Jeg kalte det først en ekspedisjon. En nærekspedisjon. For det kjentes litt sånn ut. Som om det var det for meg i alle fall. Men så minnet jeg meg selv på hva Thorbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen»: «En ekspedisjon har alltid et mål». Ok. Min ekspedisjon hadde jo også et mål. Og da jeg etter både sykling og litt gåing og vasing gjennom kratt og over grøfter, samt en liten ompakking av utstyr underveis, så kom jeg fram dit jeg hadde tenkt meg. Til målet. Men derfra handlet det jo mer om å virre formålsløst rundt i skogen uten særlig mål og mening, lese litt og forbli der til neste dag. Det Ekelund sammenlikner med en walkabout.
Men altså: sykkelen, trehjulingen, ble pakket med alt jeg forestilte meg at jeg trengte for ei hengekøyenatt i skogen. To sykkelvesker og en ryggsekk. Og det som ble lagt i veskene skulle jo over i sekken da jeg parkerte sykkelen. Jeg har lenge fablet om overnattingstur på sykkel i skogene hjemme. Men inntil fredag var det bare snakk.
I underkant av ei mil sykling oppover skogen gikk veldig greit. Sykkelen er tyngre og noe mer ustabil så klart med all den vekta på, men i og med at veien ikke var så utfordrende, så gikk det smertefritt. Hjelpemotor i oppoverbakkene er gull når pakningen er tung. Stor var overraskelsen da skogsbilveiene var åpne. Der pleier bommen å være nede til etter 17.mai slik at veiene skal rekke å bli faste nok til trafikk etter vårløsninga. Men denne våren har jo kommet kastet på oss supertidlig, så noen av veiene var allerede oppe. Noe mer trafikk kunne jeg ikke se allikevel. Bortsett fra to biler som passerte i full fart da jeg sto i veikanten og pakket om for å få alt på ryggen før jeg tok beina fatt.
Det er kveld og nok ballast i køya til at den klarte seg gjennom vindkulene – som heldigvis ga seg før sengetid.
Bra å være “made strong” når denne riggen skal på tur.
Sykkelen ble gjemt i krattet og jeg vaset meg inn i skogen og fant leirplass. Det mangler bilde av akkurat det, men ei hengekøye blir som en fantastisk fallskjerm når vindkastene er sånn rundt 13-14 sekundmeter. Og jeg kunne nok ha tatt en Mary Poppins om jeg hadde «sluppet løs» hele køyeduken. I alle fall måtte jeg holde godt igjen og knyte fort! Jeg stolte blindt på værmeldinga som sa at det skulle roe seg etter klokka 21, og fikk stappet både liggeunderlag og sovepose oppi den flagrende køya. Med litt mer «ballast» fra sekken, så hang den relativt rolig. I alle fall etter hvert som vinden roet seg litt.
Det ble ei god kveldsøkt der med ryggen mot en trelegg. Godt kledd så tåler en litt vind når sola skinner og været er tørt. Og dobbelt sett med briller gjør nytta si når kombinasjonen lesebriller og solbriller ikke er anskaffet 😉.
Lesebriller og solbriller…funker som bare det!
Nydelig lys på skyene og Disney-måne før det ble mørkt.
Å kose seg med en ørliten baylies på en fredagskveld hører også med til leirlivet. Og en kopp kakao med en liten baylies-knert oppi smakte overraskende godt. Det skal jeg huske til en annen gang.
Jeg legger meg som regel relativt tidlig når jeg er på tur alene. Så klokka 22 var jeg i køya og slukket lyset, altså hodelykta, rimelig fort. Det var fortsatt masse lyd i skogen. Vinden hadde, som lovt, roet seg og småfuglesang og -skrål var dominerende. Helt til orrhanen satte i gang. Den hadde åpenbart noe fredagsenergi den måtte bruke opp før natta og både gobeligobeligo og kriiik, kriik dominerte lydbildet i omkring en times tid. Da ble det ganske mørkt. Og helt stille. Ei enslig trane fløy rett over hengekøya mi før mørket senket seg fullstendig. Den er relativt stor når den subber de halvstore furuene og er rett over hodet ditt i all sin prakt. Jumbojet? Eller i alle fall Spitfire 😉.
Det var heldigvis godt og varmt i soveposen og jeg våknet ikke før ved 6-tida da behovet for en dotur, lyset og ikke minst orrhanens spill hintet om at det var morgen. Jeg satt i soveposen og så på et par-tre orrhaner som spankulerte rundt på myra, spilte og bruste med fjøra. Spillet og lydbildet fortalte at det var mange i skogen rundt også, men de så jeg ikke før jeg jagde et par fra tretoppene da jeg var en dotur bak ei bjørk litt etterpå.
Kaffe må slike som henger til skogs om natta ha. Og kaffe fikk jeg kokt meg. Soveposen var rimet og vannet i vannflaska hadde isbiter så det var godt å få i seg noe varmt etter hvert. Med sola «i ryggen» og stort sett bak skogen så var det en noe kjølig morgen. Dermed ble leiren pakket ned og forlatt rett etter kaffe og frokost.
Tilbake på veien var det bare å reversere hele ompakkinga fra ettermiddagen før. Det som tok mest tid var å lete etter stroppen som skulle holde sekken på plass bakpå sykkelen. Jeg tror jeg tømte begge sykkelveskene minst tre ganger før jeg fant den: sammenkrøllet oppi sykkelhjelmen! For DET hadde jeg jo tenkt at var en lur plass i går!
Sykkelturen hjem gikk en annen vei. Så i underkant av ei mil ble i overkant av ei mil på hjemturen. Og jeg er «avkrattifisert» for et par uker i alle fall, i følge småbrukeren. Han mener nemlig at jeg har «krattsjuka», det vil si et eller annet virus eller noe som gjør at jeg har behov for å sove ute med jevne og ujevne mellomrom. Og behandlingen er kun en ting; «avkrattifisering». Eller ekspedisjoner. Eller walkabout. Kjært barn har mange navn. Også hengekøyeturer til skogs!
Morgenkaffen er klar.
Og kaffen kan nytes mens orrfuglen holder til på motsatt side av myra.
Å våkne under gyldne tretopper som morgensola varmer er stas.
Kilde: Torbjørn Ekelund, Året i skogen, Cappelen Damm 2014