Fordi jeg kan og vil.

Og fordi jeg må. For å føle meg som et menneske og faktisk kjenne at jeg kan. Ikke bare kjenne at jeg vil. Jeg får ikke til alt, men jeg får til noe. Det hjelper med et snev av overskudd til faktisk å prioritere det jeg trenger. Og det hjelper med trass. En god del trass…

Kaffe i en snøhaug er perfekt for trasne kjærringer.

Ifølge yr så skulle dette bli den siste dagen med finvær på ei stund. Sola skulle skinne fra skyfri himmel, i alle fall noen timer, og kuldegradene skulle holde seg på et akseptabelt nivå. Riktignok så meldte de om en del vind, i alle fall vind i den grad vi har det her i innlandet. Men det fins alltid le når bålet skal tennes.

Så da var planen min klar. Siden jeg nok en gang er inne i en periode da overdrivelse, trass og testing av grenser ser ut til å være greia, så var det bare å pakke sekken, spenne på seg truger og innta vidda.

Det var ikke noe å si på hverken vær eller føre. Med truger på beina er det stadig vekk muligheter for å utforske både områder og ruter som er rimelig utilgjengelige når snøen er borte. Ruter som mange vil påstå består kun av kratt og myr. Når ski er uaktuelt for en skakk kropp, så er truger genialt. I alle fall for slike som meg som strinyter å gå utenfor løyper og sti. Med halvannen meter snø med et lite skarelag på toppen, så er tilgjengeligheten relativt unik.

Jeg visste hvor jeg skulle, terrenget var oversiktlig og jeg er rimelig kjent i området. Allikevel tenkte jeg det var et poeng å øve litt orientering av type kart og kompass. For meg gjør det turen enda mer spennende. For å være helt ærlig så kan jeg bruke timevis på å studere kart hvis jeg er i rette lunet. Jeg sitter gjerne i godstolen og «leser» kart som andre leser avisa. Hobby for spesielt interesserte? Javisst. Jeg er spesielt interessert.

Og jeg er stadig overrasket over hvor mange deltakere i 71 grader nord som plutselig, når semifinalen dukker opp, overhodet ikke har peiling på kart og kompass. Altså, de vet jo at kunnskapen før eller senere vil bli etterspurt når de sier ja til den type tur, eller? Etter min mening burde de altså ha øvd.

Jeg hevder å kunne nok til å ikke surre meg fullstendig bort. Men i dag oppdaget jeg at det var lenge siden jeg hadde tatt ut en kompasskurs, gitt. Følelsen jeg fikk da jeg sto med kartet og kompasset i hånda og helt hadde glemt hvordan jeg skulle forholde meg til greiene… Ok, jeg må øve.

Det gikk bra altså. Selv om jeg knotet litt før jeg husket framgangsmåten. Kompasskursen ble perfekt, selv om jeg egentlig ikke trengte den så mye akkurat i dag. Kun da jeg befant meg i det tetteste krattet. Heldigvis traff jeg den kvelden jeg måtte gå 2 km på ren kompasskurs i regnvær og mørke, gjennom et hogstfelt fylt av stubber og kvist og tett granskog for å finne ei koie uten strøm også. Da var det mørkt! Såpass at kompasset kun var synlig i lyset av hodelykta. Men jeg traff. Jeg trente nok mer da. På alle måter.

I dag ble det bål og bålkaffe i snøhaugen. Med utsikt både til høye fjell og innlandshav. Og det ble selvfølgelig en litt lenger tur enn jeg hadde planlagt. Jeg er god på kurs. Det er vanskeligere med avstand. Må øve på det også.

Planen var å gå litt kortere enn sist, da forrige tur var i lengste laget for en ikke helt funksjonell kropp. Jeg hadde lagt inn noen høydemeter i dag også, så bittelitt kortere var i utgangspunktet lurt. Til slutt viste gps-en som lå i lomma, og for så vidt bekreftet at jeg hadde gått ekstremt rett i forhold til uttatt kurs, at jeg hadde gått litt lenger enn sist, faktisk. Og mye brattere.

Ikke rart jeg måtte ta siste pausa 300 meter fra bilen. Men jeg klarte det i dag også. Til og med før det ble mørkt. Selv om opptil flere kroppsdeler prøvde å gi beskjed om at de ikke ville være med mer. Når du befinner deg i ei myr, med kratt, utenfor løype og langt fra vei… ja da er det i grunn bare å ignorere den type meldinger. Eller ta ei pause.

I ettermiddag kom snøværet. Jeg rakk heldigvis inn til det startet, selv om avstandsberegninga, som vanlig, var noe optimistisk.