Velg en dag med sol fra skyfri himmel og praktisk talt null vind.
Forlang at den du kjenner med hytte innen rekkevidde har tilgang til truger.
Hent vedkommende, truger samt en pose sjokoladeboller på nevnte hytte.
Gå 500 meter på truger til fri utsikt i alle retninger oppnås. Inkludert utsikt til Mjøsa, Jotunheimen, Rendalssølen og Trysilfjellet. Samt diverse dalstrok i nordlig, sørlig, østlig og vestlig retning.
Finn ferdig gravd snøsofa inkludert granbar og sett deg ned og spis medbrakte boller.
Nyt!
Gå så de 500 meterne tilbake til bilen, kjør til nevnte hytte og tenn bål.
Grill pølser og sitt i røyken samt få servert kaffe og sjokolade.
La selvfølgelig skravla gå rimelig i ett underveis, ispedd wow-er, akking og veing over strålende vær og fantastisk utsikt.
Sa den kloke dama. Det var vel egentlig flere av dem. Kloke damer altså. Jeg er så heldig å kjenne et respektabelt antall slike og da er det fornuftig å høre på intelligente innspill. Av og til i alle fall.
Tidligere har jeg blogget om nyttårsforsett. Forsett av typen sove utendørs minst ei natt hver måned hele året. Jeg har gjort det før så slik sett så er det en reprise. Og det er jo fint med forsett som jeg vet jeg er motivert for og kan få til.
Så kom siste uka i februar. Litt brått på. Februar er så kort. Og jeg slo meg til ro med at nyttårsforsettet i sin mest strikte form ikke lot seg gjennomføre. Jeg hadde ikke sovet ute i februar, og kom ikke til å få hverken tid eller anledning til det før kalenderen bikket mars. Slik sett hadde nyttårsforsettet gått i vasken allerede. Og jeg omdefinerte i grunn hele planen til å bli noe slikt som «sove ute I SNITT ei natt per måned i hele 2021». Det gjelder å være litt fleksibel!
Så kom 27.februar og jeg hadde jo fortsatt ikke overnattet i et kratt siden januar. Siden de kloke damene er greie og leser undertegnedes blogg, i alle fall innimellom, så hadde jo enkelte fått med seg det tilsynelatende selvsaboterte nyttårsforsettet. Da kom de bevingede ord: «det er ikke for sent enda»!
Og det hadde selvfølgelig den kloke damen helt rett i. Siden klientellet udiskutabelt mente at utesoving NATT TIL 1.mars fint kan inngå som utenatt i februar, så tok jeg dem på ordet. I natt sov jeg under månen. Og under flamingoene. Terrassen fikk duge både for meg og flamingoene. Flamingoene som egentlig ble innkjøpt til festivalbruk i 2020. Vi vet jo alle hvordan det gikk med festivaler i 2020…
Og siden friluftsheidi sov bedre enn på veldig lenge der under måne og flamingoer så tipper jeg balkongen får nattlige besøk flere ganger. Champagnebalkongen med festivalflamingoene. Også døpt av en av de kloke damene. Takk for hjelpa, og takk for det som så definitivt var et spark bak, damer! Dere er gull verdt!
Nyter dyrelivet med uteovernatting…La meg i februar og sto opp i mars.
Det var mitt jungelord på denne dagen for 5 år siden. Minnene som dukker opp på Facebook forteller meg at jeg sov ute ved et bål natt til 24.februar både for 5 og for 6 år siden. Da var det kaldt. I alle fall for 5 år siden. Soveposen rimte ned og ja – tannbørsten frøs om natta. Men det var måneskinn og vintervakkert ved myra øst på skogen.
I år ble det ingen utenatt denne natta. Det har ikke blitt det på lenge. Og dermed ser det ut til at årets nyttårsforsett om minst ei utenatt hver måned av året røyk allerede i måned 2. Det var nå som sv…
Helga har andre planer, så da så. Velvel. Da får jeg vel satse på to netter under en busk i mars da!?! Det er vel ikke akkurat sååå nøye heller, selv om jeg irriterer meg litt, det må jeg innrømme.
Plutselig så skjedde det. Etter det som kjennes som en rimelig lang periode med tilnærmet sprengkulde, i alle fall føles det som ei lang stund, så snudde det. I løpet av noen timer, kjentes det som. Snøhauger, skiløyper, kuldegrader, måneskinn og knirk under skoa ble erstattet med slaps, regn, blåholke og gråvær. Og vann! Masse vann!
