Tirsdagens andre fotograferte “smileøyeblikk” kom da jeg møtte denne gjengen på min sykkeltur. Jeg syns akkurat disse var uvanlig fine, og slo av en prat. De var nyskjerrige, tok følge ei stund, men valgte så offroad. Det er sjelden veldig populært med slike skumle trehjulinger for de firbente.
I kveld gikk jeg meg en tur uti hagen for å se om jeg fant inspirasjon og noe som kunne passe til helgeutfordringen fra utifriluft. Jeg trodde jeg kom til å finne både bittesmå maur, bittesmå blomster og bittesmå grønne skudd for eksempel i kjøkkenhagen.
I stedet fant jeg disse bittesmå ferskingene:
Mor og far satt i plommetreet like ved. Og i skrivende stund håper jeg de er i gang med foring igjen. Og da håper jeg virkelig at de finner masse bittesmå insekter så de klarer å fore opp hele gjengen sin.
Den fine gjengen av bittesmå vesen som akkurat nå for det meste består av nebb og gap. Men som senere i vår skal fly av gårde, fortsatt ganske små, men ikke så bittesmå som nå.
Det er alltid med litt skrekkblandet fryd jeg lar mine egne ord publiseres. Spesielt når det ikke er her på blogg. Bloggen er jeg jo vant til og både form og innhold kjennes som “hjemmebane”. Men det hender at undertegnede bare MÅ skrive noen ord om noe såpass lokalt at bloggen kjennes som feil fora.
Allikevel kan jo bloggen brukes til å dele ;-). Og her er dagens friluftsheidi-innlegg på lokalavisas nettside. På nett i dag og på papir neste uke :-):
Følg med nå!
«De spiser av skogene mine», skrev Rolf Jacobsen i 1954. Tenk, allerede da, for over 60 år siden hadde han observert noe vesentlig i det moderne menneskets atferd. Vår store og tilsynelatende utømmelige vilje til å ta for oss. Utnytte. Invadere. Overta. Kontrollere. Vårt behov for å bestemme over skoger, sjøer, fjell og fjorder. Til og med vinden. Vi tar for oss. Stadig med behov for mer. Vår higen etter å stadig forbedre, øke, vokse og overta preger verden rundt oss. Vi er forbrukere. De fleste av oss har blitt overforbrukere.
Og når er naturen egentlig brukt opp?
Jeg er selv fornøyd forbruker ev det meste av goder. Jeg bruker strøm, vann og de fleste av godene som samfunnet tilbyr. Jeg er ivrig bruker av veier og infrastruktur innover fjelldaler og skogsområder. Og de urørte områdene, de som ikke er underlagt menneskelig forbruk og kontroll, blir stadig færre og færre. Fjerne områder blir mer og mer tilgjengelige for alle. På godt og vondt. Å bevege seg i skog og fjell uten å se menneskelige spor hører til sjeldenhetene.
Akkurat nå oppleves motsetningene i naturen ekstra tydelig. For de av oss som ser. For akkurat nå gjelder det å følge med. Det er vår. Og jeg vil påstå at det finnes ingen andre tidspunkter som naturens evne til å fornye seg selv er tydeligere enn akkurat nå om våren. Hvis vi lar den. Og hvis vi er villige til å se det. Og hvis vi ser verdien av det.
Skogens ro er totalt fraværende. Det er ikke noe annet tidspunkt gjennom året hvor det er mer hektisk aktivitet i skogen enn nå. Maurtuene våkner til liv. Maurene styrter hit og dit med et eller annet meningsfullt, for mauren, å foreta seg. De lager et yrende liv. Fuglenes kvitring og kjas og hui og skrik for å påkalle oppmerksomhet fra det motsatte kjønn er intenst. Skvatring fra storfuglen, ender og forbipasserende traner overdøver det meste når det står på. Og i dammene bobler det av froskeliv. Til og med myggen har begynt å surre. Bjørkas intenst grønne museører sprenger seg ut av overmodne knopper og skogbunnen grønnes av alt som tyter opp dag for dag.
For det handler om reproduksjon. Og det handler om å gjenskape seg selv. Noen ganger handler det om å reparere seg selv. Ei diger furu som veltet i vinterstormen for fire år siden har blitt hjem for småkryp, sopp, mose og larver. Den er en del av kretsløpet i en natur som endres og reparerer seg selv. Småfuglene bygger rede og går helhjertet og med alt de har av nebb og klør (!) inn for å reprodusere seg selv i håp om fortsatte kolonier av blåmeis og trost.
