”.
Jeg er i grunn mest glad i temperert vin. I alle fall rødvin. Når vinen ligger i sekken som oppholder seg en time eller to i 17 minus og så kommer inn et rom som holder åtte grader, ja da holder vinen som regel noe i nærheten av kjøleskapstemperatur. Vinflasker rundt vedovnen ble dermed helt naturlig. Men helt temperert ble den nok ikke før det var bortimot tomt 😉. Det ble gode medbrakte pizzasnurrer varmet på vedovnen også. Samt mye godt i glass og turkopper, sjokolade og snacks. Og det ble veldig mye godt snakk. Særlig om turer, sterke inntrykk, solnedganger, utfordringer og naturopplevelser. Sånn blir det jo gjerne når fire entusiaster treffes og sender mat og drikke inn og ord ut en hel kveld. Og ei halv natt, fant vi plutselig ut.
Klokka var brått halv to og for en fredag kveld er det langt på overtid for de fleste av oss. De fleste andre kvelder i uka også. Etter en kjapp tannpuss i de 17 blå som sikkert hadde blitt til 20 krøp vi ned i hver vår pose i hver vår binge. Ca 30 sekunder etterpå startet konserten i den ene bingen 😉. Akkurat som forventet. Og dermed ble det ei latterkule i de to andre. Men da latterkula hadde stilnet og selskapet i binge nummer tre hadde snakka ferdig ble det brått stille i koia. I alle fall rimelig stille går jeg ut i fra. Ørepropper er standardutrustning for undertegnede og har en fin evne ved at den demper både snorking og annen støy nok til at det er mulig å sove. Undertegnede sov godt og måtte åpne glidelåsen i utpå morrassida da det ble godt og varmt i posen.
De som var først oppe om morran fikk både kløvd og hentet mer ved og fyrt opp i ovnen. Herlig! Og siden kaffevannet var ferdig tint fra kvelden før så gikk det ikke så lenge før morgenkaffen var servert. Alle hadde sovet! DET er slett ikke verst. Etter hvert ble det medbrakt frokost. Mens de mest avanserte både skulle steke og bake. Men godt ble det nok.
Vi fikk til og med testet røykvarsleren. Sånn steking og baking på ukjent gassovn og uten kjøkkenvifte gir en litt overskyet følelse. Vi snakker relativt tykk tåke oppi taket. Og dermed begynte røykvarsleren å pipe infernalsk. Heldigvis fant vi en som var høy og mørk og som akkurat rakk opp da han klatret opp på møblene. Og vi fikk testet at vinduene var mulig å åpne. Frokostroen senket seg igjen og skravla kunne gjenopptas.
Litt pakking, rydding, vasking og vedbæring til var nødvendig. Og en ny tannpuss. Nesten i soloppgangen. Da vi fikk surret på oss alt utstyret, inkludert ski og staver, truger, pulk, sekker og bikkje kunne vi begi oss utover myra. Undertegnede på truger og resten på ski. Vi skilte lag og sa «hade» da nedoverbakkene begynte. Så kunne selskapet skli raskt nedover mot nabobygda og undertegnede gå rake vegen mot bilen. Heldigvis litt nærmere. Trikkeskinnene, les skisporene, var aldeles nykjørte. Løypemaskina besøkte oss utafor koievinduet mens vi spiste frokost. Og akkurat denne løypa er helt genialt kjørt. To spor med skøytetrase i midten hele veien, samt minst to meter som kun er slåddet på utsida av sporene! Der er det perfekt å gå på truger uten å lage spor i løypa! Takk!
Og takk for at jeg har vett på å benytte meg av slike muligheter som allmenninga gir. Det var magisk utover myra både fredag ettermiddag og lørdag formiddag. Perfekt også for de seks skiløperne jeg møtte på min hjemvei. Strålende vær og bare 11 minus fikk vi på hjemtur fra koia. Smellvakkert. DET syns jeg om turselskapet også. Smellvakkert. I alle fall veldig trivelig. Og det er vakkert, ikke sant?
