Hvor ble torsdagsbadene av? Og tirsdagsbadene? Har badeengelen feiga fullstendig ut? Eller har alle tjern og innsjøer i nærheten tørka inn? Har fornuften tatt friluftsheidi? Eller hva?
Det nærmeste svaret er vel at det er en kombinasjon av å feige ut og å bruke energien på andre ting. Jeg kan i alle fall ikke skylde på været. For bading uansett vær har liksom vært greia, da. Både i regn og snø. Og i sol.
Men i går fikk jeg dratt meg sjøl opp etter nakkehåra og plasket uti igjen. Det klaffet med tid og sted, energi nok og så hadde jeg rett og slett lyst. Og til min overraskelse så var vannet slett ikke så kaldt som jeg hadde fryktet. Selv om jeg hadde ullstilongs på under turbuksa på jobb før badestuntet.
Men det er jo en egen glede å vrenge av seg ullstillongsen og gå og bade…eller…Litt ekstra stas, liksom.
Jeg skjønner jo at fornuften på ingen måte har slått inn. Og jeg tenker heldigvis, egentlig! Det ble faktisk noen svømmetak. Ikke mange. Men på bildet syns jo ikke det 😉
Akkurat det sa a, hu som oppdaget at jeg var i ferd med å krabbe en runde bak ei hesje da foreldremøtet i barnehagen var over og vi skulle hjem i kveld.
Men når det er så vakkert bak hesja, så kan det jo faktisk være på sin plass å poste dette bildet fra “kontoret”. Med “utemøte” i “utebarnehage” så kan nemlig “kontoret” by på slik estetikk:
Min hobby, som utifriluft utfordrer oss til å skrive om her på blogg denne helga, kan vel egentlig oppsummeres i ett bilde. Eller kanskje to. Ææææ…, det ble visst tre…
Det så lenge litt mørkt ut for hele eventyret. Værmeldinga lovet nedbør i relativt store og ujevne bøtter og spann hver gang vi sjekket den i dagene før. I varierende mengde ettersom prognosene endret seg dag for dag – men så definitivt regn. Når den ene da klart og tydelig hadde definert seg sjøl som «godværsturist» så så det ikke direkte lyst ut for planene om hengekøyetur. Denne gangen var planen et helt nytt sted også.
Dagen før planen skulle settes ut i livet var det tid for å sette ned foten. «Har vi en plan B?», spurte godværsturisten? Njæææ, friluftsheidi var tvilende og idébanken var ute av drift.
Heldigvis var godværsturisten noe mer oppegående og fant det magiske løsningsordet: «Koie», sa hun.
Selvfølgelig, vi måtte jo dra tilbake til stedet vi hadde vært før. Det stedet som har åpen koie med overnattingsmuligheter under tak.
Sekken ble pakket og den blir rimelig diger når det her er snakk om en variant av «glæmping» som krever en del remedier med eneste mål å gjøre alt mer behagelig. Og med regntrekk utapå så ser den i grunn latterlig enorm ut.
Men siden monstersekken ikke skulle bæres mer enn omkring 500 meter så regnet jeg med at det skulle la seg gjøre om jeg bare klarte å løfte den opp på ryggen 😉
Vi ankom i lett duskregn og det viste seg at begge var såpass ivrige på uteovernatting i køye og ikke soving i glissen koie, at vi optimistisk fikk opp tarp og hengekøyer mellom skurene. Det ble middag på kokeapparat og vin både med og uten bobler i koia. Vi måtte bare fordrive en saueflokk og dytte unna noe sauemøkk foran døra først.
Regnet som var meldt uteble nesten helt. Noen få dråper innimellom, men definitivt hengekøyevær under tarpet. Vi tenkte nok i utgangspunktet at vi kom til å legge oss rimelig tidlig, i og med at vi dro til skogs tidlig på ettermiddagen. Men der tok vi feil.
Samtalene gikk i ett og avløste hverandre. Vinen, maten og desserten var god og vi var enige om at vi var overraskende lite trøtte. Helt til midnatt. Da måtte vi rett og slett innse at både kropp og klokke mente at det var natta.
Midnattsmåneskinnsmagi 🙂
Månen lyste opp disen over vannet og natta var av det magiske slaget. Med ei hodelykt på deling var det helt essensielt at «leggerutinene» ble gjort i riktig rekkefølge. Tannpuss og dotur måtte koordineres og etter å ha beundret måneskinnet ei lita stund var det leggetid. Først for den ene som ikke hadde hodelykt, og til slutt hu med hodelykta på huet.