I dag kom sola tilbake og med sol og varmegrader var det duket for en liten trugetur i nærskogen. Å utforske skogen til alle årstider og i all slags vær er gøy! Selv om trugeføret er så tungt at det kjennes mer som å bli sugd ned i snøen heller enn å flyte lett oppå, så er det mye å se.
Is og vann.
En gang en benk i det grønne. Nå – fossefall.
For to dager siden var det fortsatt vinter i skogen «min». Det er fortsatt snø, men vårstemningen begynner å bli mer enn påtagelig. Bekken er fortsatt frossen og full av is. Forskjellen nå er at det renner vann både under og oppå isen. For to dager siden rant det kun under. Islyktene jeg hadde på terrassen er borte. Regn og varmegrader har ekspedert dem. Gårdsplassen er en studie i is ispedd litt grus som har smeltet nedi. Med masse vann oppå.
Men det både ser, høres og lukter som vår! Det er helt ok. Og i morgen får nok varmedressen hvile. Må rote fram noe litt lettere. Tipptopptommelopp!
Hæ? Vår sa du? Og da skal jeg øve på å være ute? Særlig at jeg gidder å gå ut i det hvite der. Når du er 6 måneder og skal ut for første gang…
Friluftsheidi har et noe ambivalent forhold til både morsdag, valentines og i grunn fastelaven også. Hun er tilhenger av å spise kake, få blomster og bake boller når det passer seg. Ikke når det passer handelsstanden og, ifølge sosiale medier, brorparten av det norske folk.
Så da ble valget sol og frisk luft. Så lenge all baking og feiring var et ikketema, så kunne mor ta seg en trugetur i fotsporene til både elg, rådyr og rev. Ekornet hadde, selvfølgelig, gått på tvers av alle andre. Jeg heier på ekornet som etter spora å dømme går sin egen veg. Jeg for min del fulgte stort sett mine egne og de andre dyra sine spor i dag. Dagens innsats innebar kun en 40-50 meter nye spor gjennom et kratt. Tida for nye veier, på truger eller uten, kommer nok en annen dag.
Jeg har fått kaffe på senga i dag. Og småbrukeren lagde frokost. Han gjør stort sett det i helgene. Egg og bacon er liksom et av hans områder. Arvingen har selvfølgelig ringt og gratulert med morsdag, selv om hun var travelt opptatt med å feire valentines med kjæresten. Det er litt orden på hu der. Og jeg setter pris på alt sammen.
Her i huset blir valentinesdag forbigått med fullstendig radiostillhet. Når det gjelder fastelaven så gjorde vi derimot et krampaktig forsøk på å eventuelt gjenfinne noe gjærbakst i fryseren. Det var ikke helt overraskende et vel optimistisk prosjekt. Jeg fant derimot ei hel sjokoladeplate fra jul på spisskammerset, den er ikke hel lenger…
Min tur ut i sola førte i grunn kun til at jeg tenker enda mer på kake nå enn før jeg gikk ut. Selv om jeg har spist sjokolade. Det finnes ikke spor av hverken marsipan, kake eller den uslåelige kombinasjonen marsipankake her på bruket. Men jeg har is! Så da går vi for det til dessert! Det gjelder å løse kakebehovet med minst mulig innsats også. Is er genialt i så måte!
Ha en fortsatt god morsdag, valentines, fastelaven eller søndag, om du vil. Med akkurat passe innsats! Er du heldig finner du en sjokolade fra jula eller en halv isboks i fryseren!
Fra venstre: kjerringspor, revespor, rådyrspor, elgspor og til slutt kjerringa med staven(e).
Jeg er medlem av turistforeningen. DNT, altså. Mest av alt fordi jeg i løpet av de siste årene har benyttet meg av turistforeningens hytter og stinett relativt mye. I alle fall såpass ofte at medlemskontingenten har «betalt seg». Å låse seg inn i ei turistforeningshytte, fyre i ovnen og slappe av har rett som det er vært en hverdagslig avstikker for meg. Det siste året har jeg så vidt benyttet meg av T-merket sti, det er det hele. Pandemi og råtten kropp har stoppet meg fra noe mer. Kall det gjerne en (eller to) unnskyldning.
