Jeg har alltid vært fascinert av unger, gjerne ganske små, som reiser alene. For eksempel med fly. De har ofte et tappert “dette fikser jeg”-uttrykk i fjeset og masse velvillige ansatte rundt seg. Og i kulissene, både ved avgang og landing befinner det seg en lettere stresset og relativt bekymret forelder eller to. Ære være dem!
Jeg reiser også alene i kveld. Uten sammenlikning forøvrig. Er jo en god generasjon siden mindreårig var del av identifisering her.
Det vil altså si: jeg er på solotur. Høstskogen er destinasjon og jeg blir mer enn gjennomsnittlig overrasket om det dukker opp andre tobeinte rundt leir! Tvilsomt om noen er bekymra også. Lite trolig når det var samboer og såkalt nærmeste pårørende som ytret “du skulle ikke funnet deg et kratt å sove i på lørdag, da?”. All by myself…
