Påskelammet har vi spist. Påsketur(er) har vi bedrevet. Påskeegget er erobret og nå er påskebadet også tatt! Denne gang i saltvann🐣
God langfredag!
Daten som gikk rett i søpla!
Gårsdagens plan var date. Utendørs og med sekk og ved og kaffekjele og pølser og til og med påskeegg med innhold. Det var for så vidt søplevær, men det gjorde ikke noe. «Da har vi nok stien mer eller mindre for oss selv», konkluderte vi. Og det stemte jo i grunn. Sludd og snø og regn om hverandre er ikke det som lokker flest ut på tur.
Men vi fikk ruslet langs elva. Vi fikk skravlet på ut- og innpust, tatt bilder (slik at turen «gjelder»…se innlegget mitt fra forrige dagen), fyrt bål, kokt kaffe, spist pølser og sett på store flokker med traner, ender og gjess både over hodet vårt og bortpå jordet. Og helt sikkert maaaange andre fjørkre som vi ikke vet navnet på.
Sola tittet fram og det ble rett så trivelig der ved elva. Men så gikk det rett i søpla.
Vårløsning med regn, snø og sludd gir gjørme. Og med det noe utfordrende og sleipt underlag å ta seg fram over. Vi klarte oss uten de verste «sidesprangene», det vil si uten å skli overende, men sko og buksebein så i grunn ut til å ha vasset i dyp gjørme. Noe vi for så vidt hadde gjort. Dermed var det søpla som gjaldt. Rettere sagt søppelposer. Praktisk valg når sjåføren har så ny bil 😉.
Tenk at en så vellykket date faktisk kan ende i søpla 😉.
Foto: ACM
Foto: ACM
Foto: ACM
Har det skjedd?
I ettermiddag ler jeg litt oppgitt over meg selv. Rett og slett fordi jeg sitter her og reflekterer. Om hva da?
Jo, jeg reflekterer over konseptet tur. I dag rett og slett om såkalt søndagstur. Akkurat i dag «palmesøndagstur».
For i dag har jeg vært på tur. Søndagstur. UTEN bål!!! Og det er ikke april enda en gang. Så det generelle bålforbudet ligger over 15 dager frem i tid. Og kjenner jeg meg selv rett så pleier bålsesongen å bli utnyttet til siste time, så dette er nesten sånn «mot normalt».
Men, når snøen har vært borte ei god stund og det fortsatt ikke finnes grønt i skogen, så føles det ikke riktig å tenne på noe som helst i grunn. Så i dag valgte vi kokeapparat til skogsturkaffen. Det ble tur uten bål. Men med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat plassert på en ørliten rest av snø vi fant i et skyggeparti.
En søndagstur etter min smak på alle måter. Men har den turen egentlig skjedd? Når ingen tok bilde og det ikke finnes dokumentasjon å legge ut på sosiale medier med hæsjtægg #liveterbestute eller #utpåturaldrisur eller noe i den duren. Gjelds det da? Har det skjedd? På orntli’?
Vel, dokumentert med bilde eller ei: nå står det i alle fall på blogg…så da så 😉
Det er jo ikke akkurat mangel på bålbilder hos denne bloggeren. Så om ikke dagens er dokumentert, så finnes det jo diverse i bildearkivet…
Blått.
Denne helgas utfordring fra utifriluft: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-en-farge-dominerer.html, handler om farge. Og da endte jeg på blått. Og på blåveis. Igjen. For blant blåveisen nedi bakken her så er det en farge som dominerer. Blått. Eller blålilla. Og det er jo den fargen jeg ser etter når jeg surrer rundt inni krattet og leter meg fram til de små knoppene mellom alt det grå og brune.
Men innimellom, og i enkelte områder der i “blåveisskogen” så er det like mange hvite egentlig. Altså hvit blåveis. Det skyldes visst primært genetiske variasjoner, leser jeg på nett. Ikke jordsmonn, som jeg trodde. Og de dukker jo opp innimellom de blå.
Helgas friluftsliv.