Alt foregår samtidig.
Midt i alle denne gjenskapelsen finner vi oss mennesker. Vi som lever i 2025 og stadig vil ha bedre veier, mer utbygd infrastruktur og lettvinnere hverdager. Og mer strøm. For det er grønt. Altså: strøm er grønt. I alle fall den som blir produsert av såkalte fornybare kilder. Sier de.
Lokalt så holder fortsatt Stange Almenning døra oppe for utredning og etablering av vindkraftverk i vår lokale natur. For vi trenger strøm, sier de. Det snakkes om underskudd og strømbehov for at vi skal tiltrekke industri og arbeidsplasser og bidra til fellesskapet. Bidra med kraft. Grønn kraft, sier de. Og mener strøm da. Men hvor grønt kan det egentlig være å bygge ned naturen med enda mer infrastruktur? I dette tilfellet turbiner, veier og anlegg. Hvor lett blir det for naturen vår å gjenskape seg selv i dette miljøet? Og hvor troverdig er lovnader om «gjenopprettelse» av natur når vindkraftverkene legges ned? Og hva slags naturvern holder vi på med dersom vi «redder klimaet» ved å bygge såkalt grønne vindkraftanlegg?
Vi som går en del til skogs ser jo at gjenopprettelse av natur er et rimelig seigt og langvarig prosjekt. Hogstfelt er fortsatt hogstfelt selv om nyplanting har blitt tømmerskog. Jeg mistenker for eksempel at blåveisen som vokste i deler av min egen skog er borte for alltid. Den forsvant når skogen ble hogget og nå har andre vekster overtatt. Heldigvis er det både skog og blåveis der det ikke er hogd.
Mitt spørsmål er: hvor går grensen for vårt forbruk? Hvor mye strøm trenger vi egentlig? Og hvor mye strøm kan vi forvente å bruke i framtida? Hvor er vippepunktet der utbygging og forbruk og den menneskelige inngripen tar over og naturen mister sin evne til å gjenskape seg? Når er det vi skjønner at vi ikke kan få både i pose og sekk? Når overdøver vekst det helt nødvendige naturvernet? Når har vi brukt så mye av jordas ressurser og tatt over så mye av naturen at den ikke blir i stand til å fornye seg igjen?
Noen vil si vi har passert det punktet. Andre mener vi nærmer oss vippepunktet. Og noen påstår at vi har langt igjen. Får vi en neste vår? Er naturens gjenskaping av seg selv like eksplosiv og ustoppelig neste år? Om 10 år? Eller om 50 år?
Det jeg vet er at vårt valg i dag vil påvirke naturens evne til å gjenskape seg selv i all framtid. Og dermed naturens evne til å beholde et miljø der mennesket kan leve. Forbruker vi stadig FOR mye, så bruker vi OPP naturen. Hva skal vi gjøre når det er tomt?
Vi kan bidra til fellesskapet, vi. Men ikke med master og turbiner og veier og anlegg som ødelegger livsgrunnlaget for alt som lever. Nei, vi kan bidra med å tenke helt motsatt! Annerledes. Bærekraftig. Hva om vekst ikke trenger å dreie seg om mere? Hva om det kan dreie seg om bedre? Hvordan kan vi bedre bruke den kraften vi har, de anleggene vi har og bedre ta vare på naturen vi har rundt oss? Slik at den igjen kan gjenskape seg og ta vare på oss!
Nyt våren, pust frisk luft og gled deg over at naturen fortsatt har evne til å gi deg et levelig miljø! Si nei til gravemaskiner som spiser skog også i 2025. Spesielt de som baner vei for enda større monstre, for eksempel monstermaster!
Og følg med! For det er akkurat nå det skjer! Gjenskapelsen.
Diktet av Rolf Jacobsen ble publisert i diktsamlingen «Hemmelig liv» i 1954:
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
En liten tur ut viste meg hele 10 gode grunner for å gå en tur rundt huset. I tillegg til å kjøle meg ned fra ei hetetokt, da… For nå skjer det saker hver dag og hver time. Det gjelder rett og slett å følge med. Ta seg en tur rundt huset, kvartalet eller til skogs eller i parken.
Her er ti grunner jeg fant på min lille runde:
Vårens solnedgang over nyharvet åker.
Grana skyter knopper.
Kjøkkenhagen produserer mojito – eller i alle fall mynte 😉
Syrinen er på nippet til å bli lilla.
