Vi har vel alle noe som kan gå under kategorien «overskuddsaktivitet». For meg handler den type aktivitet både om noe jeg liker å gjøre når jeg har energi til det. OG, og ikke minst, noe jeg gjør som jeg liker såpass godt at jeg FÅR overskudd av det. Sånn sett noe jeg TRENGER å gjøre i livet for å kjenne meg som meg!
Min «overskuddsaktivitet» nummer en er nok tur. Med bål. Gjerne mat på bål. Med eller uten overnatting. Noen ganger med følge og andre ganger alene. Både helt vanlige tursko med eller uten brodder, sykkel, truger, kano og hest kan brukes til slike hobbyturer. Og aller best og mest virkningsfulle er de turene som innebærer overnatting utendørs. I hengekøye, for eksempel
Nå har det «klødd» i uteliggergenet lenge her. Minst siden påske. Og nå kjenner jeg at det nok snart må bli en tur med overnatting igjen. Det er den berømte «krattsjuka» som begynner å rasle. Uttrykket «krattsjuka» er det småbrukeren som er opphavsmann til. Han kaller det nemlig det når jeg begynner å lese kart, se på værmelding og legge planer om overnatting til skogs. Eller i et kratt, som han sier.
Nå har «krattsjuka» vist seg både å være ganske varig her, og den er progressiv, det vil si at symptomene blir tydeligere og tydeligere, så det gjelder nok å pakke sekken så snart neste mulighet dukker opp. Ikke bare fortsette å tenke overnattingstur, snakke om det, lese kart og værmelding. For det gjør jeg mye mer av enn faktisk å være på tur! Nå gjelder det å gjøre noe med det. Om jeg bare har overskuddet!
Stikker nok til skogs med hengekøye, gass og kokeapparat – og kaffekjele – ganske snart 😉
Gårsdagen var visst «bålpannens dag» for undertegnede. Den første ble tent opp rett etter frokost. Og planen var: utvinne tjære!
Med tyristikker i en gammel kjele, godtbrennende bål rundt og tapping gjennom hullet i bunnen av bålpanna: vipps så kom det greier ut gitt! Noen desiliter «hjemmebrent» tjære i bollen. At bålet også kunne brukes til å grille pølser, koke kaffe og varme kanelsnurrer ble jo rett og slett en bonus. Terrassen og bålpanna leverer!
Litt utpå dagen ble den neste bålpanna fyrt i gang. Der var det verken kaffe eller tjære på menyen. Men et par-tre-fire aperol spritz og andre godsaker ble fortært der i vårsola. Det er bare å takke for invitasjonen og laget. Den terrassen og bålpanna leverte også!
Når bålpanner fyres opp så er jeg lett å be. Og bålpannens dag kan på alle måter gjerne komme litt oftere for min del.
Minimalisme kjennetegnes av enkelhet og strenghet, at noe er fritt for unødvendige og overflødige elementer og at noe er renskåret (naob.no). Minimalistisk design og livsstil kjennetegnes av enkelhet, funksjonalitet og «less-is-more»-prinsippet, hvor overflødige gjenstander fjernes for å fokusere på kvalitet, romfølelse og det vesentlige. Stilen bruker rene linjer, nøytrale fargepaletter og naturmaterialer for å skape orden, ro og mindre stress i hverdagen. Det skriver i alle fall AI på nett.
Men så kommer det som jeg fester meg ved: «Minimalisme handler ikke bare om tomme hvite rom, men om å beholde det som gir verdi og fjerne det uvesentlige» (rydd-deg-fri.no).
Og det er vel nettopp derfor jeg liker og oppsøker den minimalismen som finnes naturlig rundt oss så ofte. Utsyn, ro og uberørt. Det er tre begreper som beskriver en god naturopplevelse for meg. En naturopplevelse er verdifull for meg da det meste utenfor leir eller rute blir uvesentlig. Her-og-nå blir alt som gir verdi og det eneste viktige å konstentrere seg om. Det gir ro, fokus og hvile.
Naturens minimalisme. Og spesielt mye av den visuelle minimalismen kan det finnes i naturen om vinteren. Fargene er dempet og noen ganger kan naturen nesten oppleves i svart-hvitt. Snøen dekker alle skarpe formasjoner og innhyller alt i en myk og ren kappe. Inntrykkene er rolige og forstyrrelsene små. Til og med lyden blir dempet.
Så mitt svar på utifriluft sin helgeutfordring, «minimalistisk» denne gangen, blir den minimalistiske naturen. Denne gangen et vinterlig hvitt Valdresflya fotografert en gnistrende februardag:
Gårsdagens plan var date. Utendørs og med sekk og ved og kaffekjele og pølser og til og med påskeegg med innhold. Det var for så vidt søplevær, men det gjorde ikke noe. «Da har vi nok stien mer eller mindre for oss selv», konkluderte vi. Og det stemte jo i grunn. Sludd og snø og regn om hverandre er ikke det som lokker flest ut på tur.
