Jeg tror det er på tide nå å hedre den som hedres bør. Å bli akutt syk i villmarka er ikke å anbefale. Du føler deg fort relativt hjelpeløs og det meste kjennes håpløst. Når sykdommen inntreffer om natta er det i grunn enda verre. En rekker å tenke mye rart og lure på mange ulike løsninger, til og med få en smule dødsangst, når smerter gjør at søvn er uoppnåelig. Jeg liker i grunn å betrakte naturen og det varierende lyset til alle døgnets tider, men søvnløshet uten uovervinnelige smerter er å foretrekke.
Da morgenen kom var det på tide å involvere redningsmannen. Som foreløpig trodde han var en helt vanlig småbruker. Mens pasienten prøvde å sitte helt rolig for å minimere smerte pakket han ned en relativt avansert camp helt på egenhånd. Lavvo, tarp, hengekøyer, liggeunderlag, kokeapparat, fiskestenger og de tusenvis av smågreier man klarer å spre utover en leir i løpet av ei ettermiddagsøkt. Inkludert pasientens personlige artikler som toalettsaker og badetøy. Han fikk alt i kanoen. Til og med pasienten ble stablet oppi.
Med fullastet ally-kano padlet han ekvipasjen ut gjennom sundet og tvers over fjorden med tidenes padletak. Pasienten satt forrest og stakk åra nedi mer eller mindre i takt. Jeg tror vi satte verdensrekord i padling av fullastet kano med pasient som dødvekt.
Vel framme ved landingsplass og bil stablet han pasienten ut av båten, før han helt på egenhånd transporterte det hele til og inn i bil. Inkludert kano på taket.
Pasienten fikk ringt legevakt som fikk geleidet oss til nærmeste åpne legesenter. Så var veien strak, om ikke så kort, til Gjøvik sykehus. Og redningsmannen kjørte hit og dit hele veien, fulgte gps og geleiding fra lokale på bare et par knekkebrød som drivstoff. Den første mila på til dels smal og dårlig grusvei der pasienten hylte rett ut for hvert høl i veien.
Jeg må si at under forholdene som var og situasjonen som oppsto så fungerte helsevesenet fullstendig sømløst. Helsesekretærer, leger, anestesi og sykepleiere. Dette systemet og disse folka fungerte! Selv om utdelingen av morfin gjerne skulle startet på et tidligere stadie.
Men den virkelige helten er småbrukeren. Og hans jobb er jo ikke ferdig! Nå må du lage middag til pasienten de neste 14 dagene, sa legen, da innleggelse ble forespeilet. Som om det skulle være noe nytt, tenkte redningsmannen!