Plommetreet er klart til å blomstre.
I den ene gule kassa bor kjøttmeisen.
Og her bor spettmeisen.
Den svarte og hvite fluesnapperen som bor her satt i grena på epletreet på oversida og brukte seg på meg.
Gressløken er mer enn spisemoden.
Og både mauren og jeg venter på at peonen plutselig skal sprette og bli enda søtere.
God maikveld!
I går var det søndag og dermed søndagstur for friluftsheidi og småbrukeren. Nok en gang var det nærskogen som skulle besøkes og vi bestemte oss for en sti som vi ikke hadde gått på leeeenge. Undertegnede husker at deler av ruta ble foretatt for to år siden, da oppkjøringa til Glittertind-stuntet krevde både bakker og kilometer og steinete og bratte stier ble brukt som testrute. Men ut over det så fant vi både nye hogstfelt, «nyplantinger» som hadde blitt høye trær, masse nye skilt, hvilebenker og forskjellig som vi aldri hadde sett før.
Skogen i nærheten her inneholder mange stier. Og flere kulturminner av tidligere bebodde teiger, industri langs elva og ikke minst menneskelige byggverk av ulike slag. Både denne søndagsturen og forrige hadde slikt noe å by på.
Plutselig fikk jeg øye på en statsminister og nobelprisvinner også. Nedi berget sto jo ingen ringere enn selveste Sir Winston Churchill! Jeg måtte jo nedom ham og gi han en liten smask! Litt fordi han var en viktig brikke i alliansen mot Hitler under andre verdenskrig. Og litt som et «pek» for hans i etterkant påpekte rasisme og kvinnefientlighet. Blant annet.
Og jeg kan berolige alle med at ingen steinskulpturer ble skadet i stuntet. Og småbrukeren ble langt fra sjalu. Han var fotograf og ellers full av stormkjøkken-kaffe og -kanelsnurrer 😉.
Jeg kalte det først en ekspedisjon. En nærekspedisjon. For det kjentes litt sånn ut. Som om det var det for meg i alle fall. Men så minnet jeg meg selv på hva Thorbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen»: «En ekspedisjon har alltid et mål». Ok. Min ekspedisjon hadde jo også et mål. Og da jeg etter både sykling og litt gåing og vasing gjennom kratt og over grøfter, samt en liten ompakking av utstyr underveis, så kom jeg fram dit jeg hadde tenkt meg. Til målet. Men derfra handlet det jo mer om å virre formålsløst rundt i skogen uten særlig mål og mening, lese litt og forbli der til neste dag. Det Ekelund sammenlikner med en walkabout.
Men altså: sykkelen, trehjulingen, ble pakket med alt jeg forestilte meg at jeg trengte for ei hengekøyenatt i skogen. To sykkelvesker og en ryggsekk. Og det som ble lagt i veskene skulle jo over i sekken da jeg parkerte sykkelen. Jeg har lenge fablet om overnattingstur på sykkel i skogene hjemme. Men inntil fredag var det bare snakk.
I underkant av ei mil sykling oppover skogen gikk veldig greit. Sykkelen er tyngre og noe mer ustabil så klart med all den vekta på, men i og med at veien ikke var så utfordrende, så gikk det smertefritt. Hjelpemotor i oppoverbakkene er gull når pakningen er tung. Stor var overraskelsen da skogsbilveiene var åpne. Der pleier bommen å være nede til etter 17.mai slik at veiene skal rekke å bli faste nok til trafikk etter vårløsninga. Men denne våren har jo kommet kastet på oss supertidlig, så noen av veiene var allerede oppe. Noe mer trafikk kunne jeg ikke se allikevel. Bortsett fra to biler som passerte i full fart da jeg sto i veikanten og pakket om for å få alt på ryggen før jeg tok beina fatt.
Sykkelen ble gjemt i krattet og jeg vaset meg inn i skogen og fant leirplass. Det mangler bilde av akkurat det, men ei hengekøye blir som en fantastisk fallskjerm når vindkastene er sånn rundt 13-14 sekundmeter. Og jeg kunne nok ha tatt en Mary Poppins om jeg hadde «sluppet løs» hele køyeduken. I alle fall måtte jeg holde godt igjen og knyte fort! Jeg stolte blindt på værmeldinga som sa at det skulle roe seg etter klokka 21, og fikk stappet både liggeunderlag og sovepose oppi den flagrende køya. Med litt mer «ballast» fra sekken, så hang den relativt rolig. I alle fall etter hvert som vinden roet seg litt.
