Også mitt, selv om jeg er liten. Kan du se meg?
Oppdagelsesferd.
Noe av det aller beste jeg vet er kanotur. Og aller helst på ukjent grunn. Ikke bokstavelig som å gå på grunn, men som på uutforskede vann eller elver der jeg ikke har vært før. I dag gjennomførte småbrukeren og jeg en slik padletur.
Selvfølgelig hadde jeg vært der før, men da med helt annen målsetning. Og jeg hadde kun vært i enden der vi satte ut kanoen. Dessuten kan jeg vel tippe det er minst 25 år siden jeg satte min fot der, så slik sett så var det meste ugjenkjennelig. Men flott.
Med sol, bortimot vindstille og fin flyt fikk vi en perfekt oppdagelsesferd over vannet og opp elva. Forbi et stort antall beverhytter, gjennom utallige svinger, over grunner og gjennom kulper. Fantastisk framkommelighet med denne farkosten. Og veldig lite utsatt for sjøsjuke, heldigvis. Kano er en fantastisk måte å bevege seg inn i marka på. Selv om anda vi jagde opp 17 ganger nok fikk et snev av forfølgesesvanvidd før hu ga opp og fløy sin vei.
Vi padlet så langt vi kom, spiste lunsj der vi måtte snu, fikk årets første myggestikk og var en stakket stund i villmarka. Helt for oss selv. Når turen da kan avsluttes med en dukkert mens småbrukeren rigger kanoen på biltaket, kan man ikke ønske seg mer. Og heldigvis fikk vi ingen åbbår, så vi rundet av med lokalt øl og burger på grillen.
Dagen i dag.
I dag hørte jeg på bilradioen at det var den store «lær deg kart og kompass-dagen». Jeg har jo ikke DAB i bilen så jeg er prisgitt relativt lokale radiostasjoner. Noen vil muligens påstå at de aldri har hørt om denne dagen (inkludert meg) og at det må være feil. Jeg har derimot ingen grunn til å tro at dama på eteren jugde, så jeg tar det hele som god fisk.
Altså «lær deg kart og kompass-dagen». Basta. Nå er det sånn at jeg hevder å kunne litt kompass. Og kart. Så akkurat der påberoper jeg meg altså en smule kunnskap. I alle fall nok til å ta ut kurs og ende på riktig sted, med 50 meters slingringsmonn da, i kombinasjonen tett granskog, regnvær, tåke og stummende mørke. En god kollega kan bekrefte påstanden. Når det gjelder kart så syns jeg det er fryktelig stas. Såpass stas at jeg kan studere nevnte papir i timer. Uansett hvor godt merket og hvor bred autostradaen av en sti er så liker jeg følge med på kartet hvor jeg er. En god kollega og turvenn kan bekrefte dette også.
Å beregne avstand og høydekurver derimot. Der har jeg litt å gå på. Det merkelige er at det man tror er toppen, alltid viser seg bare å være en hump på vei til den virkelige toppen. Nå har jeg derimot fått litt mer peiling på hvor fort, eventuelt evinnelig sakte, jeg beveger meg i terrenget, så da er det mulig å regne ut omtrent hvor langt jeg har kommet på kartet. Kilometer i timen og slikt, vettu. Summen er som regel latterlig lav, men uansett er det interessant å se om kartet stemmer!
I anledning dagen så har jeg studert kart. Ikke kompass da jeg stort sett har befunnet meg på asfalt, i nødvendige butikker og hjemme.
Men ifølge bilradioen har altså kart og kompass sin egen dag, og selv om jeg ikke trengte hverken det ene eller det andre av det for å finne motivet på bildet, så vil jeg påstå det egner seg over sofaen også.
Hurra hei og hopp!
Husker dere haren fra «Reveenka»? Han som kom sprettende med både salto og hoppsasa og var så glad og lettbeint at han nesten ikke klarte å stoppe på sin frierferd? I går møtte jeg en slik en på tur i skogen. Den var så diger at jeg først mistenkte at det var kenguru som kom sprettende. Det er jo ikke spesielt sannsynlig å møte kenguru på skogstur i innlandet, men at tanken slo meg er jo ikke helt borti natta. Det er faktisk bare noen år siden jeg deltok i kengurujakt i skogen her i bygda. Tro det eller ei. Da var det en som hadde sett sitt snitt til å stikke av fra nærliggende dyrehage. Så det er mulig. Men denne gangen var det altså hare av det velfødde slaget.