I dag er det «Kom deg ut-dagen» i regi av turistforeningen. Vanligvis arrangeres det aktiviteter for barn og voksne og mange samles til felles lek og aktivitet. I år er det naturlig nok stort sett tips til individuell aktivitet på nett, så vidt jeg skjønner. Jeg er ingen tilhenger av påtvungen friskluftsaktivitet og «kom deg ut for enhver pris for det er så herrrrlig, skjønner du». På ingen måte. Det er opp til enhver og synes du det er mer stas å drive organisert aktivitet ute sammen med andre på slike dager så syns jeg det er flott! Men om noen spør, så kan jeg gladelig dele egne, positive erfaringer med å holde på ute, både til skogs og til fjells. Alene eller sammen med de få.
I dag fulgte jeg strømmen og kom meg ut! Vindstille og sol fra skyfri himmel vil sikkert prege både instagram og andre sosiale medier når alle friskuser har kommet seg inn igjen når mørket faller på i ettermiddag. Jeg har også gått på ski i dag! Kryss i taket! Det er nok i alle fall minst ett år siden jeg hadde slikt på beina sist. Da var det sammen med de på jobb. Sikkert et kvarters tid i farta til et par 4-åringer. Nok om det.
I dag iførte jeg meg altså ski med planer om å bevege meg litt forsiktig fram og tilbake, sånn ca en kilometer eller no’. Sakte og alene. Jeg har mange par ski. I alle fall tatt i betraktning hvor lite de brukes. Jeg har tipptopplangrennsski type fancy som ble handlet da 40-årskrisa slo inn og jeg skulle trene. Jeg har et par gode udødelige fischer-ski fra 1987 som jeg bruker på jobb og som er så myke at jeg nesten ikke trenger skismøring. Jeg har altfor lange fjellski (er muligens i ferd med å byttes ut) som egner seg til nettopp, fjell og løssnø, og jeg har felleski. Ikke felles ski men vanlige langrennsski med integrert fell under som ikke trenger smøring. Fire par med andre ord. Kunne drevet min egen utleieordning…
I dag ble det fjellskia. Med liten tro på egen evne og definitivt ikke behov for løype med andre folk i, så kjentes det helt greit ut å gå for å lage egen løype på eget jorde. Og for de bredeste og mest stødige skia og skoa. Med kun ett bein som virker i nedoverbakker, knær som går både bakover og framover etter eget forgodtbefinnende og armer som helst ikke vil belastes all verden, var det helt ok. Kilometeren ble passert etter litt sikksakkgåing på jordet, jeg fikk sol i fjeset og frisk luft! Jeg kan bekrefte at det ikke er noe feil med skia. Bortsett fra at de nok er 30 cm for lange for meg. Neste tur blir nok på truger. Det gjelder å ikke overdrive. Komfortsona er et ålreit sted.
Jeg burde ha ryddet kjøleskapet. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha tatt en telefon. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha ryddet på hjemmekontoret. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha gitt bort 4 par sko, 3 jakker og 2 par ski, og sikkert en hel del andre ting som opptar plass og som ingen bruker…. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha besøkt familien. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha skrevet et par blogginnlegg. Men jog gjorde ikke det.
Jeg burde ha snekret noen fuglekasser. Men jeg gjorde ikke det heller.
Jeg burde ha pakket en sekk. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha laget middag. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha gått gjennom, oppdatert og arkivert kurspapirer. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha slappet av litt på sofaen. Men det gjorde jeg heller ikke.
Jeg stakk av. Jeg valgte bort alt og gikk en tur til skogs. Der er det trugeføre. Og det er ro. Kuldegradene er på så vidt levelige 13 grader kaldt og snøen daler sakte og stille. Perfekte forhold å stikke av litt. Påfyll, kalles det.
I går skinte sola, det var vindstille og snøen glitret. Det er slike dager det er ekstra problematisk for slike som meg å ha en skakk kropp. Det er såpass kaldt at melkesyra i skroget blir ekstra seig og det frister egentlig ikke å bruke det skroget til noe som helst. Tenker stadig på å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen da, må jeg innrømme.
Men så er det det hue da! Kropp og sjel henger sammen og er heldigvis eller uheldigvis, stryk det som ikke passer, helt avhengige av hverandre.
Jeg har lært meg at av og til så vinner kroppen, men siden det er viktig med balanse, så vinner hue rett som det er også. Og da jeg kan kombinere sol, snø, truger og kort, snill tur med utsikt over de syv blåner, så er jeg fornøyd! Det trenger ikke være så langt og jeg må faktisk ikke ha bål hver gang… tror jeg. Denne gangen holdt det med varmt drikke på egnet flaske.