Til og med i Stuttkjærrpurkmøsstjennkoia! Så dæ så!
Koiestemning.Sola kommer.Lurt å pusse tenna FØR du går på do når du er ute en vintermorgen.
Skiløperne har sklidd i forveien, jeg tar sikte på korteste vei til bilen.
Når kuldegradene nærmer seg tjuetallet og jeg er på vei innover skogen med trugene på beina og sekken på ryggen en fredagsettermiddag i februar; da er skogens ro ganske så magisk. Helt alene og langt til skogs.
Og når jeg stopper så knirkinga fra trugene stilner og det eneste som rører seg rundt meg er florlette snøfnugg – ja da er skogens ro intenst tilstede!
Pakking av sekk går etter hvert på ganske mye rutine. Også denne fredagen. Nå står den ferdig pakket og klar til avreise. Det blir sekk og truger og staver og ull og sjokolade og fyrstikker. For ved og fyring blir alfa og omega på denne turen. Og sekken er rikholdig. Det er ekstra ullsokker oppi der også. Og ørepropper. Erfaring tilsier at på koietur er det ganske viktig.
For jeg går ut fra at det blir myggfritt 😉Ut over det så er det igjen mye annet i turskapet denne gangen. Koie krever ganske mye mindre utstyr enn friluftsovernatting. Og da har jeg jo plass til mer vin 😉
Tidenes dårligste bilde får i dag illustrere tidenes dårligste ide!
Gjennom bilvinduet på på vei nedover Bohuslän.
Denne vindmølla står i Bohuslän. Selv om det ser slik ut på bildet så er den overhodet ikke alene. De er mange. Disse propellene. Og de er digre. I helga blåste det opp til 24 sekundmeter der mølla står. Akkurat denne gikk rundt i vinden. Men det var det under halvparten av de andre deromkring som gjorde.
På tross av gode forhold, mye vind og flere varmegrader så sto altså over halvparten av vindmøllene nedover Bohuslän stille på mandag. Hvorfor?
Det samme var tilfellet både i Tyskland og Danmark. Og da vi kom nærmere hjemme så observerte vi at vindmøllene i Odal’n oppførte seg akkurat likt. Over halvparten sto.
I samme øyeblikk (eller et par dager etter da) kommer det fram at herværende almenningsstyre vil utrede bygging av vindmøller i «min» allmenning! For den er jo nettopp det: MIN! Som innehaver av småbruk er undertegnede også bruksberettiget i allmenninga. Akkurat nå en rasende bruksberettiget! De vil «utnytte de store ressursene». OG tjene penger! Aller mest tjene penger, tenker jeg! For meg høres nemlig dette ut som tidenes dårligste ide. Og tidenes mest korttenkte initiativ!
Jeg blir regelrett dårlig av å tenke på det. Det er FLAUT!
Nrk kan melde om at vi her i landet daglig bygger ned areal tilsvarende 2 fotballbaner. Og dette er areal som tidligere var uberørt villmark. Når vi i samtidig hører at kun 12 % av Norsk areal er ekte villmark, ja da skjønner til og med en med et anstrengt forhold til matte at vi snart kommer til å gå tom! WWF skriver følgende på sin nettside:
“NATUREN BYGGES NED BIT FOR BIT
Vi nordmenn er veldig glade i og stolte av naturen vår. Ideen om endeløs villmark som strekker seg så langt øyet kan se stikker dypt. Men visste du at det i 2018 ikke var mer enn 12 prosent av Norges areal som kunne defineres som villmark?
En kartlegging NRK har gjort, viser at vi ødelegger spesielt verdifull natur tilsvarende to fotballbaner på en gjennomsnittlig dag.
En motorveg her, et hyttefelt der, en skog som blir gjort om til parkeringsplass, et vindkraftverk i et landskap som før var uten inngrep.”
