Jeg burde ha vasket badet. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha skiftet på senga. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha svart på en mail. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha ryddet kjøleskapet. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha tatt en telefon. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha ryddet på hjemmekontoret. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha gitt bort 4 par sko, 3 jakker og 2 par ski, og sikkert en hel del andre ting som opptar plass og som ingen bruker…. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha besøkt familien. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha skrevet et par blogginnlegg. Men jog gjorde ikke det.
Jeg burde ha snekret noen fuglekasser. Men jeg gjorde ikke det heller.
Jeg burde ha pakket en sekk. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha laget middag. Men jeg gjorde ikke det.
Jeg burde ha gått gjennom, oppdatert og arkivert kurspapirer. Men det gjorde jeg ikke.
Jeg burde ha slappet av litt på sofaen. Men det gjorde jeg heller ikke.
Jeg stakk av. Jeg valgte bort alt og gikk en tur til skogs. Der er det trugeføre. Og det er ro. Kuldegradene er på så vidt levelige 13 grader kaldt og snøen daler sakte og stille. Perfekte forhold å stikke av litt. Påfyll, kalles det.
I går skinte sola, det var vindstille og snøen glitret. Det er slike dager det er ekstra problematisk for slike som meg å ha en skakk kropp. Det er såpass kaldt at melkesyra i skroget blir ekstra seig og det frister egentlig ikke å bruke det skroget til noe som helst. Tenker stadig på å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen da, må jeg innrømme.
Men så er det det hue da! Kropp og sjel henger sammen og er heldigvis eller uheldigvis, stryk det som ikke passer, helt avhengige av hverandre.
Jeg har lært meg at av og til så vinner kroppen, men siden det er viktig med balanse, så vinner hue rett som det er også. Og da jeg kan kombinere sol, snø, truger og kort, snill tur med utsikt over de syv blåner, så er jeg fornøyd! Det trenger ikke være så langt og jeg må faktisk ikke ha bål hver gang… tror jeg. Denne gangen holdt det med varmt drikke på egnet flaske.
Så gjelder det da å få tatt en selfie da. Oppskrifta er som følger: såkalt smarttelefon med selvutløserfunksjon, fin utsikt, innta en vanvittig pussig stilling og se småvill ut! Dermed har du friskusselfien inne. Lett imagebyggende selv om turen i seg selv var på under to kilometer tur/retur, lue fortsatt ikke kler undertegnede og løpetur på truger (for å gi plass til bakgrunn, det vil si utsikt på selfien) ikke er aktuelt for hu her. Men imagebygging er imagebygging. Så da er det bare å selfie!
Selfie er ikke greia. Ikke undertegnede på bilde i det hele tatt egentlig. Men legg merke til utsikten da, dere….!!! Om det er mulig å skimte den bak frøken stuttbutt….
Det er en helt vanlig onsdag i siste halvdel av januar. Arbeidsdagen er slutt, middagen er spist og det brenner i ovnen. Inne i stua er det nok om lag 23 varmegrader, lunt og trivelig. Katta er rimelig harmonisk og Biden skal endelig insettes som president. Det er litt forskjellig å ta seg til om det er ønskelig. Eventuelt så kan jeg se håndballkamp på tv.
Ute snør det. Og det blåser. Det meldes om at lastebilene står og spinner i bakken en kilometer unna. Og det er stappende mørkt. Som det gjerne er på disse breddegrader en sen ettermiddag i januar.
Det er ut jeg velger å gå. Jeg har en stor sekk på ryggen med i overkant mye friluftsgreier oppi og truger på beina. I sekken fins det en hel rekke mer eller mindre nødvendige greier som jeg har anskaffet over lang tid, og som jeg anser som nyttig når frøken Frys skal tilbringe natta ute. En del greier er opplagte. Andre ting vil for mange anses som en gedigen overdrivelse, men for «prinsessen på erten» som tross alt liker et visst nivå av komfort, også til skogs, er det meste hensiktsmessig.