Så gjelder det da å få tatt en selfie da. Oppskrifta er som følger: såkalt smarttelefon med selvutløserfunksjon, fin utsikt, innta en vanvittig pussig stilling og se småvill ut! Dermed har du friskusselfien inne. Lett imagebyggende selv om turen i seg selv var på under to kilometer tur/retur, lue fortsatt ikke kler undertegnede og løpetur på truger (for å gi plass til bakgrunn, det vil si utsikt på selfien) ikke er aktuelt for hu her. Men imagebygging er imagebygging. Så da er det bare å selfie!
Selfie er ikke greia. Ikke undertegnede på bilde i det hele tatt egentlig. Men legg merke til utsikten da, dere….!!! Om det er mulig å skimte den bak frøken stuttbutt….
Det er en helt vanlig onsdag i siste halvdel av januar. Arbeidsdagen er slutt, middagen er spist og det brenner i ovnen. Inne i stua er det nok om lag 23 varmegrader, lunt og trivelig. Katta er rimelig harmonisk og Biden skal endelig insettes som president. Det er litt forskjellig å ta seg til om det er ønskelig. Eventuelt så kan jeg se håndballkamp på tv.
Ute snør det. Og det blåser. Det meldes om at lastebilene står og spinner i bakken en kilometer unna. Og det er stappende mørkt. Som det gjerne er på disse breddegrader en sen ettermiddag i januar.
Det er ut jeg velger å gå. Jeg har en stor sekk på ryggen med i overkant mye friluftsgreier oppi og truger på beina. I sekken fins det en hel rekke mer eller mindre nødvendige greier som jeg har anskaffet over lang tid, og som jeg anser som nyttig når frøken Frys skal tilbringe natta ute. En del greier er opplagte. Andre ting vil for mange anses som en gedigen overdrivelse, men for «prinsessen på erten» som tross alt liker et visst nivå av komfort, også til skogs, er det meste hensiktsmessig.
Sekken var altså fryktelig tung, ingen tvil om det. På beina hadde jeg, foruten varme sko to størrelser større enn jeg egentlig bruker, truger! Og heldigvis var det nedoverbakke helt til camp. Kombinasjonen dyp snø, mørke, tung sekk og egentlig litt utmattet kropp gjorde at 250 meter fra dør til camp var akkurat passe. I alle fall da jeg måtte gå opp igjen en tur for å hente mer av «prinsessen-på-erten»-riggen. Da hadde jeg jo tross alt gått opp spor så det kjentes en smule lettere. Dessuten var sekk nr to lett som ei fjær i forhold til den første.
Etter en høyst påkrevet pause da jeg hadde bikket av meg sekkene(i flertall) var det tid for neste oppgave. Lars Monsen sier i boka 101 Villmarkstips at det det første du må gjøre da du ankommer en leirplass, er å tenne bål. Han har et poeng. Siden akkurat denne leirplassen står klar hele året så er jeg så heldig at den inneholder ved. Tørr ved. Men grov. I tillegg har den øks. Fint å slippe å bære. I alle fall øks av den kaliberen som denne leirplassen innehar. Ingen fare for å bli kald foreløpig. Med diger øks og ekstremt grov ved ble det bål før senga ble satt sammen av diverse innhold fra sekken. To liggeunderlag, ett av typen oppblåsbart, saueskinn samt to soveposer må til når prinsessen på erten skal tilbringe natta ute. Ikke rart sekken blir tung. Dunjakke som hodepute, og nødplagg om frostriene skulle sette inn, samt tørre sokker, lue og votter havnet i posen. Utpå kvelden etterfulgt av to varmeflasker type imsdal med nykokt vann. I tillegg til en slags varmepakning fylt med gele jeg en gang gikk til anskaffelse av. Nødvendig for kalde tær mye av det der. Men gelepakkene kan dere droppe, altså. Det var dagens turtips. Kan begrunne for dem som spør.
Klokka 22 lå jeg i soveposen. Da hadde jeg spist kveldsmat, drukket kakao, og lest i maaange timer. Samt kløvd litt mer ved hver gang det var nødvendig. Jeg hadde stirret en del tomt ut i lufta foran meg også. Vekselvis med og uten hodelykt påslått. Det er ikke stort mer å gjøre i en gapahuk i januar når det er stappmørkt et kvart døgn før normal leggetid. Jeg rakk å tenke tanken at folk må ha lagt seg tidlig før glødelampa ble oppfunnet mange ganger.
