Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske god på nærtur, faktisk. Nærtur i betydningen tur i nærområdet, ikke så lang og ikke så tøff, med hovedmål å komme seg ut og puste frisk luft.
I dag skal jeg ta konseptet til nye høyder. Jeg skal ut på tur. Det er med andre ord turdag. Jeg planlegger å ha på både sko og bukse. Type egnet for å gå ut døra. Må sikkert bruke minst en gåstav også. Målet er å gå rundt huset. Har vært på trappa, til og med en tur i 2.etg i går. Men ikke sett hagen og baksida av huset på ei stund.
Målet for dagen er altså en runde rundt huset. En litt crazy nisse inni hodet mitt sier at jeg kanskje skal prøve meg på to! Erfaringsmessig så veit jeg at han er hakkende sprø, så jeg prøver å overhøre figuren.
Men trenger jeg matpakke tro? Jeg vet om et par rasteplasser, så det skulle være innafor. Doping er sørget for, men erfaringsmessig er det sjelden lurt å legge ut på tur uten å ha med nødmat, som jusstudenten kaller det. Sikkert lurt med ei riskake eller to. Loffskive er muligens overkill. Så nå lades det opp til dagens utflukt. Har tross alt akkurat gredd håret og pusset tenner. Kjennes ut som jeg må dusje.
Turrapport:
Plan gjennomført og sofa gjeninntatt. En plan A som faktisk ble gjennomført slik det var tenkt til en forandring. Ble en liten tur nedom uthuset også. Skikkelig gæærn. Og nissen vant. Det ble to runder. Møtte på hagen min også. Må si den er ganske frodig. Så med passe vissen turgåer ble gjennomsnittet rimelig midt på treet.
Solbrillene var optimistiske. Jakka var ny og mer passende til været.
Jeg tror det er på tide nå å hedre den som hedres bør. Å bli akutt syk i villmarka er ikke å anbefale. Du føler deg fort relativt hjelpeløs og det meste kjennes håpløst. Når sykdommen inntreffer om natta er det i grunn enda verre. En rekker å tenke mye rart og lure på mange ulike løsninger, til og med få en smule dødsangst, når smerter gjør at søvn er uoppnåelig. Jeg liker i grunn å betrakte naturen og det varierende lyset til alle døgnets tider, men søvnløshet uten uovervinnelige smerter er å foretrekke.
Da morgenen kom var det på tide å involvere redningsmannen. Som foreløpig trodde han var en helt vanlig småbruker. Mens pasienten prøvde å sitte helt rolig for å minimere smerte pakket han ned en relativt avansert camp helt på egenhånd. Lavvo, tarp, hengekøyer, liggeunderlag, kokeapparat, fiskestenger og de tusenvis av smågreier man klarer å spre utover en leir i løpet av ei ettermiddagsøkt. Inkludert pasientens personlige artikler som toalettsaker og badetøy. Han fikk alt i kanoen. Til og med pasienten ble stablet oppi.
Med fullastet ally-kano padlet han ekvipasjen ut gjennom sundet og tvers over fjorden med tidenes padletak. Pasienten satt forrest og stakk åra nedi mer eller mindre i takt. Jeg tror vi satte verdensrekord i padling av fullastet kano med pasient som dødvekt.
Vel framme ved landingsplass og bil stablet han pasienten ut av båten, før han helt på egenhånd transporterte det hele til og inn i bil. Inkludert kano på taket.
Pasienten fikk ringt legevakt som fikk geleidet oss til nærmeste åpne legesenter. Så var veien strak, om ikke så kort, til Gjøvik sykehus. Og redningsmannen kjørte hit og dit hele veien, fulgte gps og geleiding fra lokale på bare et par knekkebrød som drivstoff. Den første mila på til dels smal og dårlig grusvei der pasienten hylte rett ut for hvert høl i veien.
Jeg må si at under forholdene som var og situasjonen som oppsto så fungerte helsevesenet fullstendig sømløst. Helsesekretærer, leger, anestesi og sykepleiere. Dette systemet og disse folka fungerte! Selv om utdelingen av morfin gjerne skulle startet på et tidligere stadie.
Men den virkelige helten er småbrukeren. Og hans jobb er jo ikke ferdig! Nå må du lage middag til pasienten de neste 14 dagene, sa legen, da innleggelse ble forespeilet. Som om det skulle være noe nytt, tenkte redningsmannen!
Sydenferie, sa du? Ikke akkurat. Sandstranda på dagens camp er vel det eneste som minner om det. Antrekket består hovedsakelig av ull og vann- og vindtett iblandet lue og pulsvanter.
