Korona gir restriksjoner for oss alle. Lokalt smitteutbrudd medfører omfattende tiltak i hele regionen. Også for slike som meg som hverken er i aktiv jobb for tida, har barn eller ungdommer på skole eller barnehage eller er avhengig av kollektivtransport. Altså om det hadde eksistert slik transport da. Kollektivtransport, altså. Her på Hedmarken er vi fra og med i dag på rødt nivå i smittespredning. Så det meste blir avlyst og mye er stengt.

Da dagens gjøremål, med klokkeslett, forberedelser og matpakke som ingredienser ble avlyst måtte formiddagen benyttes til noe helt annet. Jeg hadde gledet meg til å komme i gang, men slik ble det altså ikke. Litt skuffet og matt da avlysnings-sms’en kom til frokost i dag. Ikke veldig overrasket derimot, så underbevisstheten hadde nok jobbet på forhånd. Derfor var evnen til alternativ tenkning på hugget. 

På den måten ble skogstur en bivirkning av korona. Ikke så verst, må jeg si. Måtte til og med ha matpakke. For selv om jeg ikke går langt, så går jeg lenge. I betydningen å gå sakte og være lenge på tur. Altså med matpakke og kaffe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det handler om å gripe dagen. I dette tilfellet den første dagen i høstmåneden september, og gjøre noe positivt og smittefritt ut av den. 

Så blid kan akkurat jeg bli da jeg helt på egenhånd og med sekk på ryggen kan trave rundt på vidda et par timer. 
Riktignok var sekken nesten tom, travinga kunne nok lett forveksles med raving og distansen ble kun den nette sum av 2,4 kilometer. Til sammen! 
Men læll a gut! Progresjonen er absolutt tilstede og selv om dagsformen er rufsete, på grensa til elendig, så mottas framskrittet med takk. Og eksperimentet ga mersmak. Så dermed: blid!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen dager må jeg bare hale og dra meg sjøl opp etter nakkehåra. Da er det både genialt, tilfredsstillende og aldri så lite hyggelig å ende på topptur i godt selskap. Å spise middag ute er helt i min smak. Takk for turen! 

Heldig er den som har et epletre (og ei lekestue) å henge under i hagen. Med bok og en passelig bris i lufta er augustsommeren helt innafor. 

Sitting og gloing er en fin kombinasjon. En kombinasjon jeg har øvd på de siste dagene. Mye artigere enn å ligge rett ut med svømmende hjerne og ubrukelig kropp i alle fall. Selv om hjernen fortsatt befinner seg på relativt dypt vann ganske ofte og kroppen enda kjennes nokså ubrukelig så er den i alle fall i stand til å sitte oppreist. Og glo! Så får jeg heller sende turfølget på fottur. Da er det godt å ha noe å glo på mens en venter. Noe pent eller interessant helst. Og en tursekk med sitteunderlag, strikketøy(!) og sjokolade. En gang utsiktsjunkie, alltid utsiktsjunkie! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For 5 dager siden var undertegnede mildt sagt tvilende. Varsellampene sluttet liksom ikke å lyse og de neste dagene var i grunn forventet å bli relativt stusselige.
Da hadde jeg selvfølgelig helt glemt Frøken Trass.no og ikke minst tidenes største motivator og støttekontakt.
Med komfort i sikte og kombinert sjåfør og sherpa som turfølge ble det jammenmeg “The Great Escape” for 8. året på rad. I en kortere og meget tilrettelagt form. I år tilpasset postoperativ tilstand med hotell ved bilvei, kort vei fra bil til rom, god seng, ubegrenset med god mat, små men kjærkomne doser frisk luft, ekstra puter og strikketøy!
Lavvo, ryggsekk og hytte-til-hytte spares til en senere og mer egnet anledning.
Tusen takk til verdens beste turfølge, sjåfør, bærer og toppturansvarlig Ane Cecilie! Du er enestående.
Med deg blir alle slags turer en høydare og uansett: det blir lite pinlig stillhet! 

Noen dager blir bare sånn. Og noen fjellturer er bare generelt “mot normalt”. Ingen utedo, ingen køyeseng, ikkeno’ tørkerom. Og ikke en sovesal i sikte.
Selskapet derimot er minst like eksepsjonelt som tidligere år. Frisk luft kommer i kast, det er vær nok til alle for den som gidder gå ut og kjenne etter. Og maten er også en høydare. Så da ble det jaggu “The Great Escape vol. 8” dette året allikevel. Hurra for trass og hurra for alternative “ruter” på fjelltur! 

Medfotograf: Cessane

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg pakker STRIKKETØY for fjelltur… ja da skjønner de fleste at det er unntakstilstander!

Trillekoffert og strikketøy, faktisk. Måtte ta fram en dagstursekk og putte oppi et kart, sitteunderlag og turkopp bare for å faktisk forstå sjøl at det var snakk om å reise bort her. Ellers så er denne pakkinga relativt absurd.

