Ikke så mye som en ørliten nyhet eller en bitteliten skandale. Ikke engang bukseløs, er jeg. I dag heller. Kun en helt vanlig mandag, med helt vanlige planer. Udramatisk og lite interessant for de fleste. Men en del av hverdagen. En slik dag som det faktisk er flest av i livet. En helt vanlig dag.
Da gjelder det å se seg rundt. Hva byr en helt vanlig hverdag på, tro? Den siste mandagen i august i dette tilfellet. Jeg kan i alle fall bekrefte at noe vakkert fins i alle dager. Også hverdager. For den som ser og den som kjenner etter. Se bare her:
29.august 2021
Bildet er knipset i går kveld. Altså søndag. Men dagens strålende sommervær kommer helt sikkert til å by på liknende, for ikke å si akkurat samme, utsikt fra gårdsplassen min. Det gjelder bare å følge med. Det er flest hverdager i livet. Og vakkert kan det være.
I dag ble det søndagstur langt til skogs. I og med at både sol og vann innfant seg samtidig, er det egentlig et under at overskrifta på dette innlegget kunne bli slik den ble. Jeg beholdt altså både bukse, trøye og tursko på hele turen.
Ingen bading, med andre ord. Tro det eller ei. Ingen bading planlagt og ikke et eneste impulsivt badestunt hele turen. Mot normalt. Og siden det konseptet i grunn oppstår såpass sjeldent så ble overskrifta altså «beholdt buksa på». Selvfølgelig og helt klart et dårlig forsøk på å trekke lesere til et helt vanlig innlegg om skogstur. Kall det gjerne søndagstur.
Turinnlegg på bloggen selger ikke! Det har i alle fall jeg lest. Selger i betydningen leses. Nakenhet selger mer. Alle skjønner jo det. Om det gjelder alle typer og alle typers nakenhet, er jeg nok mer usikker på. Som ei venninnes relativt voksne bestemor så treffende kommenterte «det er ingen som betaler for at jeg skal ta av meg klærne, men hvis jeg tar dem på meg igjen DA får jeg penger…» Innsiktsfull dame.
I dag beholdt jeg altså klærne på gjennom hele søndagsturen. På tross av vann med enkel tilgang all the way. Var ikke i bademodus. Men bare vent: snart kommer badetirsdag!
Bademuligheter, men beholdt buksa på.
Blåtur.
Å ligge i lyngen er ikke å forakte den siste søndagen i august, heller.
…heter en humorskrekkfilm fra 1990. Så vidt jeg husker så ligger den nok på c-stadiet når det gjelder kvalitet. Muligens nærmere k. Jeg kan ikke si jeg oppfatter sommeren 2021 som marksommer akkurat. I alle fall er det «å grave mark» for å dra på fisketur noe som virker som hører barndommen til. Det er lite å finne, med andre ord. Og her i huset har vi fått for vane å kjøpe mark til fisketurene vi gjør… hau, for en verden vi har fått!
Men nok om mark. Jeg er derimot ganske sikker på at vi er inne i larveaugust, i alle fall. Meget lokal og spesifikk forskning tyder på det. Jeg treffer stadig på nye bekjentskaper av typen. Og alle er forskjellige. Som de fleste folk jeg treffer, egentlig.
Siden jeg ofte befinner meg sammen med relativt korte folk som er eksperter til å legge merke til småtteri som befinner seg langs bakken, som for eksempel larver, så har jeg lett for å møte på slike. Jeg krabber tydeligvis en del rundt i lyng og kratt på fritida også, for de fleste har jeg faktisk møtt når jeg har fri. Det gjelder å følge med.
Fascinerende skapninger egentlig. Spesielt med tanke på at larvestadiet nesten utelukkende fører til en eller annen tilværelse som ikke har noe med larve å gjøre. I alle fall ikke utseendemessig. Men altså, her presenteres noen av bekjentskapene jeg har gjort de siste ukene. I vilkårlig rekkefølge.
Dette er Harald. Spør meg ikke hvor navnet kommer fra. Det bare ble sånn. Han er av det litt pyntesjuke slaget og nøyde seg ikke med ei krone… Bor i blåbærlyngen og er tydeligvis ikke redd for å bli lagt merke til.
Ronny går for en litt villere stil. Rufsete fyr som bor i grusen. Blomsten i hjørnet var det jeg som la til…
Kålbein bor…i kålen. Sammen med alle søskenbarna sine. Og de er det mange av. Til kålåkereiernes noe fraværende begeistring.
