Ja, altså. I dag er jeg littegranne forvirra. Mer enn vanlig, mener jeg. Endelig, og da mener jeg ENDELIG etter månedsvis med venting, maseringing på grensa til telefonterrror og opphold på venteliste ble det min tur. Min tur til å havne i fysioterapiens grep. Det var etterlengtet. Selv om ikke engang jeg, naiv som jeg er, tror at det skal være noe quickfix det heller.
Men i alle fall: som vanlig startet jeg med godt mot og brettet ut om hele rekka med symptomer og ei tidslinje som etter hvert er ufattelig lang. En av de store gledene ved å stadig møte nye deler av helsevesenet. Stakkars fysioen måtte høre om vondter som var her, og så var de der, og så plutselig dukket de opp der, behandlingsopphold, utredning, fysikalsk terapi som var prøvd og til slutt om korsbånd og tryning i skogen og slagside på tur. Ikke misunnelsesverdig. Beundringsverdig at gubben ikke ble enda mer matt. Hvor skal vi begynne, liksom?
Til slutt så ble skroget behørig undersøkt og trykket på og brettet i alle retninger. «Du er jammen myk», sa’n. Såpass, tenkte jeg og så bilder av meg selv inni hodet rave opp fra en stol og prøve å rette ut knea etter å ha sittet rolig ei stund. Litt mer trykking og klemming måtte til og da kommer de bevingede ord «du virker som du har alt for lite vondt ved trykk til å ha den diagnosen der, så det tviler jeg på».
Takkskarruha! Legene sier det ene, fysioterapeuten det andre og kroppen bare vræler, evt. ignorerer og kverulerer på sitt eget språk. Og jeg? Jo jeg er mildt sagt forvirret. Jeg kjenner at jeg nå må velge min vei med omhu. Igjen. Jeg kan velge å syns at dette er så håpløst at jeg ikke vil forholde meg til det, eller jeg kan gå helt i kjelleren og begynne helt på nytt. Jeg heier på det norske helsevesenet, men her er det fort gjort å havne mellom to stoler. Og veldig fort gjort å føle at man ikke kommer noen vei. Og når fagfolket sier at jeg skal unngå skogstur en periode framover, ja da er det ikke rart hu her blir både litt molefonken og på nippet til en smule ilter. Som du skjønner, vi kunne fort kommet litt gæern’t ut.
Jeg kan heldigvis også velge å la fysioterapeuten behandle det han faktisk fant som han ga uttrykk for at hadde potensiale til å bli bedre. Og så velge å la det være med det og la andre sette navn og diagnoser. Jeg må uansett være min egen koordinator i dette her. Fasiten ligger et eller annet sted i meg selv uansett. Så får leger, behandlere og andre kloke folk bidra på sitt område. Litt som å være pedagog eller fotballtrener: du plukker teori og praksis fra gode forbilder og inspirasjonskilder og så lager du din egen metode som du har trua på og jobber ut i fra.
Jeg er sjefen i min egen hverdag. Og jeg kjenner best hva som fungerer eller ikke fungerer for meg. Og skal jeg komme videre så er det opp til meg og mine valg. Da må jeg ta tak i det jeg faktisk kan gjøre noe med og akkurat nå kan det godt hende det blant annet er det som fysioterapeuten vil hjelpe meg å gjøre noe med. Og heldigvis og naturligvis så står jeg i en posisjon, det er jo meg det handler om, der jeg i aller høyeste grad må forholde meg til helheten. En helhet som henger sammen. Og så kan jeg ta rådene fra fagfolka såpass på alvor at jeg gir det et forsøk. Så denne uka har jeg foreløpig konkludert med følgende:
- Det jeg trodde var riktig for meg på jobb er kanskje helt motsatt.
- Det er motiverende å jobbe med delmål og med helt avgrensede og konkrete oppgaver.
- Framsnakking av seg selv og det lille jeg faktisk oppnår er essensielt.
Hurra for det og hurra for konkrete og avgrensede oppgaver!
Et fint sted å tenke på selvfølgeligheter, gruble og konkludere.