Sekken var altså fryktelig tung, ingen tvil om det. På beina hadde jeg, foruten varme sko to størrelser større enn jeg egentlig bruker, truger! Og heldigvis var det nedoverbakke helt til camp. Kombinasjonen dyp snø, mørke, tung sekk og egentlig litt utmattet kropp gjorde at 250 meter fra dør til camp var akkurat passe. I alle fall da jeg måtte gå opp igjen en tur for å hente mer av «prinsessen-på-erten»-riggen. Da hadde jeg jo tross alt gått opp spor så det kjentes en smule lettere. Dessuten var sekk nr to lett som ei fjær i forhold til den første.
Etter en høyst påkrevet pause da jeg hadde bikket av meg sekkene(i flertall) var det tid for neste oppgave. Lars Monsen sier i boka 101 Villmarkstips at det det første du må gjøre da du ankommer en leirplass, er å tenne bål. Han har et poeng. Siden akkurat denne leirplassen står klar hele året så er jeg så heldig at den inneholder ved. Tørr ved. Men grov. I tillegg har den øks. Fint å slippe å bære. I alle fall øks av den kaliberen som denne leirplassen innehar. Ingen fare for å bli kald foreløpig. Med diger øks og ekstremt grov ved ble det bål før senga ble satt sammen av diverse innhold fra sekken. To liggeunderlag, ett av typen oppblåsbart, saueskinn samt to soveposer må til når prinsessen på erten skal tilbringe natta ute. Ikke rart sekken blir tung. Dunjakke som hodepute, og nødplagg om frostriene skulle sette inn, samt tørre sokker, lue og votter havnet i posen. Utpå kvelden etterfulgt av to varmeflasker type imsdal med nykokt vann. I tillegg til en slags varmepakning fylt med gele jeg en gang gikk til anskaffelse av. Nødvendig for kalde tær mye av det der. Men gelepakkene kan dere droppe, altså. Det var dagens turtips. Kan begrunne for dem som spør.
Klokka 22 lå jeg i soveposen. Da hadde jeg spist kveldsmat, drukket kakao, og lest i maaange timer. Samt kløvd litt mer ved hver gang det var nødvendig. Jeg hadde stirret en del tomt ut i lufta foran meg også. Vekselvis med og uten hodelykt påslått. Det er ikke stort mer å gjøre i en gapahuk i januar når det er stappmørkt et kvart døgn før normal leggetid. Jeg rakk å tenke tanken at folk må ha lagt seg tidlig før glødelampa ble oppfunnet mange ganger.
Natta forløp rimelig rolig, som den stort sett pleier. Jeg sov som en stein. Prinsesseriggen fungerte aldeles utmerket denne gangen og jeg forlot den ikke før et nødvendig ærend klokka 06.00. I januar er det mørkt da også. Og i dag regnet det. Nytt bål ble tent og jeg krøp tilbake i posen, siden det ikke var noe som hastet. Det er fint. At ikkeno’ haster. Og det er fint med en varm sovepose eIler to når morgentoalettet slik som i dag innebar en rimelig kald regndusj over korsryggen. I grålysningen et par timer senere våknet jeg igjen og oppdaget at det var på tide å legge mer ved på bålet. Siden det sammenfalt med behovet for kaffe, besluttet jeg at det var morran og sto opp.
I løpet av alle mine overnattingsturer i skogen og fjellet de siste årene har jeg erfart det som Torbjørn Ekelund skriver om i boka Året i skogen: Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Kvelden preges av en umiskjennelig følelse av melankoli. I alle fall kjenner jeg ofte på det. Spesielt i den mørke årstida. Når jeg våkner om morgenen er alt lettere, både hode og kropp kjennes lett og pågangsmotet er som regel høyt selv om nattesøvnen har vært varierende.
Denne turen var kort. Den bød ikke på de store naturopplevelsene. Ikke engang særlig utsikt. Mørke og høy granskog sørget for det. I tillegg var været elendig. Snø, vind og regn gjorde den bratte men korte turen hjem rimelig tung. Spesielt i og med at undertegnede besluttet at prinsesseriggen denne gangen skulle bæres i en omgang. Når sekken er så tung og klumpete at den må rygges inn i stedet for å løftes på for at den i det hele tatt skal havne på ryggen. Og du må ha tre forsøk for å lykkes med det: ja da vet du at å snuble i løssnøen ikke er noe alternativ. Altså: ikke tryn!
