I fjellet er det lurt å oppføre seg riktig. En må klare å ta vare på seg sjøl, forvente det meste og løse det uforutsette underveis. I alle fall om man går ut av bilen. Det er i det hele tatt viktig å oppføre seg edruelig, om ikke alltid fullstendig edru. Bittelitt bedøvelse har etter min erfaring aldri skadet når skroget skal utfordres fysisk. Men ellers: Ha rett utstyr og ta kloke valg.
Her er fjellvettreglene ganske fornuftige, om enn ikke så detaljerte. Siden studenten og jeg nå har tilbrakt de siste dagene stort sett over tregrensa, tross noens bekymring og muligens en og annen motforestilling. Begrunnet i både værmelding og undertegnedes generelle og spesielle kapasitet (det vil si skrogets og ikke minst kneets grad av friskhet) vil jeg med dette bekrefte at vi har fulgt fjellvettreglene til punkt og prikke. Og vel så det.
Vi har planlagt, sagt fra og skal bare ta en selfie før vi kjører. Småbrukeren vet hvor vi skal. Trur’n.
2. Tilpass turen etter evne og forhold.
Evnen til å forsere steinur med ødelagt kne og hofte er overraskende bra. Med staver.Andre går på henda.
3.Ta hensyn til vær-og skredvarsel.
Været var til tider spektakulært å se på. Skredfaren relativt liten. Kan du se den hvite flekken oppi der?
4.Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
Lua kom på like etter denne selfien og studenten måtte legges i le bak en stein og fores litt ekstra for ikke å blåse bort.
5.Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
Mat er nødvendig utstyr.Utrolig hvor mye nødvendig utstyr en dagstursekk kan inneholde. I alle fall når studenten er sherpa. Her har sekken eksplodert ser vi.
6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
Veldig usikker is her. Etter temperatur å dømme hadde den faktisk nettopp gått. Smilet derimot: relativt tæla…
7. Bruk kart og kompass, vit alltid hvor du er.
Alltid. Og hjemmelaget kartmappe anno 2013.
8. Vend i tide – det er ingen skam å snu.
Og når man ikke vender i tide er det ingen skam å legge seg litt nedpå og tøye ut litt…
9. Spar på kreftene, og søk ly om nødvendig.
Søkte ly, nødvendig opprettholdelse av væske- og næringsbalanse hver kveld. Boka er ikke bibelen, som noen foreslo.
Som sagt, gode regler, men ikke så detaljerte. Ta alltid med sykkelshorts i tilfelle 5-timers impulsiv sykkeltur plutselig skulle oppstå. Bruk av ankelsokker og lave joggesko og dermed blotting av naken hud frarådes sterkt. Sår rompe og 34 myggstikk rundt anklene, sånn ca, er påfølgende bivirkning. Dette burde nok noen ha fortalt oss og bivirkningene kunne kanskje vært unngått om regelen «lytt til erfarne fjellfolk» ikke hadde blitt fjernet fra lista.
Minst. Jeg tror vi sier det. Plan A ble for lang. Plan B ble for dyr og plan c og d både for kjedelig og for usikker. Alle variantene etter det var i og for seg både relativt forlokkende og til og med antakelig gjennomførbare. Luksusproblem! Men jeg tror vi endte på noe omkring plan H. Sånn ca. Sånn går det når studenten og kjærringa med staven skal ut på tur sammen. Det er ikke smått med ønsker, behov, hensyn og forutsetninger som skal tas hensyn til. Studenten er definitivt både mest fleksibel og mest realistisk. Heldigvis for kjærringa med staven så er studenten relativt bestemt også. Direkte streng vil jeg påstå. Dermed ender man opp med plan H. Og at den ble gjennomførbar skyldes litt flaks, god planlegging for både det uforutsette og det vi visste kom og en god del fleksibilitet. Og for en dag!
Dette er ikke og skal aldri bli en matblogg. Ikke engang en turmatblogg. Jeg er veldig glad i mat. Det er ikke det. Det er over gjennomsnittet digg å bli servert spennende retter, nye og mer velkjente, med skikkelige råvarer som base. Jeg syns til og med det kan ære artig å mekke noe fresht og godt sjøl. Men grunnlag for blogging om mat: not so much. Akkurat i dag derimot så føler jeg det er greit å skryte litt. I dag syns jeg studenten og jeg tok turmaten til nye høyder. Bokstavelig talt, nesten. Etter å ha syklet på kryss og tvers i fjellheimen i omkring 3 timer ble det behov for lunsj og propanapparatet ble fyrt opp i lyngen og arme riddere og turkaffe inntatt. Denne gangen pimpet opp med ferske jordbær og blåbær, pekannøtter og sjokolade som smeltet på ridderen… Nærmere himmelen er det vanskelig å ta seg. I alle fall i umiddelbar framtid. Takk til studenten for kreative bidrag. Kombinert hovedrett og dessert.