Det er rart med det; når uteliggere som oss får bakset oss på plass inni køyekokongen med soveposen som en lun sky rundt kroppen, så går det ikke mange minuttene før det blir stille. Selv om månen lyser så den nesten blender oss.
Det var stille helt til klokka passerte åtte. Da hadde undertegnede egentlig vært mer eller mindre våken ei stund og sett at morgentåka delvis hadde lettet, samtidig som det lysnet sakte men sikkert. Det er høst. Men temperaturen, også om natta, viste seg å være av det rimelig lune slaget akkurat i natt. Mange varmegrader førte til at ekstremsoveposen var bare delvis lukket gjennom natta.
Da morgenen kom var det såpass behagelig å henge der i køya at hvis det ikke hadde vært for at basale behov for å tømme tanken begynte å bli rimelig påtvingende, så hadde vi nok ligget der ei stund til.
Men det var dårlig med morgenkaffe å få servert der i køya. Dermed var det bare å komme seg opp og få satt over kaffen. Den kunne vi nyte i solskinnet utendørs. Og siden sola tittet mer og mer fram så bestemte vi oss for at frokost også skulle foregå ute. Ostesmørbrød, deilig hjemmelaget ripsgelé og kaffe kunne nytes før leiren skulle brytes. Sauene kom tilbake og måtte skuffet konkludere med at vi hadde spist opp all frokosten vår sjøl. Da vi til slutt fikk samlet alle løse deler kunne vi igjen hufse på oss sekkene og returnere mot bilen.
Jeg tenker alltid at det nesten gjør vondt å forlate en leir når forholdene og været ligger så godt til rette og er så magisk vakre og fredelige som det vi opplevde i dag. Men «heldigvis» kom det sju regndråper til akkurat i det vi nærmet oss bilen. Det motiverte oss tross alt til å komme oss under tak.
Det ble et vellykket høsteventyr denne gangen også. Og jeg er i rute med mitt «sove ute minst ei natt hver måned i hele 2025»-prosjekt. Og når vi får sommerlige temperaturer både natt og dag mens farger og natur ellers definitivt vitner om høst så kan vi bare være takknemlige.
Takknemlige for at skogen skaper magiske kulisser for henging mellom to trær. Og takknemlige for at vi har «vett på» å ta for oss av slike høsteventyr. Til og med de av oss som er «godværsturister».
Monstersekk rigget for regn. Tung som fy – men full av “turkomfort” 🙂
Soverommet er klart.
Rødvins”lerke” – rett og slett tilpasset stapping i ryggsekk.
Tenk så fantastisk å få lov til å skrive akkurat disse to enkle ordene. “Det gikk!” På denne dagen, 3.september for akkurat 2 år siden, så kunne jeg det. Og det var nok alt jeg orket å skrive også. Innlegget var kort og godt slik: https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html
For da hadde denne turgjengen klart å nå toppen av Glittertind. For fem av dem relativt greit. For den siste, meg, ved å krysse den grensa som min MS (multippel sklerose) og funksjonsnedsettelsene den medfører setter. Sammen med de etterdønningene etter kreftbehandling som også var tilstede.
Men vi klarte det. Jeg rett og slett fordi jeg fikk veldig mye hjelp og støtte underveis. Men jeg gikk sjøl. Bortsett fra en 10-20 meter i ei steinur på vei ned igjen like før det ble mørkt da beina sviktet fullstendig. Da ble jeg vel mer eller mindre slept til et noenlunde jevnt parti der jeg kunne ligge(!) og få i meg litt nøtter og sjokolade ;-). Da var det enda 2-3 timer igjen. Men man er jo ikke æresmedlem i trass.no uten grunn.
Det gikk. I ettertid har mer eller mindre den samme gjengen vært på telttur utenfor allfarvei på Venabufjellet. Og vi har gått til toppen av Bitihorn. Det ble nok pushet litt grenser på begge de turene, men vi (eller jeg da) krysset ikke grensa.
Om et par uker samles noen av oss igjen for å planlegge neste års tur. Mon tro om vi holder oss innenfor grensa, pusher den eller passerer den neste gang? Jeg gleder meg i alle fall! Og å glede seg er viktig for alle.
…og med det fjerde skal det skje, og ved det femte smeller det…eller? Neida, 1-2-3 er ukas, eller forrige ukes helgeutfordring fra utifriluft. Forrige helg, litt forsinket på mandag ettermiddag, skrev jeg om forrige helgs utfordring. Nemlig: glemt.
