Fikk du det du ønsket deg til jul?

Eller ble det julegaver av typen «hva skal jeg med dette?» eller «hvor skal jeg gjøre av denne?». Har du fått noe du skal stable, noe du skal bytte eller noe du skal bruke opp?

Uansett, her i velferdslandet preges veldig mange julekvelder og gavehauger under gran, furu eller plast av direkte overflod.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I år syns jeg det var vanskelig å ønske meg noe til jul. DET ga meg en støkk, for å si det sånn. Og det satte i gang ganske mange tanker. Det betyr at jeg har nok. Mer enn nok. Bokhyllene er overfylte i flere etasjer, innholdet i kjøkkenskapene må stables riktig for ikke å rase hver gang døra går opp. Hyller og skuffer bugner av duppeditter og -datter. Jeg har mer enn nok klær til resten av livet, det eneste jeg sliter ut er ullsokker, så DET sto på ønskelista i år igjen. Jeg har tak over hodet, ved i skålen, og mat i så store mengder at jeg må passe på at de klærne jeg allerede har fortsatt er store nok og kan brukes også neste år.

I dag sitter jeg her mett og god, med fyr i ovnen og varme ullsokker på, og ser på Lars Monsen på tur på Nordkalotten. Han feirer julekveld under åpen himmel i skogen. Akkurat i dag er han en påminnelse til meg om at jeg ikke trenger så mye for å ha det bra. Mat i magen, varme på bål eller i ovn og fred og ro er opplevelse nok. I alle fall om det kommer sammen med en eller annen opplevelse i skog og mark.

Men misforstå meg rett, jeg liker hverdagsluksusen også jeg, altså. Jeg liker god mat og vin, jeg liker å sitte godt og å ligge godt. Jeg liker god musikk, interessante bøker og gode filmer. Og jeg hater å fryse! Men innimellom dette er det enkle liv både en luksus og nødvendighet. Og endelig nok.

Når Monsen er ferdig på TV skal jeg fortsette å lese i boka mi. Den handler om klima, blant annet om samfunnet vårt når den sivilisasjonen vi kjenner er i ferd med å gå i oppløsning. Og hva som førte samfunnet dit. Infrastruktur, sosiale rammer og luksus er historie. Det som det handler om er å skaffe mat og tak over hodet. Alt er usikkert og utrygt. Deler av handlingen er lagt til 2064. Ikke så lenge til, egentlig. Og jeg kjenner at det ikke er så farlig å komme dit. I alle fall ikke på den måten.

Så ønskelista for framtida blir lett å fylle ut. Men antakelig ganske utfordrende å oppfylle. Jeg ønsker meg helse god nok til å dra ut på tur og oppleve skogs- og fjellmagi. Jeg ønsker meg frisk luft og omgang med bra folk. Det betyr selvfølgelig at jeg ønsker at koronavaksina som hadde norgespremiere i dag virker.

Jeg tror med fordel framtidas ønskelister kan handle mer om å gjøre og ikke så mye om å få og ha. Mer om enkle opplevelser og mindre om ting. Og jeg tror det er helt nødvendig at ønskelistene ser slik ut for at vi skal unngå et 2064-samfunn som i «Przewalskis hest» av Maja Lunde.

Denne ønskelista har jeg derimot sansen for:

Bilde: facebook.com/svanemerket

God jul til deg!

Ja akkurat deg, ja. God jul til deg som sitter alene. Eller står. Eller ligger. Uansett grunnen til at du gjør det. Uansett om du har valgt det fordi det er det du liker best, om du er i isolasjon på grunn av pandemi, eller om du må være alene av helt andre grunner.

Mine tanker går til akkurat deg i dag. Fordi jeg syns at du fortjener det. Uansett så fortjener du respekt for den situasjonen du befinner deg i og du fortjener omtanke fra oss alle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tradisjonen tro så stikker jeg til skogs og tenner et bål på julaften formiddag. Det er min måte å la julefreden senke seg. Ofte trenger jeg å puste litt ut. Og litt inn. Om det er julestemning med snø og kulde varierer, men noe som ikke slår feil så er det at det blir ei gylden stund ved bålet. Og i den stunda passer jeg på å sende noen tanker til de som ikke kan og de som ikke har, eller de som velger annerledes. Jeg for min del opplever høytid der i skogen sånn like før ribbetåka setter inn for fullt.