Men vi fikk ruslet langs elva. Vi fikk skravlet på ut- og innpust, tatt bilder (slik at turen «gjelder»…se innlegget mitt fra forrige dagen), fyrt bål, kokt kaffe, spist pølser og sett på store flokker med traner, ender og gjess både over hodet vårt og bortpå jordet. Og helt sikkert maaaange andre fjørkre som vi ikke vet navnet på.
Sola tittet fram og det ble rett så trivelig der ved elva. Men så gikk det rett i søpla.
Vårløsning med regn, snø og sludd gir gjørme. Og med det noe utfordrende og sleipt underlag å ta seg fram over. Vi klarte oss uten de verste «sidesprangene», det vil si uten å skli overende, men sko og buksebein så i grunn ut til å ha vasset i dyp gjørme. Noe vi for så vidt hadde gjort. Dermed var det søpla som gjaldt. Rettere sagt søppelposer. Praktisk valg når sjåføren har så ny bil 😉.
Tenk at en så vellykket date faktisk kan ende i søpla 😉.
I ettermiddag ler jeg litt oppgitt over meg selv. Rett og slett fordi jeg sitter her og reflekterer. Om hva da?
Jo, jeg reflekterer over konseptet tur. I dag rett og slett om såkalt søndagstur. Akkurat i dag «palmesøndagstur».
For i dag har jeg vært på tur. Søndagstur. UTEN bål!!! Og det er ikke april enda en gang. Så det generelle bålforbudet ligger over 15 dager frem i tid. Og kjenner jeg meg selv rett så pleier bålsesongen å bli utnyttet til siste time, så dette er nesten sånn «mot normalt».
Men, når snøen har vært borte ei god stund og det fortsatt ikke finnes grønt i skogen, så føles det ikke riktig å tenne på noe som helst i grunn. Så i dag valgte vi kokeapparat til skogsturkaffen. Det ble tur uten bål. Men med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat plassert på en ørliten rest av snø vi fant i et skyggeparti.
En søndagstur etter min smak på alle måter. Men har den turen egentlig skjedd? Når ingen tok bilde og det ikke finnes dokumentasjon å legge ut på sosiale medier med hæsjtægg #liveterbestute eller #utpåturaldrisur eller noe i den duren. Gjelds det da? Har det skjedd? På orntli’?
Vel, dokumentert med bilde eller ei: nå står det i alle fall på blogg…så da så 😉
Det er jo ikke akkurat mangel på bålbilder hos denne bloggeren. Så om ikke dagens er dokumentert, så finnes det jo diverse i bildearkivet…
Denne helgas utfordring fra utifriluft: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-en-farge-dominerer.html, handler om farge. Og da endte jeg på blått. Og på blåveis. Igjen. For blant blåveisen nedi bakken her så er det en farge som dominerer. Blått. Eller blålilla. Og det er jo den fargen jeg ser etter når jeg surrer rundt inni krattet og leter meg fram til de små knoppene mellom alt det grå og brune.
Men innimellom, og i enkelte områder der i “blåveisskogen” så er det like mange hvite egentlig. Altså hvit blåveis. Det skyldes visst primært genetiske variasjoner, leser jeg på nett. Ikke jordsmonn, som jeg trodde. Og de dukker jo opp innimellom de blå.
Foreløpig er de de blå som dominerer. Men om du ser nøye etter på bildet mitt av buketten, så ser du at det finnes hvite der også. Men enn så lenge: det er de blå som dominerer.
Friluftslivet denne helga har i sin helhet foregått i nærmiljøet. Og, tross stor variasjon, vært av den i aller høyeste grad “lavterskel” typen. Fredagen ble avsluttet med Auroras vakre dans på himmelen. Og jeg måtte surre litt ute i hagen før jeg la meg:
Forrige uke kom jeg ned fra fjellet. Tre uker på rehabilitering på 830 meter over havet hadde gitt meg tro og motivasjon til å gå på ski. Og planene var krystallklare. Langrenn skulle det bli. Helst så fort som mulig og så ofte som mulig. Så lenge sesongen tillot det. Det gjelder jo å holde i gang når en først er “i dytten”.
Det jeg ikke hadde tatt helt med i betraktning var vel at jeg IKKE bor på 8-900 meter over havet. Og heller ikke at det faktisk er mars. Så skitur blir det i tilfelle her:
Sånn kan det gå. Den blir i tilfellet ikke så lang den skituren… Jeg har en mistanke om at det er såpass mye «må-oppgaver» framover at det å kjøre flere mil for å få gått en ørliten skitur IKKE blir prioritert. Selv om jeg både kan og får til. Hvis jeg vil.
Nei. Jeg mistenker at langrennsesongen min er over for denne vinteren. Men flere kontroller de siste dagene samt et besøk her…
…har i dag klarert meg for de neste månedene. Fortsatt kreftfri og klar for ny sesong med sykling, hengekøye, fugleleik og vandring rundt omkring i skog og kratt. Til og med kanskje en fjelltur eller sju.
