Kan du være så mye på tur du da, som er syk? Hvordan orker du å trene du da, er ikke du syk? Se, hun er da visst syk, men hun er på tur igjen. Burde hun ikke gått på jobb i stedet for til skogs, da?
Har du hørt det? Eller har du tenkt det? Det har jeg. Jeg har i min villfarelse tenkt det, men heldigvis tatt meg selv i å tenke videre at dette vet jeg ikke noe om så det er ikke mitt bord å mene noe om det. Jeg har hørt det også. Jeg har hørt det blitt sagt og spurt om andre. Jeg har selvfølgelig ikke hørt det om meg selv. Der går grensa. Handler det om meg så er jeg nok den siste som får høre det. Det er ikke slikt oppegående mennesker sier direkte til andre. Stort sett.
Men ja! Jeg kan gå på tur. Jeg kan til og med dra på treningssenter. Det siste er forresten mindre fysisk krevende enn det første. Treningseffekten med ryggsekk i en snøkledd oppoverbakke er nok i alle fall for meg betraktelig større enn å drive innendørs pust og pes.
Noen vil også hevde at med all denne fysiske aktiviteten og all den treninga så burde jeg ha vært i kjempeform. Mulig det. Sannheten er at jeg må trene og være såpass aktiv for å klare å holde meg på det noe skrale nivået jeg faktisk er akkurat nå. Slik er det å ha sykdom i kroppen. Det kreves stor innsats, mange pauser og aktivitetsregulering for å slippe bunnivået.
Jeg trener og drar på tur. Og jeg legger det ut i sosiale media. Og om du tenker at det er rart at jeg orker tur, jeg som slettes ikke er frisk og som jobber bare bittelitt i forhold til det jeg gjorde før, så er du nok ikke alene. Om å tenke det, altså.
Senest den siste uka så hørte jeg to historier fra folk som har opplevd det her. To oppegående, men slett ikke friske, personer som er bekymret for hva folk tenker dersom de blir sett på tur eller med joggesko.
Vi kommer visst ikke utenom det. Når vi oppfordrer folk til å lytte til kroppen, ta vare på helsa og senke krav og tempo…hva er det vi tenker de skal gjøre? I alle fall får jeg følelsen av at jeg kun burde ligge på sofaen, evt. drikke en tekopp og rusle en tur rundt huset i ny og ne. Orker jeg mer så bør jeg sporenstreks innfinne meg på arbeidsplassen og foreta meg noe lønnet arbeid. Det er disse fordommene vi lever med, vi som er varig syke. Om du ikke mener det, så er tankegangen så gjennomgående i samfunnet vårt, at vi som er varig syke i alle fall tror at du tenker det. Jeg opplever i alle fall at det eneste som teller i samfunnet vårt er å møte opp til jobb og lønnet arbeid, koste hva det koste vil. Det er gjennom jobb vi identifiserer oss og det er slik vi presenterer oss for andre. Definisjonen på meg er: Heidi, pedagogisk leder!
Jeg kjenner på det hver dag og jeg kjenner på det hver gang jeg blogger eller euforisk legger ut innlegg om tur, skog, fjell og bål i sosiale medier. Om det er facebook eller instagram, eller hva det nå er. Hva tenker folk om meg nå?
En klok dame sa at hun hadde fått beskjed om å slutte å bekymre seg så mye om hva andre tenkte om henne og hva hun gjorde. Det er helt riktig. Den bekymringen, som bekymring generelt, har vi ingen nytte av. Det gjør i alle fall meg bare sjukere, ikke friskere. Og hvis fjelltur gjør meg godt og får meg til å føle meg mer menneskelig, vil ikke det også bidra til at kapasiteten min bedres? Til både å jobbe, være mamma, samboer, venninne…ja i det hele tatt til å heve livskvaliteten? Både min egen og til de rundt meg?
Så dermed kommer det turblogger og turinnlegg fra meg. Selv om jeg er syk. Som jeg skrev tirsdag: jeg trenger å være ute og på tur for å føle meg som et menneske. Og jeg trenger å vise fram at det å være varig syk er så mye mer enn det bildet vi opplever at samfunnet har. Hverdagen for å få livet til å gå opp består av så mye. Mange ulike ting. Mange ulike mennesker. Mange ulike behov. Dersom min blogging og bildeposting kan være et lite drypp for å bidra til et mer nyansert syn, så kan jeg bare «bjuda på».