Denne helga går jeg for pallen! For mine 1-2-3 i uka som var, eller pallen som det også kan kalles så slik ut for slike som meg som liker å telle seire:
Fjell og lavvotur i to døgn helt alene for meg selv. Akkurat det har jeg jo delt i flere innlegg, så den som vil lese hva dette er for noe kan klikke seg inn på dem.
En god “arbeidsdag” på torsdagen der jeg både blant annet fikk diskutere fag med en ung og fremadstormende barnehagelærer OG skapt latter og glede hos barna med hengekøye og lesing i skogen. Høydepunktet for et par av dem var nok da friluftsheidi ramlet bakover og ble liggende opp ned med hodet i lyngen og beina i køya. Vi lo alle. Spesielt da friluftsheidi skulle base seg opp igjen fra den knipa ;-).
I helga klarte jeg å si nei til to invitasjoner/arrangementer som jeg skulle/kunne/burde deltatt på. Jeg hadde behov for noen rolige dager uten noe særlig på “må”-lista. Og klarte for en sjelden gangs skyld å lage meg akkurat det.
Ei god uke med en god del seire, for den som teller det. Minst en en, to, tre slike. Det er ikke verst i det vi allerede er godt inn i ei ny uke og til og med en ny måned. Lag dagen, uka og måneden god og tell seire!
Jeg tør å påstå at selvmedisinering er viktig for alle som lever med multippel sklerose! En ting er medisinene vi mottar av helsevesenet – enten som behandling av symptomer eller for å bremse utvikling av nye symptomer. Det kan dreie seg om medisiner mot smerter, funksjonsnedsettelser, spasmer, magetrøbbel og tull med tarm og blære, balanse, synsforstyrrelser, mental utmattelse…lista er rimelig uendelig. Mange får også bremsemedisiner. I tillegg kommer hjelpemidler som ortoser, ganghjelpemidler og for eksempel rullestol. Og hvordan symptomene påvirker hverdagen eller ikke og hvor mye eller lite vi har av dem varierer fra person til person. Og de varierer fra dag til dag for hver enkelt.
Og jeg, jeg har forstått og klarer en og annen gang å ta selvmedisineringen min på alvor. For meg handler det om å si nei. «Jeg kommer ikke» eller «jeg kan ikke nå» eller «jeg skal gjøre det en annen gang» eller «spør meg gjerne neste uke». Det handler om mental selvmedisinering. For når nøtta overbelastes så setter de fysiske symptomene inn for fullt. Noe som igjen gjør at det mentale slites enda mer, og så er spiralen i gang. Jeg henger ikke med verken mentalt eller fysisk og går på veggen i forsøket. Det er hverdagen.
Da tyr jeg til selvmedisinering. Ikke piller og hjelpemidler – men medisiner som muligens fås på det som kalles «grønn resept». Jeg stikker ut. Og jeg stikker på tur. Tar meg en ekspedisjon. Forlater sivilisasjonen og gjør et eller annet «stunt» tilpasset meg. I naturen.
I går kom jeg hjem fra en slik «selvmedisineringsseanse». To dager og to netter med lavvo og sovepose på fjellet. Pluss minus 1000 meter over havet. Akkurat høyt nok til at fjellfølelsen kommer. Alene. Bare meg og utstyret og boka mi. To døgn der de enkle behov og de banale oppgavene tar alt fokus og all tid. To døgn der det handler om å holde seg varm og tørr, lage mat på kokeapparat, nyte fjellterreng og utsikt, spise når jeg er sulten og sove når jeg er trøtt. To døgn der de eneste valgene dreier seg om jeg skal lese i boka mi, stirre tomt ut over vannet eller tusle en tur i lyng og kratt. Eller lukke øya og strekke ut kroppen oppå soveposen til jeg igjen må gå på do i en busk eller blir sulten og må lage litt mat. Eller får lyst til å bade. Badevannet var for øvrig noe av det kaldeste jeg har opplevd på flere måneder. Så det holdt med to. Bad altså. Og det var ikke morgenbad, for å si det sånn.
Det handler om å bare være. På slike turer, eller ekspedisjoner eller stunt, så MÅ jeg ingen ting, egentlig. Det er viktig å skru litt av og gjøre bare akkurat det jeg vil i akkurat mitt tempo og akkurat så mye eller lite som jeg gidder. Det handler om å skru litt av. La verden gå sin gang og slippe å forholde seg til noe som helst. Annet enn min lille verden der under lavvoduken ved vannkanten bak en busk.
