Du skulle ikke bare se til å få gjort det da?

Akkurat den tanken har jeg spunnet på mer enn en gang, for å si det sånn. Men så kom dagen. Innfallet slo inn og da var det bare å styrte avgårde og sette i verk. Det var en jobb som tok omtrent 23 minutter. Skikkelig krevende, gitt.

Jeg har et skap. På et rom. Rommet er et slags altmuligrom. Roterom om du vil. Det inneholder fryser, klær, gavepapir, tursekker, strikkepinner, støvsuger…. Det aller meste, egentlig. Skapet er et garderobeskap. Av typen med tre skyvedører. Der bor noe av garderoben. Samt alt av sengetrekk, en hel haug med annet ræl og sist men ikke minst: turutstyret!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden rommet er så fullt, inkludert mye av golvet, så er den innerste delen, bak skyvedør nummer tre ofte en smule kronglete å komme til. I tillegg er det ikke verdens beste lys innpå der, så når friluftsheidi skal hente ut noe må hun gjerne stå på ett bein, lent over en sekk med sko og en pose med gavepapir og strekke seg ut for å få tak i noe som helst. Og aller helst bør hun ha hodelykt for å finne det hun skal ha.

Det er der turutstyret befinner seg!

Ekstremt lurt. Spesielt for slike som meg som faktisk benytter både det ene og det andre av turutstyret regelmessig. Gjerne flere ganger ukentlig. Sengetrekk og stretchlaken som brukes relativt sjelden derimot, det befinner seg i den delen av skapet som er rett fram. Jeg tar jo alltid det øverste, det som er best, uansett. Men alt det andre befinner seg også bak skapdøra som er aller lettest tilgjengelig og i den delen av rommet der det faktisk er lyst. I alle fall relativt.

Og hvor lenge har jeg tenkt på å bytte plass på de greiene der? Njaaa. Noen år. I dag fikk jeg ut fingern og fikk jobben gjort. Jeg har endelig fått byttet plass på turutstyr og sengetrekk. Så neste gang jeg skal på tur finner jeg sikkert ikke en pøkk. Ikke fordi det er mørkt og jeg må famle inn i et skap jeg ikke egentlig rekker, men fordi det er så lett tilgjengelig at nesa sikkert sperrer for oversikten.

Hele jobben tok 23 minutter. Pluss tre år med tanken i hue…

Jeg får tinga gjort, jeg. Til slutt.

Turutstyr type relativt ryddig👍

Ikke helt nyoppusset golv – men synlig👍

Denne søndagen har bydd på ikke mindre enn fire premierer. Alt har en første gang. Det fins en første skoledag, en første bil, den første sykkelturen og den aller første kjæresten du får. Livet byr på mange premierer og debuter. Små og store.

Her har søndagen altså bydd på minst fire:

1. Småbrukeren og jeg innviet kanosesongen i dag. Årets første tur ble ikke så lang, men heller ikke latterlig kort. Akkurat passe. Og helt fint med en liten tur siden friluftsheidi ikke har vært i kano siden fjorårets kanoevakuering til sykehus.
2. Årets første fisk ble fanget. Det ble ingen sushi. Ikke pannestekt åbbår heller. Både eneren og toeren (som faktisk er den som havnet på bildet) ble sendt videre på svømmetur. Den første selvfiskede middagen for sesongen får vi ha til gode.
3. Ta et strå og træ dom på. Årets første markjordbær er plukket og spist. Jeg tror ikke det finnes noe annet her i verden som smaker like godt.
4. Avleggeren har fått sitt første stikk. Koronavaksine, altså. Med adresse i riktig bydel av hovedstaden så var det endelig hennes tur. Mange lurer på om ikke det var i seneste laget for ei som er hjerteoperert og kom inn i livet med håndbrekket på. Men siden dama er frisk som bare det og skremmende sprek, ble det adressa som avgjorde. Egentlig helt greit. Noe å rope hurra for, faktisk. Småbrukeren og friluftsheidi må nok vente noen uker til.

Akkurat nå serverer småbrukeren kaffe og dessert. Det er ikke første gang, så ingen premiere for det. Men at kaffen inntas med fotball på tv, DET er bortimot premiere for slike som han.

Første kanotur i år.

Årets første fisk. Det vil si: dette er den andre. Den første var enda mindre…

Årets første markjordbær.

