Det er lenge det. Men livet tar av og til en omvei. I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg en gang at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Jeg har skrevet mye om hvordan det har vært de siste månedene. Det ligger imidlertid fortsatt litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Livet mitt har tatt en real omvei. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg. Et skritt fram fører litt for ofte til to tilbake og det kjennes rett og slett litt håpløst ut innimellom. Motet svikter en smule, og de som sier «det er bare å ta seg sammen» ja de kan ta seg en bolle!

I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger for en super torsdag med lek, aktiviteter og moro. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen, vår, sommer og deler av høsten gikk. Det hjalp ikke og her sitter jeg. Jeg er kun innom jobb omtrent en halv dag i uka. Og til og med da må innholdet tilpasses.

Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank torsdag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane tenkte jeg i april. Innimellon kjennes det som det har blitt det. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok rørt litt på kroppen i dag, er til og med på en kort skogstur en gang i blant, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Jeg hadde rett og slett «tatt meg sammen» en smule for lenge. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.

Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det passer i alle fall ikke å bli varig sjuk. Det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.

Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.

Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Muligens bare litt for de som kjenner meg. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som finnes er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.

Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og kampen kjempes hver dag. En klok dame sa at «det var først når jeg sluttet å kjempe mot sykdommen at jeg fikk det bedre». Eller noe liknende. Jeg må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned». Jeg trodde det var der jeg var i februar og mars. Nope! Nå vet jeg faktisk ikke om jeg er der enda. Men jeg skjønner ikke noe annet enn at jeg må nærme meg.

Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og er i vanskelige situasjoner som nesten ikke er til å fatta og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som http://mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være! Selv om vi alle er sentrum og heltinner i vårt eget liv, så gir slik lesning perspektiv. Det fins heltinner (og helter) som opererer i en annen liga!

Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si ifra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Foreløpig har det tatt 8 måneder. Pluss 10 år før det. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!

Nå holder det. Jeg stikker avgårde og treffer noen bra folk! Det blir bra! Jeg får heller restituere i morra.

En annen omvei – av type alenetur i villmarka!

Solnedgang og mentalhygiene med bål og køye.