Og så kommer allmenningsstyret med dette forslaget!?! Umusikalsk er en underdrivelse! Direkte tullete og vanskelig å ta alvorlig, er min mening! Vi vil ikke ha dem! Og vi trenger dem ikke! Vi har strøm nok! Vi må utnytte de anleggene som, dessverre, allerede er der! Vi må utnytte dem bedre! Vi må løfte blikket, samarbeide bedre nasjonalt og interkommunalt og tenke mindre “meg og mitt” og “mine ressurser og mine penger”.. Naturen må deles og planer må være helhetlige! Og DET må dere gjerne utrede.
Vi vil ikke huskes som generasjonen som bygde ut, saboterte og «ødela» den største ressursen vi har her i kommunen. «Oppsynsmannen» på NRK har lært oss noe om hvordan slike vindmølleparker ser ut på nært hold. Det minner mest om en ørken uten liv og med digre installasjoner, breie veier og «døde» omgivelser. Men han har også lært oss en del om å demonstrere. Det er ikke mye jeg kan, men akkurat nå kjenner jeg mest for å sette meg midt i vegen oppover mot Pruterud og nekte å flytte meg for både anleggsmaskiner og lovens lange arm. Og slapp og tung og vanskelig å flytte, DET skal jeg få til! For det har jeg lært av «oppsynsmannen» og det faller meg helt naturlig!
Hva er det vi driver med egentlig? I verden? Og her i landet?
Vi bygger ned fjellet og skogen med hyttefelt. Hver nordmann sin hytte, sies det. Og nå må det vel snart være sant? Det bygges hytter over en lav sko. Og de skal være store som eneboliger. Helst litt større. De skal ha vann og kloakk, gjerne boblebad og badstue. De skal ha oppvaskmaskin og vinskap og oppvarmet inngangsparti så det ikke blir så ekkelt nedsnødd og glatt. Vi skal ringe hytta varm før vi kjører dit.
Når vi kjører dit skal vi ha veier som tar unna all trafikken til enhver tid. Også tidlig fredag eller sen torsdag slik at langhelga på hytta kan nytes så fort som mulig. Veien må til enhver tid være brøytet og saltet, men brøytebilen bør for all del ikke hindre meg når milene til hytta skal forseres.
Vi hugger ned skogen både langs veien og for å gjøre plass til industri. Veier og annen infrastruktur trumfer både naturreservat og annet som skulle finne på å være til hinder for framkommeligheten. Skog og urørt natur må vike for bygging i streben etter å tiltrekke seg både investeringer og arbeidsplasser til kommunene rundt i landet. Akkurat som hyttetomtene.
Jeg håper disse blir så glad i skog og vann at de verner om den når de blir så store at det er de som bestemmer.
Skogen må vi ta vare på. Det fins millionvis av økosystemer som er avhengig av at vi lar den være i fred. Vi som er glad i skogsturer vet hvordan landskapet og miljøet blir etter moderne flatehogst. Vi vet også hvordan det kjennes å komme til ei myr langt utenfor allfarvei og oppleve at det går grøfter på kryss og tvers. Vi vet jo også forskjell på gammelskog, det som gjerne kan kalles urskog, og plantefelt. Skogsdrift må til. Skogen må forvaltes. Men hvordan gjør vi det? Og hvilke hensyn er AS Norge villige til å ta?
På samme tid leser og hører jeg om at det er for lite norsk melk til å lage yoghurt. Og det er for lite norske poteter til å lage potetgull. Vi må importere. Melk og potet og fåglarna vet hvilke andre råvarer. Råvarer som så absolutt skulle ha vært produsert her i landet. I nærområdet. Bærekraftig. I stedet for å fraktes jorda rundt med alt det vil ha å si for miljøavtrykket. I utgangspunktet skulle vi etter min mening ha produsert så mye at vi hadde mer en nok sjøl. Og om lite bærekraftig transport av råvarene skulle være aktuelt så burde den ha gått andre veien! Til de som har for lite mat. De som sulter.