Birger er en ligustersvermer. Han er størst i gjengen men rimelig sen i vendinga….Han bor i hekken. Hvis han ikke er spist av katta.
I min vandring rundt på diverse telefoner og pc-er etter gamle bilder fra The Great Escape-ekspedisjoner her om dagen kom jeg over et minne. På et av bildene var nettadressen www.utfordret.no synlig.
Denne bloggen, for det var en gang en blogg, er nedlagt for leeeenge siden. Konseptet var som følger: to venninner og kollegaer, tilfeldigvis det komplette crewet i The Great Escape, utfordret hverandre til å blogge om diverse temaer annenhver gang. Temaene kunne være et spørsmål eller en setning. Noen ganger faglig, andre ganger tur og friluftsliv og rett som det er noe helt annet. Jeg utfordret henne og hun utfordret meg. Vi visste aldri hva som kom og vi visste heller ikke hvordan medbloggeren ville tolke utfordringen.
Jeg kjenner at jeg faktisk savner konseptet litt. Ikke hver dag. Det er fint å skrive om akkurat det jeg vil akkurat når jeg vil. Slik sett er friluftsheidi.blogg.no absolutt å foretrekke. Men jeg liker utfordringer. Jeg syns det er interessant å oppdage hvilke assosiasjoner et stikkord kan gi. Jeg trigges av å måtte tenke og gruble over hva jeg kan skrive om et tema og hvilken innfallsvinkel jeg kan benytte meg av. Noen ganger «kom» innholdet helt av seg selv, andre ganger kunne det ta dager før det «landet» og noen ganger kom innholdet som en plutselig innskytelse. Spennende for en hobbytaster som meg. Vanskelig var det innimellom, men ganske så interessant og utviklende syns jeg. Utfordret.no forsvant gradvis ut i radiostillhet, og ble til slutt slettet som bloggkonsept. Jeg tror det var hverdagen som tok oss.
Akkurat nå er jeg i en tankeprosess om hvordan jeg kan utfordre meg selv på en liknende måte. Hverdagen min ser noe annerledes ut og selv om utfordret.no nok ikke skal vekkes til liv, så trenger jeg utfordringer!
Noen som har tips om måter å gjøre det på? Eller gjerne utfordringer…det hadde vært gøy!
Denne turen ble en real utfordring. Perfekt da at utfordret.no var med.
Den 7. juni skrev jeg om mål. Jeg uttrykte noe bekymring om målene jeg hadde satt meg for sommeren var oppnåelige. Rett og slett om jeg kom til å klare det. Nå i ettertid når jeg leser det jeg skrev så forstår jeg at jeg på ingen måte var sikker på at jeg kom til å lykkes. Den usikkerheten er der helt til prosjektet faktisk er gjennomført. Uforutsigbarhet og varierende dagsform har blitt en vane.
Målene ble satt en gang i løpet av høsten 2020. Midt i en prosess som besto av å tilpasse hverdagen til min gjeldende kapasitet. En vanskelig øvelse. Det kan jeg skrive under på. Og litt skummelt å skulle sette seg fysiske mål som både skulle være oppnåelige og realistiske, samtidig som de skulle være akkurat så krevende at komfortsona fikk kjørt seg bare bittelitt. Prosessen pågår fortsatt.
Nå er sommerferien over. Og det vil si sesongen for målene jeg satte meg.
Jeg skulle opp på Muen. 1424 meter med steinrøys på fjellet. Hverken langt eller spesielt høyt i fjelltursammenheng. Men både bratt og steinete. Og inkludert strålende utsikt hvis været holdt. Det holdt. Og jeg holdt. Med nød og neppe. Oppturen gikk helt etter boka. Været ga utsikten jeg ville ha og lunsjen på toppen var strålende. Hjemturen ble både tøff og lang for skrotten, men det lot seg gjennomføre. Sjekk.
Jeg skulle også inn til Dørfallet. Samme fjell, men bortover i stedet for oppover. Det gikk lettere. Selv om det var lengre. Lett terreng og supermotivator som bar sekken får ta æren for det. Sjekk.
Litt skeptisk på utsida da beina nesten henger utover fossen, men fryktelig fornøyd på innsida.
De siste dagene har jeg snublet rundt i Skarvheimen. Jeg har holdt meg i dalene. Akkurat der ligger de på om lag 1100 moh, så fjellfølelsen er ikke direkte avhengig av topper.