Endelig var det klart for årets jentetur. Dag en besto av roadtrip, innsjekk, tur til topps og ned igjen (jeej!!!), vondt drikke og godt drikke og en velsmakende og gedigen middag.
I år skulle turen legges til sommerferien, så den yngste halvdelen slapp å ligge på tørkerommet til tining etter tur… Det gikk sånn passe! Men med håndstående, utfall og knebøy underveis OG ryggsekk holdt hun med nød og neppe kroppstemperaturen i levelig tilstand selv i knehønas tempo. Bra dag!
Roadtrip. Det blæs! Mens mora hadde drikkepause… Pent, men fryktelig vondt drikke. Fine ting de som ikke holder på med håndstående eller knebøy ser.
I kveld er jeg husvill. Åhhh, så synd… Eller ikke. For slike som meg som i følge småbruker og samboer er uhelbredelig angrepet av “krattsjuka”, er en kveld som dette aldeles helt gull. For de uinnvidde så skal jeg forsøke å forklare. “Krattsjuka” er en form for avhengighet som må tilfredsstilles med jevne mellomrom. Alternativet er at slike som undertegnede blir sur, utilpass, ufattelig rastløs og rett og slett på grensa til aggressiv. Det vil vi jo overhodet ikke ha. Ikke småbrukeren heller. Så da huset i kveld skulle brukes til noe jeg ikke nødvendigvis hverken trengte eller ønsket å være en del av så var valget greit. Kratt! Det viser seg jo at jeg ikke er alene. Jeg henger med ungdommen?Se bilde.
I dag har knehøna og invalidkjærringa fått ei real testkjøring. Undertegnede fysiske katastrofeområde har vært på skogstur med den beste gjengen, altså. Høydemeter og ulendt terreng, både oppover og oppover og så litt til oppover og så nedover etterpå. Inkludert snublefeller for knehøner i form av steiner, røtter og mer eller mindre tørrlagte bekker. Med litt deilig, myk myr innimellom.
Først var det spennende om a kom opp. Det gjorde hu. Med sommertemperatur på øvre 20-tall også over 800 moh var forholdene eksepsjonelle. Svett var det, men med turfølge på 4 år pluss og oppover, så hang a på.Takk til de på 4, 5 og 6 og de bittelitt eldre som bidro.
Så kom den riktige utfordringen. Ville a komme ned igjen samme vei? På egne bein?
Med riktig ekstrautstyr og en halvtimes forsprang på 4-åringene og de andre gikk det. Hu rakk til og med en liten matbit før de andre kom etter oppi lia. Det gikk ikke fort, rett og slett ulidelig sakte, men heldigvis ble det ikke kø, det var bilder å knipse underveis og mange steiner å huke rompa nedpå. Skuldre og armer verker etter å ha klamret seg til gåstaver, eller stokker som ungene kaller det, hele dagen. Beina syns også det er greit at det er fri resten av dagen. Såpass råtten er kroppen at entring av ettermiddagens badevann mer kan kalles å rave uti. Selv med stav til støtte. Heldigvis er badetemperaturen mer enn lunken så det er bare å la tyngdekraften rå! Morgendagen vil muligens gi svar på om testkjøringen ble bestått.
Å få avslutte dagen med et velfortjent bad, var i grunn akkurat på sin plass. Og helt nødvendig når beina har befunnet seg i fjellstøvler med absolutt påkrevet støtte og tilhørende ullsokker hele dagen!!!
Hvitt på hvitt nordover.Gitvola, 852 moh.Tørre sommermyrer er terreng for knehøner.Det var ingen annen mulighet enn å bikke seg uti her etterpå.Både medbrakte og utlagte hjelpemiddel.
«Du ska ikkje sova bort sumarnatta» og så videre, sier sangen. Jeg skal ikke ha skylda for alltid å drive å sove bort natta jeg altså. Ikke i helga i alle fall. Natt til lørdag ble det nattmat før sengetid kl. 03.00. Etter å ha passert et par døgnville katter og et rådyr som ikke kunne bestemme seg for hvilken side av veien det var grønnest gras på hjemvei fra rekeselskap med gode kolleger. Godt med brødskive med gulost på trappa når sola tenker på å stå opp. Og relativt lyst.
Brødskive med utsikt.
Natt til søndag ble det heldigvis leggetid noe før. Men med spektakulær utsikt til fargesprakende solnedgang gikk det ei stund før Ole Lukkøye slo inn hos undertegnede denne natta også. Og siden knotten fikk fri tilgang til kjærringa sammen med soloppgangen allerede 04.16, ble også dette ei kort natt.
Da var det greit å stappe inn ørepropper og gå litt i koma i går kveld. Komaet holdt seg helt til skjærene satte i gang konserten utafor soveromsvinduet før fuggelen feis, i alle fall de andre, i dag tidlig.
