I helga har det vært strålende vær. Her i området i alle fall. Turrapporter med strålende sol over perfekte trikkeskinner av noen skiløyper og trugespor i kritthvit nysnø har tikket inn på sosiale medier både i dag og i går.
Jeg har vært på tur i helga også. Jeg valgte i motsetning til de fleste andre, ser det ut til, å gå ut da det skyet over. Sekken ble pakket og inneholdt det meste og litt til for ei overnatting i et kratt. Eller uteovernatting i skogen, som det også kalles. Siden evne og krefter til å bære tung sekk over lengre distanser er rimelig begrenset så ble turmål utvalgt etter hvor det var lett å parkere bilen.
Sekken ble bærbar også for slike som meg, trugene bar sånn noenlunde oppå det meste av snø og leirplass med utsikt dukket opp som planlagt ca 150 meter fra bilen. Og sola var borte.
Uteovernatting for undertegnede er et omfattende prosjekt. Som bortimot verdensmester i frysing når kroppen er i ro kreves ikke mindre enn to liggeunderlag, det ene med dun, saueskinn og to soveposer. Med en god 3-sesongspose tredd inni en litt større vinterpose pleier det å gå bra. I alle fall når ullundertøyet, sokkene, lua og buffen er på og et arsenal varmeflasker og andre innretninger for å holde varmen gjennom natta er på plass. Det er ikke for ingenting at uttrykket «prinsessen på erten» er brukt.
Før jeg skulle innta hele denne riggen måtte det måkes underlag, hentes granbar, settes opp tarp og lages snøborg mot varslet vind som viste seg aldri å komme.
Camp “prinsessen på erten”-style.
Campen ble ferdig rigget og pakket inn i snø før mørket kom.
Heldigvis inneholdt sekken også både pølser, kakao, sjokolade og rødvin. Det er bra med mat i magen og en smule bedøvelse før en krank kropp skal innta den type seng. Det dempet nok også panikken som holdt på å snike seg på da vannet som skulle kokes til varmeflaskene veltet over bålet ikke mindre enn 3 ganger. Så røyk glidelåsen til soveposen så den ikke lot seg lukke skikkelig. Potensielt krise for en frysepinne som meg. Heldigvis var det nok av snø til smelting og varming og varmeflasker. Og siden jeg var utstyrt med to soveposer så overlevde jeg faktisk at den innerste ikke kunne lukkes helt. Hele natta gjennom. Det ble faktisk i overkant varmt uansett. Et lite reparasjonsprosjekt før neste tur må nok imidlertid påregnes.
Natta ble lang. Solnedgangen foregikk bak skyene, så det eneste jeg hadde å feste blikket på etter mørkets frambrudd var bålet. Det er ganske ok det, egentlig. Og en slik natt i skogen når alle har forlatt skiløyper og eneste bilvei i nærheten er blindvei type utenfor allfarvei er helt ufattelig og deilig stille. Stillheten er faktisk øredøvende. Det er en ganske unik opplevelse. Det vil si at stille var det kun når perleugla tok pause i konserten. Den holdt det med ujevne pauser gående hele natta gjennom. Da morgenlyset sakte kom snikende var det om mulig enda stillere. Tåka la en demper over til og med vanlige suselyder fra skogen. Utpå morgenen kom lyden av skogsmaskiner som startet opp et par kilometer lenger ned i marka, men kun som en påminnelse om at et eller annet sted der nede fins en slags sivilisasjon.
Blikkfang rett før kjelen bikket for tredje gang…
Klar for å krype i posen.
Som sagt, tåka lå tett og utsikten var ikkeeksisterende helt til leiren var pakket ned og jeg satt klar i bilen for hjemreise nøyaktig klokka 08.35. Ja, jeg vet. Til og med småbrukeren var en smule overrasket da jeg dukket opp såpass tidlig. Men i og med at jeg krøp i posen nøyaktig kl 21.11 i går kveld, så var det i grunn greit å stå opp kl. 06.00. Ryggen var på overtid, egentlig.
Morgenkaffe i tåka.
Turtørk.
Siden turen ikke er slutt før alt turutstyret er ryddet vekk, så så spisestua slik ut etter hjemkomst.
Tåke og fuktig luft i kombinasjon med minusgrader krever utstrakt tørking av utstyr etter avsluttet tur. Til og med tursaga som jeg ikke hadde brukt måtte til tørk.
Mens spisestua mi så slik ut og jeg ryddet som besatt så verden ut som en påskedrøm ute. Sola skinte fra skyfri himmel og takdryppet jobbet på høygir. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå ut igjen. Heldigvis går det an å nyte finvær i solveggen på terrassen også. Til og med med en hjemmebrygget ale i glasset. For tidlig ferdig med tur, med andre ord, men heldigvis tidsnok til solveggen!