Men det bades, det gjør det. Minst to ganger om dagen. Og for slike som meg som bader stort sett hvor som helst og når som helst har badesko blitt et kjærkomment ekstrautstyr på tur. Til og med ustø typer som meg kan labbe uti den verste steinrøysa for å få seg en dupp. For ikke å snakke om alle grønskebevokste badeplasser man kan glede seg over når en slipper at gørra tyter opp mellom tærne. Genialt, spør du meg. Og billig morro, og helt usponset. Som vanlig.
Kostholdet på ekspedisjon består heldigvis ikke kun av frysetørret udefinerbar masse. Selv om kanoen også er fylt med det, pluss andre mer eller mindre turvennlige varianter av typen drivstoff.
På dag to fins både ferskt brød og ost. Ølen som er igjen er fortsatt kald (kan ha sammenheng med døgntemperaturen). Heldigvis bidrar sjø og terreng med både det ene og det andre som jazzer opp menyen en smule. Så konklusjonen er: det blir nok ikke noe mindre av oss på denne turen heller!
Sommerens ekspedisjon i følge med småbrukeren er i gang. Plan A måtte avlyses på grunn av begynnende skepsis som fort kunne gått over til panik (Onkel P). Værmelding med lovnad om både 6 varmegrader og 9 sekundmeter må ta skylda.
Vi løste floka med rett og slett å snu kartet på hodet. Altså ikke bokstavelig talt. Men hvor kunne vi dra i andre retningen? Der både varmegrader og sekundmeter passet bedre for både kano og glamping-ekspedisjon.
Det viste seg at småbrukeren hadde noe slags kjentmannserfaring fra ca 1983 og etter noe googling og en del rekognosering fra sofaen så er vi nå på ekspedisjon. 400 moh i stedet for 900. Med 20 plussgrader og akkurat passe trekk i lufta til at knotten holder seg på ærbødig avstand.
…blir ikke jeg etter å ha vært på tur. Når det gjelder mat og drikke går jeg definitivt stort sett for komfort framfor lav vekt. Da blir det selvfølgelig en del bæring. Jeg har en og annen matrett på lur som egner seg godt på både bål og primus. Men av og til tyr også jeg til lettvintvarianten. Når planene innebærer noe sånt som minst 5 middager på primusen etter hverandre, tenker jeg at ferdigmat får gå. I alle fall et par av dagene. Derfor ser skapet nå slik ut:
Egentlig hadde jeg bestemt meg for aldri mer å spise real! Avgjørelsen ble tatt etter et par mer eller mindre elendige opplevelser med fenomenet. Både konsistent på såkalt kjøtt i turmaten (det vil si papp!) og følelsen av å ha spist en elefant som prøvde å komme ut igjen gjennom både munn, nese og ører når første bakke skulle forseres etter lunsj bidro til avgjørelsen.
Vel, nå har jeg hatt mer eller mindre real-pause i sånn omkring 3 år, tenker jeg. Og i min alder så glemmer man fort! Så nå har jeg gått til det skrittet å anskaffe litt næring i oransje pose igjen. Må si det kan bli et spennende nybekjentskap. Grugleder meg.
Innimellom oppdager jeg at jeg er iført noe som, når jeg først tenker etter, er ganske utrolig. Ganske mentalt forstyrret antrekk, egentlig. I dag tidlig ble det sånn. Etter ei sommernatt i skogen, der lue og ull faktisk var helt på sin plass nedi soveposen var det klart for morgenkaffe i sola. Og en av de fordelaktige bivirkningene ved å like seg til skogs der det er fint lite andre, er at antrekk er helt uvesentlig. Når det gjelder turantrekk så slår praktisk pent i samtlige tilfeller, men av og til oppdager jeg at praktisk kan se ganske, la oss si morsomt ut.
Da kan undertegnede altså fort sitte og nyte morgenkaffe og sol iført fjellsko og ullsokker, ullstillongs av type wannabe-shorts, ullbh og solbriller. Sola varmer i det minste heldigvis. Kombinert med hengekøyehår og ikkeakkuratsåbruniårheller er denne kombinasjonen uslåelig. Til og med småfuggelen var tyst.
PS! Om en eller annen produsent av ullundertøy for damer vennligst kunne lage noe som IKKE er lilla eller rosa og sende meg snarest, så blir jeg enda blidere!
Neida, jeg har ikke fått meg bikkje. Ikke engang ei bittelita ei. I hvert fall ikke ei bittelita ei, faktisk. Men jeg har kjøpt meg hundeposer. Kjekt å ha, og jeg skal nå forklare hvorfor.
Jeg er en god del ute. Jeg elsker å finne fine plasser i naturen, både i skogen og på fjellet, helst ved elv eller sjø, i det minste en bekk. Det er det flere her i landet som gjør. Spesielt i år. Det er visst både populært og trendy og sportsbutikkene er utsolgt for både telt og hengekøyer. I følge mediene så valfarter både erfarne og nybegynnere til skogs og fjells.