Tirsdag var jeg på toppen baki der…
Den kloke damen sa også «hva er viktig for deg å få til?» Akkurat det vet jeg for min del svaret på: tur på egne bein, kort eller halvkort, spiller ingen rolle. Kan jeg klare å få til det i kombinasjon med noe jobb…ja da blir det lettere å være dette mennesket i alle fall. Varig sykdom eller ikke! Den som ikke unner meg det får gjerne mene det, men jeg vet bedre!
Jeg kunne latt være å skrive om det og dele bilder på sosiale medier. Jeg kunne skrevet om hvordan dagen i dag er i stedet. Smerter som gjør at det tar helt ekstremt lang tid å skrive dette, for eksempel. Høyrehånda er delvis ute av drift og touchmetode med kun venstre hånd er noe begrenset og ikke noe skrivemaskinlæreren tenkte på å lære meg en gang på 80-tallet. Jeg kunne skrevet om at pause er helt nødvendig etter å ha brettet 10 renvaskede håndklær. Jeg kunne ha skrevet om at jeg er så svimmel at det å skulle å bære med meg noe mer enn sånn cirka en sokk ned trappa fra 2.etg er uaktuelt.
Jeg kunne ha skippet turen jeg gjorde på tirsdag også. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg er så dårlig i dag fordi jeg gjorde det eller det i helga eller i går. Burde jeg ha holtd meg hjemme? Jeg hadde dessverre allikevel ikke hatt noen garanti for at dagen i dag hadde vært bedre. Noen ganger er det slik den varige sykdommen virker. Andre ganger ser det ikke ut til å ha noen sammenheng. Forutsigbarhet er ikke en luksus vi varig syke kan tillate oss. Annet enn at vi før eller siden får betale dersom vi overdriver aktivitetsnivået. Akkurat det er ganske forutsigbart. Så at dagen i dag ble som den ble var ikke garantert, men ganske ventet. Det som er sikkert er at denne kroppen trenger en «virkerikkedag» rimelig ofte. Slik som i dag. Det passer i grunn bra at det snør både bortover og oppover, for det frister uansett ikke å gå ut for å si det sånn.
En annen ting er at denne kroppen, og ikke minst sjela også, trenger en turdag rimelig ofte. Det handler om å kjenne seg som et menneske. Kjenne mestring og gjøre noe jeg har lyst til og glede av. Og så er det direkte festlig å poste turbilder i stedet for sofabilder. Jeg regner med det er rimelig mye mer stas å se på også!
Og til deg som står i det hver dag: Lag deg en hverdag der du opplever glede og mestring. Tenk på hva du sjøl trenger og hva som gjør hverdagen meningsfull for akkurat deg. Og la andre styre med sitt!
Katta syns i grunn det passet med en innedag, han og. Og hadde også en utensminkeoggaddikkegrehåretdag. Dermed: kun bilde bakfra 🙂
Torsdag er jeg her…inni ullsokkene, under kaffen.
Takk for at du satt på ordet det jeg føler og opplever som har kronisk sykdom og jobber delvis. Jeg er ikke mye ut på tur, men, hjemmetrening når kroppen tillater det.
Stå på:)
Vi gjør alle det vi kan og trenger, håper jeg! Lag deg en fortsatt fin dag🙂
Dessverre for noen tilslører dårskap bruken av fornuft . Presset på arbeidskultens samfunn som organisasjoner bruker og opprettholder sammen med myndighetene som skaper trykkceller, forårsaker irrasjonell tenkning hos oss noe galt. NAV er spesielt begeistret når det gjelder restriksjoner innført av politikere og byråkrater som uvitende brukes til å svekke oss, slave oss og nekte å støtte oss. I 1848, etter den franske februarrevolusjonen, ble franske arbeidere garantert … 12 timers arbeid. 8 timers arbeid om dagen i Tyskland begynte å bli signert bare i 1900, så vi er i 2021 over 120 år og ingen har gjort noe for å lette oss, det viser seg at til og med kontorarbeidere føler seg utmattede og hva skal de fysiske arbeiderne si? La oss ikke skamme oss og, selv om vi er utmattede, kreve at arbeidstiden reduseres til 6 timer . Stigma uttrykt sosialt, og vi stigmatiserte av regjeringen . Vi har rett og slett til å være slitne.
Takk for kommentar 🙂 Dagens arbeidsliv passer nok ikke for oss alle…