I år sender jeg spesielt en hilsen til alle de som er tvunget i karantene eller isolasjon etter å ha fått eller vært i risikosonen for pandemismitte. Dere som har stått på for AS Norge og deg og meg siden mars. Dere som er i førstelinjen for at viktige funksjoner i samfunnet vårt skal gå rundt. Takk for innsatsen! Og riktig god jul til dere alle!

PS! Her kom familiens yngste ut av karantene for 21 timer siden. Etter å ha blitt syk, testet og fryktet isolasjon fra alt og alle hele jule- og nyttårshelga. Vi er alle takknemlige!

Og når julekveldsbålet har brent ned og bålkaffen er drukket, ja DA er det jul! God jul til deg og alle sammen! Lag deg gode dager!

Desemberlyset.

Det er nesten ikke der,

så vidt du ser det bare.

Fargeløst og grått,

dunkelt og kortvarig,

flyktig.

Men plutselig er det der.

Og da er det vakkert.

Inderlig vakkert.

Desemberlyset.

I helga var mange av mine bekjente på tur. De la ut bilde på bilde av sol, frosne novembermyrer og  blide fjes. Nok til at undertegnede kjente fjellabstinensene helt ut i øreflippen. Noe måtte gjøres.

Jeg begynte å planlegge for tur. Planlegging i seg sjøl er jo risikosport med den kroppen jeg lever med for tida, men allikevel. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl, og på tirsdag er det meldt sol! Så planen ble lagt allerede i helga. Tirsdagen skal brukes til tur. På nærmeste vidde. Med ved i sekken slik at bål kan nytes i lunsjpausa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mandag snødde det.

Tirsdagen kom med kalenderpakkeåpning og fyr i ovnen fra morgenen. Litt morgentåke, men nok lys til at det virket lovende. Sekk, matpakke med sjokolade og bil ble pakket. Med usikre observasjoner om snømengde, blant annet via et bare passe godt webkamera, ble både brodder og truger lagt i bilen. Jeg har da vært i speideren i mange nok år til å alltid være beredt. Nesten.

  Alltid beredt. Sjokkis og kaffe i sekken.

Lite nok snø til at jeg tok sjansen på at bil av type helt vanlig uten firjulstrekk og traktordekk skulle ta seg fram forserte jeg smale, ubrøytede veier helt til det ikke var mer vei. Jeg kom fram og da tenkte jeg at opp bakken igjen…joda det løser seg nok.

Siden snømengden i høyden fortsatt var under lyng- og gressnivå ble brodder valgt framfor truger.  Helt sikkert et lurt valg. I alle fall det beste av to onder. Det viste seg at snømengden som var liten, allikevel var akkurat nok til at broddene  fikk tak i snøen, men ikke isen under. Løs snø oppå is og så kjærring oppå der igjen. God plan? Måtte du absolutt gå på isen da, lurer du kanskje på? Den som har vært ute i høst vet at det har vært nedbør. Det har regnet MYE. Og når bekker, myrer og stier får godt med regn, ja da blir de fulle. Og når frosten kommer, ja da blir det is! Overalt! Så kort fortalt: JA! Jeg måtte gå på isen. Alternativet var å ikke gå. Og jeg skulle på tur. Det kalles trass på populært. Og enkelte i det pedagogiske miljøet påstår at det ikke finnes! Jeg vurderer å fly neste gang. Må bare øve litt først.

Men jeg tok meg da altså fram der på den snødekte isen. Siden jeg uansett liker best å gå offroad og off-sti, så vil de som følger sporene mine i nysnøen legge merke til at veivalget innebærer mye tuer, lyng og direkte kratt! I enhver annen setting så ville observasjoner av dette slaget resultert i en alkotest muligens. Det handlet altså om å unngå flate, åpne områder der den lumske isen garantert lå på lur under 3 cm fjonete nysnø. Unngå alle de områdene det vil være naturlig å gå med andre ord. Legg så til at forsering av lyng i seg selv er risikosport når man er iført brodder. Egen erfaring fra i vår og eget korsbånd minner meg fortsatt på det.

Det ble allikevel et par Bambi-på-isen moment i løpet av turen. Og en krabbetur over ei bru. Men jeg tryna ikke! Og det er pokker meg ingen selvfølge! Tur eller ekstremsport – kommer vel an på utøveren, eller?

Målet for turen ble ikke nådd. Jeg innså at det ble hakket for mye islagt nedoverbakke å forsere på tilbaketuren hvis jeg skulle helt til topps. Se for deg bob-bane uten kanter… I alle fall med det som i beste fall er kun et fungerende bein. Derfor skar jeg ut av kurs litt tidligere enn planlagt, nøt utsikten der den var, og snudde nesa mot bilen igjen.