Lettbent var’n. Det er mer enn man kan si om undertegnede. Den første halvtimen går etter forholdene bra, det skal sies. Det går ikke fort, men det går sånn relativt jevnt framover. Så sant det det ikke er for ugreit terreng. Så går det litt og litt dårligere helt til 50-skrittsmetoden må tas i bruk. Det vil si stabbe 50 skritt, så stoppe og tøye og henge på medbrakte gåstaver. På denne måten tar det nødvendigvis litt tid å ta seg fra a til b. For ikke å si til c… Den minste lille ekspedisjon offroad blir gjerne heldagstur. Det handler altså ikke lenger om å gå langt. Jeg pleier å si at jeg går lenge!
Men på den positive siden: da småbrukeren var med på tur søndag så ytret han følgende «du er mye mer lettbeint nå enn sist vi var på tur!». Der kan du se! Jeg tror det var helgas kommentar! I alle fall fikk både legen min og jeg en god latter av den meldinga. Tror legen mente det var ironi. Jeg gadd ikke bli fornærma! Og i alle fall ikke krenka. Vi var skjønt enige: det går framover!
Og skulle det være noen som lurer: jeg prøvde ikke å henge på haren slæsj kenguruen! Jeg konsentrerte meg om å gå lenge.
Hurra hei og hopp!
Endelig badesesong!
I år skjedde det uvanlig sent. I alle fall til undertegnede å være. Jeg har med andre ord vært direkte somlete denne våren. Jeg har ikke kommet i gang. Selv om isen gikk for mange uker siden har jeg altså holt meg på land.
Men nå er endelig sesongen i gang. Badesesongen er åpnet. Heldigvis står det enda mai på kalenderen, så det er store muligheter for at den kan vare i omkring 6 måneder i år også. Vanligvis bader jeg så sant det ikke er is på vannet. Begynner altså tidlig, helst i april og holder på så lenge det frister eller er mulig utover høsten. Et par ganger har romjula også blitt brukt til bading i friluft. Men det fordrer selvfølgelig åpent vann, og da blir det stort sett kun når denne landkrabba er i nærheten av saltvann.
Heldigvis er bikinikroppen intakt. Eller, bikini er jo sjelden påkrevd da. I dag ble det helt vanlig undertøy. Relativt godt kledd sammenliknet med andre tilfeller, faktisk… men med bading i såpass grisgrente strøk risikeres ingen krenking. Heldigvis!
Grevling i taket.
Dagens facebook-minne viste seg faktisk å være et viktig innslag i min tur-historie. I alle fall i min overnatting-i -et-kratt historie. Det bekrefter også teorien om at det er de litt mislykkede turene som ikke gikk helt etter planen som huskes i ettertid. Og ikke minst gjør man seg en erfaring rikere og kanskje man til og med lærer litt.
For nøyaktig 2 år siden i dag hadde jeg igjen pakket tursekken og tatt meg ned den mildt sagt noe bratte lia for å overnatte under åpen himmel ved den lille elva som markerer eiendomsgrensa her på bruket. Jeg hadde på mitt som vanlig stabbende vis overvunnet bratt terreng a la slalombakke, krabbet under vindfall etter først å ha dyttet sekken under (var ikke plass til både meg og sekk samtidig) og inntatt leirplass.
Tidligere bekjentskaper med hoggorm i valgt område gjorde meg litt bekymret for hvor mange vi skulle være i soveposen utover natta, da jeg hadde planer om å sove på bakken under åpen himmel. Medbrakt tarp ble derfor lagt ut som underlag på mosen, med tilhørende pinner og oppbygging i hjørner og kant. Slik at det ikke skulle være så enkelt for orm eller andre uønskede besøkende å ta seg opp på liggeunderlag og inn i sovepose i løpet av natta. Tarp er en slags tynn turpresenning som vanligvis settes opp som tak over leiren. Denne gangen altså som golv. Eller ei slags balje…
Genialt som hoggormsikring antok jeg! Etter en god del styr, leting etter egnet sted, stein og pinner, samt dandering av alt, sa jeg meg fornøyd. Senga var hoggormsikret! Endelig kunne jeg åpne min ene og eneste ølboks og sette meg og nyte utsikten over elva. Finne skogens ro og meditere litt, med andre ord. Måtte sette på meg mygghatten tvert da millionvis med blodsugende en- og tomotors individer av type mygg syns det var artig med besøk der i skogen. Å drikke øl fra boks med myggnett over hodet tror jeg krever et helt blogginnlegg i seg selv. Tenker at det drøyer ølen, i alle fall.
Elva rant glitrende forbi og det var bortimot solnedgang. Det var med andre ord tilløp til idyll. Helt til jeg, med nesa mot elva, hørte en lyd bak meg… jeg snudde meg, slik jeg husker det ganske stille og diskret, og stirret rett inn i fjeset på en grevling. Like over hodet mitt! Ja, det er bratt!