Fisk har visst også blitt husdyr. Nord i landet sprenges små øyer og skjær bort og i filler for å bli til oppdrettsanlegg. Riktignok på land slik at lakselus og annet styggedom ikke sprer seg så lett. Områdene som ikke blir oppdrettsanlegg kan fort sprenges og tilrettelegges for noe annet. Vindmøller for eksempel. Digre monstre med breie Berlinmurer av noen veier i mellom. Og fram til hver enkelt vindmølle så klart. Hva blir igjen for fuglene som skulle hekke på holmene og rein og andre skapninger som skulle beite og aller helst yngle i lyngen som nå har blitt til «vindmølleland»? Og hva skjer med villfisk i fjorden og fiskerne som hadde arbeidsplassen sin i båtene der?
Samtidig svartelister vi kua. Den promper og skaper negativt miljøavtrykk påstås det. Og bonden som produserer melk og kjøtt og potet får skylda for at produksjonen etterlater miljøavtrykk. Sammen med kua da. Hva skal vi gjøre, sier toppene og møtes på prestisjetunge konferanser. Dit de har flydd med privatfly eller annet der fossildrivstoffet forbrukes over en lav sko.
Jeg tror dessverre ikke det har så mye å si hva toppene bestemmer på disse møtene. Jeg tror det har mye mer å si hvilke valg jeg som forbruker gjør. Ikke jeg alene da. Forbrukerne har makt. Og det er vi som forbrukere som motiverer investorer til å kjøre på slik at vi får tilfredsstilt forbrukerbehovet og de tjener penger.
Men hva om vi forbrukere generelt blir noe mer edruelige i forhold til eget, nettopp, forbruk? Kankje kan endring skje? I alle fall på sikt. Vi må stikke fingeren i jorda. Skal vi ha hver vår hytte og kjøre til den på en time i stedet for en og en halv? Skal vi spise like eksotisk hele året selv om ingrediensene må skipes inn fra andre sida av kloden der vær og føre tilsier dyrking hele året? Og skal vi se på det som en menneskerett å fly til fjerne destinasjoner minst en 3-4 ganger i året? Eller skal vi kjøpe kjøtt og grønnsaker som er produsert i nærmiljøet, leie ei hytte som allerede står der når eieren ikke bruker den sjøl, kjøre på en litt smalere vei og bruke litt lengre tid?
Mye vil ha mer og mange vil ha fler, er en talemåte jeg har vært borti. Jeg tror vi må innse at akkurat det der må vi slutte med.
Jeg håper at mitt lille bidrag med å kjøpe norsk og gjerne kortreist hjelper litt. Jeg håper at jeg kan fortsette å spise opp maten min så matsvinnet blir minimalt. Og aller mest håper jeg at ungene jeg gjennom jobben har hatt med på tur i skog og mark opp gjennom åra blir glad i akkurat det som voksne også. Skog og mark. For jeg tror nemlig at den som er glad i naturen vil ta vare på den. Og jeg håper at vi kan slutte å skylde på kua. For det er oss, du og jeg, og ikke kua. Som må gjøre en innsats.
Men samtidig sier jeg som Oppsynsmannen, altså Bård Tufte Johansen; hjelper det? Er det håp? Og hva vil akkurat du gjøre for at det ikke skal gå helt «åt skogen» med dette landet og denne planeten vår? Takk til oppsynsmannen og NRK for å sette fingeren på utfordringene. Som det ble sagt; det er ingen som gidder å høre på en insektsforsker som farer rundt i enga med håv og nerder om biller og ugress. Det trengs en mer populistisk innfallsvinkel. Som for eksempel en komiker (!).
Er hytta di ledig for utleie, forresten Bård 😉? Hilsen sånn passe miljøbevisst men definitivt naturelskende blogger.
Om oppsynsmannen, fiskeoppdrett, urskog, hyttefelt og biller:
Av alle bilder jeg har av både egg og fugleunger, vårens blåveistuer og hestehov, eller nyutsprungne blomster så er det ingen av dem som regelrett og praktisk talt skriker slik av “liv” og i dette tilfellet nytt liv som dette! Jeg håper på nytt liv i både fuglekasser og grantrær om noen uker.
