Noen ganger er det helt ok å ha beina godt plantet på jorda. Være litt jordnær, bokstavelig talt.
Det er fint å stå der på bakken og betrakte de litt mer høytsvevende individene over hodet sitt. Og så kan jeg tenke: dit skal jeg aldri!
Innimellom oppdager jeg at jeg er iført noe som, når jeg først tenker etter, er ganske utrolig. Ganske mentalt forstyrret antrekk, egentlig. I dag tidlig ble det sånn. Etter ei sommernatt i skogen, der lue og ull faktisk var helt på sin plass nedi soveposen var det klart for morgenkaffe i sola. Og en av de fordelaktige bivirkningene ved å like seg til skogs der det er fint lite andre, er at antrekk er helt uvesentlig. Når det gjelder turantrekk så slår praktisk pent i samtlige tilfeller, men av og til oppdager jeg at praktisk kan se ganske, la oss si morsomt ut.
Da kan undertegnede altså fort sitte og nyte morgenkaffe og sol iført fjellsko og ullsokker, ullstillongs av type wannabe-shorts, ullbh og solbriller. Sola varmer i det minste heldigvis. Kombinert med hengekøyehår og ikkeakkuratsåbruniårheller er denne kombinasjonen uslåelig. Til og med småfuggelen var tyst.
PS! Om en eller annen produsent av ullundertøy for damer vennligst kunne lage noe som IKKE er lilla eller rosa og sende meg snarest, så blir jeg enda blidere!
Neida, jeg har ikke fått meg bikkje. Ikke engang ei bittelita ei. I hvert fall ikke ei bittelita ei, faktisk. Men jeg har kjøpt meg hundeposer. Kjekt å ha, og jeg skal nå forklare hvorfor.
Jeg er en god del ute. Jeg elsker å finne fine plasser i naturen, både i skogen og på fjellet, helst ved elv eller sjø, i det minste en bekk. Det er det flere her i landet som gjør. Spesielt i år. Det er visst både populært og trendy og sportsbutikkene er utsolgt for både telt og hengekøyer. I følge mediene så valfarter både erfarne og nybegynnere til skogs og fjells.
Det betyr at det er mange av oss i marka. I alle fall flere enn i fjor. Det betyr også at de populære plassene er godt brukt. Og det er ofte de med fin utsikt og de nevnte med elv og vann. Det betyr igjen en viss slitasje på fasilitetene. Selv om vi etterkommer bålforbudet nå om sommeren så skal det noe til at en populær telt- eller hengekøyeplass ved vannet ser helt uberørt ut.
Sjøl er jeg nok enda litt mer enn gjennomsnittet opptatt av sporløs ferdsel. Det vil si at det godt kan synes at det har stått telt på en leirplass mer enn en gang og jeg tåler at det er spor etter bål på en fin odde ved vannet. Men jeg overraskes stadig av hvor likegyldige mange er når det gjelder å fjerne søpla si når de drar hjem. Stadig vekk finner jeg tomme ølbokser, plastlokk og annen embalasje og udefinerbare gjenstander både i og ved gamle bålplasser. Og dette er gjerne på de mest utilgjengelige steder der folk har bært sekk, padlet eller i alle fall på en eller annen måte transportert seg selv og utstyret sitt langt unna folk. Gjerne timesvis fra bilvei. Jeg har funnet søppel etter folk langt inni Femundsmarka og langs vann i høyfjellet der man ofte ikke ser folk på dagesvis. Det overrasker meg gang på gang hvor kraftløse disse såkalte friluftsfolka plutselig blir da de tydeligvis ikke makter å bære med seg tomgodset sitt hjem. Og da har jeg tatt høyde for at småtteri kan blåse bort fra en leirplass og dermed bli liggende igjen i marka. Bokser og annet som er klemt flatt og «tilfeldigvis» havnet bak en stein har IKKE blåst bort.
Jeg har mine svin på skogen (bokstavelig talt) sjøl. Selv om dopapir graves ned, dekkes med mose eller stein og tilsynelatende blir borte, er det ikke noe som er så lite trivelig som å tråkke rundt i gammelt papir som flagrer rundt når du finner en idyll du har lyst til å slå deg til på. Det er faktisk noe av det minst trivelige jeg vet. Min siste opplevelse var på snaufjellet der jeg måtte søke ly for sterk vind bak en bergvegg. Det var fint å sitte der, men under steinene vi satt på lå det berømte papiret da.Noen hadde tydeligvis hatt «a-pee-with-a-view» akkurat der. Jeg kan egentlig ikke klandre vedkommende for valg av do da det ikke akkurat var så mye annet å gjemme seg bak der.