Grevlingen, som vi vet at ser dårlig og dermed reagerte seint, ble omtrent like overrasket som meg og snudde på hælen (om grevlinger har sånt) og forsvant sørover. So far so good! Jeg tok en slurk til av ølboksen, tenkte litt, syns fortsatt det var ganske idyllisk, tross mygg, og tenkte så litt til…
Så kom panikken! Riktignok var soveplassen hoggormsikret. Men var den egentlig grevlingsikker? Og hvis grevlingen skulle komme tilbake utpå natta og begynne å snuse på hoggormtarpet mitt, hvem kom til å dø av skrekk først?
Sannsynligheten for at undertegnede kom til å gå ei søvnløs natt i møte ble plutselig så stor at undertegnede rykket med seg sovepose, underlag, tarp og alle andre løse deler og stappet alt i sekken. De som kjenner meg vet at det ikke akkurat er lite som skal opp i den sekken. Evakuering var i gang! Løsningen ble tipien litt lenger opp i lia. Tipien er altså en slags permanent lavvo vi har i skogen. Det siste jeg rykket med med før jeg forlot åstedet var den halvfulle ølboksen. Den måtte jeg klatre opp lia med i hånda.
Denne uteovernattingen er foreløpig den eneste jeg har avbrutt. Og det var faktisk akkurat der og da det skjedde. Det var i det sekundet grevlingen vippet meg av pinnen avgjørelsen ble tatt. JEG KJØPER HENGEKØYE! Og det gjorde jeg! Den er nok grevlingsikker!
Veien blir til hvis du går.
«Veien blir til hvis du går» sa Handlingens menn, altså Nils og Ronny for noen år siden. Det betyr for meg at det gjelder å holde i gang. Det skjer ikke noe hvis du ikke prøver.
Så handler det om å sette seg realistiske mål da. Mål som i alle fall teoretisk sett skal være oppnåelig selv med en kropp som har glemt hva samarbeid betyr. En kropp som stort sett ikke virker.
Jeg var veldig usikker på dagens. En sti jeg aldri hadde gått før og et mål i andre enden som jeg hadde et sterkt ønske om å nå fram til. Men så var jeg såpass usikker på om det var oppnåelig for meg at jeg ikke engang hadde turt å nevne målet for turfølget.
Vi la i vei og det gikk fint. Etter hvert gikk det litt mindre fint og undertegnede tenkte at målet kanskje burde justeres. Kartet ble studert…halvparten var igjen. Turfølget hadde allerede nevnt i forbifarten at vi (altså jeg!) måtte huske på at vi skulle gå tilbake også. Men han hadde også sagt at det i alle fall kunne være ålreit å komme så langt at vi så målet… Etter at vi fant ut omtrent hvor vi var ble undertegnede enda mer sikker på at mål for dagen muligens burde justeres.
Men siden man er æresmedlem av trass.no, og det tross alt ikke kunne være igjen så himla langt, ikke sant? Samt at grensa for snubling, raving og bikking enda ikke hadde nådd grensa for hva turfølget godtok, så stavret vi (igjen jeg!) oss litt videre. Plutselig så åpnet landskapet seg og målet åpenbarte seg nærmere enn vi trodde!
Hurra! Målet ble faktisk nådd. Javisst tok det tid, men med begrenset fart, hyppige pauser og generelt meget enkelt terreng, så gikk det faktisk!
Når man da fornøyd kan legge seg i lyng og mose, riktignok noe fuktig etter regnskurene, og innta kaffe og arme riddere fra kokeapparatet. Ja da er det helt ålreit! Da sola kom ble det til og med nesten varmt.
Forventningene til tilbaketuren var pause hvert 50. skritt og laaang tid. Men turen ble jammenmeg unnagjort på omtrent like kort, eventuelt lang, tid som turen til. DET må denne kroppen si seg fornøyd med! Og jammen syns jeg det var fortjent med en søndagstur som tross at den var litt lenger enn tidligere i vår, faktisk var gjennomførbar på en noenlunde trivelig måte! Takk til skrog og kne for det lille smule samarbeid! Og takk til småbrukeren som har blitt fast sekkebærer! Også kalt sherpa.
Idyll eller?
Bildene vi legger ut av tur er som regel en relativt retusjert sannhet. Det vil i alle fall jeg påstå. Jeg har mange ganger sagt at det er viktig å vinkle kameraet slik at bilen ikke syns på selfien. I alle fall ikke på samme bilde som en tydelig ferdig oppsatt leir. Villmarkspreget blir noe redusert da, liksom. Imaget også.
Min siste tur er et typisk eksempel. Jeg ser gjennom bildene jeg tok. Det er sol på vei ned. Kopp med rødvin, god mat, vannspeil og hu sjøl ser relativt blid og fornøyd ut på alle selfiene. Alt tyder på en vellykket uteovernatting i et egnet kratt en finværsnatt i mai.
