Tidligere denne uka skrev jeg om å trene for å orke å holde på med noe av det jeg syns er mest stas her i verden. I dag har jeg kombinert begge deler. Trening og stas. Jeg har vært helt på vidda. Ikke helt da. Det er det heldigvis andre som må leve opp til. Skal ikke nevne navn. Jeg kjenner et par. Men på vidda har jeg vært. Hedmarksvidda.
Med strålende sol, et ukjent antall meter snø og varsling om rimelig lite vind, var det bare å pakke sekken og samle egnet utstyr. Og kle på seg store mengder ull. Med 22 minusgrader i lavlandet, var det i grunn rimelig spennende om prosjekt matpakke og kaffe i en snøskavl på vidda skulle bli en suksess. Men idet bilen ble parkert viste termometeret kun minus 11, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var i verste fall av typen trekk. Perfekt!
Denne kroppen syns fysisk aktivitet, særlig av typen truger i løssnø, er tungt. Det er ingen tvil om det. Men den syns også at denne typen aktivitet er ekstremt god terapi. Og når undertegnede, med noe motivasjonshjelp, kan klokke inn ved målet på under en time og et kvarter, så er a strålende fornøyd. Bål og bålkaffe ble det, selv om drikkevannet frøs i både flaske og kopp før det var drukket opp.
En klok kar sa at det er godt å få være ute i dagslys. Og i dag var det fryktelig lyst! Til og med psyken ble lysere i løpet av noen timer på vidda. Det er ekstremt mye mestring i å nå et mål og klare å karre seg både den ene og den andre veien på egne bein under slike forhold. Da får det bare gå at det ble et par tryn underveis. Med dertil hørende kav og vas for å komme seg opp igjen. Se for deg råtten kjærring på knær og mage i løssnøen i panisk leting etter å finne et tyngdepunkt som ville føre a opp i vertikal stilling. Og der medbrakte staver stort sett sank en og en halv meter ned i snøen og høyrebeinet ikke gikk an å stå på. Artig.
Men med trass og terapi går det meste på et vis. Og siden erfaring tilsier at slik terapi er ferskvare, så foreskriver herved undertegnede flere terapitimer.
Takk for turen!
Terapi helt på vidda krever minst to lag ull under skallbekledingen – men da er det bare å tråkke i vei.
Lunsjutsikt sørover.
Verdens beste kaffe rakk akkurat å bli ferdig før bålet havna i “kjelleren”.
Det hørtes både veldig koselig ut, og veldig slitsomt. Jeg er en latsabb, og går mest på flat vei midt i byen. Men da får jeg jo heller ikke de fantastiske synene / utsikten du hadde på turen da 😊
Jeg kan love at jeg fikk kjørt meg, ja. Så definitivt slitsomt! Men veldig motiverende🌞