Men altså, der og da ble avgjørelsen om å kjøpe hundeposer tatt. Rett og slett for å forbedre min «sporløs-ferdsel» framferd ytterligere. Heretter kommer dopapiret mitt til å bli med til nærmeste søppelkasse, så sant det ikke fins muligheter for seriøs nedgraving langt nedi ei blautmyr eller liknende.
Det blir altså ikke bikkje, selv om hundeposene er anskaffet. I beste fall blir det ny katte utpå høsten.
Og til alle som syns frisk luft, natur, fjell og skog er ganske ålreit: TA MED SØPLA DI HJEM! Om du syns det er tungt: ta det som trening!
Dagen i dag har vært en strålende dag for øyhopping. Mange timer på vannet, og en liten tur nedi vannet, viste seg å være såpass utmattende at bloggingen i dag blir så som så. Turen nedi vannet var bading på gjørs, altså. Ikke bikk.
Til og med uten at fiskefangsten var noe særlig var dagen bra. Og utmattende. Fisken var vel rett og slett komplett fraværende. Uansett: potetmos og spekeskinke samt kokekaffe til turmat og pizzarester til middag smaker vel så godt som åbbår…
Og den ally-kanoen. Den er fantastisk. Kommer seg fram nesten overalt det er mer enn to dråper vann og stabil nok til og med for ei med slagside som meg. Når småbrukeren har utstyrt meg med kajakkåre, for å lette padlinga for råtne armer, og han i tillegg kan løfte og bære kano over hodet så lett som bare det, er dagen perfekt! Nå står nye padlevester på ønskelista. Vi er en smule usikre på om HH fra 1980 (!!!) hjelper mot eller for drukning.
Turen ble en finfin test for senere padleplaner i sommer. Det gledes!
Skrivesperra er påtagelig her om dagen. Jeg tror både evne og behov for å meddele seg og fylle internettet med alt og ingenting har tatt ferie.
For en lykke da at det var vaffeltirsdag akkurat i dag. Da var det mulig å kose seg med bålvafler til skogs og pushe noen vaffelbilder på det store internettet etterpå. På tross av ikkesåmatblogg, ikke engang turmatblogg.
Det må påpekes at bålfyringa foregikk under meget kontrollerte og trygge forhold. Ingen gnister, ingen vind, tigjengelig vann, tilrettelagt bålplass og godkjenning fra grunneier, altså meg og småbrukeren.
Og vaflene? Geniale! Ingen over, ingen ved siden.
Endelig er det juli. Endelig er det sommer i Norge og vi, i alle fall veldig mange av oss, har ferie i disse dager. Vi vil ha late dager med bading, terassekos og godt drikke i sola. Veldig mange skal på campingtur i hjemlandet de neste ukene. Jeg skal bade, drikke terrassevin og gå barbeint i gresset. Det er mye å glede seg til.
Noen gruer seg nok også. Kanskje blant annet de som har sett værmeldinga og prognosene for temperatur de neste par ukene. Noen jeg kjenner skal på telttur med familien. Andre skal nordover og har sett fine sandstrender og annen flott natur på tv. Jeg håper vedkommende beholder ullsokkene på når badetemperaturen skal testes og soveposen inntas. Og første teltturen i 5 plussgrader, bortoverregn og stiv kuling…kanskje ikke akkurat det de fleste tenkte seg? Jeg føler med dere.
For slike som meg som kan finne på å legge seg ut i snøen med liggeunderlag og sovepose ei påskenatt i minus 12, så vil planlagt tur med kano og lavvo nok gå helt greit selv om sommertemperaturene glimrer med sitt fravær. Jeg påstår ikke at det er behagelig, men fullstendig avskrekkende har det tydeligvis ikke vært for jeg driver fortsatt med det her. Plussgrader er bonus. Vindstille luksus, spesielt for mygg og knott. Foreløpig har vi et par uker å flekse på også, så vi avventer prognosene for bortoverregn littegrann før vi pakker kano på taket.