Dermed var oppfyllelse av årets nyttårsforsett i gang. Det vil si, i realiteten så er det vel en reprise. For 6 år siden startet nemlig min uteliggertilværelse. I alle fall den som hadde mål og som for min egen del ble dokumentert. Såpass omfattende dokumentert at enkelte lurte på om jeg i det hele tatt hadde seng. Innendørs. I 2015 hadde jeg som mål å sove ute minst ei natt hver måned hele året. Det var nyttårsforsettet. Et nyttårsforsett som jeg klarte med glans. Jeg vant til og med en premie for det. Flere måneder, i sommerhalvåret vel og merke, ble det mange netter ute. Og forsettet er begrunnet i et utall av tidligere blogginnlegg.
I år gjentar jeg altså forsettet. Jeg repeterer meg selv. Latskap? Mest på grunn av at jeg savner å prioritere tur og at jeg liker å oppleve natur gjennom alle døgnets timer. Og fordi utesoving kan gjennomføres selv om kroppen ikke orker å gå så langt på tur. Men jeg oppnår allikevel å være lenge på tur. Dessuten så gir korte turer mulighet for «prinsessen-på-erten» rigg, noe en kranglete kropp både setter pris på og er avhengig av. Lett tilgjengelig og ekstremt koronavennlig er aktiviteten også.
Så i 2021 skal friluftsheidi sove ute minst ei natt hver måned. Igjen! Jeg kan ikke love spektakulære ekspedisjoner, men jeg kan garantere bilder. Mange! Antakelig flest med nøye uttenkt vinkel for å unngå hus og biler i bakgrunnen.
Kveldens soverom.
Bak dette krattet ligger camp januar. Jeg holder ikke på å gå overende. Det er terrenget som bikker.
Denne sekken skal ikke dettes med. I alle fall ikke i en meter løssnø.
Kveldstryne og morratryne er til forveksling like på slike uteliggere.
Denne boka har jeg lest og referert så mange ganger at jeg nesten burde hatt provisjon…
Dagens facebookminne fra 19.januar i fjor forteller meg at nyttårsforsettene mine heller ikke da handlet om grønnsaker, kilo eller trening…eller kanelboller:
Synd jeg ikke har kanelboller i hus…Mer om nyttårsforsetter:
I går dukket dette facebookminnet opp på min såkalte smarttelefon.
Det minner meg på et veldig viktig faktum. Et faktum som jeg har glede av den dag i dag. Minnet er 3 år gammelt, altså fra det forjettede året 2018. 17. januar 2018 var jeg nemlig på en av mine aller første trugeturer. Muligens den første, i alle fall ikke mer enn den 2. eller 3.
Og er det mulig å ha så flaks? Akkurat da for tre år siden hadde jeg aldri prøvd de greiene der før. Skulle jeg benytte meg av noe PÅ snø handlet det om ski, akebrett eller til nød spark. Men heldige meg ble denne vinteren altså introdusert for fenomenet truger og bruk av disse i løssnøen i vinterskogen.
Og hvilket lykketreff! Lite visste jeg at jeg de neste vintrene skulle slite mer og mer med å bevege skroget med ski på beina. Denne vinteren er det uaktuelt, og jeg kan ikke huske at jeg brukte dem sist vinter heller. Og det handler altså ikke om at jeg aldri har likt det, eller at jeg ikke har utstyr til skitur. Jeg er innehaver av ikke mindre enn fire par ski og det er staver og skisko nok her til å forsyne båe meg og alt jeg trenger av følge. Men jeg er altså ikke i stand til å bruke det. Bare stavene kanskje.