Utsikt fra plan B.

Relativt sur nordavind av det ivrige slaget innbød ikke til båltenning i høyden, men etter mye forsering av kratt, et par trippel tåloup’s og ca 317 pauser fant jeg den perfekte bålplass der sola varmet. Ca 2 ½ meter fra bilen. I le for vinden. Genialt.

Og da er det vel på tide å bedrive litt fremsnakk av seg selv her. I tillegg til en utrolig flott naturopplevelse av en turdag så har jeg altså oppnådd minst tre ting å glede meg over i dag:

1. Strålende turvær
2. Bål
3. 3,5 km gjennomført på egne bein uten tryn til tross for rimelig håpløst føre

Og 4 og ikke minst: Jeg evnet å avbryte plan A og gå for plan B da jeg så at det nok var det lureste. Egentlig det eneste rette!

Gratulerer til meg! Og turen: aldeles helt nydelig!

Bål i le bak bilen.

Pink vibes utafor sti.

Føret var pent men generelt litt dårlig både for sko, brodder og truger.

Mistanken har ligget og gnagd hos undertegnede ei stund. Og den som leser bloggen kan, med rette, antakelig lure på om det navnet egentlig er relevant. Navnet på bloggen, altså, friluftsheidi. Er a egentlig noe særlig ute? Og hva er det egentlig a skriver om? Har det noe særlig med uteliv og friluft å gjøre?

Vel. Jeg er nok mindre ute for tida enn jeg i perioder har vært. Ingen tvil om det. Dessverre. Men, som jeg tidligere har kommentert: når jeg er ute på tur skjer det alltid ting oppi topplokket. Tanker, refleksjoner, problemstillinger og blogginnlegg blir virkelig vendt opp og ned og på kryss og tvers. Inspirasjon kan det også bli ut av det. Og aller viktigst: jeg har aldri angret på en tur ut! Uansett vær, føre eller kroppslig kollaps underveis eller etterpå.

Naturen er fortsatt åpen og den korte nærturen er tilgjengelig for alle! De aller fleste av bildene under er eksempler på det. Knipset innen 200 meter fra egen inngangsdør.

Til og med en sølepytt kan bli vakker i frostskrud i november.

Inn i tåka eller ut av tåka.

På to hjul i høyfjellet.

Høsten byr på magiske solnedganger.

Camp friluftsheidi. Helt alene i Femundsmarka.

Kaffebål.

Morgensol fra køya sommeren 2020.

Novemberbad 2020.

Våt november 2020.

Et godt alternativ til sofa når sola skinner. Sittebenk i egen skog.

Bekken.

Solnegang på hengekøyetur.

Ute og uler mot månen.

I måneskinnet kan jeg se verden utenfra.

Og sofagrissyndromet er herved avlyst. Jeg tar ikke så mange bilder derfra i alle fall 😉

Nå lukter det jul på småbruket. Den umiskjennelige duften av fersk, nyhogget gran ligger over eiendommen. Det er bare å trekke godt inn og nyte! De 200 første julegranene har falt i dag, og et ivrig og dugelig team har pakket og stablet trær hele dagen.

For mange henger jul sammen med lukt. Lukta av jul. Det kan være ribbe, surkål, grønnsåpe, smultringer og pepperkaker eller annen bakst som legger igjen liflig duft i heimen. Og som gir julelukt. Her på småbruket er det altså gran. Og den lukta kommer som dere skjønner tidlig. I dag er det 18.november og startskuddet for årets juletresalg og årets julelukt har gått. Så nå er det bare å ta seg en tur bortpå jordet og trekke pusten dypt, så kommer julestemninga, uansett om julevær, julebakst og grønnsåpe glimrer med sitt komplette fravær.

Lukta av gran!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arbeidsfolket jobbet effektivt rundt meg – så dette er ikke et forsøk på å ta æren for noe. Jeg er kun fotoansvarlig, og til og med det ble visst litt uklart. Skylder på vind!

Syns du november er mørk og tung? Det er jeg faktisk helt enig med deg i. I alle fall slik den foreløpig har oppført seg i år. Grå, tåkete, mørk og tung. Og full av korona. Ingen vakker frost eller førjulssnø som gjør hverdagen lysere og ingen festligheter. November er for meg vanligvis en ganske festlig måned, ofte med både julebord og ikke minst feiring av både egen og andres bursdag. Ikke denne novemberen.

Så i år gjelder det å glede seg over noe annet.