Akkurat nå er det i grunn best å holde seg ved husa. Ullgenseren er på og ullsokkene i bruk. De fikk tross alt ferie i juni, så dem er det ikke synd på. Dessuten så gir det bra med kroppsvarme å bære ved!
I fjellet er det lurt å oppføre seg riktig. En må klare å ta vare på seg sjøl, forvente det meste og løse det uforutsette underveis. I alle fall om man går ut av bilen. Det er i det hele tatt viktig å oppføre seg edruelig, om ikke alltid fullstendig edru. Bittelitt bedøvelse har etter min erfaring aldri skadet når skroget skal utfordres fysisk. Men ellers: Ha rett utstyr og ta kloke valg.
Her er fjellvettreglene ganske fornuftige, om enn ikke så detaljerte. Siden studenten og jeg nå har tilbrakt de siste dagene stort sett over tregrensa, tross noens bekymring og muligens en og annen motforestilling. Begrunnet i både værmelding og undertegnedes generelle og spesielle kapasitet (det vil si skrogets og ikke minst kneets grad av friskhet) vil jeg med dette bekrefte at vi har fulgt fjellvettreglene til punkt og prikke. Og vel så det.
2. Tilpass turen etter evne og forhold.
3.Ta hensyn til vær-og skredvarsel.
4.Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
5.Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
7. Bruk kart og kompass, vit alltid hvor du er.
8. Vend i tide – det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene, og søk ly om nødvendig.
Som sagt, gode regler, men ikke så detaljerte. Ta alltid med sykkelshorts i tilfelle 5-timers impulsiv sykkeltur plutselig skulle oppstå. Bruk av ankelsokker og lave joggesko og dermed blotting av naken hud frarådes sterkt. Sår rompe og 34 myggstikk rundt anklene, sånn ca, er påfølgende bivirkning. Dette burde nok noen ha fortalt oss og bivirkningene kunne kanskje vært unngått om regelen «lytt til erfarne fjellfolk» ikke hadde blitt fjernet fra lista.
Minst. Jeg tror vi sier det. Plan A ble for lang. Plan B ble for dyr og plan c og d både for kjedelig og for usikker. Alle variantene etter det var i og for seg både relativt forlokkende og til og med antakelig gjennomførbare. Luksusproblem! Men jeg tror vi endte på noe omkring plan H. Sånn ca. Sånn går det når studenten og kjærringa med staven skal ut på tur sammen. Det er ikke smått med ønsker, behov, hensyn og forutsetninger som skal tas hensyn til. Studenten er definitivt både mest fleksibel og mest realistisk. Heldigvis for kjærringa med staven så er studenten relativt bestemt også. Direkte streng vil jeg påstå. Dermed ender man opp med plan H.
Og at den ble gjennomførbar skyldes litt flaks, god planlegging for både det uforutsette og det vi visste kom og en god del fleksibilitet. Og for en dag!
Dette er ikke og skal aldri bli en matblogg. Ikke engang en turmatblogg.
Jeg er veldig glad i mat. Det er ikke det. Det er over gjennomsnittet digg å bli servert spennende retter, nye og mer velkjente, med skikkelige råvarer som base. Jeg syns til og med det kan ære artig å mekke noe fresht og godt sjøl. Men grunnlag for blogging om mat: not so much.
Akkurat i dag derimot så føler jeg det er greit å skryte litt. I dag syns jeg studenten og jeg tok turmaten til nye høyder. Bokstavelig talt, nesten. Etter å ha syklet på kryss og tvers i fjellheimen i omkring 3 timer ble det behov for lunsj og propanapparatet ble fyrt opp i lyngen og arme riddere og turkaffe inntatt. Denne gangen pimpet opp med ferske jordbær og blåbær, pekannøtter og sjokolade som smeltet på ridderen… Nærmere himmelen er det vanskelig å ta seg. I alle fall i umiddelbar framtid. Takk til studenten for kreative bidrag. 
Endelig var det klart for årets jentetur. Dag en besto av roadtrip, innsjekk, tur til topps og ned igjen (jeej!!!), vondt drikke og godt drikke og en velsmakende og gedigen middag.
I år skulle turen legges til sommerferien, så den yngste halvdelen slapp å ligge på tørkerommet til tining etter tur… Det gikk sånn passe! Men med håndstående, utfall og knebøy underveis OG ryggsekk holdt hun med nød og neppe kroppstemperaturen i levelig tilstand selv i knehønas tempo. Bra dag!