Natta forløp rimelig rolig, som den stort sett pleier. Jeg sov som en stein. Prinsesseriggen fungerte aldeles utmerket denne gangen og jeg forlot den ikke før et nødvendig ærend klokka 06.00. I januar er det mørkt da også. Og i dag regnet det. Nytt bål ble tent og jeg krøp tilbake i posen, siden det ikke var noe som hastet. Det er fint. At ikkeno’ haster. Og det er fint med en varm sovepose eIler to når morgentoalettet slik som i dag innebar en rimelig kald regndusj over korsryggen. I grålysningen et par timer senere våknet jeg igjen og oppdaget at det var på tide å legge mer ved på bålet. Siden det sammenfalt med behovet for kaffe, besluttet jeg at det var morran og sto opp.
I løpet av alle mine overnattingsturer i skogen og fjellet de siste årene har jeg erfart det som Torbjørn Ekelund skriver om i boka Året i skogen: Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Kvelden preges av en umiskjennelig følelse av melankoli. I alle fall kjenner jeg ofte på det. Spesielt i den mørke årstida. Når jeg våkner om morgenen er alt lettere, både hode og kropp kjennes lett og pågangsmotet er som regel høyt selv om nattesøvnen har vært varierende.
Denne turen var kort. Den bød ikke på de store naturopplevelsene. Ikke engang særlig utsikt. Mørke og høy granskog sørget for det. I tillegg var været elendig. Snø, vind og regn gjorde den bratte men korte turen hjem rimelig tung. Spesielt i og med at undertegnede besluttet at prinsesseriggen denne gangen skulle bæres i en omgang. Når sekken er så tung og klumpete at den må rygges inn i stedet for å løftes på for at den i det hele tatt skal havne på ryggen. Og du må ha tre forsøk for å lykkes med det: ja da vet du at å snuble i løssnøen ikke er noe alternativ. Altså: ikke tryn!
Dermed var oppfyllelse av årets nyttårsforsett i gang. Det vil si, i realiteten så er det vel en reprise. For 6 år siden startet nemlig min uteliggertilværelse. I alle fall den som hadde mål og som for min egen del ble dokumentert. Såpass omfattende dokumentert at enkelte lurte på om jeg i det hele tatt hadde seng. Innendørs. I 2015 hadde jeg som mål å sove ute minst ei natt hver måned hele året. Det var nyttårsforsettet. Et nyttårsforsett som jeg klarte med glans. Jeg vant til og med en premie for det. Flere måneder, i sommerhalvåret vel og merke, ble det mange netter ute. Og forsettet er begrunnet i et utall av tidligere blogginnlegg.
I år gjentar jeg altså forsettet. Jeg repeterer meg selv. Latskap? Mest på grunn av at jeg savner å prioritere tur og at jeg liker å oppleve natur gjennom alle døgnets timer. Og fordi utesoving kan gjennomføres selv om kroppen ikke orker å gå så langt på tur. Men jeg oppnår allikevel å være lenge på tur. Dessuten så gir korte turer mulighet for «prinsessen-på-erten» rigg, noe en kranglete kropp både setter pris på og er avhengig av. Lett tilgjengelig og ekstremt koronavennlig er aktiviteten også.
Så i 2021 skal friluftsheidi sove ute minst ei natt hver måned. Igjen! Jeg kan ikke love spektakulære ekspedisjoner, men jeg kan garantere bilder. Mange! Antakelig flest med nøye uttenkt vinkel for å unngå hus og biler i bakgrunnen.
Kveldens soverom.
Bak dette krattet ligger camp januar. Jeg holder ikke på å gå overende. Det er terrenget som bikker.
Denne sekken skal ikke dettes med. I alle fall ikke i en meter løssnø.
Kveldstryne og morratryne er til forveksling like på slike uteliggere.
Denne boka har jeg lest og referert så mange ganger at jeg nesten burde hatt provisjon…
Dagens facebookminne fra 19.januar i fjor forteller meg at nyttårsforsettene mine heller ikke da handlet om grønnsaker, kilo eller trening…eller kanelboller:
Synd jeg ikke har kanelboller i hus…Mer om nyttårsforsetter:
