Jeg starter uka og mandagen med huet i skyene. Tåka ligger riktignok både tett og lavt, men jeg mener det så klart ikke helt bokstavelig.

Helgas meget trivelige turgruppe-treff med idémyldring til tur 2026 har i grunn ført til et par ting. Èn: dette er en umåtelig fin og ikke minst inspirerende gjeng med sherpaer, støttespillere, fotoansvarlige, matpakkebærere og tilretteleggere som jeg setter utrolig stor pris på å ha i nettverket. Og så to: huet mitt blir så inspirert av å snakke om topper og klatring og hytter og fjellområder at idéer popper opp inni huet mitt og nekter å la seg ignorere.

Morgenen etter kvelden før. På bildet over syns det ikke så godt, men hodet er allerede i ferd med å bevege seg oppover mot skyene.

Nå: via ferrata. Altså klatreruter som er tilrettelagt med faste installasjoner for innsteg og sikring, slik at de med guide skal være tilgjengelige også for de uten klatreerfaring.

For som det ble sagt på planleggingstreffet der vi satt rundt bålet: de som vil kan gå en fjelltur, de som vil kan gå en tur rundt hytta, de som vil kan sitte i sofaen, de som vil kan fiske og de som vil kan gå til toppen på via ferrata. De som vil!

Og til frokosten i dag leste jeg dette:

Det er jo ikke denne via ferrataen jeg fabler om, men prinsippet er det samme.

Og det hjalp jo ikke! For hva er det JEG vil? Jo jeg vil utfordre meg selv og med ujevne mellomrom helst både ligge og nikke oppunder grensa for hva som er mulig, og noen ganger rett og slett gå litt over grensa. Og da har jeg fått for meg – fordi jeg vil – at JEG kan jo også prøve meg på via ferrata!

…!

Jeg har to stemmer som kjemper om oppmerksomheten nå: den ene er fornuftig og sier at jeg skal satse på en fjelltur. Det vet jeg at jeg kan, så det er bare snakk om å gjøre noe jeg har gjort før og eventuelt pushe på lengde eller vanskelighetsgrad når det gjelder terreng. Den andre stemmen, og den som rett og slett BRØLER inni hodet mitt akkurat nå sier at «jammen, du vil jo utfordre deg på noe du definitivt ikke kan og egentlig ikke tør, så hva om du bestemmer deg for å teste og trener for å klare det? Via ferrata, altså! Det hører jo med til historien at jeg i tillegg til å ha funksjonsnedsettelser i kropp og mentalt også har en kraftig og til dels lammende høydeskrekk! Gardintrapp er i tøffeste laget, liksom.

Når fornuft og realisme er helt klare og tydelige på at dette skal du ikke drive med, OG den noenlunde realistiske delen av meg skjønner at det er det eneste rette, men nekter å la det overta tankene så sliter jeg. For kroppen forteller meg i grunn gang på gang at mange dager er det tøft nok å forsere trappa (!) til 2. etasje inne i huset.

Så da driver jeg her da, med huet i skyene. Og en sinnsyk kakofoni av inspirasjon, lyst, fornuft, realisme og ja og nei og skal, skal ikke. Jeg veksler mellom «alt er mulig, bare jeg VIL nok» og «dette blir for tøft både for deg og omgivelsene og er rett og slett ikke mulig». Jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg vet at her blir det store indre diskusjoner og strengt snakk til meg selv med argumentasjon i den ene og den andre retningen i ukesvis og månedsvis. Jeg satser alt på å komme til sans og samling innen turen skal detaljplanlegges.

Turen kommer i juni 2026. Fram til da kommer hodet til å befinne seg både i skyene, i bløt og i et neverending hamsterhjul. Jeg bare VET det.