Helgas ekspedisjon var ikke så lang. Og den mest beskrivende kommentaren kom nok på forhånd. Av ei som ikke var med. «Jeg gleder meg til å våkne i morgen for da er jeg en sommerfugl», eller noe der omkring. Utsagnet kom ifølge den som refererte fra en hengekøyeturist som nettopp hadde lagt seg til i køya for natta.
Genialt, spør du meg. Og helt på sin plass. Å krype inn i soveposen og dra igjen myggnettet på hengekøya der den henger mellom to trær et eller annet sted i den frie naturen må definitivt føles som en form for forpupping. Og alle vi som en eller annen gang har stiftet bekjentskap med noen form for faunaopplæring vet jo at etter forpupping kommer sommerfugl.
I natt var vi fire damer i vår beste alder, alle relativt nært beslektet med hverandre, som ville henge litt i skogen sammen. Badevannet ble benyttet opptil flere ganger. Turtapas, vin og annet godt drikke ble fortært. Det ble strikket, badet, fisket og skravlet og besøk kom og gikk igjen. Før det ble natta.
I natt var det ikke så stort behov for sovepose i puppen, eller hengekøya om du vil. En smule godt vær sørget for at den føltes overfødig. Sammen med ullundertøy, lue og varmeflaske som ellers ofte er standardutstyr når undertegnede skal henge i skogen. Kokongen var endelig varm nok som den var uten.
Myggnett derimot var absolutt påkrevet. Synd at glidelåsen på mitt revna kl. 04.16 da egentlig… selv om lyset var magisk og temperatur og stemning upåklagelig var det en smule tidlig å stå opp da. Knotten hadde derimot stått opp. Hvis den i det hele tatt hadde lagt seg. Og den syns innsida av kokongen min var ganske så trivelig. Jeg lykkes da til slutt å sovne litt igjen og våknet ikke før to av sommerfuglene allerede hadde befridd seg fra puppen.
Morgenbadet ble utført litt før 08.00 sammen med hu som hadde sovet aller best. Og det var hu som aldri hadde forpuppet seg i hengekøye før. Gratulerer.
Sånn kan det gå en midtsommernatt ved et tjern i innlandet når asfaltprinsesser blir til sommerfugler over natta.
Gleder seg til å bli sommerfugler.Kokongene er klare.
Nattlig forpupping.Den eneste som ikke ble sommerfugl var bikkja. Hu foretrakk skyggen. Og bakken.
Kokongen måtte repareres. Det er ikke ønskelig med mygg og knott inni.
Det er på tide å henge litt igjen. Henge litt i naturen. I hengekøye. Fra å pakke sekk med alle mulige remedier for å holde seg varm gjennom en kveld, ei natt og en morgen, er nå utfordringen å finne ut hva i all verden man skal sove i når gradestokken viser varmegrader nesten på 20-tallet hele natta. OG ikke minst: hvor mange liter myggmiddel og hvilke andre remedier er påkrevet for ikke å bli fullstendig oppspist når man oppholder seg nær et skogsvann gjennom et helt døgn. Pakkinga er i gang. Nytt av året, eller sommeren egentlig, er behovet for glass av type stett! Har ellers en trekopp som brukes til alt: vann, kaffe, vin, te, baylies…alt som skal drikkes egentlig, bortsett fra øl. Det går rett fra boksen. Men når menyen er turtapas. Drikket er fra New Zealand og bilen er ca 75 meter fra camp er det rom for stetteglass og stæsj.
Det er vel det eneste slike som meg egentlig orker i denne varmen. Bortsett fra kneøvelser da. De må til. Orker eller ikke orker. Hver dag.
Men resten av døgnet er det vel greit å ligge i bløt. Enten i det før nevnte plaskebassenget som for øvrig nå er på stadie 3. Det er det stadiet der vanntemperaturen begynner å nærme seg brukbar nok til å ta med seg en drink uti der, men der det samtidig begynner å bli så mange bugs av type lik, pollen og annet bøss oppi herligheta at noen kanskje vil påstå at det minner mer om suppe enn badevann. Stadie 3 og dag 3 etter fylling pleier ved dette været å komme omtrent samtidig. snart på tide å tømme igjen. Vel vel.
En kald avrivning kan være greit uansett. I alle fall på slike dager der omgivelsene damper av varme og sola steker på både folk og dyr.
Kveldsbad er noe av det beste som finnes på slike dager. Og da er det i grunn bare ekte badevann som gjelder. Altså må et tjern, en sjø eller alternativt ei elv oppsøkes. Vakkert er det som regel ved vannet om kvelden. Og ofte har jeg badeplassen for meg selv.
Da slipper jeg å rope som svensken jeg opplevde for noen år siden: «Akta barnen, nå dopper jag kroppen!» Det var før tsunamien tror jeg, så det var fortsatt ok å tulle med flodbølger….
