I følge blogg og dagens finlesing av diverse “gjestebøker” på opptil flere av stedene vi passerte på tur, så var det nesten tre år siden forrige gang jeg gikk den samme turen. Den gangen sammen med avleggeren. Og flere kuflokker. Selv om tittelen var Ikke ei ku i sikte  da også.

I dag hadde ikke kuene fått lov å innta almenningen for sitt sommerbeite enda, og vi kunne uforstyrret vandre den snaut fem kilometer lange runden i akkurat det tempoet som passet oss. Eller passet friluftsheidi da, rettere sagt. For det er jo hu som går først. Og det gjelder visst stort sett uansett hvem som er med på tur. Mest praktisk at den som trenger mest eksakt planlegging for hvor a setter beina og har mest akutt behov for stopp, sidesprang(altså skritt til siden) samt beveger seg mest i rykk og napp styrer tempoet.

Heldigvis finnes det mange gode fotoobjekter på en tur. Og da må man jo stoppe. Noen sekunder pause i stabbinga er som regel ikke å forakte. Og det går jo litt tid da stavene skal av, telefonen opp fra lomma og skjermlåsen overvinnes før bilde kan knipses. For meg er det overhodet ikke noe alternativ å knipse i fart. Bevegelse og “å fote seg” i ulendt terreng krever fullt fokus, så skue av utsikt og fotografering krever stopp, ja.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Bildearkivet i dag forteller at det ble en del stopp. Og det var fritt fram og helt uten kuer i sikte!

Godt med høydemeter på relativt kort avstand før vi kom hit, så det var helt greit med en benk ved varden.

Det er furua med utsikt, det 😉

Og enda en benk å hvile rompa på. Inne i koia var ovnen enda lunken etter et par tyskere vi møtte på stien som hadde overnattet 🙂

Så kom vi til den gamle boplassen der det er bygd gapahuk over kjellermuren og historien er gjengitt på plakater. 

Og da ble det obligatorisk kaffekoking og kanelsnurrer.

Takk for turen!