Friluftslivet denne helga har i sin helhet foregått i nærmiljøet. Og, tross stor variasjon, vært av den i aller høyeste grad “lavterskel” typen. Fredagen ble avsluttet med Auroras vakre dans på himmelen. Og jeg måtte surre litt ute i hagen før jeg la meg:
Lørdagen startet med en blåveistur i egen skog:
Og på søndag ble det båltur langs innlandshavet. Og heldigvis kunne fryseren by på kaffemat:
Vi kan også konkludere med at endelig så har det vært mulig å bruke Trumph til noe nyttig:
Sett ovenfra.
Ovenfra og ned ser den ikke så imponerende ut,
der den stikker hodet opp nesten usynlig i alt det brune.
Men ser du den på nært hold,
så rommer den hele våren!
Takk for helgeutfordring utifriluft 🙂
Klarert for ny sesong.
Forrige uke kom jeg ned fra fjellet. Tre uker på rehabilitering på 830 meter over havet hadde gitt meg tro og motivasjon til å gå på ski. Og planene var krystallklare. Langrenn skulle det bli. Helst så fort som mulig og så ofte som mulig. Så lenge sesongen tillot det. Det gjelder jo å holde i gang når en først er “i dytten”.
Det jeg ikke hadde tatt helt med i betraktning var vel at jeg IKKE bor på 8-900 meter over havet. Og heller ikke at det faktisk er mars. Så skitur blir det i tilfelle her:
Sånn kan det gå. Den blir i tilfellet ikke så lang den skituren… Jeg har en mistanke om at det er såpass mye «må-oppgaver» framover at det å kjøre flere mil for å få gått en ørliten skitur IKKE blir prioritert. Selv om jeg både kan og får til. Hvis jeg vil.
Nei. Jeg mistenker at langrennsesongen min er over for denne vinteren. Men flere kontroller de siste dagene samt et besøk her…
…har i dag klarert meg for de neste månedene. Fortsatt kreftfri og klar for ny sesong med sykling, hengekøye, fugleleik og vandring rundt omkring i skog og kratt. Til og med kanskje en fjelltur eller sju.
Jeg gleder meg!
Plutselig krokus.
På et eller annet sosialt medium var det i dag et bilde av krokus. Og et spørsmål: “Har du sett krokus der du bor?”.
Veeel. Jeg var i skogen en tur i dag og sjekket vårstemningen. Det beste var at hele skogsturen kunne gjennomføres uten brodder eller truger eller noe som helst. Mye var allerede bart, og snøen som lå igjen i skyggepartiene var passe råtten. Så vi tok oss fram.
Ellers så fant vi verken blåveis eller noe annet enn bare flekker som tydet på vår. Bortsett fra temperaturen da. Krokus forventet jeg jo så klart ikke å finne der til skogs uansett. Men da jeg kom opp til huset igjen oppdaget jeg krokusen! Eller i alle fall det jeg mener å huske at faktisk ER krokus. Eller rettere sagt BLIR.
Og da tenker jeg at våren faktisk er i gang. Overgangen fra full vinter og lassevis med snø og kuldegrader på 830 meter over havet, til et vårlig innlandsnorge har vært en smule brå må jeg innrømme. Men dagens krokus sier meg at den er her nå. Våren :-).
Opp ned og bak fram!
“Lik begge veier” er helgeutfordring fra utifriluft denne helga. Jeg responderer med opp med og bak fram og sidelengs og….fra en fin høstdag for noen år siden🙂:
Jeg måtte kvinne meg opp.
Og hvilken dag er vel bedre å gjøre akkurat det på enn i dag, 8.mars, på kvinnedagen? Men det tok altså sin tid. Ikke før rundt klokka 15 i dag klarte jeg å kvinne meg opp nok til å feire dagen litt. Akkurat slik jeg liker aller best å feire:
Jada, med bål. Og utsikt. Og matpakke, kaffe og sjokolade. Men altså ikke før sånn rundt middagstid. For jeg tror nok rett og slett at jeg hadde så mye moro i går kveld, at dagens båltur lenge hang i en tynn tråd. Det var i grunn mest beina høyt og friluftsliv gjennom det åpne vinduet før det.
Men da sola stakk fram ved lunsjtider og det var både varmegrader og vindstille så klarte jeg heldigvis til slutt å kvinne meg opp.
Vinter- og tidlig vårfjellet er magisk!