Målet var å klare å ta meg på beina de fire kilometerne inn til Iungsdalshytta med egen sekk på ryggen. Og tilbake et par dager etterpå. Samt en dagstur med foss i mellom. Vi klokket inn både de to firekilometersturene og ikke minst turen til fossen som viste seg å ende på snaut 9 kilometer. Jeg nådde målet! Sjekk.
Kom meg hit.
Og hit. Systandfossen.
Jeg nådde alle målene for sommeren. Jeg klarte turene jeg hadde planlagt og i tillegg fikk jeg både lavvoliv, kanopadling og en god del bading. Jeg er fornøyd.
Det er tid for å reflektere. Og dermed tenke litt på hva som førte meg til målene.
Som sagt: målene må være realistiske. Realistiske for den kapasiteten jeg og kroppen min har nå. Ikke den kapasiteten jeg skulle ønske jeg hadde.
Jeg må tenke mer på hva jeg faktisk kan og ikke så mye på hva jeg kunne før eller hva jeg burde kunne. Som for eksempel at jeg må slutte å bli småforbanna når jeg hører om andre turgåere som skal videre til neste hytte som ligger en dagstur på skarve 29 kilometer unna. 29 kilometer….jeg er fornøyd med og trenger å være fornøyd med mine 4.
Jeg må være tro mot konseptet. Det betyr at all treninga jeg driver med i hverdagen MÅ gjennomføres. Den gjør at jeg tross alt kan brukes til det lille jeg kan brukes til og den kan ikke hoppes over. Det betyr også at arbeidsmetoden ikke kan fravikes. Jeg kan holde det gående på beina i rolige 30 minutter. Da må jeg sitte i 10. Uansett om jeg tror jeg trenger det eller ikke. For jeg trenger det. Etter 35 minutter er faren for å gå på trynet og måtte hentes ut med store, bråkete hjelpemidler overhengende. Så 30/10 er greia. Noen ganger 20/10.
Vilje. Gjennomføringsevne. Den som gir seg er en dritt. Når beinet begynner å henge etter og ikke lar seg løfte over steiner, kan en velge å slenge det rundt steinene i stedet. Så lenge jeg kan støtte meg på gåstavene, så er den metoden noen ganger løsningen. Ellers så får venstrebeinet gjøre jobben og så er det mulig å slepe høyrebeinet over og langsmed hindringene. Den høyre fjellskoen bærer preg av det, men er de solide nok så holder de ei stund….
Godt og akkurat passe motiverende turfølge er et must. Det verste som kunne skje meg på tur er et turfølge som ikke forstår viktigheten av 30/10. Et turfølge som pusher meg til 40 for eksempel. Eller som ikke ser nødvendigheten av å sitte de 10 foreskrevne. Som sier «vi klarer litt til, bare opp på den toppen» eller «nå er det så kort igjen at nå kan vi gå resten i en smell». Det går ikke. Da er jeg redd jeg ikke kommer fram. En som sier «vi klarer å komme oss dit, men først må vi ha pause», virker bedre. At turfølget har nok klær til både å gå sakte og sitte mye er også et must. Jeg er heldig som har opptil flere slike i min nærhet.
Vinneroppskrifta er klar. I sommer er den gjennomført opptil flere ganger. Med hell og mestring som resultat. Det er slett ikke verst å ta med seg inn i en ny arbeids- og treningshøst.
Måloppnåelse er ikke nødvendigvis en enkel sak for noen. Med sjuk kropp er det mer komplisert og krever mer både forberedelse og planlegging enn det går an å forestille seg. Men det går. Om viljen er stor nok.
Neste sesong har jeg nye mål. Spesielt ett. Foreløpig tror jeg at jeg kaller det et ønske. Det handler om såpass mye steinur og såpass mange høydemeter at det antakelig krever et helt kompani for at jeg skal klare å gjennomføre. Akkurat nå strider hele ønsket mot både punkt 1 og 2. Minst. Det handler om 2286 moh. Helst uten helikopter!
Iungsdalshytta. 1111 moh.
Mammaen kan bekrefte at a var sliten, ja…Men fornøyd.
Det var en gang to damer som kjente en viss dragning mot ryggsekker, fjell, fjellsko og ikke minst utsikt. Kortversjonen av historien førte dem i 2021 til The Great Escape vol 9. Fjelltur for niende gang og niende år på rad. Vol. 9 er nå et faktum. Årets versjon er over, sekken er pakket ut og fjellskoa lufta. Prosjektnavnet «The Great Escape» kan jeg forklare en annen gang.