Så for en flaks! Et rent lykketreff at jeg ble introdusert for og lurt med på offroad trugetur den gangen for tre år siden. Så godt traff denne aktiviteten at jeg gikk til innkjøp av egne truger allerede da i 2018. Og de har fått kjørt seg. Det er faktisk min fjerde trugesesong i år. Og nå har vinteren bestemt seg for å stille med perfekte forhold, så da er jeg supermotivert for å utnytte snø og truger til fulle.
For meg så er muligheten til å gå utenom løype, vei og sti helt gull. Det gir villmarks- og eventyrfølelse uansett avstand til hus, hytte eller vei. Og jeg kommer meg nesten hvor som helst! Innenfor en begrenset radius, vel og merke. I alle fall med en liten dose trass sammen med flaksen! Og når bålet og bålkaffen venter i andre enden, så blir det ikke bedre.
Ps! Det er ikke meg som ligger i snøhaugen under trugene der. Slike stunt syns jeg det var og er best å se på. Jeg kan ikke tenke meg at jeg har SÅÅÅ mye flaks at det der er en god ide. Men jeg takker for underholdningen og sender en tanke og en takk til alle dem som gikk og går først. Dere er rå!
Tidligere denne uka skrev jeg om å trene for å orke å holde på med noe av det jeg syns er mest stas her i verden. I dag har jeg kombinert begge deler. Trening og stas. Jeg har vært helt på vidda. Ikke helt da. Det er det heldigvis andre som må leve opp til. Skal ikke nevne navn. Jeg kjenner et par. Men på vidda har jeg vært. Hedmarksvidda.
Med strålende sol, et ukjent antall meter snø og varsling om rimelig lite vind, var det bare å pakke sekken og samle egnet utstyr. Og kle på seg store mengder ull. Med 22 minusgrader i lavlandet, var det i grunn rimelig spennende om prosjekt matpakke og kaffe i en snøskavl på vidda skulle bli en suksess. Men idet bilen ble parkert viste termometeret kun minus 11, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var i verste fall av typen trekk. Perfekt!
Denne kroppen syns fysisk aktivitet, særlig av typen truger i løssnø, er tungt. Det er ingen tvil om det. Men den syns også at denne typen aktivitet er ekstremt god terapi. Og når undertegnede, med noe motivasjonshjelp, kan klokke inn ved målet på under en time og et kvarter, så er a strålende fornøyd. Bål og bålkaffe ble det, selv om drikkevannet frøs i både flaske og kopp før det var drukket opp.
En klok kar sa at det er godt å få være ute i dagslys. Og i dag var det fryktelig lyst! Til og med psyken ble lysere i løpet av noen timer på vidda. Det er ekstremt mye mestring i å nå et mål og klare å karre seg både den ene og den andre veien på egne bein under slike forhold. Da får det bare gå at det ble et par tryn underveis. Med dertil hørende kav og vas for å komme seg opp igjen. Se for deg råtten kjærring på knær og mage i løssnøen i panisk leting etter å finne et tyngdepunkt som ville føre a opp i vertikal stilling. Og der medbrakte staver stort sett sank en og en halv meter ned i snøen og høyrebeinet ikke gikk an å stå på. Artig.
Men med trass og terapi går det meste på et vis. Og siden erfaring tilsier at slik terapi er ferskvare, så foreskriver herved undertegnede flere terapitimer.
Takk for turen!
Terapi helt på vidda krever minst to lag ull under skallbekledingen – men da er det bare å tråkke i vei.
Lunsjutsikt sørover.
Verdens beste kaffe rakk akkurat å bli ferdig før bålet havna i “kjelleren”.
Nesten kveldslys blir det når terapien tar ei stund.
Er nyttårsforsettet ditt å trene mer? Eller begynne å trene? Det er ikke mitt. Ikke i år heller. Jeg bruker prosentvis relativt mye av min energi på trening som jeg gjør. Slik var det før nyttår og slik er det nå på nyåret. Som jeg har skrevet om tidligere – ikke nødvendigvis så hard trening, mer riktig trening. I alle fall er det målet. Og det tar lang tid med en skakkjørt kropp som det jeg har til rådighet.