Det ble ei god kveldsøkt der med ryggen mot en trelegg. Godt kledd så tåler en litt vind når sola skinner og været er tørt. Og dobbelt sett med briller gjør nytta si når kombinasjonen lesebriller og solbriller ikke er anskaffet 😉.
Å kose seg med en ørliten baylies på en fredagskveld hører også med til leirlivet. Og en kopp kakao med en liten baylies-knert oppi smakte overraskende godt. Det skal jeg huske til en annen gang.
Jeg legger meg som regel relativt tidlig når jeg er på tur alene. Så klokka 22 var jeg i køya og slukket lyset, altså hodelykta, rimelig fort. Det var fortsatt masse lyd i skogen. Vinden hadde, som lovt, roet seg og småfuglesang og -skrål var dominerende. Helt til orrhanen satte i gang. Den hadde åpenbart noe fredagsenergi den måtte bruke opp før natta og både gobeligobeligo og kriiik, kriik dominerte lydbildet i omkring en times tid. Da ble det ganske mørkt. Og helt stille. Ei enslig trane fløy rett over hengekøya mi før mørket senket seg fullstendig. Den er relativt stor når den subber de halvstore furuene og er rett over hodet ditt i all sin prakt. Jumbojet? Eller i alle fall Spitfire 😉.
Det var heldigvis godt og varmt i soveposen og jeg våknet ikke før ved 6-tida da behovet for en dotur, lyset og ikke minst orrhanens spill hintet om at det var morgen. Jeg satt i soveposen og så på et par-tre orrhaner som spankulerte rundt på myra, spilte og bruste med fjøra. Spillet og lydbildet fortalte at det var mange i skogen rundt også, men de så jeg ikke før jeg jagde et par fra tretoppene da jeg var en dotur bak ei bjørk litt etterpå.
Kaffe må slike som henger til skogs om natta ha. Og kaffe fikk jeg kokt meg. Soveposen var rimet og vannet i vannflaska hadde isbiter så det var godt å få i seg noe varmt etter hvert. Med sola «i ryggen» og stort sett bak skogen så var det en noe kjølig morgen. Dermed ble leiren pakket ned og forlatt rett etter kaffe og frokost.
Tilbake på veien var det bare å reversere hele ompakkinga fra ettermiddagen før. Det som tok mest tid var å lete etter stroppen som skulle holde sekken på plass bakpå sykkelen. Jeg tror jeg tømte begge sykkelveskene minst tre ganger før jeg fant den: sammenkrøllet oppi sykkelhjelmen! For DET hadde jeg jo tenkt at var en lur plass i går!
Sykkelturen hjem gikk en annen vei. Så i underkant av ei mil ble i overkant av ei mil på hjemturen. Og jeg er «avkrattifisert» for et par uker i alle fall, i følge småbrukeren. Han mener nemlig at jeg har «krattsjuka», det vil si et eller annet virus eller noe som gjør at jeg har behov for å sove ute med jevne og ujevne mellomrom. Og behandlingen er kun en ting; «avkrattifisering». Eller ekspedisjoner. Eller walkabout. Kjært barn har mange navn. Også hengekøyeturer til skogs!
Kilde: Torbjørn Ekelund, Året i skogen, Cappelen Damm 2014
En svale gir ingen sommer, heter det i ordtaket. Her jeg bor sier vi forresten tradisjonelt sett “sulu” og ikke svale. Neida, det er ikke sommer selv om jeg har en, eller muligens et par, løvetann i plenen heller. Og en enslig sommerfugl betyr heller ikke at det er sommer. Helt. Ennå.
Men løvetann og sommerfugl ER sommerlig. Til og med en første mai.
Tirsdagen tikker ustoppelig mot onsdag, og det er i grunn helt okei 🙂 Og ja, det har vært en tirsdag med moro. Moro av typen, skravling, bading, bål og kaffekoking. Altså en gylden dag med masse gleder. I dag delte gleder. Og heldigvis kom jeg meg så vidt hjem før både migrene og hetetokter tok over skrotten.
Det blir ikke så mye interessant blogging av slikt noe. Men en nydelig vårdag på bunnen av Mjøsa er ikke dum å “ha i banken” selv om ettermiddagen ikke var så mye verken å skrive hjem om eller å blogge om. Dette derimot – syns jeg er delbart:
Er jeg på rett sted i livet? Og hva er egentlig rett sted?