Denne søndagen gleder jeg meg over følgende:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

1. Søndagslunsj med bålpølser, kanelsnurrer, vannbakkels og Sarah Bernard med 3 generasjoner, en kjæreste og ei bikkje helt smittevernmessig trygt gjennomført utendørs.

2. Ubegrenset tilgang til pelsterapi. Vekselvis type manisk og type kooooose.

3. Forholdene for levende lys er optimale. Nesten døgnet rundt. I alle fall så sant pelsterapien ikke er i raptusmodus.

4. Denne jakka har hengt i gangen i flere dager. Det betyr at avleggeren tilbringer dagene på småbruket. Mammalykke!!!

Slett ikke verst for en tåkemørk søndag i november. Lag deg en god kveld!

Ja, altså. I dag er jeg littegranne forvirra. Mer enn vanlig, mener jeg. Endelig, og da mener jeg ENDELIG etter månedsvis med venting, maseringing på grensa til telefonterrror og opphold på venteliste ble det min tur. Min tur til å havne i fysioterapiens grep. Det var etterlengtet. Selv om ikke engang jeg, naiv som jeg er, tror at det skal være noe quickfix det heller.

Men i alle fall: som vanlig startet jeg med godt mot og brettet ut om hele rekka med symptomer og ei tidslinje som etter hvert er ufattelig lang. En av de store gledene ved å stadig møte nye deler av helsevesenet. Stakkars fysioen måtte høre om vondter som var her, og så var de der, og så plutselig dukket de opp der, behandlingsopphold, utredning, fysikalsk terapi som var prøvd og til slutt om korsbånd og tryning i skogen og slagside på tur. Ikke misunnelsesverdig. Beundringsverdig at gubben ikke ble enda mer matt. Hvor skal vi begynne, liksom?

Til slutt så ble skroget behørig undersøkt og trykket på og brettet i alle retninger. «Du er jammen myk», sa’n. Såpass, tenkte jeg og så bilder av meg selv inni hodet rave opp fra en stol og prøve å rette ut knea etter å ha sittet rolig ei stund. Litt mer trykking og klemming måtte til og da kommer de bevingede ord «du virker som du har alt for lite vondt ved trykk til å ha den diagnosen der, så det tviler jeg på».

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takkskarruha! Legene sier det ene, fysioterapeuten det andre og kroppen bare vræler, evt. ignorerer og kverulerer på sitt eget språk. Og jeg? Jo jeg er mildt sagt forvirret. Jeg kjenner at jeg nå må velge min vei med omhu. Igjen. Jeg kan velge å syns at dette er så håpløst at jeg ikke vil forholde meg til det, eller jeg kan gå helt i kjelleren og begynne helt på nytt. Jeg heier på det norske helsevesenet, men her er det fort gjort å havne mellom to stoler. Og veldig fort gjort å føle at man ikke kommer noen vei. Og når fagfolket sier at jeg skal unngå skogstur en periode framover, ja da er det ikke rart hu her blir både litt molefonken og på nippet til en smule ilter. Som du skjønner, vi kunne fort kommet litt gæern’t ut.

Jeg kan heldigvis også velge å la fysioterapeuten behandle det han faktisk fant som han ga uttrykk for at hadde potensiale til å bli bedre. Og så velge å la det være med det og la andre sette navn og diagnoser. Jeg må uansett være min egen koordinator i dette her. Fasiten ligger et eller annet sted i meg selv uansett. Så får leger, behandlere og andre kloke folk bidra på sitt område. Litt som å være pedagog eller fotballtrener: du plukker teori og praksis fra gode forbilder og inspirasjonskilder og så lager du din egen metode som du har trua på og jobber ut i fra.

Jeg er sjefen i min egen hverdag. Og jeg kjenner best hva som fungerer eller ikke fungerer for meg. Og skal jeg komme videre så er det opp til meg og mine valg. Da må jeg ta tak i det jeg faktisk kan gjøre noe med og akkurat nå kan det godt hende det blant annet er det som fysioterapeuten vil hjelpe meg å gjøre noe med. Og heldigvis og naturligvis så står jeg i en posisjon, det er jo meg det handler om, der jeg i aller høyeste grad må forholde meg til helheten. En helhet som henger sammen. Og så kan jeg ta rådene fra fagfolka såpass på alvor at jeg gir det et forsøk. Så denne uka har jeg foreløpig konkludert med følgende:

1. Det jeg trodde var riktig for meg på jobb er kanskje helt motsatt.
2. Det er motiverende å jobbe med delmål og med helt avgrensede og konkrete oppgaver.
3. Framsnakking av seg selv og det lille jeg faktisk oppnår er essensielt.