Det første stikket kom ikke her. Han her ville være med et stykke, men stakk ikke. Han visste at det ikke var min tur.

«Så mye som du trener så må du jo være i kjempeform!» Jeg har tenkt tanken sjøl også: så mye tid som jeg bruker på å trene så burde jeg hatt både stålkondis og vært rimelig sterk. Vel, virkeligheten er ikke akkurat sånn.

Mål en og to for sommersesongen er nådd. Det handler ikke om den lengste turen eller den høyeste toppen. Det har i grunnen aldri gjort det. Men enda mindre nå. Mine mål er for de aller fleste friske folk med to fungerende bein rimelig innafor. Oppnåelig for de fleste. Men for meg, som av flere fysiske årsaker må skru forventningene ned, så var begge turene en utfordring. Jeg gir meg en god klapp på skuldra, ett glass vin og gliser litt sånn småfornøyd av at det gikk.

Det er imidlertid ingen tid for å hvile på laurbærene. Det er flere grunner til at målene kunne nås, til og med ett av dem lettere enn fryktet. Sherpaen er allerede nevnt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Antall timer tilbrakt på småbrukets treningsrom er en annen årsak. Jeg har lagt ned timer med innsats hver eneste uke i flere år, og spesielt det siste året, bare for å vedlikeholde form og funksjon på dagens nivå. Hadde jeg skippa den innsatsen og gitt f…., ja da vet jeg ikke om det hadde vært mulig å nå målene.

Så i dag var det på’n igjen. Dagene med vondter og plager etter tur må ta en ende til slutt. Og i dag har jeg inntatt treningsfasilitetene igjen. Konklusjonen er at det er dette som må til. Jeg har flere mål på lista. Jeg klarte de to første fordi jeg har nedlagt utallige timer med forberedelser. Forberedelser av en kropp som må lirkes og lures og der aktivitet til enhver tid må tilpasses. Å ha en god dag er heller ikke dumt når mål skal nås. Og en god sherpa, som nevnt.

I dag var det slutt på å hvile på laurbærene. La gå da at jeg rett og slett må la være å gjøre noe som helst resten av denne dagen. Igjen. Å oppnå mål kommer med en pris. Både før og etter. I dag er det visst tid for å betale prisen. Denne gangen var det verdt det. Så da er det bare å fortsette treninga. Henge i stroppen. Det er tross alt lettere å trasse seg til fjelltopper når skroget er så forberedt som det overhodet er mulig å få det. Selv om det må kjempes mot både smerter og funksjonsnedsettelser.

Så kjempeform? Tru’kke det. Men i alle fall i stand til å nå noen tilpassede og bittelitt hårete mål. Det gjør godt! Tross alt.

Er rimelig lei av dette rommet. Men ganske så glad for at det fins.

Hjelpemidler må til for å komme til topps selv om sherpaen måtte ta stavene i sekken nedi ura. Friluftsheidi måtte bruke henda til klatring.

Selfiebakgrunn i alle fall jeg må trene for å kunne benytte.

I går skrev jeg om sherpaen. Hu som bærer sekken. Men hva er det egentlig i den sekken, tro? Hva er det hun går og bærer på i kilometer etter kilometer? Går det ikke an å bare ta en sjokolade i lomma og litt drikke i et drikkebelte? Sikkert. For noen. For oss andre er det sekk som gjelder. Og helst sherpa.

Sherpa og sekk. Begge deler uunnværlige!

Akkurat nå er sekken pakket ut og ryddet vekk. Men jeg skal forsøke å gjenskape, i alle fall gjenskrive, innholdet. Og da blir det nok ingen tvil om at både sekk og sherpa er en nødvendighet!

1. Genser. Ull. Og stort sett nødvendig hele året her i landet: ullstillongs, hvis den ikke er på. Lue, buff og votter. Alt slikt pakkes i vanntettpose. Fryser du er det stusslig å kle på seg vått tøy.
2. Kokeapparat. Jeg sverger til det gode gamle stormkjøkkenet. Fungerer i all slags vær. Har byttet ut rødspriten med gass og gassbrenner. Det er rensligere og koker raskere.
3. Passe stor og passe full gassboks. Det er nesten alltid mer gass igjen i boksen enn du tror. Nesten….
4. Fyrstikker i vanntettpose.
5. Mat og kaffe. Kaffen kokes på stormkjøkkenet. Der lages også mat. Gjerne arme riddere, så dermed trengs både brød, egg, smør, sukker og ikke minst sherpaens spesial: jordbær og blåbær. Kaffen måles opp på forhånd slik at mengden passer nøyaktig til en full kjele.
6. Vann til drikke. På topptur også til kaffe. Ellers tas kaffevann og påfyll av drikkevann fra nærmeste fjellbekk. En boks med solo er heller ikke feil. Eller baylies…
7. Asjett og gaffel av type tur. Kan droppes. Mat kan spises direkte fra stekepanne. Trekopp til kaffe. Koppen henger ofte i en karabinkrok utenpå sekken, så er det lett å ta seg en slurk når bekken passeres.