Det betyr at det er mange av oss i marka. I alle fall flere enn i fjor. Det betyr også at de populære plassene er godt brukt. Og det er ofte de med fin utsikt og de nevnte med elv og vann. Det betyr igjen en viss slitasje på fasilitetene. Selv om vi etterkommer bålforbudet nå om sommeren så skal det noe til at en populær telt- eller hengekøyeplass ved vannet ser helt uberørt ut.
Sjøl er jeg nok enda litt mer enn gjennomsnittet opptatt av sporløs ferdsel. Det vil si at det godt kan synes at det har stått telt på en leirplass mer enn en gang og jeg tåler at det er spor etter bål på en fin odde ved vannet. Men jeg overraskes stadig av hvor likegyldige mange er når det gjelder å fjerne søpla si når de drar hjem. Stadig vekk finner jeg tomme ølbokser, plastlokk og annen embalasje og udefinerbare gjenstander både i og ved gamle bålplasser. Og dette er gjerne på de mest utilgjengelige steder der folk har bært sekk, padlet eller i alle fall på en eller annen måte transportert seg selv og utstyret sitt langt unna folk. Gjerne timesvis fra bilvei. Jeg har funnet søppel etter folk langt inni Femundsmarka og langs vann i høyfjellet der man ofte ikke ser folk på dagesvis. Det overrasker meg gang på gang hvor kraftløse disse såkalte friluftsfolka plutselig blir da de tydeligvis ikke makter å bære med seg tomgodset sitt hjem. Og da har jeg tatt høyde for at småtteri kan blåse bort fra en leirplass og dermed bli liggende igjen i marka. Bokser og annet som er klemt flatt og «tilfeldigvis» havnet bak en stein har IKKE blåst bort.
Jeg har mine svin på skogen (bokstavelig talt) sjøl. Selv om dopapir graves ned, dekkes med mose eller stein og tilsynelatende blir borte, er det ikke noe som er så lite trivelig som å tråkke rundt i gammelt papir som flagrer rundt når du finner en idyll du har lyst til å slå deg til på. Det er faktisk noe av det minst trivelige jeg vet. Min siste opplevelse var på snaufjellet der jeg måtte søke ly for sterk vind bak en bergvegg. Det var fint å sitte der, men under steinene vi satt på lå det berømte papiret da.Noen hadde tydeligvis hatt «a-pee-with-a-view» akkurat der. Jeg kan egentlig ikke klandre vedkommende for valg av do da det ikke akkurat var så mye annet å gjemme seg bak der.
Men altså, der og da ble avgjørelsen om å kjøpe hundeposer tatt. Rett og slett for å forbedre min «sporløs-ferdsel» framferd ytterligere. Heretter kommer dopapiret mitt til å bli med til nærmeste søppelkasse, så sant det ikke fins muligheter for seriøs nedgraving langt nedi ei blautmyr eller liknende.
Det blir altså ikke bikkje, selv om hundeposene er anskaffet. I beste fall blir det ny katte utpå høsten.
Og til alle som syns frisk luft, natur, fjell og skog er ganske ålreit: TA MED SØPLA DI HJEM! Om du syns det er tungt: ta det som trening!
Kanskje noe av det rimeligere turutstyret jeg har anskaffet. Og må ikke forveksles med reklame. Funker også til bind og tamponger om du er jente i reproduksjonsalderen, for ikke å snakke om annet søppel.
Dagen i dag har vært en strålende dag for øyhopping. Mange timer på vannet, og en liten tur nedi vannet, viste seg å være såpass utmattende at bloggingen i dag blir så som så. Turen nedi vannet var bading på gjørs, altså. Ikke bikk.
Til og med uten at fiskefangsten var noe særlig var dagen bra. Og utmattende. Fisken var vel rett og slett komplett fraværende. Uansett: potetmos og spekeskinke samt kokekaffe til turmat og pizzarester til middag smaker vel så godt som åbbår…
Og den ally-kanoen. Den er fantastisk. Kommer seg fram nesten overalt det er mer enn to dråper vann og stabil nok til og med for ei med slagside som meg. Når småbrukeren har utstyrt meg med kajakkåre, for å lette padlinga for råtne armer, og han i tillegg kan løfte og bære kano over hodet så lett som bare det, er dagen perfekt! Nå står nye padlevester på ønskelista. Vi er en smule usikre på om HH fra 1980 (!!!) hjelper mot eller for drukning.
Turen ble en finfin test for senere padleplaner i sommer. Det gledes!
Som skapt for indianere med kano.Retro-stilen er intakt. Vester fra nittenpilogbue.