Jeg pleier å “skryte” av at å føle seg hjemme, for min del, ikke har så mye med sted å gjøre. Mer med folk, mental innstilling og innhold. Men jeg skal også være den aller første til å innrømme at det er enkelte steder i verden jeg føler at er mer “rett” for meg enn andre. Og enkelte steder der jeg føler meg fullstendig malplassert.
Rett sted kan være vrangt en dag. Og “feil sted” kan plutselig passe ei stund. Det er opp til mentalitet og psykisk og fysisk tilstand. Og det er opp til hva jeg har behov for akkurat der og da.
Men når vi på bloggen utfordres av utifriluft til å blogge med stikkordene “Meg selv – på rett sted” så er veien til bildearkivet mitt kort. I det arkivet finnes det fryktelig mange bilder både med og uten meg selv på steder og i situasjoner som jeg har opplevd som “rett sted”. Der jeg har følt meg hjemme. Der jeg har følt mestring. Der jeg har følt meg som meg selv. Det er vel de “rette” stedene og situasjonene jeg tar bilde av naturlig nok. Ikke de ugreie stedene der jeg føler meg utilpass.
Senest i dag var jeg på rett sted. Jeg var på skogstur. En ørliten test-tur, egentlig. Jeg som skal på topptur må jo teste om det går. Å gå såpass langt som jeg har planlagt, altså. Resultatet var positivt. Så det er bare å oppsøke “rette” steder framover nå. så forutsetningene for å fikse topptur legges enda bedre til rette.
Men altså “Meg – på rett sted”. For et par år siden (fire, i følge arkivet ser jeg). I villmarka noen dager med kano, lavvo og småbruker. DA var det godt for friluftsheidi å trekke pusten:
Endelig kom dagen da jeg kunne starte enda en sesong. Denne gangen sykkelsesongen. Det har jo både vært bart nok og varmt nok ei god stund. I alle fall innimellom. Men jeg har ikke fått ut finger’n, eller doningen da, før i dag.
Og dagen startet med ganske så tunge lodd både i beina og hodet, kjentes det ut som. Sløv, kvalm, tung i nakken og hodet, slapp og melkesyre «i hele skrotten». Noen dager er sånn. Og da er det ofte migrene på gang.
Men jeg hadde jo en tanke om hva denne dagen skulle brukes til. Og så handler det jo om å velge, ikke sant? Velge å gjøre noe som jeg har lyst til. Gjøre noe godt for meg selv. Akkurat i dag kunne det nok gjerne ha vært å legge seg under dyna på et kjølig og mørkt rom. Det er som regel det beste når migrenen sniker seg innpå. Men i og med at den fortsatt var i «snikemodus» og dermed ikke hadde tatt over fullstendig, så hadde jeg fortsatt et handlingsrom. Og selvfølgelig en dose av den vanlige trassen.
Det handlingsrommet brukte jeg på tre hjul. For det meste. Og som vanlig: jeg kan ikke huske at jeg har angret på en tur. Ikke denne heller! For makan til frihetsfølelse som den sykkelen gir meg! Å kunne tråkke og mer eller mindre «suse» avgårde til skogs er en stor glede. På vårstengte skogsveger – altså stengt med bom for biler på grunn av teleløsning – så er forholdene for grussykling aldeles helt perfekt.
Og jammen fikk jeg en liten avstikker inkludert medbrakt lunsj ved et for meg til i dag ukjent tjern også. Kall det gjerne en slags rekognosering. Det var en veldig fin og fredelig plett midt i skogen. Og bare ca 200 meter fra veien der sykkelen fikk vente mens jeg bushet.
Der ved tjernet fikk jeg jammen meg mer enn jeg hadde forventet også. To kanadagjess bodde nok på ei myrtue uti der, for de holdt seg rolig på passe avstand til den kaffedrikkende merkelige skapningen (meg) som satt ved furuleggen og glante. Og jammen fikk jeg øye på et rådyr på andre sida av myra også. Jeg kunne følge den både med kamera og det blotte øyet helt til enten jeg eller gåsa skremte den nok til å jumpe avgårde og forsvinne i skogen.
Nei, jeg angrer fortsatt aldri på en tur. Og med frisk luft, et par mil med tråkking og en ørliten dose migrenemedisin ved hjemkomst så ble jammen denne dagen full av gleder denne og. En dårlig dag snudd til en god en – DET skjer ikke hver dag, men jammen er det stas når det slår til!