Velger du matpakke og kaffetermos kan punkt 2-5 og deler av punkt 6 og 7 droppes.

8. Nødmat. Det er betegnelsen på alt som spises i småpausene: sjokolade og nøtter som regel. En og annen energibar bæres også rundt.
9. Kniv.
10. Sitteunderlag om du ikke liker å bli bløt i rompa.
11. Kart og kompass. Er nesten alltid med selv om planen er å holde seg på sti. For meg er det viktig å vite hvor jeg er, eventuelt kunne finne det ut, samt hvor langt det er igjen eller om jeg er på riktig sti.
12. Myggmiddel hvis du er på tur den ene dagen i året det er vindstille.
13. Kikkert. Til å studere for eksempel flyvende objekter, også kalt rovfugl, eller til å finne ut om det faktisk er ryggen på en rein vi ser borti fjellsida der. Eller om det er en stein.
14. Solbriller og solkrem. Mysing i timevis er slitsomt. Det samme er ildrøde ører…
15. Førstehjelpsutstyr. Helst unødvendig. Men i det minste kan det være behov for gnagsårplaster.
16. Turhåndkle. Badebehovet kan oppstå hvorsomhelst og nårsomhelst der det fins vann. Badetøy driver ikke friluftsheidi nødvendigvis med og lufttørking er som regel ganske effektivt i fjellet, så dette er luksus.
17. Smertestillende…kjedelig, men rett som det er nødvendig.
18. Nøddunjakke. Av typen som komprimeres og kan brukes både inni og utenpå skalljakka. Eller som ekstra varme over låra når du raster. Sherpaen fryser lett, så slike rekvisitter kan være nyttig.
19. Strips. Kan reparere det meste i et nødstilfelle: sko, sekker, jakker…strips er lettere å bære enn McGyver.
20. Sist men ikke minst: dopapir og HUNDEPOSE! Både jeg og sherpaen må på do rett som det er. Og selv om det er fullt mulig å tisse uten, så høyner bruk av papir komforten, synes jeg. Og papiret blir med hjem eller eventuelt til nærmeste søppelkasse, i HUNDEPOSEN! Det samme gjelder eggeskall og andre matrester. I fjellet forsvinner slike ting ufattelig sakte!

I lomma har jeg foruten telefon med brukbart kamera, leppepomade, og ofte befinner lue, hansker og buff seg der. Det er mest praktisk.

20 punkt altså….hverken mer eller mindre!

Konklusjonen er kort og konkret: sherpa er helt nødvendig!

Kart og kompass er ikke alltid så mye brukt når turen går blant slike.

1. Sherpa
2. Sherpa
3. Sherpa

Sherpaen er pakket og langer ut. 400 høydemeter steinrøys til toppen.

I løpet av de siste 3-4 dagene har jeg klart å gjennomføre såpass mye og opplevd tilstrekkelig mestring til at jeg nok kommer til å overøse denne bloggen med bilder, refleksjoner, sjølskryt og eufori i mange dager. Så herved er du som leser advart.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men først og fremst er det på tide å ære den som æres bør. Sherpaen. Denne er ikke av det kortbeinte slaget som løfter og bygger trapper av stein eller tjener ei årslønn på å bære maten til friskusene som på død og liv skal klatre til topps på Everest. Nei, denne er helt hjemmelaget, fryktelig blond, ikke spesielt sterk (ifølge seg selv) og i utgangspunktet gratis. Men i rimelig god form. Og i tillegg overraskende langbeint.