Den beste tomta for glampinglavvo.
På vei til The Great Escape 2021. Foto: ACM
I år var Skarvheimen vertskap for escape-damene. Første dag besto av mye bilkjøring. Litt fish and chips og is og enda mer bilkjøring. Etter å ha forsert atskillige mil, de siste på grusvei innover et uendelig fjellandskap, kom vi fram. Veien tok slutt og vi var innerst, borterst og definitivt utenfor allfarvei. Langtvekkistan.Lavvotomt var det nok av og dermed var det ikke vanskelig å finne plass til husrommet. Vi valgte selvfølgelig den beste plassen, med vann på tre kanter, kort vei til bil, naboer kun i ryggen og på neste odde. Perfekt.
Glampinglavvo med utelys og innelys.Morgensolglimt fra lavvodøra.
Livet i camp er helt ok. Med både rødvin, Små Vesen, god mat og sjokolade gikk kvelden fort. Den spreke i selskapet tok ansvar for kveldens topptur, mens friluftsheidi passet camp og da spesielt liggeunderlaget og maten. Arbeidsfordeling i camp er vesentlig og den er vi jo erfarne i. Kvelden ble avsluttet med litt glamping med både stetteglass og innendørs og utendørs belysning. Tradisjonen tro sovnet friluftsheidi midt i en setning. Ukjent hvem sin.
Dag to kom med både fugleskrål og arme riddere. Kaffe og riddere med blåbær og bringebær ble inntatt i strandkanten med krekling og lyng som sofa. Oppvaskhjelpa presterte et spektakulært «sidesprang» av typen velt i steinrøys og et «det gikk bra» før a egentlig hadde kjent etter. Men det gikk visst bra og sekker ble pakket og lavvo tatt ned. Nå skulle fjellet inntas til fots. Med godt mot og passe tunge sekker (såpass har vi lært etter årevis på tur) la vi i vei mot målet. Målet var Iungsdalshytta. Type veiløs DNT-hytte med køyesenger, utedo og ikke minst treretters middag laget og servert til oss av noen andre. Turen inn bød på både grus og stein, nedoverbakker og oppoverbakker, lyng og myr, sau og måke. Blide folk både møtte vi og ble vi forbigått av. Matpakka og kaffen smakte godt. Sjokoladen også. Siden friluftsheidis kapasitet krever nøyaktig gjennomføring av plan, det vil si 30 minutter jobb slæsj gange, så 10 minutter pause, uansett vær og vind, gikk det en del sjokolade. Men når hytta dukket opp i det fjerne i det vi rundet et berg var det tid for å steppe opp forpleiningen. Den beste bayliesen vi noen gang har smakt ble inntatt på en lyngrabb med utsikt over vann og fjell. Det ble ingen pinlig stillhet da heller. Enkelte verdensproblemer ble både avdekket, forsøkt løst og i alle fall grundig dog lite objektivt belyst.
Mot Iungsdalshytta.Lite menneske i stort fjell.
Utsikt mot lavvoplass.
Den beste bayliesen vi har smakt.Piken på broen.
Etter denne høydaren av en bevertning var veien til hytta kort. Vi krysset fossen etter noen relativt lettbeinte minutter og resten av dagen ble tilbrakt i og ved hytta. Vi hilste på ku, sau, geit, gris og høne. Prøvde køyesenga, dusjen og den veldig trivelig og nyoppussede utedassen, smakte på husets flytende bevertning og spiste potetgull. Middag ble det utpå kvelden før det ble tid for et par timers intens skravling på senga. Så søvn. I engangssengetøy av papir. Covid19-vennlig. Spilte overhodet ingen rolle. Seng er seng.
Dagen derpå startet med solid frokost og matpakkesmøring før dagstur innover dalen sto på planen. Og for en dal! Med fossefall og småsjøer hele veien endte vi til slutt på Fødalstangen midt i Fødalen og med Systrandfossen rett i sidesynet. Her kunne både den ene og den andre favoritthobbyen dyrkes. Ligging i lyngen er den ene. Forholdene for det var perfekte. På «baksida» av tangen var det også glimrende forhold for noe annet. Bading. Sommeren i fjellet har lett for å være slik. Surt og kaldt i vindkastene og lunt og sommerlig i le. Det glassklare vannet måtte prøves og vi fikk oss et etterlengtet bad både sekkebæreren og friluftsheidi. Sekkebæreren måtte til og med uti to ganger. Håret var nemlig tørt da hu kom opp første gang…
Tilbaketuren ble med motvind og etter hvert noen regndråper. Da vi vinket farvel til fossen og rundet «hjørnet» gikk det ikke lenge før hytta igjen var i sikte. Vi kunne følge vinneroppskrifta med 30/10, spise litt multe på turen og holde skravla jevnt i gang. Friluftsheidis uttalte mål for dagen var egentlig å se ørn. Det ble med «mørn». Altså måke av det litt tøffe slaget. Ei wannabe-ørn-måke. Uansett fjærfe: dalen innfridde! Og vi hadde tross alt sett rype dagen før.
Middagen ble av det mer spektakulære slaget. Rømmegrøt, spekemat, varmrøkt og kaldrøkt og gravet ørret…i det hele tatt rett og slett lekkert. Såpass mette og fornøyde ble vi at en liten kveldstur i vinden måtte til. Dermed fikk vi snakket litt med geitene, sett litt mer på utsikten og tømt smoothien. Altså bayliesen på smoothieflaska….
En favoritthobby: ligge i lyngen.Fødalsvatnet med Systrandfossen til venstre.Systrandfossen.Fødalsvannet og den ene havfruen.
To pluss to. Fotturister og fårikål. Fårikålen til venstre.
Fossebrekka ved Iungsdalshytta.
Med rømmegrøt til forrett, dette til hovedrett og gulrotkake til dessert så ble vi mette, ja.En litt opptatt ny venn.
Med mer søvn i bagasjen kom siste dag og det var igjen tid for å pakke sekk og begi seg mot vei, bil og sivilisasjon. Det går an å holde skravla i gang også i 20 sekundmeters motvind! Nå er det bevist. Turen var like fin tilbake, selv uten verdens beste baylies. Selv om friluftsheidi var i nærheten av å nå kapasitetsgrensa for snubling rundt i fjellet nå på tredje dagen, så gikk også denne turen uten trøbbel. Bilen med lavvo og alt det andre sto der vi hadde forlatt den og etter litt skifting og årning, satte vi hjula i bevegelse hjemover. Det ble en del stopp. Det måtte tas flere bilder. «Vi kommer nok aldri til å komme hjem», ble uttrykt. Til slutt nådde vi asfalten og etter hvert nærmet vi oss både folk og hjemlige trakter. Vi inntok en burgermiddag underveis og den var såpass solid at den tok oss hele veien hjem.
Nå kan vi se tilbake på enda en tur med gode minner, givende samtaler, spektakulære utsikter, noen hundre bilder og ikke minst godt selskap. Niende turen. Niende året på rad. The Great Escape vol. 9. Gratulerer til oss!
Takk for turen og takk for følget, Ane Cecilie. Jeg setter umåtelig pris på det og deg. Selv om skroget kjennes bittelitt ut som det har fått juling nå, så har jeg lært noe, opplevd mye og ikke minst fått mentalt påfyll. Jeg gleder meg til 10-års jubileet!
Utedostemning.Iungsdalshytta.Kveldsutsikt fra hytta.
Friluftsheidi tar noen dagers bloggpause. Tror hun. Helt udramatisk og fri for personlig krise. Tilsynelatende i alle fall.
Det er klart for «The great escape» vol. 9! Det innebærer lite urbanitet, lite strøm og lite tilgang på pc og slikt i noen dager. Fjell, lavvo og ryggsekk, med andre ord. Og da er det ingen selvfølge at internett eller dekning i det hele tatt er en del av opplevelsen.
Jeg stikker til fjells med klokketro på at denne bloggen plutselig og ganske snart får høre mer om konseptet «The great escape». Dette er i så måte en varslet pause.
Forrige uke besto luksusen av en lavvo ved ei sandstrand i villmarka. Bad og vask foregikk i sjøen, mat lagde vi på kokeapparat, doen var i et kratt og senga var liggeunderlag med sovepose. Feltseng for småbrukeren, da.
Denne uka slo vi til med ei spontannatt på hotell. Eller fjellstue, som det visstnok heter. Myke senger, dyne og pute, nyoppusset bad med regndusj og full pakke og mat og godt drikke i restauranten.
To typer luksus på under ei uke. Jeg må innrømme at jeg er glad livet består av begge deler. For meg gjelder ja takk begge deler, akkurat som Ole Brum.