Dette er selvmedisinering for meg. Og jeg blir, hver gang jeg «tar ut» en slik «resept», utrolig takknemlig for at jeg kan. Og ja, en slik medisinering må definitivt spesialtilpasses «pasienten». Det gjelder å finne akkurat riktig sted. Passe langt, eller kort egentlig, fra parkert bil. Passe langt, kort der også egentlig, fra bademulighet. Og passe lett fjellterreng å gå på tur i. Og gjerne mobildekning. I alle fall setter småbrukeren pris på det. Og det kan jo være noe i det, når slike som meg skal virre rundt i bushen helt alene. Denne gangen så jeg i løpet av de to døgnene der ved lavvoen til sammen fem fiskere, to hundekjørere, minst tjue ender og fire kuer. Samt en traktor og noen få biler på grusveien bak trærne.
Ellers var det helt stille. Til og med vindstille det første døgnet. Selv om jeg våknet til rim på busker og lyng og frostrøyk over vannet den første morgenen, så bød resten av dagen på strålende sol og vindstille. På tur kunne jeg gå med kortermet trøye hele veien og på «toppen» kunne matpakka nytes i lyngen uten behov for verken jakke eller lue.
Ut på T-tur.
Ikke så vanskelig å følge umerket sti her heller.
Jotunheimen klokka 11 og…
…Rondane klokka 13… Det er vel det som kalles “vid” utsikt.
Noen ganger er det enkle det beste. Også turmatpakke.
Fin “sofa” å nyte utsikten til fjellkjedene fra.
Kjærringa med staven(e) nådde toppen.
Lue og votter, og for øvrig ullundertøy og varmeflasker, ble det derimot bruk for i soveposen begge nettene. Ikke så rart med frost den første natta, kanskje. Men med samme «rigg» nedi soveposen natt nummer to, så var det nødvendig å åpne glidelåsen og slippe ut litt varme utpå natta. Tåka lå tjukk helt ned på vannflata utenfor lavvodøra siste morgenen. Da bar fjellet preg av høst og lue kjentes tross alt ganske riktig. Ikke bare for å kamuflere sveisen 😉.
Det er noe “ikke så sommerlig” over å drikke varm kakao og lese bok iført strikkevotter.
Men vakkert var det.
Og dette er hva jeg så, eller ikke så, da jeg åpnet glidelåsen siste morgenen.
To dager med fri pust. Et nytt sted. Frisk luft hele døgnet. Bad. Sovepose. Bok. Godt drikke og relativt god mat (mat var litt lettvint planlagt og besto av det jeg rasket med meg fra hjemme for jeg gadd ikke innom og handle). To dager med kun eget selskap. Ganske godt selskap, om jeg skal si det selv. Med utsikt og vandring langs nye stier. To morgener med godt, men varierende vær. To dager i fjellet. To dager med selvmedisinering friluftsheidi-style.
Medisineringen virket med en gang. Lettheten satt i både pust og kropp med en gang jeg kjørte av asfalten og innover fjellveien. Nå venter jeg på at langtidsvirkningen skal slå inn. Foreløpig dominerer bivirkningene. For selvfølgelig kommer disse medisinene også med bivirkninger. Akkurat som alt annet av medisinering. Men det vet jeg jo om. Og det jeg vinner og de gode opplevelsene, mestringen og tilstedeværelsen jeg opplever gjør at det som kommer etterpå av både smerter og utmattelse så absolutt er verdt det. Kalkulert risiko.
Sånn er det med all resept er min erfaring. Også den grønne. Den selvmedisineringen som foregår til fjells. Takk for meg for denne gangen! Jeg kommer tilbake når jeg trenger påfyll 😉.
Endelig fikk jeg i går skrevet om min lille ekspedisjon til fjells tidligere denne uka. Og når friluftsheidi er til fjells så fotograferes det. Mye! Og kamerarullen er full av bilder og minner som jeg syns fortjener og deles på bloggen.
Men neida! Jeg får fortsatt ikke lastet inn nye bilder, jeg. Selv om blogg.no meldte for over et døgn siden at “de jobber med saken”.
Jeg glemte nesten hvor fint fjellet kan være på bare 1000 meter over havet.
Jeg glemte nesten at jeg noen ganger bare må.
Jeg glemte nesten hvor bra middag kan smake oppvarmet på stormkjøkken i solnedgangen.
Jeg glemte nesten at det gjelder å passe på når værmeldinga er lovende.
Jeg glemte nesten at to netter på alenetur har blitt en årlig tradisjon.
Jeg glemte nesten at jeg kunne!
Og jeg glemte nesten å blogge om det, gitt🤭
Men her er mitt innlegg som svarer på helgeutfordringen fra utifriluft. Glemt, sa hun. Lenke kommer når jeg er hjemme fra fjellet en gang senere i uka og har bedre nettilgang.