Denne sherpaen bærer sekken. Den sekken som inneholder klær for all slags vær, mat nok til et par dager og sjokolade likeså. Den inneholder kokeutstyr til litt avansert lunsjmekking, ingen brødskive med ost her i gården, kaffevann og drikkevann. Den inneholder nøtter og solkrem, nøddunjakke og reservebriller og i grunn det aller meste… Og sherpaen bærer hele herligheten.

Innimellom bæringa så passer hun på klokka. Hun passer på at gameplanen overholdes. Den planen som sier at friluftsheidi skal sitte på rompa minst hver halvtime. Altså 30 minutter jobb, 10 minutter sitting. Uansett om hun vil eller ikke. Friluftsheidi altså. Noen ganger passer hun på at det ikke går mer enn 20 minutter mellom hver sit-down også. Det hender det er helt nødvendig for gjennomføringen. Mot slutten kan det fort bli mer sitting enn jobbing. Det tar hun også høyde for.

Rett som det er så serverer hun både nøtter og sjokolade underveis. Denne sherpaen er spesielt god på kvikklunsj og nøtteblanding og sørger for jevnt inntak.

Vel framme ved ekspedisjonens mål skal du ikke se bort fra at sherpaen opptrer som kokk. Denne sherpaen er sulten med korte intervaller. En stor fordel for slike som meg. Dermed blir egg, kaffe og arme riddere med ferske bær snedig tryllet fram. Av sherpaen. Her kan friluftsheidi som regel også bidra heldigvis. Siden denne aktiviteten med hell kan utføres sittende.

Hele tiden underveis, og både før og etter faktisk, kommer sherpaen med oppmuntrende ord og motiverende meldinger. Når det butter for friluftsheidi er det ikke ende på heiarop og psykologisk støtte. Akkurat nok pushing og pepping til at friluftsheidi klarer å hale og dra seg en meter eller sju lenger fram. Hun viser vei når det trengs, går bak når det fungerer best, advarer om løse steinmasser, vurderer rute og fart. Og kler på seg så hun (nesten) ikke fryser når det går sakte. Underveis og spesielt mot slutten av ekspedisjoner må denne sherpaen ofte høre på eller overhøre en del akk og ve og rare lyder og rett som det er litt banning fra friluftsheidi. Ikke nødvendigvis veldig motiverende for en sherpa som er på sin sjette time med innsats ispedd vond nakke og litt frysing. Det fikser hun også som ei dronning. «Det er lov å banne litt», sier hun bare. Og er hun heldig så blåser det såpass i aktuelle strøk at det meste av lyd forsvinner der på vidda.

I det hele tatt en perfekt sherpa og turkompanjong som gjør det mulig for friluftsheidi å nå mål! Takk for hjelpa, Oda! Takk for deg! Du er helt unik!

Toppen er nådd!

Uovertruffen motorikk og balanse gjør sherpaen egnet til å innta luftige passasjer og bratte kanter slik at friluftsheidi kan fotografere. Ingen sherpaer ble skadet i dette fotoøyeblikket.

Velfortjent pause fra sekken på tur opp.

Sitting på bonustopp.

Ekspedisjon to er i gang. Både sherpa og friluftsheidi syns det var greit at denne var bortover…ikke oppover og nedover.

Vi kom fram.

Sherpaen fikser lunsj ved mål nummer to.

Steder sherpaer tør å stå. Ikke friluftsheidier.

Når sherpaer kan balansere på kanten kan slike som meg stå i lyngen og knipse bilde. Sherpa=blå prikk til høyre…

Arme riddere a la Odasherpa. På 1424 oh.

Mer om mål og måloppnåelse her:

Jadda! Klokket inn på 9000 meter!

Jeg klarte det!

En uke til deadline.

Det gikk!

Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men resultatet ble måloppnåelse nummer to på tre dager! Akkurat nå går jeg rundt i en slags småforvirret fornøyd-rus og kjenner på at dette faktisk var mer enn jeg trodde bodde i denna skrotten for tida. Ni kilometer er minst fem kilometer lenger enn jeg har maktet på lenge… Her må reflekteres over en god del greier…når euforien har lagt seg!

Målet for dagen ble altså nådd, ganske så mye enklere enn forventet også. Den karamellen skal suttes på minst et par dager, tenker jeg. Foreløpig har premien vært ei brødskive med baconost og en sjokoladekjeks…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En oppgradering er underveis 😉 Når sherpaen våkner etter en ekstremt velfjortjent powernap!

