I går skinte sola, det var vindstille og snøen glitret. Det er slike dager det er ekstra problematisk for slike som meg å ha en skakk kropp. Det er såpass kaldt at melkesyra i skroget blir ekstra seig og det frister egentlig ikke å bruke det skroget til noe som helst. Tenker stadig på å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen da, må jeg innrømme.
Men så er det det hue da! Kropp og sjel henger sammen og er heldigvis eller uheldigvis, stryk det som ikke passer, helt avhengige av hverandre.
Jeg har lært meg at av og til så vinner kroppen, men siden det er viktig med balanse, så vinner hue rett som det er også. Og da jeg kan kombinere sol, snø, truger og kort, snill tur med utsikt over de syv blåner, så er jeg fornøyd! Det trenger ikke være så langt og jeg må faktisk ikke ha bål hver gang… tror jeg. Denne gangen holdt det med varmt drikke på egnet flaske.
Så gjelder det da å få tatt en selfie da. Oppskrifta er som følger: såkalt smarttelefon med selvutløserfunksjon, fin utsikt, innta en vanvittig pussig stilling og se småvill ut! Dermed har du friskusselfien inne. Lett imagebyggende selv om turen i seg selv var på under to kilometer tur/retur, lue fortsatt ikke kler undertegnede og løpetur på truger (for å gi plass til bakgrunn, det vil si utsikt på selfien) ikke er aktuelt for hu her. Men imagebygging er imagebygging. Så da er det bare å selfie!
Selfie er ikke greia. Ikke undertegnede på bilde i det hele tatt egentlig. Men legg merke til utsikten da, dere….!!! Om det er mulig å skimte den bak frøken stuttbutt….