Hurra for det og hurra for konkrete og avgrensede oppgaver!

Et fint sted å tenke på selvfølgeligheter, gruble og konkludere.

Du angrer mer på det du ikke har gjort enn du angrer på det du faktisk har gjort, har jeg hørt blitt sagt. Noen ganger passer det å ha det som leveregel. Og noen ganger klarer jeg å tenke sånn. Da gjør jeg det jeg får innfall om eller har lyst til uten å lytte til den mer eller mindre fornuftige nissen som sitter på skulderen og argumenterer i mot.

Det kan være smart å høre på den nissen en gang i blant. Det hender at argumentene har noe for seg. Men gang etter gang opplever jeg at jeg tenker «hvorfor søren gjorde jeg ikke det» hvis fornuftsnissen vinner argumentasjonen. Jeg har blant annet vært på nippet til å angre på enkelte blogginnlegg. Men det går fort over. Muligens fordi jeg har lett for å ignorere og glemme slike kvaler. Hva er det verste som kan skje, liksom?

Forrige uke klarte jeg å følge innfallet og ignorere nissen. Jeg svingte venstre i stedet for høyre, røska med meg badehåndkleet og tok et bad. Et novemberbad. Det ble ikke lange svømmeturen, strengt tatt ikke mer enn to svømmetak, tror jeg. Kun akkurat nok til at selvutløseren fikk tid til det den driver med. Selvutløsing. Dessuten: noen hadde glemt å skru på varmtvannet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Grunnlaget for innfallet ble nok lagt i sommer. Den «normale» badesesongen ble brått avbrutt av et kort sykehusopphold med påfølgende operasjonssår som ikke skulle bades. I alle fall ikke i ulike varianter av myrvann rundt omkring i innlandet. Sommeren gikk over i høst og etter hvert i senhøst uten at undertegnede gjenopptok badinga. Og plutselig var det november.

Men med sol, 12 varmegrader i lufta, tilgjengelig vann i store mengder, tid og badetøy i bilen kom muligheten. Og lysta. Og da var det tid og sted for å få ut fingern og gjøre noe jeg ikke angrer på. Selv om vannet var grusomt kaldt! Og jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg hadde angret om jeg ikke hadde badet!

Det ble en god, om ikke akkurat behagelig opplevelse. Og akkurat nå sitter jeg og tenker på et annet stunt jeg har lyst til å gjøre. Dette er et stunt som krever planlegging. Impulsivitet er nok ikke anbefalt arbeidsmetode. Det kreves derimot målrettet jobbing og både delmål og støttespillere inngår. I tillegg er det ganske hårete. Altså som i «hårete mål». Jeg er ganske sikker på at det kommer til å havne mye om det på bloggen. Jeg må bare jobbe litt med fornuftsnissen og den ambivalente delen av meg før jeg er klar til å si og skrive.

Men en ting er jeg ganske sikker på: jeg kommer til å angre hvis jeg ikke prøver!

Med så mye vann som vi har her på østlandet nå, så er det jammen bra at badesesongen ikke er over! Det gjelder å utnytte det våte element så lenge vi har det.

 Bare å kaste seg uti før selvutløseren knipset i vei. Ingen tid til smilefjes og tommelopp.

Og hva er vel bedre enn at innerste del av «badestranda» er dekket av gress? Det er en av de positive sidene ved høstflom og badesesong. En annen bra ting er den totale mangelen på folkeansamling på badeplassen. Smittevern og sosial distanse er definitivt ikke noe problem på skogsbadeplassen i november.

Ikke så innmari vanskelig å forstå egentlig. Flomvann etter striregn i november er IKKE temperert! Badetemperaturen var sånn ca…: Iskaldt av typen nummen i beina og hender som ikke fikk normalvarme  igjen før etter hjemkomst og inntak av store mengder fiskesuppe foran ovnen. Men med 12 grader i lufta og dobbelt sett ull å iføre skroget i vill fart etter den meget korte svømmeturen kan det meldes at overlevelsesraten var høy. 100% så vidt jeg vet. Ingen omkomne grunnet visuelt sjokk engang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Disse bildene er også tatt i november. På mer eller mindre samme sted. Riktignok i slutten av måneden. Ser det slik ut der 28. november i år er nok badesesongen over. Ikke engang jeg pleier å ta med badetøy på sparktur (snøbading foregår som regel uten tekstiler….).

5. november i dag. 28.november på bildet. Går vi for bading eller sparkføre om 23. dager?

Med utsikt til “badeplassen”.