Kjerringa med staven gikk ikke over bekken etter vann i dag. Men hun krysset en del bekker for å komme til fossen, det gjorde a…

Og på tilbaketuren kjente både sherpa og friluftsheidi seg så gærne at de la turen oppom en topp…helt drøyt, men mulig!

Restitusjon er en kunst.

Mye er sagt og mye kan sies om Northug’en. Petter. Og at siste ord er sagt har jeg ingen tro på. Men at han var en racer på restitusjon i sin tid, det tror jeg ingen kan ta fra ham. I dag har jeg forsøkt å tenke som ham.

At fysiske anstrengelser krever både kroppslig og psykisk planlegging og forberedelser har jeg blitt vant til. I dag har jeg bedrevet etterarbeid. Også kalt restitusjon. Både av kropp og psyke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og vi har ikke lekt restitusjon, hvis noen skulle lure på det. Her er det snakk om en hel dag med ren avslapping. Fra hotellfrokosten med god gammaldags buffet som start. Og ja, vi følte oss i grunn litt gærne. Buffet som prinsipp har vel vært pandemistengt siden tidlig 2020, så det var både overraskende og skikkelig digg! Med bra med frokostbuffet innabords ble det nesten to og en halv time med et helt badeanlegg inkludert boblebad og all slags luksus helt for oss selv. Ikke å forakte. Vi badet og slækka så lenge at vi endte med å bli sultne igjen.

I mangel på tilgjengelig gapahuk fant vi ut at hotellrommet fikk duge til lunsj. Det er jo tross alt skråtak her. De arme ridderne ble dermed tilberedt og inntatt i balkongdøra, før en liten powernap under dyna sto på programmet.

Støl stølesen og datter fikk etter hvert behov for litt blodsirkulasjon spesielt i låra, så da ble det halvannen kilometer sigetur i regnværet.

Akkurat nå inntas hvitvin og potetgull i senga, mens vi lurer på hva vi får til middag i kveld. Et hardt liv. En dag i restitusjonens tegn. Ingen tvil. Petter N. kunne ikke gjort det bedre!

Boblende restitusjon.

Turkjøkken.

Lunsj i dørsprekken.

Til og med en dag før planlagt. Sherpaen og jeg tok en sjefsavgjørelse etter å ha konferert med yr.no. Toppturforhold i dag. Buvær i mårra!

Dermed kom toppstøtet i dag. Og etter å ha bokstavelig talt klatret på alle fire nådde vi jaggu toppen, både sherpaen og friluftsheidi!

Mer utfyllende turrapport må komme senere. Siste bildet forklarer det😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette bildet viser egentlig flere ting. Hver enkelt leser står selvfølgelig fritt til å fabulere. Men dette blogginnlegget konsentrerer seg altså om miljøaspektet.

Det både katta og du kanskje lurer på er: hva i all verden er det dere driver med nå?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vel: sommerens ferietur skal i all hovedsak, det vil si i sin helhet, dreie seg om kanopadling. I kano trenger vi padlevester. Det fins det fryktelig mye forskjellig av. Her på bruket er vi som regel to stykker som padler. Vi har fire vester…. Skulle vel egentlig holde?

I helga kom vi på at vi i fjor sommer egentlig begynte å lure på om vi trengte nye. Og da er det vel på tide å vurdere å anskaffe de nå? Men må vi egentlig det? De to nyeste vestene våre ble raskt avskrevet. Rett og slett ræl. Den ene har en passform som ikke passer noen. Både småbrukeren, avleggeren og jeg får den vesten rundt øra når vi setter oss i kanoen. Og bevegelsesmulighetene, og dermed padleevnen, blir relativt dårlig. Den andre «nye» er av typen «drautenproppsåblåserdensegopp». Ikke spesielt god å ha på seg, og dersom du faller uti og må ta den i bruk, ja da må du kjøpe ny patron.

Da var vi tilbake på de to gode gamle fra HellyHansen. Dette er ikke egentlig reklame, men rett og slett en forbrukerferfaring.

Som bildet viser: de nøyaktig 40 år gamle padlevestene av type lekkert guloransje flyter. De trekker i alle fall ikke vann. Selv etter timevis i plaskebasseng. Konstruksjonen er latterlig enkel. De fungerer. Vektanslaget på vestene passer nok friluftsheidi noe bedre enn småbrukeren. Men i følge ham så gjorde ikke det så mye. Det kunne til og med ses på som en fordel. Dessuten er han så lang at vi får satse på at han når bånn om han detter uti.