Jeg har nyttårsforsett. Så absolutt. Jeg har det hvert eneste år. Og noen ganger når jeg de forsettene også. Men trening er ikke et av dem. Trening er derimot et middel for å nå noen av dem. Kanskje alle, egentlig!?!
Jeg leser i dag, som mange andre dager, harvestmagazine på nett. Der skriver Simen om at han innser at han må trene mer og mer målbevisst for å kunne gjøre mer av det han har lyst til. Og glede seg mer over det. Han vil gå på ski. Og han vil gå langt. Men han innser at for å få til det på en trygg måte så må han ha en viss fysisk form. Og at formen må være på et visst nivå for at han skal kunne glede seg over skituren.
På min måte har jeg det akkurat på samme måte. Jeg innser at skitur, uansett lengde, antakelig ikke vil la seg gjøre denne vinteren. Uavhengig av hvor mye jeg trener. Muligens begir jeg meg ut på en rundtur rundt åkeren, på fjellski og i egentråkket «stoppe» som n’bæssfar kalte det. Altså i løype tråkket av meg sjøl. Ellers så handler min trening om håpet om å bli i stand til å gjøre dette:
Livsglede på truger.
Og å gjøre det såpass langt fra vei at bilen ikke syns på bildet uansett hvilken vinkel jeg velger på kameraet. Foruten å fungere såpass fysisk at det er aktuelt å jobbe litt mer, selvfølgelig. Men det aller viktigste er faktisk å klare å være på tur. I både fjell og skog. Uten at det stopper seg og krever helikoptertransport hjem (!) eller eventuelt ender med dager under dyna etterpå. Som jeg har lært så handler det om livsglede. Ikke bare om arbeidsglede. Men jeg har en mistanke om at det første trekker med seg det andre. Vinn, vinn med andre ord.
Dagens visitt hos fysioterapeuten avdekket foruroligende mangel på styrke i enkelte deler av legemet. Jeg tror til og med fagmannen var rimelig forbauset over hvordan ståa var. Til tross for at vi har jobbet rimelig målrettet med problemområdet siden november. OG det faktisk allerede har oppstått forbedring. Jeg for min del var også ganske sjokkert over hvor dårlig det faktisk sto til. Jeg visste jeg var råtten, altså, men graden av kraftløshet var vel hakket verre enn til og med jeg hadde forestilt meg.
Men som han sa: «muskler kan trenes og jeg tror så definitivt at du vil oppnå bedring»!!! Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og fortsette den målrettede treninga. Han ville ikke se meg før om 3 uker…
Det er bra for de nye øvelsene jeg fikk var så tunge at minst en av dem klarte jeg ikke i det hele tatt. Han angret da han så hvor lilla jeg ble i trynet av å bevege legemet omtrent 3 millimeter i foreskrevne øvelse. «Jeg tror vi skal prøve noe annet i stedet», var beskjeden.
Å trene mer er vårt vanligste nyttårsforsett. Og antakelig det som går oftest i vasken også. Hvis selve målet med treningen er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Det skriver Simen i Harvest. Da er det større sjanse for at vi når nyttårsforsettet, mener han.
For meg er tur og naturopplevelse hovedmotivasjon for å utøve det du kan kalle trening både ute og inne. Jeg må gjøre en viss innsats, ekstremt mye kan det se ut til, for å være i stand til å gjøre det jeg har lyst til. Og det tar tid. Og energi. Og du som eventuelt ser meg trave rundt i snøen midt på lyse arbeidsdagen – det er en investering i livet. Og det handler om mål som jeg har satt meg. Både for i år og neste år. Jeg har stor tro på at både livsglede og arbeidsglede kommer med økt mestring og ikke minst dersom jeg skulle klare å nærme meg målene. Og husk, du ser ikke det som skjer mellom øktene!
På denne dagen for nøyaktig ett år siden, 13.januar 2020, før korona og rett og slett før, lå jeg og tittet opp i tyttebærlyngen. På jobb. I år måtte jeg ha gravd meg ned til den samme lyngen. Hurra for vinter og snø, aking, skilek og snøtung skog!