Kratt var det definitivt. Et relativt tett område med passe stor furu slik at hengekøya kunne henges opp med utsikt til elva som fløt stille og rolig forbi. Tilsynelatende perfekt, jeg var sterk i trua. At samtlige trær var myke som kokt spagetti slik at undertegnede drev på så svetten haglet sammen med ukvemsordene i hele en og en halv time før rimelig køyeplass var inntatt forteller ikke bildene noe om. Blir liksom ikke til at man drar opp kamera i kampens hete. Ikke ble det bilde da hu sjøl gikk på ratata et par ganger på grunn av svikt i uegnet kne og da hu ble bitt av en skokk småfrustrerte maur underveis heller. Da køya endelig hang på egnet plass, den fjørtende jeg prøvde, var den omtrent nøyaktig 5 meter fra veien. Og bilen kunne jeg skimte mellom småfuruene. Jaja, kun en ting å gjøre: snu ryggen til og fokusere på elva. Gikk i grunn greit, bortsett fra:
Det kjører sjokkerende mange biler på en støvete grusvei til ingensteds en maikveld med sol i grunn, men de fleste dro hjem og la seg utpå kvelden og da var det bare meg og ei and som fløy i sikksakk over hue mitt og kvekket.
Med borti 20 varme om ettermiddagen var det allikevel en bitteliten overraskelse at kuldegradene skulle innta leiren så til de grader utpå natta. Nesa, som av naturlige årsaker stikker ut av soveposen nattestider, ble så kald at den holdt på å dette av og rimet lå på både sovepose, sekk og bakken om morgenen. Heldigvis var det finvær, men hu sjøl hadde feilberegnet morgensola og antakelig satt opp køya på det stedet i skogen der sola kom aller sist! Siden hu frøys og nekta å stå opp før sola varmet hengekøya gikk det derfor ei stund før det nødvendigste morgenærendet ble unnagjort.
Etter det gikk det fint, altså. Frokost i sola, som endelig kom på leirplassen, fuglesang og tining av både kropp og utstyr. Og til og med et par avstikkere offroad i rekognoseringens tegn etterhvert. Og den store fordelen med å campe nesten oppå bilen er jo at en ikke trenger pakke så nøye når man skal hjem. Det er helt innafor å gå flere turer de 5 meterne.
Ladestasjon.
Å lade batteriene er viktig for alle. Det er viktig for at vi skal fungere i hverdagen og være en rimelig god utgave av oss selv. Både for oss selv og for alle vi har med å gjøre. Hvordan vi lader er nok fryktelig varierende. Noen lader på fest, andre foran en tv-serie. Noen lader på sofaen, andre på topptur. Noen lader i godt selskap, andre i selskap med bare seg selv.
Jeg leter stadig etter den ultimate ladestasjonen. Altså den som virker aller best for akkurat meg. Jeg tror den varierer.
Noen ganger lader jeg på sofaen. I alle fall er det der jeg havner. Jeg legger meg gjerne ikke, jeg bikker. Å bikke er et dialektord for å velte. Som du skjønner, når jeg bikker på sofaen er det på tide å lade! Som jeg skrev i forgårs så har jeg nå oppgradert med en ny ladestasjon. Balkongen er innredet for bikking! Ikke å forveksle med biking. Oh no! Her er det kun snakk om å innta horisontalen, til nød sitte, mens man drikker noe godt, leser noe interessant, filosoferer over solnedgangen eller bare lukker øya og melder seg helt ut.
Men ofte lader jeg nok aller best her eller på tilsvarende “stasjoner”.
I alle fall lader hue mitt som regel best i slike omgivelser. Det tømmes for alt som ikke er her og nå, jeg er konsentrert om å holde meg tørr, varm og mett. Alt annet blir uvesentlig og dermed tømmes hodet. Jeg lytter til alle lydene rundt meg. Og er jeg langt nok offroad lytter jeg til stillheten.
«Å virre formålsløst rundt i skogen alene regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet», som Torbjørn Ekelund skriver i boka «Året i skogen». Det er helt i orden. Det er ikke snakk om sosialisering uansett. Kun lading.
Uten en tråd.
I alle fall uten nett. Så var man da plutselig så ivrig på å komme seg på tur at man glemte hele bloggen! I alle fall blogginga. Antakelig et godt tegn. Og derfor ikke noe innlegg i går. Som seg hør og bør så stikker hu sjøl ofte avgårde til mer avsidesliggende områder uten folk. Og uten nett. Dermed får man være helt i fred. Går man på snørra og blir liggende som et slakt så er det jo greit at noen vet hvor man er. Så da er vanen å i alle fall melde i fra sånn ca hvor man går. Så får det være opp til vedkommende å bestemme om det er verdt å lete om man ikke dukker opp igjen.
Mat må man ha på tur. Og kaffe!
Men altså: uten nett og dermed uten blogg! Genialt! 