Konklusjonen er dermed som følger: vi kjøper IKKE nye padlevester i år. Vi går for 40-åringene. La gå at øra nesten må av når de skal tres over hodet, men så gamle som vi er så hører vi ikke så mye allikevel, så det er det verdt!

Og miljøaspektet? Hva er egentlig mer miljøvennlig enn å bruke det man har! I 40år!

Så i helga reddet friluftsheidi miljøet. I alle fall bittelitt. Og jeg tar med hundepose. Ikke hund. Kanopadling har for øvrig veldig lite utslipp i seg sjøl. Bra det så det veier opp litt for hu som kjører dieselbil og fyrer helt vilt med ved.

Hva jeg som ikke har hund skal med hundepose kan du leser her:

Jeg har ikke hund.

I høst gikk jeg på kurs. Det handlet om smertemestring og en kognitiv tilnærming til det å mestre en helsemessig ny livssituasjon. Der snakket vi om viktigheten av å sette seg mål. Både mål for dagen og litt mer langsiktige mål. I løpet av høsten satte jeg meg noen mål. Og flere delmål. Delmålene var i alle fall i mitt hode oppnåelige. Det var innafor hva jeg kunne klare med noen måneders målrettet og intens forberedelse. Målene var rimelige, til og med for en slik «kraka» som meg. Friluftsheidi anno 2013 hadde ledd av dem og tenkt at de måtte i alle fall være dobbelt så vanskelige. Friluftsheidi anno 2020 var en annen, hadde andre forutsetninger og visste bedre.

Men at tida skulle gå så inni granskauen fort, selv om den går sakte, DET hadde jeg ikke regnet med.

Jeg har øvd og jeg har trent. Og øvd og trent litt til. Jeg har forberedt meg både mentalt og ikke minst fysisk. Jeg har gått til behandling og fagfolka har hjulpet meg slik at jeg har fokusert på de riktige tinga… Jeg har prøvd å balansere aktivitet og hvile, gjøre lure ting for å virke litt innimellom, både på jobb og fritid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag er det nøyaktig ei uke til et av delmålene skal innfris. I alle fall etter planen. Jeg tror jeg klarer det! Det handler om en fjelltopp. En av de lett tilgjengelige som jeg har vært på før. Dermed så vet jeg hva jeg kan forvente. Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har så god kondisjon som kroppen tillater meg, jeg har både hjelpemidler og verdens beste sherpa og turfølge med meg. Hun skal bære sekk, gå passe fort, les sakte, og ellers være motivator og støtte på turen. Jeg er mentalt forberedt på det som kroppen min kommer til å melde og jeg har tenkt gjennom hvordan utfordringen må gripes fatt for at jeg skal ha størst mulighet til å gjennomføre. Pauser i strikt regime er et stikkord. Fart også. Eller mangel på sådan, egentlig.

Dette er jeg ganske sikker på at jeg skal fikse. Målet er oppnåelig. Jeg skal opp. Og jeg skal nyte utsikten. Til og med værmeldinga ser lovende ut.

Jeg skal hit.

Jeg er mer spent på delmålets dag to. Planen er da rett og slett å holde seg på flatmark. Tanken er å unngå alt som heter høydemeter. Men det blir tur. Og det blir fjell.  Denne dagen er det avstand som blir utfordringen. Så langt har denne kroppen, spesielt den ene halvdelen av den, hatt en smertegrense og funksjonsgrense på omkring fire kilometer utendørs. Etter den distansen er det meltdown. Tirsdag om en uke skal den etter planen virke i det dobbelte. Åtte kilometer tur retur…

…det målet føles såpass hårete at det ikke er fritt for at jeg er noe spent. Hu der som jeg engang var, omkring 2014 engang ville lagt til en 7-8 kilometer. Men hu finnes dessverre ikke lenger.

Og jeg skal hit. Hu her gikk til toppen på det forrige bildet etter at dette bildet var knipset…

Jeg må vel innrømme at jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og med innstilling og forberedelser og et turopplegg som er rimelig likt det første, så skal det kunne gå.

Og en ting er sikkert: det blir et glass vin etter turene uansett! Fjellet: here we come!

Og hu her skal bære sekken. La oss krysse fingrene for at hun slipper å bære meg…