«Å ligge på sofaen med vinduet oppe kan også kalles friluftsliv.» Jeg tror sitatet er Knut Borge sitt. Siden jeg har valgt å holde vinduet lukket i kveld, så vil jeg ikke akkurat kalle denne sofaligginga for friluftsliv. Innekatten har heller ikke noe med friluftsliv å gjøre. Bokstavelig talt. Han har foreløpig kun sett friluft gjennom vinduet.
Men gapahuk har vi. Det er det nærmeste vi kommer friluftslivets gleder.
Et helt nytt år ligger urørt foran oss. akkurat som nysnøen som kom i natt og ga supre forhold for å lage trugespor i skogen. Sjelden har jeg ønsket et nytt år sååå velkommen! Ettertankens nyttårsdag kommer med varme tanker og en digital klem til alle som trenger den! Lag deg gode dager med akkurat det innholdet som gir deg mening. Fyll hverdagen med omsorg for deg selv og de rundt deg. Utfordre deg selv og opplev magien ved å mestre noe. Sett meningsfylte spor!
Og ikke minst: Jeg håper du får en ekte klem i løpet av 2021!
Enda et år er oppbrukt. 2020 er over. Det kjennes i grunn helt greit. Det har vært bratt på mange måter dette året. For mange veldig bratt. Det er i motbakke det går oppover. Men det får da vel være en grense? Jeg håper 2021 bringer noe godt og lar oss lage gode dager.
Denne nyttårsaftenen maner til ettertanke. Slik mange nyttårsaftener før også har gjort for min del. Overtenker som jeg er. Men akkurat nå kjenner jeg at hvis det blir mer ettertanke nå, så kommer handlingslammelsen til å ta fullstendig over.
I skrivende stund er vi strømløse på bruket. Vi har det varmt og godt for vedovnen leverer, men alt det andre vi hadde planlagt å gjøre i dag, ja det får vente. Det blir muligens hverken kalkun eller dessert som planlagt heller. Men det andre kan vi lage på vedovn eller bål, så sultne blir vi nok ikke i kveld heller.
I går fikk vi beskjed om at studenten ikke kan flytte tilbake til studentleiligheten etter nyttår da den ene samboeren der er koronasmittet. Noe trøblete da jobben kaller. På andre sida av by’n. Pendling fra småbruket frister visst ikke med til dels uregelmessige arbeidstider. Allikevel oppleves både korona og strømbrudd midt i kalkunracet som bagateller som er irriterende og ressurskrevende, men ellers helt ubetydelige. Og ellers: vi har et hus som står, katta har ikke ødelagt noe av betydning enda i dag og småbrukeren kjører snø. Harmoni. Og fortsatt oppleves det nesten som et mirakel at spesielt studenten fortsatt er koronafri etter å ha både bodd og studert i Oslo sentrum et år, jobbet på østkanten, hengt på Sognsvann og kjørt trikk og bane hit og dit i månedsvis.
Jeg håper faktisk 2021 gir oss litt MINDRE tid til ettertanke. Helsetilstand hos undertegnede samt korona har gitt litt for romslige muligheter for overtenking de siste månedene. Jeg vier med glede denne nyttårsaftenen til ettertanke. Jeg kommer til å tenne lys både for den ene og den andre og det ene og det andre. Men etter det er jeg klar for å ut og gjøre og oppleve. I alle fall håper jeg at jeg er klar. Det gjelder å gjøre det meste jeg kan ut av livet hver dag, det minnes vi visst stadig på. Fyrverkeri har jeg ikke kjøpt på årevis, men jeg har ei flaske bobler i kjøleskapet. Jeg får se om jeg gidder åpne den. Det blir i tilfelle for å feire egen overlevelse av dette møkkaåret. 2020 fikk nemlig det navnet av en meget klok dame allerede i sommer… for flere måneder siden, altså.
Så kjære 2021: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle oss alle pent. Og la hver enkelt lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2021, bidrar med ditt! Sammen kan vi lage magi!