Men det er fantastisk lettvinn! Hvor mye enklere er det ikke å slenge noen klesfiller, tannbørste og andre toalettsaker, STRIKKETØY og ei bok oppi en litt for stor trillekoffert enn den pakkinga jeg vanligvis driver med? Ei pakking som da oftest dreier seg om mat, kokeutstyr, ved, kniv, hengekøye, sovepose, 7-8 liggeunderlag(nesten), tarp, turkopp, kart, kompass, en vanvittig mengde klær for allslags vær, hodelykt og ikke minst alle de andre små og store greiene som enten skal tilpasses bæring i sekk eller transport i kano.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

DET er relativt omfattende greier. Selv om jeg har fått en del rutine. 

Men i dag altså: strikketøy og trillekoffert! 

Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske god på nærtur, faktisk. Nærtur i betydningen tur i nærområdet, ikke så lang og ikke så tøff, med hovedmål å komme seg ut og puste frisk luft.

I dag skal jeg ta konseptet til nye høyder. Jeg skal ut på tur. Det er med andre ord turdag. Jeg planlegger å ha på både sko og bukse. Type egnet for å gå ut døra. Må sikkert bruke minst en gåstav også. Målet er å gå rundt huset. Har vært på trappa, til og med en tur i 2.etg  i går. Men ikke sett hagen og baksida av huset på ei stund. 

Målet for dagen er altså en runde rundt huset. En litt crazy nisse inni hodet mitt sier at jeg kanskje skal prøve meg på to! Erfaringsmessig så veit jeg at han er hakkende sprø, så jeg prøver å overhøre figuren.

Men trenger jeg matpakke tro? Jeg vet om et par rasteplasser, så det skulle være innafor. Doping er sørget for, men erfaringsmessig er det sjelden lurt å legge ut på tur uten å ha med nødmat, som jusstudenten kaller det. Sikkert lurt med ei riskake eller to. Loffskive er muligens overkill. Så nå lades det opp til dagens utflukt. Har tross alt akkurat gredd håret og pusset tenner. Kjennes ut som jeg må dusje.

Turrapport:

Plan gjennomført og sofa gjeninntatt. En plan A som faktisk ble gjennomført slik det var tenkt til en forandring. Ble en liten tur nedom uthuset også. Skikkelig gæærn. Og nissen vant. Det ble to runder. Møtte på hagen min også. Må si den er ganske frodig. Så med passe vissen turgåer ble gjennomsnittet rimelig midt på treet.

Jeg tror det er på tide nå å hedre den som hedres bør. Å bli akutt syk i villmarka er ikke å anbefale. Du føler deg fort relativt hjelpeløs og det meste kjennes håpløst. Når sykdommen inntreffer om natta er det i grunn enda verre. En rekker å tenke mye rart og lure på mange ulike løsninger, til og med få en smule dødsangst, når smerter gjør at søvn er uoppnåelig. Jeg liker i grunn å betrakte naturen og det varierende lyset til alle døgnets tider, men søvnløshet uten uovervinnelige smerter er å foretrekke.

Da morgenen kom var det på tide å involvere redningsmannen. Som foreløpig trodde han var en helt vanlig småbruker. Mens pasienten prøvde å sitte helt rolig for å minimere smerte pakket han ned en relativt avansert camp helt på egenhånd. Lavvo, tarp, hengekøyer, liggeunderlag, kokeapparat, fiskestenger og de tusenvis av smågreier man klarer å spre utover en leir i løpet av ei ettermiddagsøkt. Inkludert pasientens personlige artikler som toalettsaker og badetøy. Han fikk alt i kanoen. Til og med pasienten ble stablet oppi.

Med fullastet ally-kano padlet han ekvipasjen ut gjennom sundet og tvers over fjorden med tidenes padletak. Pasienten satt forrest og stakk åra nedi mer eller mindre i takt. Jeg tror vi satte verdensrekord i padling av fullastet kano med pasient som dødvekt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vel framme ved landingsplass og bil stablet han pasienten ut av båten, før han helt på egenhånd transporterte det hele til og inn i bil. Inkludert kano på taket.

Pasienten fikk ringt legevakt som fikk geleidet oss til nærmeste åpne legesenter. Så var veien strak, om ikke så kort, til Gjøvik sykehus. Og redningsmannen kjørte hit og dit hele veien, fulgte gps og geleiding fra lokale på bare et par knekkebrød som drivstoff. Den første mila på til dels smal og dårlig grusvei der pasienten hylte rett ut for hvert høl i veien. 

Jeg må si at under forholdene som var og situasjonen som oppsto så fungerte helsevesenet fullstendig sømløst. Helsesekretærer, leger, anestesi og sykepleiere. Dette systemet og disse folka fungerte! Selv om utdelingen av morfin gjerne skulle startet på et tidligere stadie. 

Men den virkelige helten er småbrukeren. Og hans jobb er jo ikke ferdig! Nå må du lage middag til pasienten de neste 14 dagene, sa legen, da innleggelse ble forespeilet. Som om det skulle være noe nytt, tenkte redningsmannen!